Den følelsen...

-Når man egentlig er verdens lykkeligste, men de vanskelige tankene fortsatt spøker i hodet - den følelsen...

-Når man ikke har noen grunn til å føle at alt butter, men fortsatt gjør det - den følelsen...

-Når man vet at noe kommer til å skje, noe som er vondt, men ikke vet hvordan og ikke med hvem - den følelsen...

Hvorfor er det sånn tro? Er det meninga at man skal forstå, eller er det bare noe man må godta?

-Når tårene bare kommer, helt uten at man forstår hvorfor, det bare gjør vondt - den følelsen...

-Når man egentlig bare skal glede seg over alt det fine som er, men tankene på alt det vonde hele tiden er der likevel - den følelsen...

-Når man skal nyte å ligge inntil kjæresten og kjenne varmen, men tårene kommer og lukta av brann svir i nesa - den følelsen...

-Når man skal telle timer og glede seg til kjæresten kommer hjem, men i stedet bærer på frykten for at noe skal skje - den følelsen...

-Når man elsker sine barn, men likevel sårer dem, fordi man "må" - den følelsen...

-Når man vil fortelle hvordan man egentlig har det, men likevel pynter på sannheten - den følelsen...

Det er ingen som har sagt at det skal være enkelt - men at det skal være verd det!!!

Merkelig at det skal komme så mange tanker, når man egentlig ønsker å være tanketom :-( Når man egentlig bare vil tenke gode tanker, ha det bra, glede seg - og man faktisk har det veldig bra, hvorfor må man da likevel få de vanskelige tankene? Er det bare for at man ikke skal glemme hvor man kommer fra, at man ikke fortjener å ha det bra? Er det noe i det, at når noe føles for godt til å være sant, så er det antagelig nettopp det - for godt til å være sant?

-Når man leter etter tegn, og ser dem, selvom de i virkeligheten ikke er der - den følelsen...

-Når fortida sniker seg inn i nåtida, helt uten grunnlag - den følelsen...

-Når de gode timene/dagene går så altfor fort, og de vonde alt for sakte - den følelsen...

-Når man har lyst til så mye, men ikke orker noen ting - den følelsen...

Her ble det mye følelser gitt, men de er nå engang der, og jeg har fortsatt ikke funnet av-knappen... det var nok det jeg skulle ønsket meg til jul ;-p Dagens hjertesukk...

Brann...

"Det er natta, stille og mørkt, det er ikke sommer enda og innskrivning på skolen i morra. En 6-åring ligger halvspent og skal prøve å sove, det er ikke lett før en sånn dag... Søvnen tar overhånd, og verden forsvinner for en liten stund - helt til sirenene fra brannbilen river henne ut av drømmene. Hun setter seg litt fortumlet opp i senga si, gnir seg i øynene og lurer på om hun har drømt? Med ett høres et kraftig smell, som om noe eksploderte rett utafor vinduet, hun blir redd og tør ikke engang løfte på rullgardina for å titte ut, men løper inn til mor og far som sover i sin seng. Der tør hun løfte litt på gardinen og ser rett inn i et stort flammehav :-o Hun rister mor til hun våkner, og sier lettere panisk at det brenner. Mor ber henne legge seg og at hun har drømt, men så smeller det igjen, det singler i glass og mor spretter ut av senga og står i vinduet på et blunk. Da krabber vesla opp i senga og vekker far - "far, far, det brenner", og far reagerer som mor, sier at hun har drømt og ber henne legge seg igjen... Mor står som forstenet i vinduet, men bekrefter til far at det brenner... Far kommer seg også ut av senga, og går til vinduet, bekrefter at mor og datter har helt rett og kler på seg. De har ikke telefon, så far må ut og ringe på hos en nabo som har, for å forsikre seg om at brannvesenet har fått beskjed. Etter noe som føles som en evighet kommer han tilbake igjen, da har brannvesenet fått beskjed og er på plass. Menneskene i huset kom seg ut, men en av dem overlevde ikke, damen som veslejenta hadde et spesielt forhold til omkom, og veslejenta vernet om en tallerken hun en gang fikk av denne damen - i mange år, før den ved et uhell knuste og en bit av hjertet hennes forsvant sammen med den :-( Innskrivningen på skolen husker hun ingenting av, det eneste som er igjen av den dagen - og de neste ukene, er det utbrente huset, de svarte veggene, hullene, lukta, følelsen av maktløshet, hjelpeløshet, redsel og sorg..."

Dette var meg, en gang på slutten av 70-tallet, jeg kan fortsatt se for meg flammene, jeg kan fortsatt høre lydene og jeg våkner av dem innimellom fortsatt, jeg kan kjenne lukta og jeg kjenner panikken tar meg... Ikke så ofte lenger, heldigvis, men når det skjer noe i nærområdet så kommer det tilbake :-(

Etter denne episoden har jeg opplevd flere branner, flere bekjente har omkommet i flammene, mange har mistet sine hjem, og hver gang dukker den første episoden fram, og hver gang er det liksom enda en episode som er lagt til - og alt spilles som en dårlig skrekkfilm inni hodet mitt, om igjen og om igjen...

I går kveld brant det igjen, i nabohuset, og igjen kommer alle minnene tilbake - og neste gang har enda en brann sluttet seg til "filmen" som spilles i hodet... Jeg satt og skrev på pc'n, tenkte på kjæresten min, savnet og drømte. Det passerte stadig flere blålys på veien utenfor, men det gjør det jo stadig, så tenkte i grunn ikke så mye mer på det. La merke til at de kjørte sakte, men tenkte først at det var glatt i svingen utafor her, og at det var derfor...vanlige biler som passerte kjørte også veldig sakte, og da slo det meg at lysene hadde blunket en del, faktisk en gang så kraftig at tv'n slo seg av, så jeg tenkte at det kanskje var en bil som hadde kjørt i en stolpe borti svingen. Har en thuja rett utafor det ene vinduet, så måtte reise meg opp for jeg tenkte jeg skulle se den veien, og da så jeg flammene :-o Og det ekleste er at jeg da fikk bilder i hodet mitt, at jeg lenge har "sett" denne brannen, at jeg ubevisst flere ganger har sett ut av dette vinduet og sett flammene, helt siden jeg flytta hit...

Huset ligger ikke så mange metrene unna trappa vår, jeg gikk inn til vesla og sa hun måtte bli med meg ut, og i det vi skulle gå ut døra sa jeg hvorfor... Det var -14 grader, så det var kaldt. Jeg hørte ingen lyder, jeg kjente ingen lukt, jeg bare så for meg alt som i en film... Vi gikk ned til veien og bortover mot der en politidame kom gående. Snakket litt med henne, fikk beskjed om at folk og dyr ikke var inne i huset og at han som bodde der var tatt hånd om av ambulansepersonell. Så fikk vi beskjed om at vi måtte gå inn igjen, da det var fare for at det skulle skje noe med strømnettet som går i sikk-sakk rundt her. Vi ville få beskjed dersom det var fare for huset vårt eller at vi måtte komme oss vekk... Vi gikk hjem igjen og stilte oss på trappa. Det kom en elektriker og klatra opp i en av stolpene utafor her, han koblet fra strømmen til huset som brant, og da slutta blunkinga i lysene her! Vi ble stående på trappa en stund, helt til jeg begynte å kjenne kulda, da var fingre og tær følelsesløse og vonde, jeg fikk igjen hørselen, vinduer knuste, brannmenn løsnet panel på huset og røyken med gnister regnet over oss, da vi kom inn luktet det bål av oss... Vi gikk inn, men fulgte med gjennom vinduet i stua. Etterhvert kom en stigebil og etter noen timer var lyset ute redusert til en røyksøyle og brannmenn som gikk rundt med lommelykter. Så reiste bilene utover natta, vesla sovna på sofaen, men jeg "så film" inni hodet mitt konstant. Jeg måtte stadig bort i vinduet for å sjekke at det ikke hadde blusset opp igjen...

Etterhvert som det ble mørkt ute, blålysene forsvant og roen atter senket seg, ble jeg liggende nesten apatisk på sofaen og fryse. Hentet dyna mi og puta til kjæresten og la meg på sofaen...lå der og hørte etter lyder, og da vekkerklokka endelig ringte slappet jeg av - natten var gått bra, ikke noe mer hadde skjedd - og dermed sovna jeg *klaske panne* En og en halv time senere vekket vesla meg, så da var det bare å komme seg opp og få kjørt henne på skolen - for sent igjen :-s Det utbrente huset vil stå der som en påminnelse i lang tid, hver gang jeg går ut eller kommer hjem vil jeg se det og filmen vil begynne å snurre i hodet mitt...kan ikke si jeg gleder meg, men tross alt så er det jo ikke meg det er synd på! Det er ikke jeg som har mista hjemmet mitt og alt jeg eier og har... Skulle så gjerne ha gjort noe for de som mister alt, men vet ikke hva det skulle være?! Har i det minste funnet han som bodde der på fb og sendt en melding om at han bare må si i fra om det skulle være noe jeg kan hjelpe med. Kjenner han ikke, har aldri hilst på han heller, men et medmenneske kan man jo være uansett :-)

Så starter igjen jobben med å få hodet på plass, få frykten på avstand - hadde nettopp begynt å få forrige brann litt på avstand, en brann i sommer, ikke så langt fra der jeg bodde da. Der ei barndomsvenninne og hennes familie mista alt de hadde... Den gangen tømte jeg skapet for alle klær som så nogenlunde vettuge ut, og som hadde riktig størrelse, samt sko og litt diverse, sånn at de skulle ha noe... Men "manneklær" og sko er liksom ikke det jeg har mest av, så derfor kan ikke naboen få noe sånt... Det er vondt at kjæresten er borte akkurat nå, jeg kunne trengt litt trygghet, søvn og en å snakke med, men om to og en halv dag er han her <3

Så, det var det siste døgnet, pur lykke det ene øyeblikket, dypt savn det neste - og så kom altså frykten...

Dette ser jeg med en gang jeg åpner døra mi for å gå ut... en konstant påminner om hvor galt det kan gå :-( Det var aske på bilen min som står på nedsiden av mitt hus, og det er aske på bakken, men heldigvis har det begynt å snø, så den vil bli skjult av alt det hvite...

Forrige uke sjekket jeg røykvarsleren her, den virket ikke, så jeg kjøpte batteri - men den virket fortsatt ikke da heller, så da reiste kjæresten og jeg ut og kjøpte ny røykvarsler og han skrudde den opp for meg. Nå skal jeg ut å kjøpe flere, den jeg har er i gangen, men det skal inn en på stua og en på soverommet til vesla også! Jeg bruker sjelden ordet "hate", men jeg tror jeg kan bruke det om brann, jeg HATER brann :-(

Kjærligheten =)

Jepp, den ramla jeg elegant over for litt over en uke siden <3 Det vil si, det var da jeg skjønte at det var nettopp det! En ung herremann henta meg til mitt aller første Røde Kors-møte tidligere i høst, en mann med de nydeligste øynene jeg noen gang har sett inn i...men, han var ung, for ung tenkte jeg - han er jo nesten 15 år yngre enn meg... Hva hadde vel jeg av sjangs hos han? Hva skal en superkjekk ung mann med ei gammal kjerring som meg?

Møttes en gang til på Røde Kors-møte, på hjertestarter-kurset så jeg atter en gang inn i disse øynene, og jeg kunne ikke fri meg fra tankene om at det var noe "mer" der, men turte ikke tro eller håpe... Så var det tid for julebord, og denne herlige mannen begynte å poke meg på fjaseboka, ikke en gang, men en hel poke-krig ;-) Så kom vi i "snakk" på chatten og der ble det vel en litt flørtete tone...hehe, helt fjortis :-p

Dagen for julebordet opprant, og litt mer chatting senere var det fikset så han skulle hente meg og to andre som hadde bestilt oss taxi - og han skulle hente meg først...ikke fritt for at jeg ble litt innbildsk da! Og da han plukket meg opp, så var vel egentlig slaget tapt :-) Vi satte oss ved siden av hverandre på julebordet og det ble fort fleip og flørt <3 Og det gikk jo som det måtte gå, innen natten var blitt dag, så var vi vel blitt et par <3 <3 Nachspielet skulle bli hos meg, med bare oss to, hehe, og vi var vel hjemme her på morrakvisten en gang - men slitne som vi var, så sovna vi på sofaen før vi rakk å hente oss så mye som et glass med drikke, hehe.

Og, siden har vi hengt sammen, med unntak av noen timer, så har vi vært sammen dag og natt siden julebordet - og tidligere i uka offentliggjorde vi det på fjøsboka ;-) Det er bare sååååå deilig!!! Jeg får ikke sett meg mett på de nydeligste øynene i verden, og jeg skulle ønske jeg aldri behøvde å være fra han et sekund... Den halvannen uka som har gått, har vært den herligste i mitt liv, tror jeg, sommerfuglene i magen er konstante, og livet smiler big-time :-D Jeg har ikke ledd så mye på så kort tid, noen gang...jeg har ikke lengtet etter et annet menneske så intenst noen gang, jeg har definitivt aldri savna noen så brutalt noen gang...

En aldri så liten nedtur i dag, da, siden han har reist fra meg og kommer ikke hjem igjen før lørdag kveld :'( Jeg skulle så altfor gjerne ha vært med han, men han er på søskentur med søstrene sine, og jeg kan ikke trenge meg på der! Jeg kan ikke ødelegge den turen, men det er utrolig vondt å sitte her alene... Jeg skulle gjerne kastet meg på første fly for å være sammen med han, for jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg kunne savne sånn, så fysisk smertefullt... Fire dager er jo ikke lenge, men det er merkelig hvordan en uke kan føles som bare noen timer, mens fire dager føles som et helt år...

Jeg føler at vi har vært sammen for alltid, at det er så riktig, at det er ment-to-be <3 Vi snakker som om vi skal være sammen for alltid, og jeg håper virkelig at det blir sånn! Han sier det jeg tenker, og vi sier ting på likt - ikke hadde jeg trodd at den store kjærligheten skulle ramme meg så brått og brutalt, men så sinnsykt deilig det er :-D Jeg har ingen plan for hvordan jeg skal holde ut disse dagene, det blir hardt, vondt, trist, slitsomt...jeg skulle virkelig gjort alt for å få være sammen med min kjære nå...

Det høres sikkert helt teit ut, men så sterke er følelsene, at det gjør fysisk vondt å være uten han, jeg trodde seriøst ikke at det fantes sånne følelser - unntatt på film, som Twilight, jeg har alltid trodd på kjærligheten, men at jeg skulle få oppleve den - og så sterkt, det har jeg vel knapt turt å tenke på :-) Jeg er redd det blir vondt å legge seg i natt, og å stå opp i morra, og jeg er redd for at det blir vonde dager framover, men jeg har jo ikke noe valg...

Hadde ikke trodd jeg skulle kunne si at jeg elsker noen etter så kort tid, men det gjør jeg - JEG ELSKER DEG, kjæresten min <3

Twilight-sagaen =) (med hele handlingen)

I kveld er det premiere på den aller siste filmen i Twilight-sagaen - Breaking Dawn part 2 :-D Jeg har ikke sett part 1 heller, men den går på kinoen før part 2, så da slår man to fluer i en smekk der! Vesla har jo sett den - opptil flere ganger, men det er ikke noe problem, hun ser den gjerne enda en gang ;-) Blir en lang dag, dette, men den er garantert verd det - jeg ble ferdig med siste boka forrige uke og jeg gleeeeeder meg veldig til å se de to siste filmene <3

De tre første filmene så jeg i 2010, de to første på dvd mens vi var på campingen og den tredje da den kom på kino. Etter å ha sett dem, bare MÅTTE jeg kjøpe bøkene, men kom liksom aldri i gang med lesingen - fikk jo ikke lese på senga den gangen, så i januar begynte jeg å lese bøker for fullt, og i februar/mars kom jeg i gang med Twilight-sagaen. Leser i rykk og napp, og ofte blir det bare noen få sider før jeg sovner, så da tar det tid ;-)

For meg er denne serien den ultimate kjærlighetshistorien, jeg drømmer meg inn i karakteren til Isabella Swan og jeg hadde absolutt kunnet se meg selv sammen med Edward Cullen <3 Tror ikke man nødvendigvis må like vampyrer for å like denne sagaen, men det hjelper å ha tro på ekte og altoppslukende kjærlighet... sukk...

Twilight er en bokserie skrevet at Stephenie Meyer, og består av bøkene Evighetens kyss (filmen Twilight er basert på denne), Under en ny måne (filmen New Moon), Formørkelsen (filmen Eclipse) og Ved daggry (filmene Breaking Dawn part 1 og 2). Bøkene kom ut i tidsrommet 2005-2008, og den første filmen kom ut i 2008.





Isabella Swan flytter til den dystre og regnfulle byen Forks, for å bo hos sin far da moren og stefaren hennes skal reise mye. Allerede første dagen på den nye skolen møter hun noen hun blir venner med og den mystiske, besnærende Edward Cullen, som tar livet hennes med på en spennende og fryktelig vending. Edward, med sin porselensaktige hud, sine gylne øyne, sin forførende stemme og sine overnaturlige evner, er både uimotståelig og uutgrunnelig. Fram til nå har han klart å skjule hvem han egentlig er. Bella er fullstendig oppslukt, blindet og gal av forelskelse, men det er farlig begjær. Bella syns Edward er litt merkelig, og Jakob som er en av hennes tidligere barndoms venner begynte å snakke om sagn og overnaturlige ting så blir Bella mer nysgjerrig og begynner å oppsøke litt på internett og i bøker på bibliotekene. Hun finner ut litt av hvert på nettet og i bøkene. Til slutt skjønner hun at Edward er en vampyr.





Den andre boka, Under en ny måne, begynner med at Bella Swan våkner på sin 18-årsdag, etter å ha drømt om seg selv som en gammel kvinne. Hun uttrykker sin avsmak ved tanken på å bli eldre enn kjæresten Edward Cullen, en vampyr som stoppet aldring ved 17 år. Edwards adoptivfamilie setter i stand et fødselsdagsselskap for Bella. Mens hun pakker opp en gave, skjærer Bella seg på et papir, som gjør at Edwards bror, Jasper, blir overveldet av duften fra hennes blod, og forsøker å drepe henne. Da innser Edward faren som han og hans familie utgjør for Bella. Edward bestemmer seg for å avslutte forholdet, uten å fortelle henne den egentlige grunnen til han ikke kan være sammen med henne. Cullen-familien reiser bort fra Forks, Washington.

I den tro at Edward ikke elsker henne, blir Bella knust og er deprimert i flere måneder. Men når hennes far, Charlie, forsøker å sende henne tilbake til Phoenix, Arizona for å bo sammen med moren, samtykker Bella i å tilbringe tid med vennene sine. Etter å ha sett en film med Jessica (hennes venn)ser Bella en gruppe menn som minner henne om en gang tidligere da Edward reddet henne, og hun er overrasket over å se en visjon av Edward som advarer henne mot å nærme seg. Bella oppdager at når hun oppsøker spennende, adrenalinfylte og livsfarlige aktiviteter får hun visjoner av Edward. Dette leder henne til mange halsbrekkende forsøk på å gjenskape illusjonen av hans nærvær.

Hun finner også trøst i sitt vennskap med Jacob Black, en lystig følgesvenn som hjelper henne komme over å ha miste Edward. Når også Jacob uventet forsvinner, oppdager hun at han er en varulv, en gammel fiende av vampyrer. Jacobs flokkmedlemmer er på konstant vakt etter Victoria, en vampyr som vil drepe Bella (fordi Edward drepte mannen hennes og hun da vil drepe Bella for å såre Edward. Del av den første boken), noe som gjør at Jacob får liten tid igjen til å være sammen med Bella. Alene begynner Bella igjen å søke adrenalinkick.

En rekke misforståelser fører Edward til å tro at Bella har begått selvmord ved å hoppe utfor en klippe, ut i havet. I sorg over hennes antatte selvmord, flykter Edward til Italia for å provosere Volturiene. Volturi-klanen håndhever lovene blant vampyrer, og Edward vet at de er i stand til å drepe ham (siden Edward er vampyr kan han ikke dø av alderdom). Alice, Edwards søster, og Bella haster til Italia for å redde Edward, og kommer akkurat tidsnok til å stoppe ham. Men Volturiene bestemmer at Bella, et menneske som vet at vampyrer finnes, må enten bli drept eller forvandlet til en vampyr selv. Alice stopper dem fra å drepe henne ved å vise dem en fremtidsvisjon der Bella har blitt forvandlet. Når de kommer hjem til Forks, forteller Edward Bella at han alltid har elsket henne og bare forlot byen for å beskytte henne. Hun tilgir ham, og Cullen-familien stemmer for at Bella skal bli forvandlet til en vampyr, til Edward og Jacob's forferdelse. Edward gir Bella et valg: enten lar hun Carlisle forvandle henne etter hun er ferdig med high school, eller, hvis Bella godtar det, gifte seg med ham, for å så forvandle henne selv. Da minner Jacob dem om en avtale Cullenfamilien har gjort med varulver: de vil ikke angripe hverandre, så lenge Cullens aldri biter et menneske.





Formørkelsen åpner med at Washington, i likhet med Seattle, blir plaget av en rekke uoppklarte mord. Edward mistenker at disse mordene er forårsaket av en nyfødt vampyr som ikke er i stand til å kontrollere sin tørst etter menneskeblod. Samtidig som Edward og Bella søker på universitetet, forklarer Bella til Edward at hun ønsker å se sin varulvvenn, Jacob Black, igjen. Selv om Edward frykter for sikkerheten hennes, insisterer Bella at verken Jacob eller hans varulvflokk noensinne kommer til å skade henne, og hun begynner å besøke ham. I mellomtiden har Alice Cullen en visjon om at Victoria, en vampyr som er på jakt etter hevn på Bella, har returnert til Forks. Et par dager senere frir Edward til Bella og til tross for at hun har en aversjon mot ekteskap, svarer hun ja.

Bella og Cullenfamilien innser at drapene i Seattle blir begått av en «hær» av nyfødte vampyrer, kontrollert av Victoria. Cullenfamilien forener krefter med varulvflokken for å bekjempe denne trusselen. Mens alle andre forbereder seg på kamp, slår Edward, Bella og Jacob leir oppe i fjellene, hvor de ligger skjult under slaget.

Om morgenen blir Jacob opprørt da han overhører Edward og Bella diskutere forlovelsen sin og truer med å delta i kampen, for å så kanskje blir drept. For å stoppe ham, kysser Bella Jacob og innser at hun er forelsket i ham også, Men at hun ikke kan leve uten Edward. Under slaget lukter Victoria Edward, og dermed hvor Bella er skjult i skogen. På den måten blir også Edward tvunget til å kjempe. Etter at Victoria og hennes hær er nedkjempet forteller Bella Jacob at hun liker ham, men at hennes kjærlighet for Edward er større. Etter å ha mottatt en bryllupsinvitasjon fra Edward, drar Jacob mens han er i ulveform for å unnslippe smerte og sinne. Han er knust over Bellas beslutning om å bli en vampyr.





Ved daggry, den fjerde og siste boka, er delt inn i tre deler, hvor det skiftes mellom Bella og Jacobs synsvinkel.

Bella og Edward gifter seg og drar på bryllupsreise. Etter noen uker på den vakre øya Isle Esme (som Carlisle for øvrig ga til Esme i bryllupsgave, derav navnet), finner Bella ut at hun er gravid. Edward innser at dette kan bli problematisk, og de haster hjem. Barnet inni Bella vokser usedvanlig fort og snart har det brukket flere ribbein. Grunnen til at fosteret utvikler seg så raskt er den svært uvanlige kombinasjonen av gener fra et menneske og en vampyr – de aller fleste vampyrer ville ikke kunne inngå et intimt forhold med et menneske, uten å miste kontrollen og enten drepe eller omgjøre mennesket til en vampyr. Det er Edwards sterke kjærlighet til Bella som gir ham styrken til å stå imot sine instinkter.

Ved fødselen er Bella i ferd med å dø, og Edward blir nødt til å forvandle henne til en vampyr, noe hun har ønsket siden hun oppdaget Edwards hemmelighet. Det er takket være dette at Bella overlever og føder en velskapt datter. Hun gir barnet navnet Renesmee, med inspirasjon fra de to bestemødrene, Renée og Esme. Jacob innprenter* seg i Renesmee, derav Bella blir forbannet på Jacob, for hun bare er et lite barn. Men etter hvert tenker ikke Bella mer på det og lar Jacob ta seg av datteren sin.

Snart finner de ut at barnet kan overleve på både menneskemat og blod, men foretrekker sistnevnte. Volturi-klanen ( kjent fra Under en ny måne), som har som oppgave å håndheve lovene som er vedtatt blant vampyrene, får nyss om at et lite barn har dukket opp hos Cullen-familien, gjennom en spion som ser Renesmee drepe og drikke blod fra et dyr. Alice, med sin evne til å se inn i fremtiden, oppdager at de vil få problemer med Volturi. De tror Carlisle har bitt og omgjort et menneskelig barn til vampyr, noe som er ulovlig og totalt uakseptabelt, da utviklingen og aldringen i barna stanser og de blir ukontrollerbare i sin tørst etter blod. I boken omtales disse som udødelige barn. Sannheten er at Renesmee, som Volturi tror er et slikt udødelig barn, er halvt menneske og halvt vampyr, og vokser og utvikler seg som et vanlig barn, men mye, mye raskere. Dermed vil familien kunne lære henne å kontrollere sin tørst, slik de selv har gjort, og hun utgjør ingen større fare enn en hvilken som helst annen vampyr. Men Volturi er kjent for å felle sin dom uten å stille spørsmål eller undersøke sannheten, og Cullens vet hva dommen vil bli; de vil utslette hele familien. Alices framtidssyn indikerer et potensielt blodig oppgjør mellom Cullen-familien og Volturi, som utgjør hovedkonflikten i boken.

Nå er hele familiens fokus konsentrert rundt å forberede seg på Volturi-klanens ankomst og å ruste seg for en mulig kamp. De forsøker desperat å finne en fredelig løsning, en måte å overbevise Volturi om at Renesmee virkelig ikke er et udødelig barn. Deler av familien reiser verden rundt for å kalle sammen sine venner som vitner på at Renesmee vokser og utvikler seg, og dermed ikke kan være udødelig. Mens vitnene ankommer Cullens hus og observerer Renesmees utvikling, øver Bella på å utvikle sin evne – å beskytte seg mot andre vampyrers spesielle gaver (tankelesning o.l.). Hun lærer seg å få sitt "skjold" til å omfatte flere personer. Dette skal vise seg å redde dem alle, både Cullen-familien og gruppen av vitner de har samlet. For sikkerhetens skyld skaffer Bella falske pass og id-kort til Jacob og Renesmee i tilfelle Voultouriene ikke vil høre på dem. Da var planen til Bella og få Jacob og Renesmee bort fra møteplassen. Bella hadde aldri overlatt Renesmee til Jacob hvis han ikke brydde seg som han gjorde med Renesmee. Dagen Alice har forutsett kommer, og familien, vitnene og Jacobs varulvflokk, vil slåss for sin leders utvalgte, står klare på en slette omgitt av skog, ikke langt unna Cullens hus. Mengden av vampyrer som står ved Bellas side overrasker Volturiene når de ankommer, og selv om de fortsatt er betydelig flere og lett kan bekjempe sin motstander, holder forbauselsen dem rolige akkurat lenge nok til at Carlisle kan få kontakt med dem for å overbevise dem om sannheten. Under diskusjonen forsøker Volturiene å hemme gruppen med sine evner, og her kommer Bellas skjold til nytte. Uten dette ville de ikke få noen mulighet til å forklare for de illsinte Volturiene. Det skjebnesvangre møtet ender godt, og Volturi er kraftig svekket, da mange av deres soldater innser urettferdigheten og undertrykkelsen de har vært med på å håndheve under klanens kommando.





Som den siste av fire bøker utgjør Breaking Dawn en definitiv slutt på Twilight-sagaen, der alle spørsmål og gåter fra de tre foregående bøker blir besvart.

Midnight Sun er arbeidstittelen på en uferdig bok av Stephenie Meyer. Det er historien fra Evighetens kyss fortalt fra karakteren Edwards perspektiv. Prosjektet ble stoppet da det første utkastet ble tilgjengeliggjort på internett, og på grunn av dette har Meyer uttalt at hun ikke har planer om å gjøre ferdig boken. Hun har også sagt at hvis hun allikevel skulle bestemme seg for å skrive den ferdig, blir det i hvert fall ikke før om mange år. Hvis boken blir tatt godt i mot, skal hun vurdere å skrive alle de fire bøkene fra Edwards perspektiv. Utkastet som ble spredt uten tillatelse er nå også lagt ut på Stephenie Meyers hjemmeside.

Onsdag og midt i uken

Først en liten videosnutt av det nyeste familiemedlemmet :)

Goeste pusen, han elsker vann, han leker med rottisen som han var en grand danois, han leker med ALT og han sover frivillig i bur - mest spesielle pusen jeg noen gang har vært borti <3

Ellers skjer det ikke så mye her om dagen - eller, i går fikk jeg meldinger fra Egypt, koselige meldinger, en grei forklaring på hva som egentlig skjedde i vinter - og et ønske om å komme på besøk hit etter jul :-) Jeg ble også bedt til Egypt i jula, men jeg har jo ikke penger til en sånn reise, fly er ikke gratis liksom, så selvom jeg får bo og spise gratis, så må jeg minst vinne i lotto for å kunne benytte meg av tilbudet... Eller så får han kjøpe flybilletter til meg også, klok av skade for den forrige avtalen...! Men, koselig å ikke være uvenner da :-)

Hadde en hyggelig kaffe-date på fredag også, eller, det var dårlig med kaffe da, hehe, men en time skravling ble det. Tror nok ikke det blir noe mer ut av enn vennskap, men alltid koselig med nye venner også!

Fikk brev fra Husbanken i går, avslaget jeg har ventet på for å få sendt inn klage - det artige var at samtidig kom brev fra Nav med bekreftelse på innsendt klage på avslaget fra Husbanken, hehe, saksbehandleren har altså sendt inn klage for meg :-) 4-6 uker behandlingstid har de på slike klager... Og så kom det inn et lite beløp på kontoen min i går - fra Nav, spesielt siden jeg ikke har fått noe vedtak, men helt greit, tar i mot og takker jeg! Tenk om ting kunne begynne å gå seg til nå, det hadde vært såååååååå deilig...

I morra kveld er det premiere på Twilight Breaking Dawn part 2 - den skal sees på kino, part 1 først også - gleder meg masse, masse, masse :-) Skal se sammen med vesla og en eller to venner fra Røde Kors, for vi skal på Intro-kurs først, og siden de skal sitte på med meg, så fikk de valget - enten bli med på kino eller komme seg hjem på egenhånd ;-) Premierefilmen starter kl 2359, så det blir en laaaang dag, er vel hjemme rundt 0230, hehe, regner med at vesla blir sånn passe trøtt på skolen fredag, men nå har hun gledet seg til denne filmen i ett år, så det veier nok opp! I tillegg har hun fått billetter til Justin Bieber-konserten i april i julegave, så hun skal ikke klage vet jeg :-)

Til helgen har jeg barnefri og ingen planer - to dager uten vekkerklokke, mon tro om jeg gleder meg? Hadde vært stas å ha litt selskap i helgen også da, ta en flaske vin eller en dram og virkelig nyte!

Nå må jeg gå og plukke ned pusen fra tørkestativet, han har revet ned halvparten av klærne og leker nå med halen sin oppå stativet, hehe, han er RÅ <3

Blogg-tørke...

Sorry mine venner, men skrivelysten har vært til dels veldig fraværende i det siste - all energi går med til å komme seg ut av senga om morra'n og gjøre de daglige tingene...

Venter fortsatt på at Nav skal få ut finger'n, sendte jo inn søknad om sosialhjelp og bostøtte, fikk avslag på bostøtte fordi Folkeregisteret ikke hadde registrert flyttingen min enda - så da måtte ny søknad sendes, og når avslaget kommer i posten, må klage sendes - hvorfor må ting gjøres så vannvittig tungvint?

Søkanden om sosialhjelp kom i retur, også den med bl.a begrunnelse av at Folkeregisteret ikke hadde registrert flytting - men i Nav's egne regler, trenger man ikke være folkeregistrert i kommunen man søker hjelp i, det skal søkes i den kommunen man overnatter mest, uavhengig av hvor man er folkeregistrert... Er så fint at de ikke kan sine egne regler! Så trengte de plutselig kopi av siste vedtak fra kommunen jeg flytta fra - det ligger jo inne i det sentrale registeret vil jeg tro, så det hadde holdt at de bare søkte det opp, eller i værste fall hadde sendt en mail til det forrige Nav-kontoret for å få det oversendt... Jo, også skulle de ha kopi av samværsavtalen mellom meg og ungenes far - for det første finnes ingen lovhjemmel som sier at man må ha en slik skriftlig avtale, de man evt lager er ikke juridisk bindende - da må man gjennom rettsapparatet for å få en dom på det, og jeg og barnas far har ingen slik skriftlig avtale. Vi lagde en da vi var til mekling i forbindelse med separasjonen i 2003, men den har blitt revidert et utall ganger etter det, og da muntlig... Det virker som de gjør sånt bare for å trenere sakene, for da tar det jo fort et par uker ekstra før de lager et vedtak :-( Jeg sendte av gårde en konvolutt tung som en murstein i går, med alt jeg kunne finne, både kontoutskrifter, selvangivelse for i fjor (selvom den både var feil og hadde masse mangler), ligningen for i fjor +++ så om de klarer å dikte opp noen manglende dokumentasjon nå, så skal jeg møte opp på kontoret der og fortelle dem om hvilke regler de skal forholde seg til! Helvetes duste-etat, altså.

Så måtte ene pusen vår avlives på mandag, han har jo vært syk nesten i ett siden august, og på søndag kveld så jeg at han ikke klarte å tisse igjen, han var veldig pjusk, bare krøp bortover gulvet, halen bare hang og han knurret til og med når jeg klappet han i ansiktet :-( Jeg skjønte at det nok ikke var håp denne gangen, og bestemte meg for å ringe dyrlegen etter jeg hadde kjørt vesla på skolen mandag. Men, når jeg sto opp satt han i kassa og fikk ikke ut en dråpe, så kastet han opp - og det hadde han gjort på natta også, bare grønn-svart galle... da han sto ved vannskåla på kjøkkenet så jeg at det dryppet blod fra tissen hans, og da ringte jeg dyrlegen med en gang... Han ble helt apatisk, så vesla la han i senga si, og der lå han bare helt fjern, det var nesten så jeg trodde han kom til å dø der og da :-/ Dyrlegen ville vi skulle komme med en gang, og jeg skjønte at nå er det slutt, så jeg fikk tak i eldstemann også - han og pusen har jo hatt et helt spesielt forhold <3 Henta han på skolen når skolebussen kom dit, og så reiste vi til klinikken, begge de to store ungene, jeg og pus...

Dyrlegen konstanterte at blæra var helt full, på grensa til å sprenges, og han anbefalte at vi skulle la pus få slippe nå, og at han antagelig hadde fryktelige smerter :'( Vi kunne oprerert han en gang til, sydd inn dren, men det ville mest sannsynlig endt med avliving uansett sa dyrlegen, så da var også ungene enige i at vi ikke ville utsette pus for de ekstra påkjenningene. Pus fikk en beroligende sprøyte, vi fikk tildelt et "stillerom" og når pus sov dypt satt dyrlegen den siste sprøyta - pus lå på fanget til eldstemann, og der trakk han sitt siste åndedrag - trygg og varm, mens vesla og jeg holdt rundt dem begge. Tårene rant, det var akkurat så vondt som det har vært i tilsvarende situasjoner tidligere, men det var det rette! Vi fikk sitte der i nesten en time og mimre, vi snakket, gråt og lo, og til slutt kom dyrlegen inn for å lytte og forsikre seg om at hjertet var stoppet :-( En gang, like før han sluttet å puste, kastet pus hodet bakover, da knakk eldstemann sammen, det syntes han var en fryktelig opplevelse... Ungene ville ikke at han skulle kremeres, og dyrlegen støttet dem i at en begravelse hjemme var bedre, så pus ble med hjem og vi laget i stand en eske til han. Vi la oppi to putevar, vesla la oppi en bamse og en liten pung, eldstemann la oppi et norsk flagg og minsten la oppi noen skår fra yndlingskoppen sin. Pus ble gravlagt i hagen til ungenes far, sammen med de andre dyrene vi har mistet, både kaniner, marsvin, hamster og fisk... Ville ikke begrave han her, siden vi bare leier, og ikke hos min far heller...

I dag skal vi reise og se på en ny kattunge, den har nesten like tegninger i ansiktet som pus, men har mye mer hvitt på kroppen <3 Han er 4 mnd gammel, og hun som eier han har flyttet inn i en omsorgsbolig og fikk ikke ha med både hunden og katten. Siden hunden var 8 år gammel, valgte hun å beholde den, så vi skal hilse på katten og se om kjemien stemmer i dag. Pusen som er igjen her, trives ikke som alene-pus, og han som døde har vært dårlig selskap for henne i det siste, så derfor håper jeg at hun vil trives bedre med en frisk kompis :-) Han har vært innekatt der han er nå, og trives med det, så håper at bikkjene ikke lager for mye styr om han kommer med oss hjem...

Husker ikke om jeg har fortalt om den nye hunden heller? Ihvertfall har vi fått ei rottweiler-tispe på fôr, nå er prøvetida over, og hun blir her - vakreste og snilleste hunden altså <3

Ellers er det ikke så mye spennende å fortelle - han som hadde en plass i hjertet mitt er nå så godt som utflyttet derfra, det har skjedd for mye negativt til at jeg har klart å opprettholde følelsene - og det er kanskje like greit?! Jeg skal ikke godta å bli såret gang på gang, jeg er verd mer enn det, jeg fortjener å bli satt pris på og bli behandlet pent! Jeg skal begynne å leve nå, ikke bare overleve - og hjertet mitt skal være åpent for den som fortjener en plass der inne :-) Og, selvom det sikkert høres blærete ut, så er det flere som gjerne vil ha den plassen, men jeg har ikke klart å verken engasjere meg eller gi dem en sjanse, det skal det bli forandring på nå! Om de ikke kaprer en plass der, så kan det jo hende jeg får en venn eller to, og det er heller ikke dumt ;-) Så, jeg har sagt ja til en kaffe-date, ingen dato satt enda, men det blir forhåpentligvis ikke så lenge til... Det er vondt å la noen "gå", men når de ikke vil si noe om hvor jeg står, og bare lar meg sitte igjen med motstridende oppfatninger av situasjonen, så blir det i overkant slitsomt, jeg vil ikke bare gå på gress, nå har jeg ventet på et skikkelig svar i mange mnd, har satt hele livet mitt på vent hele den tiden i håp om at det skulle bli noe - men, som sagt, nå er det nok!

Venter fortsatt på at huseier skal komme med ny vedovn, det begynner å bli kaldt nå, og merker det selvom jeg har på varmepumpa, så hadde vært godt å kunne supplere med vedfyring - enn så lenge tyr vi til pledd. Greit nok det også, men litt mer varme hadde ikke blitt feil det heller :-)

Ja, da kom det da en oppdatering ihvertfall, og så håper jeg at ting snur nå, og at jeg kan melde om litt mer hyggelige ting framover mot jul...

Trenger pause!

Historien gjentar seg... Kan det ikke bare snart slutte?

Denne uka har vært vond, på flere plan :-/ For det første så er nakken meget lite begeistret for all bilkjøringa, selvom det bare er småturer, så har det blitt gradvis værre for hver dag denne mnd - noe som igjen gjør at jeg sover dårligere, som gjør at jeg har mindre og mindre overskudd, kommer meg ikke ut på turer og humøret er tilsvarende... Er så lei den nakken nå altså! Men, kjøre bil må jeg jo, vesla må på skolen og jeg må jo handle osv. Pga nakken klarer jeg ikke å bruke sekk eller veske, så å gå til butikken f.eks er ikke aktuelt :-(

Og, på mandag kom et brev i posten - vel, det kommer jo brev hver dag, men dette var fra forsikringsselskapet, og det var en regning :-o WHAT??? Da jeg vraka dustebilen og kjøpte den "nye", så snakka jeg jo med dem, og avtalte hvordan det skulle løses mtp forsikringa på nye bilen - det jeg hadde betalt inn på den gamle skulle overføres til den nye, og det overskytende skulle tilbake på min konto - burde jo være grei skuring det? Men han de klart det? Neeeeeida *klaske panne* De har overført hele beløpet til min konto, og ikke trukket noe på den nye bilen. Noe som betyr at jeg igjen har kjørt i flere uker uten forsikring, uten å vite det! Er det mulig, tenker jeg da... Det må da være mulig å ansette kompetente folk i de stillingene de har?! Og til alt overmål, så snakket denne siste med sin overordnede, for å forsikre seg om at løsningen vi var kommet fram til var gjennomførbar... jaja, nå har jeg tatt husleiepengene og betalt forsikring, så får jeg bare løse husleia på et vis når den må betales!

Søvnløse netter ja, sliten nå altså, jeg har jo nesten vært bortskjemt med søvn siden i sommer, det har jo blitt mellom 5 og 8 timer søvn så godt som hver natt, og nå har det vært mellom 1 og 3 timer igjen, selvom jeg prøver å være flink med maten, så glemmer jeg nok litt for ofte å få i meg noe, som igjen fører til at jeg blir mer sliten, svimmel, trøtt og uvel - noe som ikke akkurat hjelper på de forbanna smertene som nakken lager heller - kan jeg ikke bare få litt fri??? Jeg vil ha pause!!!

Etter at jeg takka nei til den kommunale leiligheten, fikk jeg jo brev fra Nav, da kunne de ikke hjelpe meg i en overgangsfase likevel, så jeg måtte sende søknad til det nye Nav-kontoret om bostøtte og sosialhjelp - spent på hvor lang tid det tar før de behandler søknaden... men, de var ihvertfall hyggelige og imøtekommende på det nye kontoret, det var en ny opplevelse! Krysser fingre og tær for at førsteinntrykket der var rett, og at det ikke blir enda mer problemer...

Tenk å ha noen å dele hverdagen med, det sies jo at det å ha noen rundt seg halverer smerten og dobler gleden - det hadde vært no, kjenner jeg :-) Men, på den fronten er det labert også, og også der er ting vondt... Det er jo han ene da, som har en plass i hjertet mitt, men denne uka har også han såret meg - veldig... noen ord kan gjøre utrolig vondt, særlig om de kommer på feil tidspunkt...og det gjorde de tydeligvis denne uka, for det slo meg helt i bakken, så til de grader! Det var som å kjøre i en vegg i 90 km/t, det gjorde vondt både fysisk og psykisk, tårene bare rant og alt føltes bekmørt - det var forsåvidt bekmørt også, for det var sent på kvelden, hehe ;-) Men, det var nok til at jeg ikke orka noe som helst, var helt utslått, fikk i meg vann men fint lite annet, og det jeg drømte om og fantaserte om, vel, ikke bra :-s Kjenner at jeg gruer meg til å møte han igjen, det skjer noe med tilliten i sånne tilfeller, og selvom det går bedre nå, så er jeg redd det kommer en reaksjon når vi treffes igjen... Men, kan ikke bare trekke meg helt unna heller, det er jo flere aspekter her, og jeg må bare ta tyren ved hornene og skride til verket, å utsette det hjelper ihvertfall ikke! Pokker altså, at man ikke kan bestemme hva hjertet skal føle - når fornuften sier en ting, men hjertet ikke er enig... Skulle vært en av og på bryter, gjett om den skulle stått på "av" i laaaaaang tid? ;-p

Prøver å fokusere på det positive oppi her, men det er søren ikke lett altså! Vesla og jeg har nesten ikke kranglet de siste to ukene, det er jo positivt da :-) Og, bare denne uka har jeg fått tre jobbtilbud (har sagt ja til å teste ut en av dem), og tilbud om å stille til valg på årsmøte i det lokale partiet jeg er medlem av - noe jeg selvfølgelig har sagt ja til, så får man se om det blir mer lokalpolitikk framover på meg :-) Jeg får lov å fortsette i gamle kommunen, men kan da ikke stå på liste ved kommunevalg så lenge jeg ikke bor i kommunen - det får jeg ta stilling til senere, det er jo tre år igjen til kommunevalget, og mye kan skje på tre år ;-) Har fått en hund til også, verdens nydeligste rottweiler-tispe på 15 mnd <3 Så, nå må jeg bare få litt overskudd igjen, om jeg ikke får det snart, så går alt lukt til helvete vet jeg...

Beklager sutre-innlegg - igjen :-s Men, for å hindre at jeg finner på noe tull, så må jeg skrive det av meg, og heldigvis er det frivillig for de som leser her, om de vil gjøre det :-)

Takk for at du er du, jeg er veldig glad for det - og til deg som har lest helt hit, sender jeg en kjempeknuseklem og ønsker deg en god helg <3

Endelig!

Jeg har jo sagt i "hundre" år, at jeg har lyst til å prøve og male, og ENDELIG fikk jeg ut finger'n og prøvde dah... Kjøpte inn maling, pensler og to "lerreter" på Europris i dag, og satte med ned ved spisestuebordet og satte i gang med blanding av farger... 

Her var utgangspunktet:

Lenge siden jeg har blandet farger, men prøvde meg da på et bilde, og resultatet ble sånn...

Litt vanskelig å se fargene skikkelig, for har litt dårlig lys her inne om kvelden... Og når jeg først var i gang, og siden jeg hadde kjøpt to "lerreter", så laget jeg likegodt ett til :-)

Så, dette har jeg bedrevet en lørdag kveld - eller, det var vel å ta i, for det er ikke lange tida det tar pr bilde, tror jeg brukte omtrent en halvtime på hver, det er jo blandingen av farger som tar tid ;-)

Blir moro å prøve seg på litt større bilder, tenker jeg, og kanskje blir det årets julegaver? Ikke at det er sikkert andre synes de er fine da, men det er tanken som teller, er det ikke? Disse bildene er laget i størrelse 24x30 cm, så de er jo ikke så store...

Avgjørelsen er tatt!

Jepp, da var avgjørelsen tatt - jeg blir i huset!

Damen på Nav ble sur når jeg sa det, noe så dumt - hun burde jo heller vært glad, glad på mine vegne for at jeg på egenhånd har klart å finne egnet bolig til ungene og meg, glad for hun nå har en bolig å tilby andre som sliter - men nei da, hun ble sur, og informerte kort om at jeg da ikke fikk søke hos de igjen heller, siden jeg hadde flytta ut av kommunen... Hjalp ikke at grunnen til at jeg måtte ut av kommunen, var for at de ikke kunne hjelpe meg i de 9 mnd jeg har bedt om det, og til slutt ville havnet på gata om jeg ikke flytta dit det var bolig *klaske panne*

Jaja, jeg kan ikke annet enn å le av hele greia, stakkar, hun hadde vel en dårlig dag, da - og med boka Nav - samfunnets utstrakte hånd? friskt i minne, den leste jeg nemlig på toget i går, så føyer den oppføreselen seg pent inn i rekka av Nav-ansatte uten folkeskikk og respekt for andre mennesker...

Jepp, da begynner kampen om skoleplassen til vesla - det er vel bare å brette opp ermene og gjøre seg klar til dyst :-)

Ellers har jeg vært i Bergen i helga, stått på stand med Herbalife sammen med søster'n til sponsoren min - det var knallmoro, for ei dame :-D Om bare tre uker sees vi igjen, da skal vi på mer Herbalife-greier, og da blir det enda flere kjente også, juhuuuu! Pappa var her og passet unger og dyr, så jeg hadde litt dårlig samvittighet for å reise noe sted når det var min barnehelg - men pokker heller, noe må jeg vel ofre om jeg skal klare å få til en inntekt, og verken unga eller morfar har vondt av å tilbringe litt tid sammen heller!

Og, da jeg satte meg på toget hjem fra Bergen i går, så tikka det inn melding fra Egypt gitt :-o Jepp, fra han jeg skulle besøkt i vinter, som trakk seg et par uker før jeg skulle komme og har vært stum som en østers siden da... Det ramla inn meldinger hele veien hjem - det er snakk om noen meldinger da, for det tok noen timer! Men, så har han blitt stille igjen, hehehe, men det var da litt trivelig også da :-)

Ellers har jeg kjøpt en brukt forsterker og to høyttalere i dag, får se om jeg klarer å få det til å virke også, jeg har 0 peiling på sånt, gitt! Fulgte med bare høyttalerledning, så resten må jeg kjøpe - akkurat som jeg vet hva jeg skal ha?! Og etterpå kommer pappa og hjelper meg med å hente "ny" sofa - fant en som blir gitt bort på finn.no, så da var det bare å hente! Skal bli deilig med skinnsofa igjen, i stedet for den stoffsofaen jeg har, som tiltrekker seg alt som er av støv og dyrehår - og når den er mørke blå og dyra har mye hvitt - vel, sofaen er sjelden blå, for å si det sånn ;-) I tillegg tissa den syke pusen i sofaen forrige uke, og uansett hvor mye jeg vasker, så lukter det fortsatt...skal bli godt å få den ut av stua, ja!

Og i morgen får vi antagelig et familiemedlem til - ei rottweiler-tispe som trenger ny fôrvert, kan jo ikke si nei til å prøve, har jo lett etter rottweiler og bulldog siden i vinter, og når man får et sånt tilbud, så må man bare prøve! Hun er 15 mnd gammel og så nydelig at det nesten gjør vondt... hun er vant til barn og katter, så det burde gå bra :-) Og ikke minst vil jeg føle meg tryggere når jeg er alene hjemme, det er muligens litt preventivt om det står en rottis i vinduet og knurrer om uvedkommende kommer på gårdsplassen?

Jepp, det var dagens oppdatering - sliten men fornøyd altså :-D

Avgjørelser er vanskelig...

Som dere har fått med dere, så har jo ikke akkurat boligsituasjonen vår vært idèell siden i vinter, tull med leilighet som ikke var godkjent som boenhet, oppsigelse der, søknad om kommunal bolig, fikk meg hus, fikk tildelt kommunal bolig, flytta - og nå har jeg altså fått beskjed om at den kommunale leiligheten er innflytningsklar 1. november *sukk* Endelig kommet inn i huset, så skal vi altså i utgangspunktet røskes opp igjen herfra, ny flyttesjau og inn i ny bolig... Har to muligheter, enten flytte eller bli her! Prøver å tenke rasjonelt og planlegge framover, men det er jaggu ikke bare-bare altså. Uansett hva jeg avgjør, så vil det påvirke fremtiden både for meg og unga! Har prøvd å lage lister med for og i mot, både i leiligheten og her i huset, og jeg tror jeg har tatt en avgjørelse, men sliter veldig med å rettferdiggjøre min egoisme i saken overfor unga... Her er litt av listene jeg har kommet opp med:

Leiligheten:

For:
- Tryggheten med at man er sikra bosted.
- Nærheten til ungenes far.
- Unga slipper å bytte skole.
- Jeg får støtte fra Nav til husleie og strøm.
- Unga får være i nærheten av vennene sine.
- Unga er ikke så avhengig av at jeg til enhver tid er hjemme, fordi vi bor så nære andre.
- Nærbutikk.

Mot:
- Det kan være negativt for unga å bo i en kommunal bolig, stigmatiserende sosialt.
- Det blir lite egentid og barnefri, da unga kommer og går selvom de skal være hos faren.
- Høyere husleie enn i huset.
- Det kan være negativt at nærmeste nabo er alkoholiker.
- Det er veldig nærme tidligere utleier og de konfliktene som pågår der.
- Det er mye sladder og baksnakking på feltet.
- Det er dårlig plass og lagringsmuligheter.
- Lite privatliv, da nærmeste nabo er vegg-i-vegg.
- Det er i utgangspunktet ikke lov å ha dyr i leiligheten, ingen garanti om at søknaden blir godkjent.


Huset:

For:
- Rimelig husleie.
- Mer egentid, da avstanden til ungenes far er større, noe som igjen sier at når jeg har barnefri, så kan jeg tenke på meg sjøl.
- Ingen naboer tett innpå, trenger ikke ta så mye hensyn.
- God plass både inne og ute.
- Ungene trenger ikke å dele ett rom.
- Stor hage.
- Ingen problemer med dyrene, men fikk ikke lov å ha hest, ellers ingen begrensninger.
- Nærmere bygdesentrum med både butikker, tog og bussforbindelse.
- Mer frihet i forhold til bruk.
- Nærmere fritidsaktiviteter og ungdomsklubb.
- Ingen problemer med en evt samboer på sikt, huseier mente jeg måtte finne meg en mann å dele både hverdagen og utgifter med, hehe.
- Slipper å forholde meg til konflikter med tidligere utleier på samme måte.
- Mindre grad av sladder og bygdedyr.

Mot:
- Ingen sikkerhet i forhold til hvor lenge vi kan bo her, siden det er privat utleie.
- Unga kan risikere å måtte bytte skole.
- Lenger unna ungenes far.
- Mer hagearbeid som plenklipp og snømåking (men her er det jo store muligheter for unga til å hjelpe til)
- Mer avhengig av bil, fordi nærmeste butikk er ca 4 km unna.
- Farlig vei rett ved husveggen, vanskeligere for kattene.
- Ingen garanti for hjelp via Nav til husleie og strøm.
- Høyere utgifter til oppvarming fordi vi har større plass.

Ja, dette var lista mi så langt, det dukker stadig opp nye punkter, og jeg må bestemme meg innen onsdag... Som sagt, jeg har vel bestemt meg 90% for hva jeg velger, men siden jeg har valgt omtrent utelukkende egoistisk for min egen del, for min egen helse både fysisk og psykisk, så sliter jeg altså litt med å rettferdiggjøre det i forhold til unga :-/ Jeg heller altså mest mot å bli her i huset, få et stabilt hjem og heller gjøre en større innsats for å prøve og ordne så unga ikke må bytte skole - men igjen, der kan ikke jeg bestemme alt, faren har jo også litt han skulle sagt. Uansett, så er det ikke umulig å få til en enighet, må bare se hvilke muligheter som finnes, og evt hvem som kan hjelpe meg å oppnå det!

Det er altså litt av hvert som surrer rundt i topplokket om dagen, hadde jeg vært alene og ikke hatt unger, så ville ikke avgjørelsen vært noe problem i det hele tatt...

Har forresten fått meg bil, gammel riktignok, men i vesentlig bedre stand enn den jeg hadde - som på fredag ble levert til bilopphogging og dermed var det en bekymring mindre :-D

Endelig flytta =)

Jepp, da var vi i hus, et salig rot, men dog - vi er i HUS :-)))))

Har fått super hjelp av pappa og en kjekk mann <3 Uten deres hjelp, ville jeg aldri kommet i mål - jeg er dere evig takknemlig, så nå er det bare å få alt på plass her - med en kranglete nakke og senebetennelse i begge armene (våkna med det i dag :-( ) så får det bare ta litt tid... irriterende dog, å ha vondt hele tiden, er jo egentlig vant til det da, men når man ikke klarer å tørke seg i ræva når man er på do pga smertene, da har de blitt litt værre enn de pleier... Jaja, det går over det også ;-)

Venter på at tidligere utleier skal godkjenne vasken min i leiligheten, men det ser ut til å bli en aldri så liten utfordring der - ikke at det er noe sjokk heller, det har vel ligget i kortene hele veien, men du verden så unødvendig fra hans side!

Ellers er det høstferie, og unga er her hele uka, det går stort sett bra, og godt er det :-)

I morra er det 5 uker siden jeg tok min siste sigarett - eller, jeg tok jo en forrige helg da, i festlig lag, bare for å bevise at det er fullt mulig å ta EN uten å begynne igjen - og det funka jo det :-D Men, skal innrømme at når det stormer som værst og hue jobber overtid, så hadde det vært godt med en røyk - men jeg har ikke kjøpt og skal ikke kjøpe, til det er jeg for trassig, og sånn har jeg tenkt å fortsette!

Blir et kort innlegg dette, skal legge inn bilder etc fra huset når jeg kommer litt mer i orden, både før og etter-bilder, så får dere se hvordan vi har det her. Det føles så rett, faktisk så rett, at jeg fortløpende vurderer om vi heller blir boende her enn å flytte tilbake til feltet og kommunal bolig...men siden den leiligheten fortsatt er under renovering og jeg ikke har fått noen tid den skal være ferdig, så er det ingen hast å bestemme seg :-)

Bilen derimot, må jeg få noen til å se på rimelig fort, for nå er det like før det skjer noe alvorlig med den, tror jeg :-o Ta noen telefoner i morra tenker jeg!

Et lite livstegn =)

Bare kjapt innom for å si at jeg lever :) I dag har jeg fått bredbånd igjen, så da er det litt lettere å skrive her!

Fikk beskjed søndag kveld at jeg hadde bære og kjørehjelp til flyttinga mandag og tirsdag, så da ble det hektisk gitt, pappa og en venn stilte opp, og i går kom de og monterte opp køyesenga til gutta og pappa hjalp meg med montering av et par taklamper - evig takknemlig for det <3 Nå er det meste i hus, er igjen å kjøre et lass på søppelfyllinga i dag, det får jeg også hjelp til, siden en av tingene som skal kastes er en defekt 50" prosjektor-tv som veier 97 kilo...og så gjenstår kun vasking som jeg må ta på lørdag...urk, gleder meg ikke, for nakken og armene har fått mye juling den uka som har gått... :-/

Har fått penger av pappa'n min så nå er bilforsikring i orden, og den skal bli reparert også, så den går ett år til - da er det ny eu-kontroll, og den går nok ikke igjennom den, hehe.

Har altså flytta inn i huset i nabokommunen, den kommunale leiligheten er ikke ferdig enda, og jeg har begynt å vurdere muligeheten for å bli her i nabokommunen - men da er det en del ting som må på plass først... så får man se! Trenger litt (mye) hjelp til å rydde opp i toppetasjen med både det og flere andre ting, håper bare rette vedkommende har tid til en prat snart :-/

Mye frustrert og deppa om dagen, veldig sliten, rekker liksom aldri å hente seg inn mellom slagene, og nå er det høstferie med tre unger oppi alt rotet, jeg er spent på hvordan formen er om halvannen uke... Vært mange tunge tanker, og det har skjedd ting rundt meg som ikke akkurat har vært muntre - og jeg mitt naut klarer jo ikke la være å bry meg og engasjere meg *klaske panne* Ideelt sett skulle jeg vel hatt mer fokus på meg sjøl, prioritert min egen helse, men neeeeeeida, Taran klarer ikke det, Taran MÅ bry seg om de som er rundt - selv de hun ikke engang kjenner personlig.... I går kveld f.eks, så måtte jeg ringe Ahus pga en selvmordsstatus på fb, men var det noen hjelp å få der? Neeeida, ble satt over og satt over, til slutt fikk jeg beskjed om å ringe legevakta - vedkommende har nå vært innlagt for dette 3 eller 4 ganger siden 18. september, men blir bare sendt hjem igjen en dag eller to etter - hva er det for slags helsevesen sier jeg?! Han trygler og ber om å slippe å bli sendt hjem til ensomheten, men de doper han ned og sender han hjem... For to uker siden ringte jeg politiet og fortalte om statusen den dagen, men de kunne heller ikke hjelpe - ring legevakta var omkvedet der også... den gangen var det en annen som ringte ambulansen, og de rakk heldigvis å få reddet vedkommende. I går ble det ringt både til politiet og ambulanse - forrige uke ble også politiet kontaktet og fikk brutt seg inn... I går viste det seg heldigvis at han ikke hadde tatt de pillene han sa, men han ble likevel tatt med i ambulansen - så blir det spennende å se utover dagen da, om han er ute igjen... Han har ingen nær familie, unntatt barn som ikke bor sammen med han og en far som har hatt slag og derfor ikke kan verken belastes med eller ta seg av sønnen sin... Han har fått oppnevnt ei venninne nå, som nærmeste pårørende, men hu bor jo 1,5 time unna, så det er ikke så lett...Hun ringte meg i natt, og vi snakket sammen en god time! 

Hvorfor engasjerer så jeg meg i dette, jeg som ikke engang har møtt han? Fordi jeg har vært der sjøl, så mange ganger, og ingen har verken visst noe eller vært der for meg - bare tilfeldigheter har gjort at jeg fortsatt er her i dag... Jeg tolker det som tegn på at han ønsker hjelp, når han roper det ut over fb at han vil ta sitt liv, de som virkelig vil, sier som regel ingenting på forhånd, de gir ikke andre en mulighet til å kunne forhindre noe - ihvertfall gjorde aldri jeg det, selvom ukjente mennesker og bisarre situasjoner gjorde at jeg aldri lykkes...

Nå skal ikke dere som sitter og leser bekymre dere for at jeg vil finne på noe dumt, for det skal jeg ikke - selvom tankene i seg selv er både befriende, innimellom deilige og ikke minst på en måte berusende... Skummelt? Like skummelt som misunnelsen som veltet over meg den dagen jeg fikk vite om selvmordet tidligere i sommer, misunnelsen over at noen klarte det jeg aldri hadde fått til, misunnelsen over å kunne slippe alle tankene, motgangen, nedturene og all dritten :-/ Det var noen harde døgn å kjempe mot de vonde tankene, og de dukker opp igjen av og til fortsatt - men som sagt, jeg er ikke der at jeg kommer til å handle, og nettopp derfor er jeg åpen om det også :-)

Nå kan livet bare gå en vei, og det er oppover, det MÅ jeg tro på, leve etter og satse på <3

Så der, da fikk man ut litt grums en fredag formiddag også, merkelig det der, når man først begynner å skrive, så bare raser ordene ut, hehe.... På kjærlighetsfronten skjer det fortsatt svært lite, jeg har nå mine følelser for han ene, men blir bare forvirra av han, så vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Og med Herbalife står det relativt rolig, men det får jeg ta tak i når jeg kommer i orden her, høstferien er over og sponsoren min kanskje kan hjelpe meg litt...jeg er kjørt fast og kommer ikke videre på egenhånd ihvertfall... Savner turene mine også, har ikke blitt en eneste tur på en uke i morra :-o Jeg føler at jeg bare eser ut og blir kjempefeit - men i går prøvde jeg en av veslas for små bukser, i str 36 - og den er akkurat passe til meg - når jeg er 170 cm høy, så kan jeg umulig være dritfeit når den størrelsen i jeans passer?! Sist jeg veide meg viste vekta 67 kilo, og jeg føler jo så klart at jeg har lagt på meg MINST 10 kilo på de ukene siden da - vrangforestillinger og en hjerne som ikke virker, tilskriver jeg de tankene...

Nå mangler å få på plass parabolen så det er mulig å se litt tv igjen, hadde vært godt på kveldene nå kjenner jeg, slappe av med litt hjernedød underholdning - kanskje får jeg tv i løpet av helgen?

Håper dere alle får en strålende helg, og for de det gjelder - en strålende høstferie :-) Her har jeg tenkt å hive meg over utfordringene i ettermiddag, og plukke de fra hverandre dag for dag - vi høres!

Sorry mine bloggvenner!

For at jeg oppdaterer så lite her for tiden... Skulle så gjerne bare ha skrevet glad-innlegg, men hver gang jeg setter meg ned for å gjøre nettopp det, så skjer det noe dritt igjen - også mister jeg litt lysta på å skrive, for det blir bare klaging og negativt... Ville ikke si noe før det var avklart med bolig heller, for det er jo under en mnd til vi må ut herfra også, men når ingenting blir avklart, så får jeg jo bare si det som det er nå da :-)

Jeg får kommunal leilighet, vet bare ikke når den blir innflytningsklar, så vi må flytte to ganger i stedet for en... Og, vet ikke om det er lov å ha med dyr dit heller, det må søkes om etter at papirene er i orden - og de vet jeg heller ikke når kommer :-/ Dyr, ja, ene pusen var syk når jeg kom hjem fra Tyrkia, så han har gått på medisiner nå i tre uker - og er fortsatt ikke ferdig, har vært ut og inn av veterinærkontoret for blodprøver, røntgen og andre ting, uten at de har funnet noe feil...men ser ut til at han er nesten frisk igjen nå, så de to siste dagene har han fått gå ut igjen!

Jeg har slutta å røyke, da!!! En uke i dag, siden siste røyken - litt stolt av det :-)

Bilen min er ikke forsikret fikk jeg brev om i dag, og jeg har visst kjørt uten forsikring i en mnd ca - litt rart at jeg ikke har fått noen brev om dette, men de påstår at de har sendt, selvom jeg aldri har fått dem... jaja, jeg har ikke sjans til å betale det de krever, så da får bilen bare stå her, og jeg og unga får klare oss uten bil inntil videre... ikke lett å flytte uten bil, men får vel fri til noen da, som kanskje kan hjelpe til...

Jeg går turer i skogen alene nesten hver dag nå, og tracker med endomondo for å dokumentere for meg sjøl - fra å ha angst for å gå i skogen, får jeg nå omtrent abstinenser om jeg ikke kommer meg dit en dag :-p Merkelig det der...men helt greit!

Sommerfugler i magen har jeg også, men det er ikke noe å snakke om... er det ikke typisk da, den jeg vil ha, vil ikke ha meg og så står det en liten kø utafor med menn som gjerne vil ha meg, men som jeg ikke vil ha - hehe, luksusproblem kanskje?! Men, ikke noen spesielt ålreit situasjon heller, føler jeg... kjenner jo på følelsen av å ikke være ønsket sjøl, og vil jo ikke utsette andre for det samme - men, følelser kan man ikke tvinge fram, dessverre eller heldigvis! Og, når man bare har vennskaplige følelser for noen, så kan ihvertfall ikke jeg holde dem for narr eller ha de på gress, i tilfelle rottefelle, liksom... Ærlighet varer lengst uansett!!! Og noen dager får sommerfuglene litt næring, om det er bra eller dårlig vet jeg ikke enda, det er det bare tiden som vil vise <3 Så får man bare leve i håpet enn så lenge, og ta ting som de kommer!

Har ihvertfall lært en ting tidligere i vinter, det er tross alt lettere å måtte undertrykke følelser man har, enn å mane fram noen som ikke finnes :-/ Så, det er labert på kjærlighetsfronten også for tiden, men sånn er det bare - den ene dagen er det et savn, den neste er det greit å være alene ;-)

Har bestemt meg for å begynne og jobbe med Herbalife også, bare så vidt bestemt meg da, ikke kommet særlig lenger enn det - er registrert og godkjent, så om noen vil vite mer, ta kontakt med meg på mail! taransverden@gmail.com

Da fikk dere et lite livstegn ihvertfall - jeg lever, jobber med meg sjøl og har det vel i grunn bra - med noen unntak ;-)

Reise på impuls =)

Jepp, det var det jeg gjorde, sånn helt plutselig :-)

For nøyaktig to uker siden, satt jeg her og tullet med at det hadde vært godt å reist til Tyrkia og varmen der, etter å ha fått nyhetsbrev fra restplass.no - og etter litt uhøytidlig tullsnakk om det med en fb-venn, så var det jammen bestilt tur, gitt!

Vi hadde aldri møtt hverandre før, dvs vi kom i kontakt på sukker.no tidligere på senvinteren/våren, og la hverandre til på fb etter en stund. Så viste det seg at vi hadde felles kjente, og at vi vanket på samme sted på begynnelsen av 90-tallet, hehe, men har ikke blitt noe ut av noe møte eller sånn.

Turen ble bestilt med avreise søndag 5. august, og han skulle hente meg her hjemme kl 11 for å kjøre hjem til han - og så skulle vi bli henta der og kjørt til Gardermoen ved 14-tiden. Trenger jeg å si at nervene lå utapå fra fredag kveld til søndag formiddag? Starta søndagen med å gå en tur i skogen, bare for å gå av meg litt nerver - tenk om vi hadde så dårlig kjemi at hele turen ble mislykka :-o

Når klokka nærma seg 11 visste jeg ikke hvilket bein jeg skulle stå på, jeg hadde pakket kofferten opp og ned flere ganger, og i løpet av lørdagskvelden var jeg på nippet til å avbestille hele turen for min del, hehe - men gjorde det ikke!!! Noen minutter over 11 kom det en bil, og da han kom ruslende opp grusgangen her, holdt hjertet på å stoppe... Men, etter en klem og litt snikk-snakk, føltes det som om vi hadde kjent hverandre alltid :-)

Fikk med sekk og koffert i bilen og kjørte av sted, da vi kom fram ble det et par cider før turen til Gardermoen, og der ble det et glass vin, og stemningen var lett og ledig. Vi fikk plasser på hver vår side av midtgangen på flyet, men fikk da skravla litt likevel, flyet ble en time forsinka fordi det var noe feil med drivstoff-tanken/målinger eller noe, så det var litt merkelig å stå på bakken så lenge etter vi var kommet om bord, men så lettet vi til slutt og de 4 timene det tok i lufta gikk fort! Da vi kom ut av flyet i Antalya møtte vi en vegg av varme, det var noe helt annet enn her hjemme, for å si det mildt :-) Kom oss igjennom visum og pass-kontroll og fant oss en Taxi som skulle ta oss til Alanya - klokka var da midt på natta og vel så det, og kjøreturen tok ca 2 timer, pluss at sjåføren ikke fant hotellet, så vi rota rundt i nærmere en halvtime før vi var framme i 0130-tida... Siden vi reiste uspesifisert, visste vi ikke hvor vi kom til å havne heller, fikk bare navnet på hotellet fra StarTour sin representant på flyplassen - Hotel Cleo South Princess i Alanya :-)

Ble møtt i porten av hyggelige folk fra hotellet, innsjekkinga gikk fort og greit, og vi ble vist opp på rommet - stort og fint var det, og vi takket ja til å leie air-condition - hadde vi ikke gjort det, vet jeg ikke hvordan vi skulle overlevd uka! Etter å ha satt fra oss bagasjen, bestemte vi oss for å rusle en tur i nærområdet, så først tok vi en tur på stranda for å se, tok en drink på en bar der, før vi tusla tilbake igjen og tok en drink på en pub like ved hotellet. Var vel tilbake igjen ved 4-5 tida, og jeg fikk ta dobbeltsenga mens reisefølget tok enkeltsenga i rommet ved siden av - dvs det var bare en skillevegg i mellom der, ingen dør... Air-condition blåste rett mot dobbeltsenga, og vi hadde satt den på 18 grader, så den natta holdt jeg på å fryse spent ihjel - så dagen etter bytta vi seng, hehe :-)

Vi hadde strålende sol hele uka, det var varmt - nesten 50 grader i skyggen flere dager, og over 40 alle dagene - om natta lå det på over 30 grader da også, så det ble noen nattbad i Middelhavet på vei hjem fra sentrum :-) Vi badet i bassenget på hotellet også, lå noen timer i sola, men det ble for varmt...fikk nå litt farge likevel da! Det ble mye cider og drinker, mat ble det ikke så mye av, man orker ikke å spise mye når det er så varmt...men vann og annet flytende gikk greit! Spiste også noe mat altså, både friterte osteruller (så nesten ut som vårruller, men de var fylt med fetaost), fritert tyrkisk ost, pizza, tre typer kebab fikk jeg smakt - ikke i nærheten av sånn kebab vi har her hjemme, det var skikkelig kjøtt og det var i saus med grønnsaker og ved siden av var det ris, bakt potet og pommes frites - og selvfølgelig brød :-) Og en dag møtte vi en gammel kompis av meg også, og han bestilte Fajitas til lunsj der vi møttes - det så så godt ut, at vi gikk dit på kvelden og spiste det til middag, hehe, og det VAR like godt som det så ut, ukens høydare når det gjaldt mat!!!

Har smakt Tyrkisk vin også, den hvite var ikke noe å hoppe i taket for egentlig, men den røde Angora-vinen kan absolutt anbefales - selvom det er litt spesielt å drikke vin som holder oppmot 37 grader ;-) Kunne nok med fordel ha vært 10 grader kjøligere, men det var den ikke...

Hotellet lå litt utenfor Alanya sentrum, på nordsiden av borgen, men ikke lenger unna enn at vi gikk til sentrum på et kvarter, og det gjorde vi vel hver kveld. Så ikke noe til alle fulle ungdommer som man kunne lese om i Dagbladet før vi dro, så ikke noe flatfyll i det hele tatt, verken i sentrum eller i party-gata! Fant oss et sted i sentrum som vi trivdes veldig godt, Bistro Mango - der var det full fart og stormende jubel hver kveld, god mat, gode drinker og en gjeng som virkelig visste hvordan underholde gjestene sine :-D Det var dans på bordene, på bardisken, det var sjonglering med flasker med og uten ild, og en fantastisk stemning! Siste dagen vi var der, skulle vi spise, og da fikk vi bord inne ved siden av air-condition - deilig å spise i 18 graders vind, når det ligger på trykkende 35 ellers, og en helt vannvittig luftfuktighet de siste dagene, føltes nesten som man pustet inn vann! Et par av dagene forlot vi faktisk ikke rommet før utpå kvelden, det var rett og slett ikke forsvarlig...

Om jeg skal anbefale et annet sted å spise, så må det bli Green House og Fajitasen der, den var kjempegod!!! Og de hadde gjort det så hyggelig for oss også, da vi gikk forbi med souvernirene (fant ut at det var like greit å legge det på hotellet) spurte de om vi skulle spise, og da sa vi ja, men at vi skulle på hotellet med tingene først. Når vi kom tilbake til restauranten hadde de gjort i stand bord til oss - og laget hjerte med blomster der <3 Sååå koselig da!!! Jeg fikk også spørsmål om hva jeg het, og når det store brødet kom på bordet før maten, så hadde de skrevet navnet mitt med frø oppå, og et hjerte der og :-D Mens vi satt der begynte finalen i damehåndball, så fikk dem til å sette på det på storskjerm - og sammen med tre nordmenn til, fulgte vi dem til seier og ol-gull :-)

"Alle" antok nok at vi var et par, og det var helt greit, for vi hadde ikke noe mas fra innpåslitne tyrkere, hehe. Det var noe helt annet å reise sammen med en mann enn det var å reise til Egypt alene ihvertfall! Og, borgermesteren i Alanya har laget en lov som sier at innbyggerne ikke har lov å mase på eller plage turister, da blir man bøtelagt eller får butikken sin stengt, så det var merkbart stor forskjell i forhold til Egypt. Det var også mye mer prising av varene, så da slapp man alt maset om "best price for you" :-)

Siden dette var en skikkelig slappe-av-tur, så har det blitt lite bilder, og de få som er tatt, er stort sett av oss personer, og derfor deler jeg dem ikke her...så dette blir litt annerledes enn de andre reisebrevene, og da kaller jeg det ikke reisebrev heller :-)

Det var altså en flott tur, tatt på sparket, uspesifisert og sammen med en mann jeg aldri hadde møtt før - det kunne blitt total fiasko, men ble en flott tur og jeg fikk meg en venn for livet - håper jeg... vi har ihvertfall ledd mye, snakka tull og snakka alvor, delt erfaringer, sorger og gleder, og vi bor ikke lenger unna hverandre enn at det går an å holde kontakten, om ikke annet, så på fb ihvertfall :-)

Hadde en nedtur i løpet av turen, men det måtte vel komme etter alt som har skjedd i vinter/vår/sommer, når man er uerfaren med en sånn varme, og i tillegg ble det lite mat og relativt mye alkohol, så etter noen dager sa kroppen stopp, og det var ganske nærme et sykehusbesøk pga brystsmerter, dårlig pust, svimmelhet, kaldsvetting, og høy puls - men med fullstendig ro, mye vann og pusteøvelser ga smertene seg etter noen timer (trodde bare det var sånn "dagen-derpå" på dagen, og drakk derfor ikke alkohol, men utover kvelden ble det bare værre), og dagen etter var de nesten borte :-) Men, det ble mindre alkohol, litt mer mat og mer vann de siste dagene for å si det sånn!

Dagen vi skulle hjem var kanskje den varmeste, men vi slappet av på rommet til vi måtte ut, så satt vi ved bassenget til bussen hentet oss for å kjøre til flyplassen - og plutselig var vi hjemme i Norge igjen, og det var en overgang fra 30 grader når flyet letta kl 23 og til 14-15 grader når vi landa på Gardermoen :-) Men, det var litt godt å kunne puste inn friskere luft igjen også!

Taran har dermed gjort flere ting hun egentlig ikke tør, og har utfordret seg sjøl på mange felt - og det gikk bra det også :-D

Hva er det med håndvesker?

Jeg skulle vært mann, vettu, jeg kan ikke fordra håndvesker, virkelig ikke!!! Hvorfor? Aner ikke, de er jo bare i veien, og de inneholder alt man kan tenke seg av ubrukelige og unyttige duppeditter... Samme søren hvilken størrelse de er, så inneholder de enorme mengder tull i forhold til størrelsen!

Jakker med lommer er fint - ja, ikke hvis man skal være "dame" så klart, for da er det håndveske som gjelder...jeg skulle vært mann!

Nå skal jeg på tur, og da hadde det vært kjekt med håndveske, siden jeg tviler på at det ser spesielt klokt ut å vandre gatelangs i Tyrkia med boblejakke - bare fordi den har så mange fine lommer, hehe. Joda, jeg har håndveske jeg - en hel haug faktisk, fine er noen av dem også - og veeeeeldig praktiske, men finner man dem når man skal ha dem da? Å jo da, jeg vet hvor de er også jeg - inne på vaskerommet, under et fjell av svarte søppelsekker som inneholder alt fra sure sokker til westernsal *klaske panne*

Jeg har forresten ei håndveske i gangen også, som jeg kjøpte i Egypt i vinter, fordi jeg ikke fant veskene mine - eller ikke prioriterte å finne dem er vel kanskje mer rett å si ;-) Kan jo tømme den, for når jeg sjekker innholdet, så befinner det seg mye rart der - eller, nå er den relativt ryddig da, for jeg rydda tidligere i uka! Skal vi se hva vi finner der; Bak den ene glidelåsen skjuler det seg et bind, joda, det er jo alltid kjekt å ha. Bak en annen glidelås skjuler det seg en lipgloss (kjære all verden, hvordan har den fått rota seg inn der? Jeg bruker da ikke lipgloss...må ha vært for at det skal se litt damete ut!) og en kortholder fra "Superkul - Norges kuleste nettbutikk" (var det ikke nettopp fra den nettbutikken jeg kjøpte den bikinien jeg kasserte tidligere i dag, tro?), jaja, kortholder er kjekt å ha!

Åpner glidelåsen til det store rommet (hva i himmelens navn er det med alle disse glidelåsene - det blir jo like forbanna mye rot selvom man plasserer det i flere rom?!) tamtitam - enda flere glidelåser *sukk* jaja, skal vi se, i rom en befinner det seg en kjøleskapmagnet jeg kjøpte med til en kompis fra Hurghada - HEY, HØRER DU, den ligger her enda gitt!!! I neste rom finner jeg noen Doc som har blitt liggende igjen fra tidligere tider, en kulepenn fra Frp som det står slagord på og en eske med Aspirin (ja, for det er en trofast følgesvenn, etter at Nevrologen på Lillehammer rådet meg til å prøve det mot migrene, så slipper jeg styret med sprøyter og tull) som jeg er helt avhengig av, sikker på at vissheten i seg sjøl holder de styggeste migreneanfallene på avstand!

Puh, endelig slutt på glidelåsene - men jaggu er det enda flere rom... i det minste finner jeg en lapp med beskrivelsen til et sykehus i København etter jeg var der, og venninna mi følte seg dårlig, en sommerguide over Tivoli i København (jeg var da sikker på at jeg rydda ut den her om dagen? Vel vel, så gjorde jeg det nå i stedet da ;-)), Kvitteringen på billettene til Tivoli og et nøkkelknippe... Bare ett rom igjen - det stooooore :-o Der er det en tannbørste (kjøpte den i dag, må jo ha med tannbørste til Tyrkia!), Epi-pen mot anafylaktisk sjokk, en kvittering fra Europris på den klokka vesla fikk, enda en kvittering fra Europris på joggeskoene jeg har kjøpt, to pakker tyggis type Ekstra med sweet mint, en kulepenn fra Sparebank1, en handlelapp, en lighter, lommebok (som har minst like mange lommer som veska, bare mindre i størrelse...), bilnøkkel, Fisherman-pastiller, en lapp med timeavtalen til vesla's neste legetime og en togtabell! Ja, det var det - nå høres det ut som veska er på størrelse med en middels stor lastebil, men den er altså ikke spesielt stor - og den ser relativt tom ut i tillegg :-D Joda, jeg kan sikkert ta med den på ferie - men den er liksom litt "stor" likevel, jeg trenger jo bare plass til lommebok, røyk og lighter...og mobil...og nøkler....og kulepenn...+++ You see?

Jeg kjøpte veske på første turen til Egypt i vinter og, jeg, bare fordi jeg hadde lyst på den - den ligger også inne på vaskerommet - men den ligger på hylla der inne, jeg flytta på den i stad - men den er altfor stor å dra med seg, ikke at den er så mye større enn den jeg har framme her, den bare ser større ut...for jeg starta jobben med å tømme rommet for å finne den lille svarte veska mi, den er så praktisk, akkurat passe stor - og svart, passer til alt da vettu...men etter å ha tømt halve vaskerommet, hadde jeg ikke mer plass å sette ting på, uten å måtte ommøblere igjen, så da rydda jeg alt sammen inn igjen, hahahahaha....og tenkte at; jeg kan jo bare kjøpe ei veske når jeg kommer dit *mumlemumlemumle* Har jo med ryggsekk som håndbagasje, for der får lap-topen plass også...sekk ja, kjøpte jo en sånn kjekk liten sak, siden nakken min tross alt ikke er så glad i disse håndveskene, som man strengt tatt ikke bærer i hånden heller, men i en snor over skulderen...men den sekken - tja, den ligger vel på et lurt sted den også... GURI MALLA som jeg gleder meg til å få større plass!!!

Javel, da får jeg vel nøye meg med den håndveska jeg har framme her da, bare tømme den for rusk og rask, sånn at det blir plass til mer ;-)

Tanker og turer =)

Jepp, har vært på flere turer denne uka - mandag og onsdag var det tur med Tjukkasene, torsdag ble det en tur helt for meg selv igjen, og har store planer for en tur i dag også... Mange tanker som har presset seg på denne uka, og stort sett ikke så positive heller - men de må vel ut, da, for at jeg skal få lagt ting bak meg?!

Har ikke møtt noen skumle dyr i skogen enda heller ;-) I går regna det så ille, at jeg så ingen insekter en gang, men en liten mus passerte over stien rett foran meg, prøvde å fortelle den at den måtte være forsiktig så ingen tråkket på den, men virket ikke som den var spesielt interessert :-p Skulle tatt bilde av den, men hadde pakka iPhonen inn i en plastpose, siden det regna så fælt, så det ble ikke no... Møtte et par lastebiler oppi skogen også, sjåførene smilte og hilste - de trodde nok jeg var spik spenna gærn som var ute i det været, hehe.. Og, langs storveien var det også en del folk som glante - noen tenkte vel at jeg var kommet i panikkalderen og MÅTTE ut og trimme, andre ble kanskje litt misunnelig og skulle ønske de hadde viljestyrke nok til å komme seg ut i dette været sjøl? Jeg følte meg relativt beglodd - noe jeg absolutt ikke liker, men likevel ble jeg fyllt av trass, hevet hodet og smilte bare for smile ;-) Når jeg kom hjem fikk jeg selskap av et ekorn i furua utafor inngangen min også, stakar, den var så våt...men den ville ikke være med inn, så da kunne den bare ha det så godt, synes jeg!

Gikk med musikk på ørene i går, og siden det har vært en del grums både i drømme og våken tilstand denne uka, valgte jeg ut musikk som bevisst får meg til å tenke på de vonde tingene den første delen av turen, og så musikk som utelukkende er positiv på slutten - dvs, det hadde sneket seg inn et par-tre sanger som ikke er så greie på slutten også, men fikk snudd tankene akkurat på de :)

For ganske nøyaktig ett år siden, var det like før bryllup, det var trusler om både skade og drap mot meg i disse dagene, jeg trodde det var bak meg, men i drømme dukker de opp... Hvorfor? Har ikke den fjerneste anelse, men en grunn er det nok, og jeg jobber meg igjennom det - på min måte :-)

Ellers har jeg også innsett hvor sliten jeg faktisk er, mye mer sliten mentalt enn jeg trodde - så kan man spørre seg om det er verd å bruke energi på det...vel, ideelt sett burde man klare å glemme og bare gå videre, men samtidig så må man bearbeide det, og det at man ikke tenker på ting, gjør jo ikke at de bare forsvinner fra virkeligheten heller... Så, derfor prøver jeg å analysere hva det er som gjør at jeg tenker på disse tingene, ta f.eks noe som i perioder har opptatt tankene mine - selvmord. Ja, det er et sterkt ord, og en ikke mindre sterk handling... Noen sier det er lang vei fra tanke til handling, og det kan det være, andre ganger er veien kort! Noen sier det er feigt, andre mener det er kun de sterkeste som klarer å få det til... Noen snakker om at de har planer om å gjøre det, de færreste gjør det - noen snakker om det fordi de trenger hjelp - andre for å forberede de rundt seg på hva som kommer, mange av de som gjennomfører det sier det ikke til noen eller gir hint om hva som kommer... Jeg har fortalt noe i ettertid om de forsøkene jeg har hatt, jeg har også fortalt noe om tankene jeg har hatt der jeg ikke fysisk har gjort forsøkene heller - men bare tankene... Så var jeg nå ute og kjørte med pappa her om dagen, og da forsnakket jeg meg om noen av tankene jeg har hatt i vår/forsommer, en av dem var å reise til Glomma og "tilfeldig" bade litt der strømmen er sterkest - jeg ville nok mest sannsynlig aldri ha gjort det, men tanken føles befriende og noen ganger nesten berusende :-o Det er tanken på å slippe alt det vanskelige, alt man ikke rår over sjøl, tanken om at man føler seg mislykket og tror at andre får det bedre uten en - det er de tankene som tar overhånd innimellom og gjør at jeg tikker innom "utveien"... Men, for meg, der jeg er i dag, så er det bare tankene, jeg kommer ikke til å gjennomføre det - bare sånn at ingen blir bekymret <3

Vi har så mange tabuer, så mye skam... man skal ikke snakke om disse tingene - men jeg mener det er viktig å snakke om det! Det er viktig at mange som sliter med tunge tanker får vite at de ikke er alene! For det er ikke lett å snakke med venner/familie om disse tingene - man blir fort stemplet som ustabil eller alvorlig deprimert - men ofte er tankene flyktige og de er bare tanker, relatert til ting som er aktuelle i det daglige der og da... Den ene dagen overskygger de alt, den neste dagen er de lettere eller faktisk helt borte - merkelig fenomen!

Så, sånn går nu dagan - den ene tung, den neste glad :-D Det er litt greit å kjenne på alt dette som ikke er så godt også...det er jo en del av meg, det er en del av det som har gjort meg til den jeg er i dag, og det vil være en del av den jeg blir i fremtiden! Dagen i går var veldig tung, jeg gjorde noen dumme ting, men hadde likevel full kontroll - i dag er en bedre dag, og sånn er livet, selvom det kan føles sånn, så er ingen dag lik, og man lærer av alt :-) Det er veldig sant at det innimellom er lurt å sove på tingene, og at ting gjerne ser og føles annerledes i dagslys enn om natten!

Carpe diem - grip dagen, det har jeg tenkt å gjøre!

Frykt?!

Seriøst, liksom... går det an å bli redd for noe, ETTER at man har gjort det?

I mange år har jeg ikke turt å gå alene i skogen, en antageligvis relativt irrasjonell frykt. Redd for skumle dyr vettu, KJEMPESKUMLE liksom *klaske panne* Hoggorm - kjempeskumle! Elg - ihvertfall skumle! Grevling - vet ikke om de bor i skogen en gang, men skumle er de! Og, ja, til og med rådyr er skumle... Hadde man enda vært redd bjørn og ulv for eksempel, men neeeeida, til og med veps er skumlere enn dem...

I dag gikk jeg tur i skogen helt alene. For meg, en STOR ting, en VIKTIG ting - MESTRING! Det gikk jo bra, møtte noen maur, et par humler, fluer, noen turgåere, en jogger som nesten skremte hjerteinfarkt på meg der han kom "snikende", et par syklister og to hester - men ingen skumle dyr. Ikke vrikka jeg føttene, snubla eller ødela meg heller. Nå skal jeg være så ærlig å si, at jeg antagelig hadde relativt store skylapper på meg, og lot ikke blikket vandre så langt fra der jeg skulle plassere føttene heller da ;-) Så, det kan jo ha hengt en haug med hoggorm i trærne, eller stått en elgflokk noen meter inn i bushen - men så lenge jeg ikke så dem, så ble jeg ikke redd dem heller!

Ikke stoppet jeg mye heller, stoppet jo for å ta noen bilder, for å kvittere i tur-boka og ellers ikke noe å snakke om, egentlig... Jeg konsentrerte meg om følge med på hvor jeg plasserte beina, og høre lydboken jeg hadde på telefonen. Noe som også egentlig strider mot min natur - å ikke ha full oversikt lydmessig over det som er rundt meg. Jeg, som ikke klarer å gå med hette, av frykt for ikke å høre alt som skjer. Hørselen er nok den av sansene jeg ville klart meg dårligst uten... Jeg tror faktisk ikke at jeg har gått sånn med lyd i ørene før... i såfall må det være fortrengt, for jeg kan ikke huske det...

Så, i dag har jeg faktisk gjort flere ting jeg er redd for - og det merka jeg godt nå :-( Mange timer etterpå, når jeg skulle lukke øynene og sove - DA kom redselen, noe så dumt!!! Tenk å ligge trygt i senga si og få hjertebank, mageknip og nesten pustebesvær, bare av å tenke på skogens farer *koko* Må jo nesten le litt også da, for det blir helt tragikomisk!

Jeg, som et stykke over halvveis på turen, faktisk turte å stoppe opp og sette meg ned å NYTE et kvarter i skogen. Med ryggen til verden, med lyd på ørene, så enhver ondskapsfull elgku kunne trampet innpå meg, eller en snikete huggorm kunne snodd seg oppover ryggen min uten at jeg hadde merka noe før det var for sent. Jeg, som var så fornøyd med meg sjøl, som nesten forsiktig faktisk gledet meg til neste tur, jeg fikk helt hetta hjemme i min egen seng!

Mye rart man ikke skal forstå, altså... Det var jo nå jeg skulle sole meg i min egen glans, og bare krysse stolt av på lista over "Taran gjør ting hun egentlig ikke tør". Og jeg har krysset av altså, tro meg, men hvorfor i himmelens navn ble jeg redd nå? Hvorfor virker plutselig neste tur enda skumlere? Hvorfor kommer "katastrofetankene" om at det bare var flaks denne første gangen?

Neste gang blir jeg helt sikkert jaget av onde elger, rett inn i et ormebol med masse giftige hoggormunger, og når jeg får snubla meg ut av det, så tryner jeg i et jordvepsbol, har glemt epi-pennen (sprøyte med adrenalin pga allergi) hjemme, mobilen er tom for strøm og jeg dør der alene i skogen! Herrejeremias, det er jo bare sååå latterlig, det høres ut som tidenes dårligste tegneserie - hahahahahahahaha, det er ikke mulig, faktisk! Men, likevel kjenner jeg det knyter seg i brystet, hjertet slår både hardt, fort og vondt... Skal man få hjerteinfarkt også nå, fordi man er livredd for noe man har gjort, og som ikke var farlig i det hele tatt?

Nei, nå er det NOK!!! I morra er det ny skogstur - enten den blir alene med lydbok, eller sammen med flere, og jeg skal kose meg på turen :-) Jeg kommer IKKE til å bli jaget av elg, det er INGEN ormebol eller vepsebol midt på stien eller i veien. Jeg kommer IKKE til å få anafylaktisk sjokk eller hjerteinfarkt - og jeg skal se meg rundt i naturen og nyte det jeg ser! Det er det jeg skal, tenk :-D

Og nå er jeg lys våken, historien har trengt seg på inni hodet, den ble skriblet i halvpanikk på papir mens jeg lå skrekkslagen i senga mi - nå er den renskrevet og lagt inn her på bloggen, fingrene mine er fulle av blått blekk, fordi jeg kverka kulepennen i anfallet, hehe...

Taran gjør ting hun egentlig ikke tør, jommen sa jeg smør! Om det skal bli sånn etter hver gang, så blir det jammen slitsomt...og antagelig ganske festlig også, for når jeg leser hva jeg sjøl har skrevet (og jeg må innrømme at det skriver seg sjøl her, jeg holder pennen, men må lese etterpå for å vite hva det står) så høres det jo helt absurd ut - bikkja ser liksom litt rart på meg, her jeg ler høyt for meg selv :-D Hele greia må vel være et resultat av altfor mye fantasi og dårlig humor?

Tenk å være så redd for INGENTING! Men, trøsten må være at jeg har gjort det, og jeg skal gjøre det igjen - ting jeg egentlig ikke tør, altså :-) Og, i følge all logikk, så skal det bli bedre for hver gang man lykkes - et godt utgangspunkt må være å le av hele denne greia her, og tenke; Det gikk jo bra!

Nå nærmer vel pulsen seg det normale igjen, og den eneste smerten jeg kjenner er i storetåa på venstrebeinet, den jeg ikke har operert enda, fordi jeg er redd for smertene etterpå...fordi smertene etterpå var så grusomme i høyrebeinet etter operasjonen den gangen for 8 år siden, at jeg bare utsetter og utsetter...hahahahaha, flere ting Taran ikke tør, gitt ;-)

Følg med på fortsettelsen, for dette tegner til å bli en reise du ikke vil gå glipp av!