Den følelsen...

-Når man egentlig er verdens lykkeligste, men de vanskelige tankene fortsatt spøker i hodet - den følelsen...

-Når man ikke har noen grunn til å føle at alt butter, men fortsatt gjør det - den følelsen...

-Når man vet at noe kommer til å skje, noe som er vondt, men ikke vet hvordan og ikke med hvem - den følelsen...

Hvorfor er det sånn tro? Er det meninga at man skal forstå, eller er det bare noe man må godta?

-Når tårene bare kommer, helt uten at man forstår hvorfor, det bare gjør vondt - den følelsen...

-Når man egentlig bare skal glede seg over alt det fine som er, men tankene på alt det vonde hele tiden er der likevel - den følelsen...

-Når man skal nyte å ligge inntil kjæresten og kjenne varmen, men tårene kommer og lukta av brann svir i nesa - den følelsen...

-Når man skal telle timer og glede seg til kjæresten kommer hjem, men i stedet bærer på frykten for at noe skal skje - den følelsen...

-Når man elsker sine barn, men likevel sårer dem, fordi man "må" - den følelsen...

-Når man vil fortelle hvordan man egentlig har det, men likevel pynter på sannheten - den følelsen...

Det er ingen som har sagt at det skal være enkelt - men at det skal være verd det!!!

Merkelig at det skal komme så mange tanker, når man egentlig ønsker å være tanketom :-( Når man egentlig bare vil tenke gode tanker, ha det bra, glede seg - og man faktisk har det veldig bra, hvorfor må man da likevel få de vanskelige tankene? Er det bare for at man ikke skal glemme hvor man kommer fra, at man ikke fortjener å ha det bra? Er det noe i det, at når noe føles for godt til å være sant, så er det antagelig nettopp det - for godt til å være sant?

-Når man leter etter tegn, og ser dem, selvom de i virkeligheten ikke er der - den følelsen...

-Når fortida sniker seg inn i nåtida, helt uten grunnlag - den følelsen...

-Når de gode timene/dagene går så altfor fort, og de vonde alt for sakte - den følelsen...

-Når man har lyst til så mye, men ikke orker noen ting - den følelsen...

Her ble det mye følelser gitt, men de er nå engang der, og jeg har fortsatt ikke funnet av-knappen... det var nok det jeg skulle ønsket meg til jul ;-p Dagens hjertesukk...

Brann...

"Det er natta, stille og mørkt, det er ikke sommer enda og innskrivning på skolen i morra. En 6-åring ligger halvspent og skal prøve å sove, det er ikke lett før en sånn dag... Søvnen tar overhånd, og verden forsvinner for en liten stund - helt til sirenene fra brannbilen river henne ut av drømmene. Hun setter seg litt fortumlet opp i senga si, gnir seg i øynene og lurer på om hun har drømt? Med ett høres et kraftig smell, som om noe eksploderte rett utafor vinduet, hun blir redd og tør ikke engang løfte på rullgardina for å titte ut, men løper inn til mor og far som sover i sin seng. Der tør hun løfte litt på gardinen og ser rett inn i et stort flammehav :-o Hun rister mor til hun våkner, og sier lettere panisk at det brenner. Mor ber henne legge seg og at hun har drømt, men så smeller det igjen, det singler i glass og mor spretter ut av senga og står i vinduet på et blunk. Da krabber vesla opp i senga og vekker far - "far, far, det brenner", og far reagerer som mor, sier at hun har drømt og ber henne legge seg igjen... Mor står som forstenet i vinduet, men bekrefter til far at det brenner... Far kommer seg også ut av senga, og går til vinduet, bekrefter at mor og datter har helt rett og kler på seg. De har ikke telefon, så far må ut og ringe på hos en nabo som har, for å forsikre seg om at brannvesenet har fått beskjed. Etter noe som føles som en evighet kommer han tilbake igjen, da har brannvesenet fått beskjed og er på plass. Menneskene i huset kom seg ut, men en av dem overlevde ikke, damen som veslejenta hadde et spesielt forhold til omkom, og veslejenta vernet om en tallerken hun en gang fikk av denne damen - i mange år, før den ved et uhell knuste og en bit av hjertet hennes forsvant sammen med den :-( Innskrivningen på skolen husker hun ingenting av, det eneste som er igjen av den dagen - og de neste ukene, er det utbrente huset, de svarte veggene, hullene, lukta, følelsen av maktløshet, hjelpeløshet, redsel og sorg..."

Dette var meg, en gang på slutten av 70-tallet, jeg kan fortsatt se for meg flammene, jeg kan fortsatt høre lydene og jeg våkner av dem innimellom fortsatt, jeg kan kjenne lukta og jeg kjenner panikken tar meg... Ikke så ofte lenger, heldigvis, men når det skjer noe i nærområdet så kommer det tilbake :-(

Etter denne episoden har jeg opplevd flere branner, flere bekjente har omkommet i flammene, mange har mistet sine hjem, og hver gang dukker den første episoden fram, og hver gang er det liksom enda en episode som er lagt til - og alt spilles som en dårlig skrekkfilm inni hodet mitt, om igjen og om igjen...

I går kveld brant det igjen, i nabohuset, og igjen kommer alle minnene tilbake - og neste gang har enda en brann sluttet seg til "filmen" som spilles i hodet... Jeg satt og skrev på pc'n, tenkte på kjæresten min, savnet og drømte. Det passerte stadig flere blålys på veien utenfor, men det gjør det jo stadig, så tenkte i grunn ikke så mye mer på det. La merke til at de kjørte sakte, men tenkte først at det var glatt i svingen utafor her, og at det var derfor...vanlige biler som passerte kjørte også veldig sakte, og da slo det meg at lysene hadde blunket en del, faktisk en gang så kraftig at tv'n slo seg av, så jeg tenkte at det kanskje var en bil som hadde kjørt i en stolpe borti svingen. Har en thuja rett utafor det ene vinduet, så måtte reise meg opp for jeg tenkte jeg skulle se den veien, og da så jeg flammene :-o Og det ekleste er at jeg da fikk bilder i hodet mitt, at jeg lenge har "sett" denne brannen, at jeg ubevisst flere ganger har sett ut av dette vinduet og sett flammene, helt siden jeg flytta hit...

Huset ligger ikke så mange metrene unna trappa vår, jeg gikk inn til vesla og sa hun måtte bli med meg ut, og i det vi skulle gå ut døra sa jeg hvorfor... Det var -14 grader, så det var kaldt. Jeg hørte ingen lyder, jeg kjente ingen lukt, jeg bare så for meg alt som i en film... Vi gikk ned til veien og bortover mot der en politidame kom gående. Snakket litt med henne, fikk beskjed om at folk og dyr ikke var inne i huset og at han som bodde der var tatt hånd om av ambulansepersonell. Så fikk vi beskjed om at vi måtte gå inn igjen, da det var fare for at det skulle skje noe med strømnettet som går i sikk-sakk rundt her. Vi ville få beskjed dersom det var fare for huset vårt eller at vi måtte komme oss vekk... Vi gikk hjem igjen og stilte oss på trappa. Det kom en elektriker og klatra opp i en av stolpene utafor her, han koblet fra strømmen til huset som brant, og da slutta blunkinga i lysene her! Vi ble stående på trappa en stund, helt til jeg begynte å kjenne kulda, da var fingre og tær følelsesløse og vonde, jeg fikk igjen hørselen, vinduer knuste, brannmenn løsnet panel på huset og røyken med gnister regnet over oss, da vi kom inn luktet det bål av oss... Vi gikk inn, men fulgte med gjennom vinduet i stua. Etterhvert kom en stigebil og etter noen timer var lyset ute redusert til en røyksøyle og brannmenn som gikk rundt med lommelykter. Så reiste bilene utover natta, vesla sovna på sofaen, men jeg "så film" inni hodet mitt konstant. Jeg måtte stadig bort i vinduet for å sjekke at det ikke hadde blusset opp igjen...

Etterhvert som det ble mørkt ute, blålysene forsvant og roen atter senket seg, ble jeg liggende nesten apatisk på sofaen og fryse. Hentet dyna mi og puta til kjæresten og la meg på sofaen...lå der og hørte etter lyder, og da vekkerklokka endelig ringte slappet jeg av - natten var gått bra, ikke noe mer hadde skjedd - og dermed sovna jeg *klaske panne* En og en halv time senere vekket vesla meg, så da var det bare å komme seg opp og få kjørt henne på skolen - for sent igjen :-s Det utbrente huset vil stå der som en påminnelse i lang tid, hver gang jeg går ut eller kommer hjem vil jeg se det og filmen vil begynne å snurre i hodet mitt...kan ikke si jeg gleder meg, men tross alt så er det jo ikke meg det er synd på! Det er ikke jeg som har mista hjemmet mitt og alt jeg eier og har... Skulle så gjerne ha gjort noe for de som mister alt, men vet ikke hva det skulle være?! Har i det minste funnet han som bodde der på fb og sendt en melding om at han bare må si i fra om det skulle være noe jeg kan hjelpe med. Kjenner han ikke, har aldri hilst på han heller, men et medmenneske kan man jo være uansett :-)

Så starter igjen jobben med å få hodet på plass, få frykten på avstand - hadde nettopp begynt å få forrige brann litt på avstand, en brann i sommer, ikke så langt fra der jeg bodde da. Der ei barndomsvenninne og hennes familie mista alt de hadde... Den gangen tømte jeg skapet for alle klær som så nogenlunde vettuge ut, og som hadde riktig størrelse, samt sko og litt diverse, sånn at de skulle ha noe... Men "manneklær" og sko er liksom ikke det jeg har mest av, så derfor kan ikke naboen få noe sånt... Det er vondt at kjæresten er borte akkurat nå, jeg kunne trengt litt trygghet, søvn og en å snakke med, men om to og en halv dag er han her <3

Så, det var det siste døgnet, pur lykke det ene øyeblikket, dypt savn det neste - og så kom altså frykten...

Dette ser jeg med en gang jeg åpner døra mi for å gå ut... en konstant påminner om hvor galt det kan gå :-( Det var aske på bilen min som står på nedsiden av mitt hus, og det er aske på bakken, men heldigvis har det begynt å snø, så den vil bli skjult av alt det hvite...

Forrige uke sjekket jeg røykvarsleren her, den virket ikke, så jeg kjøpte batteri - men den virket fortsatt ikke da heller, så da reiste kjæresten og jeg ut og kjøpte ny røykvarsler og han skrudde den opp for meg. Nå skal jeg ut å kjøpe flere, den jeg har er i gangen, men det skal inn en på stua og en på soverommet til vesla også! Jeg bruker sjelden ordet "hate", men jeg tror jeg kan bruke det om brann, jeg HATER brann :-(

Kjærligheten =)

Jepp, den ramla jeg elegant over for litt over en uke siden <3 Det vil si, det var da jeg skjønte at det var nettopp det! En ung herremann henta meg til mitt aller første Røde Kors-møte tidligere i høst, en mann med de nydeligste øynene jeg noen gang har sett inn i...men, han var ung, for ung tenkte jeg - han er jo nesten 15 år yngre enn meg... Hva hadde vel jeg av sjangs hos han? Hva skal en superkjekk ung mann med ei gammal kjerring som meg?

Møttes en gang til på Røde Kors-møte, på hjertestarter-kurset så jeg atter en gang inn i disse øynene, og jeg kunne ikke fri meg fra tankene om at det var noe "mer" der, men turte ikke tro eller håpe... Så var det tid for julebord, og denne herlige mannen begynte å poke meg på fjaseboka, ikke en gang, men en hel poke-krig ;-) Så kom vi i "snakk" på chatten og der ble det vel en litt flørtete tone...hehe, helt fjortis :-p

Dagen for julebordet opprant, og litt mer chatting senere var det fikset så han skulle hente meg og to andre som hadde bestilt oss taxi - og han skulle hente meg først...ikke fritt for at jeg ble litt innbildsk da! Og da han plukket meg opp, så var vel egentlig slaget tapt :-) Vi satte oss ved siden av hverandre på julebordet og det ble fort fleip og flørt <3 Og det gikk jo som det måtte gå, innen natten var blitt dag, så var vi vel blitt et par <3 <3 Nachspielet skulle bli hos meg, med bare oss to, hehe, og vi var vel hjemme her på morrakvisten en gang - men slitne som vi var, så sovna vi på sofaen før vi rakk å hente oss så mye som et glass med drikke, hehe.

Og, siden har vi hengt sammen, med unntak av noen timer, så har vi vært sammen dag og natt siden julebordet - og tidligere i uka offentliggjorde vi det på fjøsboka ;-) Det er bare sååååå deilig!!! Jeg får ikke sett meg mett på de nydeligste øynene i verden, og jeg skulle ønske jeg aldri behøvde å være fra han et sekund... Den halvannen uka som har gått, har vært den herligste i mitt liv, tror jeg, sommerfuglene i magen er konstante, og livet smiler big-time :-D Jeg har ikke ledd så mye på så kort tid, noen gang...jeg har ikke lengtet etter et annet menneske så intenst noen gang, jeg har definitivt aldri savna noen så brutalt noen gang...

En aldri så liten nedtur i dag, da, siden han har reist fra meg og kommer ikke hjem igjen før lørdag kveld :'( Jeg skulle så altfor gjerne ha vært med han, men han er på søskentur med søstrene sine, og jeg kan ikke trenge meg på der! Jeg kan ikke ødelegge den turen, men det er utrolig vondt å sitte her alene... Jeg skulle gjerne kastet meg på første fly for å være sammen med han, for jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg kunne savne sånn, så fysisk smertefullt... Fire dager er jo ikke lenge, men det er merkelig hvordan en uke kan føles som bare noen timer, mens fire dager føles som et helt år...

Jeg føler at vi har vært sammen for alltid, at det er så riktig, at det er ment-to-be <3 Vi snakker som om vi skal være sammen for alltid, og jeg håper virkelig at det blir sånn! Han sier det jeg tenker, og vi sier ting på likt - ikke hadde jeg trodd at den store kjærligheten skulle ramme meg så brått og brutalt, men så sinnsykt deilig det er :-D Jeg har ingen plan for hvordan jeg skal holde ut disse dagene, det blir hardt, vondt, trist, slitsomt...jeg skulle virkelig gjort alt for å få være sammen med min kjære nå...

Det høres sikkert helt teit ut, men så sterke er følelsene, at det gjør fysisk vondt å være uten han, jeg trodde seriøst ikke at det fantes sånne følelser - unntatt på film, som Twilight, jeg har alltid trodd på kjærligheten, men at jeg skulle få oppleve den - og så sterkt, det har jeg vel knapt turt å tenke på :-) Jeg er redd det blir vondt å legge seg i natt, og å stå opp i morra, og jeg er redd for at det blir vonde dager framover, men jeg har jo ikke noe valg...

Hadde ikke trodd jeg skulle kunne si at jeg elsker noen etter så kort tid, men det gjør jeg - JEG ELSKER DEG, kjæresten min <3