mandag 30. juli 2012

Frykt?!

Seriøst, liksom... går det an å bli redd for noe, ETTER at man har gjort det?

I mange år har jeg ikke turt å gå alene i skogen, en antageligvis relativt irrasjonell frykt. Redd for skumle dyr vettu, KJEMPESKUMLE liksom *klaske panne* Hoggorm - kjempeskumle! Elg - ihvertfall skumle! Grevling - vet ikke om de bor i skogen en gang, men skumle er de! Og, ja, til og med rådyr er skumle... Hadde man enda vært redd bjørn og ulv for eksempel, men neeeeida, til og med veps er skumlere enn dem...

I dag gikk jeg tur i skogen helt alene. For meg, en STOR ting, en VIKTIG ting - MESTRING! Det gikk jo bra, møtte noen maur, et par humler, fluer, noen turgåere, en jogger som nesten skremte hjerteinfarkt på meg der han kom "snikende", et par syklister og to hester - men ingen skumle dyr. Ikke vrikka jeg føttene, snubla eller ødela meg heller. Nå skal jeg være så ærlig å si, at jeg antagelig hadde relativt store skylapper på meg, og lot ikke blikket vandre så langt fra der jeg skulle plassere føttene heller da ;-) Så, det kan jo ha hengt en haug med hoggorm i trærne, eller stått en elgflokk noen meter inn i bushen - men så lenge jeg ikke så dem, så ble jeg ikke redd dem heller!

Ikke stoppet jeg mye heller, stoppet jo for å ta noen bilder, for å kvittere i tur-boka og ellers ikke noe å snakke om, egentlig... Jeg konsentrerte meg om følge med på hvor jeg plasserte beina, og høre lydboken jeg hadde på telefonen. Noe som også egentlig strider mot min natur - å ikke ha full oversikt lydmessig over det som er rundt meg. Jeg, som ikke klarer å gå med hette, av frykt for ikke å høre alt som skjer. Hørselen er nok den av sansene jeg ville klart meg dårligst uten... Jeg tror faktisk ikke at jeg har gått sånn med lyd i ørene før... i såfall må det være fortrengt, for jeg kan ikke huske det...

Så, i dag har jeg faktisk gjort flere ting jeg er redd for - og det merka jeg godt nå :-( Mange timer etterpå, når jeg skulle lukke øynene og sove - DA kom redselen, noe så dumt!!! Tenk å ligge trygt i senga si og få hjertebank, mageknip og nesten pustebesvær, bare av å tenke på skogens farer *koko* Må jo nesten le litt også da, for det blir helt tragikomisk!

Jeg, som et stykke over halvveis på turen, faktisk turte å stoppe opp og sette meg ned å NYTE et kvarter i skogen. Med ryggen til verden, med lyd på ørene, så enhver ondskapsfull elgku kunne trampet innpå meg, eller en snikete huggorm kunne snodd seg oppover ryggen min uten at jeg hadde merka noe før det var for sent. Jeg, som var så fornøyd med meg sjøl, som nesten forsiktig faktisk gledet meg til neste tur, jeg fikk helt hetta hjemme i min egen seng!

Mye rart man ikke skal forstå, altså... Det var jo nå jeg skulle sole meg i min egen glans, og bare krysse stolt av på lista over "Taran gjør ting hun egentlig ikke tør". Og jeg har krysset av altså, tro meg, men hvorfor i himmelens navn ble jeg redd nå? Hvorfor virker plutselig neste tur enda skumlere? Hvorfor kommer "katastrofetankene" om at det bare var flaks denne første gangen?

Neste gang blir jeg helt sikkert jaget av onde elger, rett inn i et ormebol med masse giftige hoggormunger, og når jeg får snubla meg ut av det, så tryner jeg i et jordvepsbol, har glemt epi-pennen (sprøyte med adrenalin pga allergi) hjemme, mobilen er tom for strøm og jeg dør der alene i skogen! Herrejeremias, det er jo bare sååå latterlig, det høres ut som tidenes dårligste tegneserie - hahahahahahahaha, det er ikke mulig, faktisk! Men, likevel kjenner jeg det knyter seg i brystet, hjertet slår både hardt, fort og vondt... Skal man få hjerteinfarkt også nå, fordi man er livredd for noe man har gjort, og som ikke var farlig i det hele tatt?

Nei, nå er det NOK!!! I morra er det ny skogstur - enten den blir alene med lydbok, eller sammen med flere, og jeg skal kose meg på turen :-) Jeg kommer IKKE til å bli jaget av elg, det er INGEN ormebol eller vepsebol midt på stien eller i veien. Jeg kommer IKKE til å få anafylaktisk sjokk eller hjerteinfarkt - og jeg skal se meg rundt i naturen og nyte det jeg ser! Det er det jeg skal, tenk :-D

Og nå er jeg lys våken, historien har trengt seg på inni hodet, den ble skriblet i halvpanikk på papir mens jeg lå skrekkslagen i senga mi - nå er den renskrevet og lagt inn her på bloggen, fingrene mine er fulle av blått blekk, fordi jeg kverka kulepennen i anfallet, hehe...

Taran gjør ting hun egentlig ikke tør, jommen sa jeg smør! Om det skal bli sånn etter hver gang, så blir det jammen slitsomt...og antagelig ganske festlig også, for når jeg leser hva jeg sjøl har skrevet (og jeg må innrømme at det skriver seg sjøl her, jeg holder pennen, men må lese etterpå for å vite hva det står) så høres det jo helt absurd ut - bikkja ser liksom litt rart på meg, her jeg ler høyt for meg selv :-D Hele greia må vel være et resultat av altfor mye fantasi og dårlig humor?

Tenk å være så redd for INGENTING! Men, trøsten må være at jeg har gjort det, og jeg skal gjøre det igjen - ting jeg egentlig ikke tør, altså :-) Og, i følge all logikk, så skal det bli bedre for hver gang man lykkes - et godt utgangspunkt må være å le av hele denne greia her, og tenke; Det gikk jo bra!

Nå nærmer vel pulsen seg det normale igjen, og den eneste smerten jeg kjenner er i storetåa på venstrebeinet, den jeg ikke har operert enda, fordi jeg er redd for smertene etterpå...fordi smertene etterpå var så grusomme i høyrebeinet etter operasjonen den gangen for 8 år siden, at jeg bare utsetter og utsetter...hahahahaha, flere ting Taran ikke tør, gitt ;-)

Følg med på fortsettelsen, for dette tegner til å bli en reise du ikke vil gå glipp av!

søndag 29. juli 2012

Fra kompliment til overgrep?

Jeg har over noen mnd nå, opplevd å få mer eller mindre hyggelige meldinger på Facebook, det skjer noe når man endrer status til singel, har jeg skjønt... Dette har nå bygget seg opp i hodet mitt, og jeg kjenner at jeg bare må få det ut på et vis, for det tar opp lagringskapasitet som er bare frustrerende!

Sosiale medier kan være en bra ting, man kan bli kjent med nye mennesker, man kan utveksle meninger og erfaringer, man kan til og med møte sin livspartner - jeg kjenner flere som har møtt hverandre både gjennom tradisjonelle dating-sider, på div forum og på Facebook - og det er jo veldig bra! Men, ved å gjøre seg tilgjengelig for en hel verden, så er det ikke udelt positivt. Det kan virke som om noen mennesker ikke eier sperrer for hva de kan gjøre så lenge de taster på en datamaskin, nettbrett eller mobiltelefon, det er liksom "lov" å si hva man vil, helt usensurert når man kan gjemme seg bak et bilde, en avatar eller bare et nummer...

Jeg må innrømme at jeg syntes det var litt smigrende, når de første meldingene kom i innboksen - meldinger av typen "Så søt du er", "Jeg synes du virker som ei hyggelig jente", "Vil gjerne bli kjent med deg" osv. Hvem ville vel ikke føle seg litt "spesiell" da? Komplimenter er jo alltid hyggelig å få?

Men, så kjenner jeg litt på den, det er kanskje noe med HVEM som kommer med disse komplimentene? Vet man hva motivene deres er?

En overraskende stor andel av meldingene jeg har fått, kommer fra utenlandske gutter - ja, jeg kaller dem gutter, de kunne vært sønnene mine alle som en... I hovedsak kommer de fra Tyrkia, Marokko og faktisk noen fra England, Polen og Litauen men også en del fra norske gutter. Jeg kan ikke annet enn å undre meg på hva motivene deres er, hva som får dem til å tro at en voksen dame på over 40 år er interessert i dem? I tillegg har de selvfølgelig ikke profilbilde av seg sjøl, det er katter, blomster, lys.. you name it, ingenting som personifiserer dem! Og jeg måtte nesten le, da jeg i løpet av en mnd fikk en identisk melding fra tre forskjellige - dvs, jeg regner vel med at det er samme person, men det kom ihvertfall fra tre forskjellige navn... Meldinger av typen "Jeg er en gutt på 20 år som synes du er veldig pen. Jeg er ute etter ekteskap og jeg er kjekk og snill" - uskyldig nok det, men bare for gøy, så har jeg da svart noen, bare for å se - og uten unntak blir det liksom svar av typen "my dick like old woman", "i hope to sleep with you", "i want to marry you" osv, med mer eller mindre beskrivelser av både sexleker og størrelsen på utstyret :-o

De norske guttene er kanskje litt mer moderate i meldingene sine, og de starter gjerne med "liker du yngre menn" (hahahaha, MENN liksom, når du så vidt har kommet ut av konfirmasjonsdressen), "jeg liker modne kvinner" og også de har alskens forslag på hva de gjerne kunne tenke seg å gjøre sammen med meg... Jeg ler stort sett for meg sjøl når disse meldingene tikker inn, men samtidig så tenker jeg litt som så, jeg føler at de invaderer privatlivet mitt med ting jeg aldri har bedt om?! Jeg føler meg litt objektivisert, rett og slett... Den siste nå, gjorde meg rett og slett først litt overrasket, deretter helt satt ut, så ble jeg kvalm og til slutt ble jeg faktisk ganske forbanna! Sikkert stygt å legge ut en "privat samtale" her i bloggen, men jeg kjenner ikke vedkommende, jeg har aldri snakka med han, jeg vet nå hvor han bor, men så lenge det er anonymisert føler jeg ikke at jeg gjør noe galt, han er vel omtrent halvparten så gammel som meg - så for at dere skal få se hva jeg snakker om, så kommer samtalen her:

Han: hei, trives du i XXX?

Jeg: Heisann :) joda, trives i XXX, bodde jo her for 10 år siden også, så både godt og rart å være tilbake.

Han: godt å høre :) Du har bodd her tidligere ja. På XX eller et annet sted i XXX? :)

Jeg: Bodde i XX, så ble jeg skilt og flytta i 2003

Han: Ok, er vel godt kjent her oppe du da :)

Jeg: Egentlig ikke, er opprinnelig fra XX, er bare unga som er godt kjent her, eldste har bodd hos faren sin siden 2007 og de andre har jo vært her annenhver helg og i ferier i alle årene :)

Han: Å, skjønner :) sikkert greit for ungene da :)

Jeg: Helt klart!

Han: Sett deg stå ute å røyke noen ganger

Jeg: Ah, du som var ute i stad?

Han: Jepp, måtte ta en natta røyk

Jeg: Blir sånn får vel skru av lyset her og, så man kommer seg opp igjen når klokka ringer

Han: Jepp skal opp tidlig så får vel gjøre det samme Lyst på en elsker kanskje?

Jeg: Hehe, føler ikke noe behov for det, men takk for tilbudet

Han: Får si ifra hvis du vil teste det ut en dag

Han: God natt og sov godt

Dette var i mai, og relativt uskyldig egentlig... Men, så kom juli, og med det disse meldingene:


Han: Ta en kaffe?:)

Jeg: hehe, takk for tilbudet, men skal finne senga her, er vel ikke lenge før unga står opp, så får prøve og få litt søvn før den tid

Han: En røyk da?:)

Jeg: Lagt meg jeg

Han: Jaja, kjedelig da:) Knull meg så skal du få 5000 kroner nå:)

Jeg: Som jeg har sagt tidligere, ikke interessert ferdig med sånne aktiviteter jeg, har blitt for gammel men igjen, takk for tilbudet, og god natt.

Han: Aldri for gammel:) Legger meg om 5 min, si ifra om du ombestemmer deg:)

Jeg: Ombestemmer meg ikke :)

Han: Okei, kunne kjørt deg hardt her i senga om du var gira:)

Jeg: Hehe, du får finne noen på din egen alder god natt

Han: Vil ikke suge eller noe heller:) ?

Jeg: Nope, ingenting!

Han: God natt da hvis du ikke er intressert:) Okey! Et sprut i munnen din for 6500:)

Jeg: Hallo! Hva er det du ikke skjønner når jeg sier jeg ikke er interessert? Nei takk, og god natt!

Han: God natt!


Har ikke hørt noe mer etter dette - og det er nesten en mnd siden nå - men ærlig talt, dette grenser til overgrep for min del altså! Er det respektabelt med sånn oppførsel? Er det bare jeg som er hårsår, eller burde jeg anmeldt hele greia? Jeg må si jeg føler meg både overvåket og tråkka på faktisk... Er det sånn gutter/menn ser på oss alenemødre som har passert 40? Fritt vilt, villige til å gjøre hva som helst, desperate - eller hva er det for noe liksom? Det starta liksom som en høflig nabolag-snakk og endte opp i noe jeg nesten vil kalle et overgrep - han tråkker langt innafor min komfortsone ihvertfall!

Jeg dømmer ikke alle, jeg bare lurer på hva det er som får folk til å gjøre sånne ting...og når de kommer med sånne meldinger på nett - hva kan de finne på irl da, tro? Er det rart man blir skeptisk til andre mennesker etterhvert, og hva motiver de har for å ta kontakt eller ha kontakt... Jeg kjenner ihvertfall at jeg ikke helt klarer å le av det enda, eller, jeg har vel i grunn ledd av det også, men likevel stikker det en plass inni meg, at noen ser på meg som et objekt, en vare, ei hore???!!! Og, når det er sagt, så har jeg altså ikke gått utfordrende kledd eller vist meg fram på noen måte - som regel de gangene jeg har lagt merke til at han er ute, så har jeg gått i one-piecen min - noe mindre sexy enn å kle seg som en Teletubbie skal vel godt gjøres å finne... med mindre man har litt spesielle lyster da...!

Ut på tur =)

I dag gikk jeg tur i skogen - helt alene!!! Litt stolt av det, for en av mine største frykter er å møte på dyr i skogen (jada, jeg VET at det er der de bor), og når man går alene da, så blir det enda skumlere, hehe. Men, møtte ikke på verken elg, grevling, høggorm eller krokodiller, så det gikk bra! Gikk med lydbok på øret, og en jogger kom litt brått på, ellers var det relativt fredelig og deilig :)

Blåklokker som vaiet i vinden

Her hadde vannet funnet seg en ny vei

Lurer på hvilke troll som har båret denne steinen hit?

Fine farger

Bekken var mye større i dag enn forrige uke

En fuglekasse midt i skogen

Det skummet bra der bekken rant ut i dammen

Er det gull i vannet, tro?

Satte meg ned et kvarters tid ved dammen og bare slappet helt av - deilig og fredelig, selvom jeg ble passert av noen turgåere og et par hester =) Nesten litt skummelt å bli glad i denne runden, nå når det ikke er så lenge til jeg skal flytte herfra...men, det finnes sikkert turmuligheter dit jeg flytter også!

torsdag 26. juli 2012

En uke med barnefri...

...men ikke en eneste dag uten barn ;-)

Har vært på København-tur med to venner og deres barn + nevø, kos tur, selvom den bød på litt mer enn jeg hadde håpet på... Et par timer med panikkangst var jo greit å få med seg liksom, sånn at man ikke glemmer hvordan det er ;-p Utenom det var det en koselig tur, ungene fikk bade både på tur nedover og på tur hjem igjen, det har vært masse mat, masse latter, en fin dag i Tivoli, en supermorsom tur med sykkeltaxi fra Hard Rock til terminalen, noen interne saker med en gul smokk og en gul stake, hehe, uten at jeg skal si noe mer om det :-D

Ellers har jeg starta med Herbalife-shaker, kommer mer om det etterhvert vil jeg tro, så de som er nysgjerrige må bare smøre seg med tålmodighet!

I dag er det tid for å fjerne stinget etter den ene føflekken, skal bli deilig å slippe plaster på ryggen, det er en utfordring å skifte dem sjøl - jammen glad jeg har lange armer og en smule selvironi, for å få satt på et plaster riktig midt på ryggen er ikke lett :-o Regner med at legen har fått svar fra laboratoriet ang føflekkene også, og at de ble friskmeldte!

Ellers går nå dagene som de pleier, ikke verken mer eller mindre spennende i grunn... Skjer liksom så lite som er verd å skrive om, men har ikke glemt dere altså :-)

fredag 20. juli 2012

Giveaway hos Tuppen og Lillemor =)

Jepp, da er det giveaway hos Tuppen og Lillemor, denne gangen er konkurransen å gjette om det skjuler seg en liten gutt eller ei lita jente i magen :)

Ellers kan jeg anbefale bloggen deres på det varmeste - to herlige damer som nå har blitt gravide gjennom ivf etter laaaaang ventetid, noen nedturer og selvfølgelig en giga-opptur når de positive testene og ultralydene var realitet <3 Gleder meg til å følge med videre - dere er herlige, damer!!!



torsdag 19. juli 2012

Da tankene kom...

Nå er klokka snart 4 på natta, og enda er det ikke stille på barnerommet :(
Sommerferien starta på verst tenkelige måte, nemlig med at vi fikk avslag på økonomisk stønad og  oppsigelsen på leiligheten, og med to barn som er relativt avhengig av forutsigbarhet, så ble hele sommerferien snudd på hodet i løpet av noen dager...nemlig med vissheten om at ingen vet hvor vi ender opp, eller om vi i det hele tatt får tak i bosted før vi står på bar bakke...og om vi havner langt unna, med de utfordringene dette gir for skole og samvær...

Dette har resultert i adferdsproblemer de-luxe, jeg har vel knapt sovet en natt siden april, men i juni og juli toppet det seg - det har vært krangling, konflikter, kjefting og dritt hver bidige dag! Joda, man skal jo holde seg rolig og behersket, men etter 14 år med utfordringer og liten avlastning, så renner det over en dag... Jeg er ingen superwoman, langt i fra, og den siste mnd har jeg følt meg som verdens værste mamma... Ikke har jeg hatt penger til mat hele veien, ikke har jeg hatt tålmodighet, ikke har jeg sovet og fått noe overskudd, ikke har unga fått reise bort på noe som helst - siden jeg heller ikke har hatt bil :( Dette har vært tidenes værste sommer for min del ihvertfall, og sikkert ikke stort bedre for unga...når det i tillegg har vært mye nedbør og rimelig kjølig, uten bil og vi ikke har noen uteplass, så har vi vært omtrent fanget her inne...Kollektivtrafikken er en vits og på feltet her skjer det ingenting, det finnes en Joker-butikk her - men that's it...og der skjer det ikke mye for barn/ungdom...

Man skal ikke si noe annet enn positive ting om unga sine, det er tabu - og hvis unga er umulig, så er det selvfølgelig foreldrene og oppdragelsen som er feil... Men, av og til så har jeg en gjeng med drittunger, ikke at de ER drittunger, men de OPPFØRER seg som drittunger - viktig forskjell - men, det skal man ikke si, det grenser vel til barnemishandling?!

Når det konstant er egling, krangling, slossing og en grusom språkbruk, man har prøvd alle teknikkene til helsesøster, lærere, Supernanny og SOS barnevakten i mange år uten at det har hjulpet en tøddel - hva i all verden skal man gjøre da? Når overskuddet er totalt fraværende og det ikke eksisterer avlastning - hva skal man gjøre da? Når man har prøvd et utall teknikker for ros, sanksjoner, positiv oppmerksomhet og å overse negativ oppførsel - men ingenting virker - hva skal man gjøre da?

Av og til er det fristende å ringe barnevernet og be dem hente bøtteballetten, men en god mor gjør jo ikke det, en god mor holder seg rolig og behersket, snakker med rolig stemme - og unga sitter som tente lys og bare ønsker å gjøre mamma glad og fornøyd :-s Jepp, og den dagen mine unger gjør nettopp det, da har Helvete frosset til is og det regner oppover!

Jeg har verdens beste barn, de er flinke, søte, gode, veloppdragne, snille...men jaggu kan de være noen spydige troll... Er det lov å være sliten? Er det lov å være drittlei?

Over alt leser man om barn som har to hjem, og hvordan foreldrene proklamerer høyt og tydelig hvor mye de savner barna sine bare timer etter de har reist til den andre foreldren...hva er galt med meg da, som bare gleder meg til egentid? Jeg gleder meg til unga skal til faren sin, jeg gleder meg til 4 uker bare som meg - ikke som mamma, forsørger, oppsynsmann - what ever, jeg skal ha 4 uker bare som meg!!! Og det er det samme annenhver helg året igjennom også, jeg gleder meg til barnefri - jeg må jo feile noe alvorlig galt? I noen små, korte øyeblikk, har jeg kanskje kjent på noe som ligner savn, men det er ikke ofte...jeg vet jo at de har det godt hos faren sin, jeg vet at de klarer seg fint uten mamma'n sin, og jeg har ikke dårlig samvittighet for å si at jeg ikke savner dem heller! De elsker faren sin og bonusmamma'n sin, lillesøsteren og storebroren sin - jeg har ikke enerett på dem jeg heller, og jeg deler gladelig med de som står nære <3

Så kommer tankene, er jeg ikke glad i unga mine? Er jeg ikke glad NOK i unga mine? Jo, selvfølgelig er jeg det, jeg elsker dem over alt annet på jord, og jeg ville gått gjennom ild og vann for dem! Noen ganger er det ikke så lett å huske på akkurat det...noen ganger er man så sliten av alt, at det blir glemt :(

Frustrasjonen er til å ta og føle på her, jeg skulle sovet for lengst, men fordi unga ikke klarer å la være og holde leven, så får jo ikke jeg sove heller - det er bakdelen med å bo i en liten leilighet - og ikke minst, når man har to pubertale hormontroll og et lite troll stuet inn på et knøttlite soverom, så må det jo bli konflikter...de tåler jo ikke trynet på hverandre i utgangspunktet, så det er ikke annet å vente...og så er man kanskje ekstra oppmerksom på det, når man tross alt bor i en annen sitt hjem, og det bor en familie rett over hodene våre...

Hadde alt bare vært sånn som vi trodde det skulle bli, så ville nok hele sommeren blitt annerledes...hadde vi hatt forutsigbarhet, hatt penger til mat, hatt vissheten om at vi har et hjem, så ville ganske sikkert ting vært annerledes! Men, det har vi ikke, og jeg teller ned timene til urokråkene rusler ned i andre enden på feltet, til jeg kan rydde her - og det holder seg ryddig mer enn et kvarter. Til at jeg kan støvsuge og det ikke er fullt av sand og drit etter en time. Til at jeg kan ta oppvasken, og at oppvaskkummen ikke er full av glass og tallerkner etter to timer. Til jeg kan slutte å ha dårlig samvittighet for alt og ingenting...

Jeg skjønner bare ikke hva jeg gjør så alvorlig galt, som "alle" andre foreldre får til? Eller er ikke alle andre unger glansbilder de heller? Er kanskje ikke foreldrene feilfrie, selvom de elsker å fremstille seg på den måten? Er så lei av foreldre som ikke evner å se sine egne barns feil og mangler - for de finnes, når barna deres er mobbere f.eks, og man sier i fra, nei se da, da er det da ikke noe galt med deres barn :-o

Av og til skulle jeg ønske at jeg bare kunne melde meg ut av hele samfunnet, bare eksistere, ikke gjøre noe som helst, ikke tenke, ingen bekymringer, ingen klager, konflikter eller krangel - bare være, i en boble der ingen forstyrret... Jeg skulle ønske jeg klarte å være takknemlig for alt jeg har, i stedet for å bli frustrert over alt som ikke er... Skulle ønske jeg fikk mer enn et par timer søvn i døgnet og at jeg hadde overskudd, at jeg hadde penger til å ta med unga på ting, i stedet for å måtte si nei hver bidige gang de spør om noe...At vi hadde et sted å bo, som vi visste vi kunne bli så lenge vi ville.... At jeg kunne senke skuldrene og vite at alt ordner seg... Det føles helt umulig nå, men om en dag eller to, så føles det ikke sånn lenger - håper jeg!

Det er når livet føles sånn, at man savner en annen voksen, en alliert, en støtte, en sparringpartner som kan hjelpe til å belyse ting på flere måter...det har jeg jo ikke...hvordan ville livet vært da, tro? Å ha noen og støtte seg på når man føler at ting er tunge, å kunne støtte en annen hvis livet føles tungt for den, ha noen som kan gi ros og oppmuntring, trøst, noen å gråte med, bryne seg på... Det er i disse stunder jeg lurer på om det finnes en sånn mann, om jeg noen gang vil finne han, eller om jeg kommer til å bli alene resten av livet? Jeg kommer ikke til å gå inn i noe forhold som jeg har vært i før, jeg orker ikke å være den sterke hele tiden - alltid, alltid alene om kampene, alltid alene om bekymringene, alltid alene om å lete etter løsninger... Riktig nok trives jeg godt som singel også, men jeg tror ikke jeg er ment å være alene til evig tid, eller aldri få oppleve et godt forhold? Jeg håper ikke det ihvertfall! Jeg skal slutte å leve FOR andre, jeg vil leve SAMMEN med andre, jeg vil være meg, ikke den de ønsker jeg skal være, jeg vil bli sett ikke bare se, jeg vil ikke utslette meg selv for at andre skal skinne...det er kanskje for mye å drømme om - men drømmer skader ingen og koster ikke noe, så jeg gjør det likevel :-)

Jepp, dette var et sutreinnlegg, egentlig hadde jeg mest lyst til å hyle, skrike, stange hue i veggen, banke og slå til blodet spruta, grine og si alle banneordene jeg kan - og kanskje finne opp noen nye også ;-) Men, så blottla jeg heller tankene mine her...om det var lurt eller dumt vil jo tiden vise, men det er den nakne sannheten, den usensurerte virkeligheten jeg bor i - om det er sånn ting rent faktisk er, det kan jeg ikke svare på, for det er mine tanker, mine følelser, min sannhet og mine øyne det er sett igjennom akkurat nå i natt - om jeg skulle skrive det samme om en uke eller en mnd, så er det ikke sikkert det ville blitt akkurat sånn :)

Så der, da var det sagt - eller skrevet da - og om noen timer starter en ny dag, den første i resten av mitt liv - eller, den har vel faktisk startet, og nå er klokka plutselig 0430 - den eneste lyden som høres er klapring på tastaturet mitt, så banden har gått til ro :-o

Og stakkars deg som har lest helt hit - du burde få en premie, for det er jaggu beundringsverdig!!! Takk for oppmerksomheten og på gjensyn ;-)

Livet er herlig - Carpe Diem <3

onsdag 18. juli 2012

Nav har snudd!!!

Hehe, etter at Nav mottok brevet fra advokaten forrige uke, kom det jammen nytt vedtak i posten til meg i dag :-D

Nå hadde de pluselig innsett at mine dokumenterte boutgifter, var utgifter likevel, og at det går utover barna om jeg ikke har nok til livsopphold - så, dermed fikk jeg innvilget litt støtte - HURRA!!! Men, er det ikke for jævlig at man må gå til advokat for å få det man har krav på?

Åkke som, nå er ihvertfall ting klare fram til ut september, når oppsigelsen på leiligheten går ut - og jeg fikk beskjed om å ta kontakt med dem før underskrivelse av evt ny leieavtale noe sted, for å sikre at jeg hadde krav på støtte der også :) Da gjenstår bare å finne bolig i denne saken, håper å få sett på huset i nabokommunen i morgen, men det mest ideelle hadde jo vært å få noe i den kommunen vi bor...

Det var dagens opptur - tenk om det er en ny trend - at det skal gå oppover i en litt lengre periode enn en dag hvert halvår ;-)

tirsdag 17. juli 2012

To føflekker fattigere =)

Jepp, da har jeg fått fjerna to føflekker som var litt plagsomme, så da blir det spennende å høre hva biopsiden sier - legen mente de ikke så farlige ut, men de skulle nå sendes til sykehuset uansett :) Måtte sy ett sting der den ene satt, og jeg får ikke lov å få vann på dem - det kan jo bli en utfordring, siden den ene var midt på ene skulderbladet og den andre midt på ryggen.... Ikke så lett å sette på vannfast plaster på egenhånd der, liksom ;-)

Det har blødd litt også, så bør vel få hjelp til å skifte plaster i morra eller noe, sånn at det ikke blir infeksjon - alltid greit med rent plaster!

Ellers skal jeg å se på hus på torsdag, ringte huseier i dag, da han ikke svarte på sms'en min i går. Han skulle møte meg på butikken her oppe, så kunne jeg kjøre etter han - han huska ikke adressen, hehe.

Ellers er det lite nytt under solen her - som forøvrig er hengt opp for anledningen ;-p Og sånn går nu dagan, en dag igjen nå, så har jeg barnefri i 4 uker, må være ærlig å si at jeg ikke direkte gruer meg til det, for å si det sånn... Har en smule overload i topplokket nå, så kan være greit å få rydda opp litt i harddisken uten å bli forstyrret hele tiden!

Advokaten har sendt brev til Nav og Fylkesmannen, fornøyd med innholdet i brevet, men spørs om det blir lest i sommer da... Krysser fingre og tær for det, og håper det beste... Lei av å vente, lei av å bekymre meg, lei av å ikke vite, det blir altfor mange tanker og for lite konstruktivt ut av sånt!

Bilen går nå så lenge det ikke regner, må få tak i deler, men tør ikke kjøre så langt for å handle, så får bare vente til jeg får privatsjåfør eller pappa sin bil er ferdig reparert, så jeg kan låne den :-)


Obligatorisk for alle foreldre =)


fredag 13. juli 2012

Enda en uke har gått!

Skjønner seriøst ikke hvor det blir av tiden!!!

Ukene går så fort at jeg rekker ikke å henge med... Unga har nesten ikke vært hjemme denne uka, for storebroren har vært på besøk hos faren, så de har stort sett vært der - stille og rolig for meg da, men bare en uke igjen til de skal være der i fire uker :)

Var hos legen med vesla i dag, endelig ble vi tatt på alvor, den nye fastlegen virka kjempegrei, og nå er det tatt blodprøver for å sjekke hormoner med tanke på PCOS og stoffskifte, vekt og høyde målt, 65 kilo og 156 cm...

Ellers brant det rett oppi her i natt, for en start på fredag den 13. :( Stakkars lille familie som ble husløse  :(

Fikk låne en bil i dag, så slapp å kjøre buss til legen, det var deilig - fikk låne av kompisen til ungenes far :)

Ingen store planer for helgen heller, blir vel stille og rolig...

fredag 6. juli 2012

Freddan - igjen =)

Nå er vesla på tur til venninna si, de skal være sammen i helgen - det blir stas for dem! Vesla fikk sitte på med mannen til ei bekjent, siden jeg ikke fikk ordna bil tidsnok...

Ellers var jeg hos advokaten i går, det blir sendt brev til Nav og Fylkesmannen, hun var rimelig oppgitt over behandlingen jeg har fått :( Tviler vel på at det skjer noe mer selvom det kommer et brev, men et sted må man jo begynne, og holder det ikke med brev, så blir det ratt rettssak, vi har ikke tenkt å gi oss på dette! Nav er ikke unntatt sine egne lover de heller, så håper de ordner opp!

Ellers skjer det ikke så mye her, gutta sitter og spiller ps3, har fått den med seg fra faren, og så er det en kompis av eldste på besøk - jeg får vel ta helgevasken... *kjedelig*

mandag 2. juli 2012

Juli alt, jo =)

Tida går så fort, altfor fort...
Ukene består stort sett av fredager og mandager føler jeg, men nå som det er ferietid og ingen skal på skolen, så er det nesten vanskelig å skille dagene fra hverandre...

Dette blir en spennede uke, jeg har sendt mailer til mange ang behandlingen Nav har gitt meg, bl.a ordfører, varaordfører og en håndfull stortingsrepresentanter, sjefen for Nav-kontoret og div andre...skal til advokat denne uka også, spent på hva hun sier!

Jeg tenker så mye på alle de som blir behandlet dårlig av Nav, men som ikke er like sterke som jeg må være, som ikke har kunnskap om ting, eller vet hvor de kan finne kunnskapen - hvem skal kjempe for dem?

Alle de med funksjonshemminger, spesielt psykiske, som ikke vet hva de har rett på, alle de med lese og skrivevansker som ikke forstår vedtakene de får eller konsekvensene, alle de som ikke har noen rundt seg som kan hjelpe dem med søknader eller å klage på vedtak, alle de som har angst i forskjellige former, som ikke tør/klarer å ringe for å få svar på det de lurer på, alle de (spesielt eldre) som ikke har pc og internett og ikke vet hvor de kan søke kunnskapen, alle de som ikke forstår språket, alle de som ikke har overskudd i hverdagen - hvem skal være der for alle dem? Er de bare en brikke i Nav sitt spill, en kalkulert innspart utgift? Jeg blir lei meg når jeg tenker på alle dem... Og kanskje jeg en dag kan være en hjelp for dem? Når jeg sjøl er såpass oppe og går at jeg klarer å være en ressurs...

Jeg er så sliten av å kjempe i motvind, så sliten av motgang og fartsdumper, lei av motbakker som aldri tar slutt, og hvor den ene etter den andre bare dukker opp hver gang jeg tror jeg når toppen :(

Men, man skal jo ikke vise det, man skal ikke si høyt at man har mest lyst å legge seg ned på bakken og skrike - hyle ut i smerte og frustrasjon. Nei, da slår "snill pike"-syndromet til, man skal være tålmodig, rolig, høflig, supermamma og forbilde *mumlemumle* Jeg har ikke lyst å være sterk, jeg har ikke lyst å kjempe for hver minste lille ting, jeg har ikke lyst å krangle med unga om uviktige ting - jeg har lyst å være liten, bli tatt vare på, motta litt omsorg, gråte og være svak... Men, man kan ikke bare gjøre det man har lyst til, så da får man bare fortsette å kjempe da!

Jeg vil bare at vi skal ha mat på bordet hver dag - og ikke minst at vi har et sted vi kan sette det bordet...er det virkelig for mye forlangt? Jeg vil ha tryggheten i å vite at vi har et sted å bo, så lenge vi trenger det - er det for mye forlangt? I følge Nav er det visst det...

Og sånn som tida flyr, så er vel plutselig juli over også, uten at jeg skjønner hvor den ble av - og så er det brått skolestart, hvor bor vi da? Får ungene fortsette på skolen eller må de bytte? Jeg har seriøst ikke samvittighet til å ta fra dem den sikkerheten og stabiliteten de har fått, men hvordan i all verden skal jeg kunne unngå det? Jeg kan jo ikke bare trylle fram en bolig til oss heller... Frustrert er vel bare fornavnet... Har ikke sovet på snart en uke, dvs har blitt noen timer på morra'n, men jeg har fortsatt ikke sovet i natt, og jeg har vondt i magen nesten hele tiden - er det et nytt magesår på gang, tro?

Savner noen å prate med, en som kjenner meg, som ser meg, som kan holde rundt meg, som kan trøste meg og oppmuntre meg...jeg oppmuntrer andre hver dag, trøster og holder rundt unga mine hver dag, men det er ingen som holder meg :(

Dette ble ikke så postitivt ser jeg, men alt kan ikke være positivt - hele tiden! Snart er det en ny dag, eller, sola har jo stått opp for lengst, og hvem vet, kanskje det kommer gode nyheter i dag?!

Det er i motbakke det går oppover, men i nedover bakker det går utfor - greit å ha nesa oppover uansett da :-D