torsdag 3. oktober 2013

Den uberegnelige og uforståelige angsten...

Ja, det er heldigvis ikke så ofte jeg har det lenger, men etter å ikke ha sovet i det hele tatt i går natt, duppet en time på sofaen før kjæresten kom fra jobb i går efta, og bråvåknet etter en time i natt så var den der :( Vet ikke hvorfor jeg våkna heller, men noe var det ihvertfall - kanskje jeg har drømt noe? Bråvåkna ihvertfall etter en times søvn og kjente at den kom snikende... Prøvde å snu meg for og sove videre, men hjertet begynte å banke febrilsk, klumpen i magen vokste seg større enn stor og jeg kjente jeg begynte å skjelve... Da var det bare å famle seg fram i mørket, dra med seg en genser og joggebukse, og komme seg ut av det mørke soverommet. Vil jo ikke vekke kjæresten heller, jeg vet jo hva det er, og jeg vet det går over - han trenger den søvnen han kan få!

Gikk på do, kledde på meg der, gikk på kjøkkenet og skrudde på lyset og fant meg en Link (syrenøytraliserende), om ikke annet så hjelper den på psyken ;-) Så gikk jeg på stua, skrudde på lyset og logget meg på Facebook, leste de siste oppdateringene der, gikk igjennom nettavisene og leste interessante reportasjer med alle kommentarer, og etter en times tid var jeg meg sjøl igjen :-D

Skjønner ikke den derre angsten altså, at det er helt uten grunn... Men veldig glad for at jeg vet det går over også, for de første årene, eller i veldig mange år, var jeg livredd og helt satt ut... Det værste var vel frykten for å kaste opp egentlig, for den klumpen i magen er både vond og kvalm :-( Nå vet jeg jo at jeg mest sannsynlig ikke kaster opp, det har jeg ikke gjort på over 30 år, så jeg klarer å overse det til en viss grad. Så, det var natten i natt, når angsten slapp taket var det bare en time igjen til kjæresten skulle opp, og jeg var ikke trøtt i det hele tatt. Venta til vekkerklokka hans ringte, så gikk jeg inn og spurte om han ville ha kaffe - jeg skulle ha laget frokost også, men siden jeg vekket han tidlig i går for å servere varme rundstykker og kakao, ville jeg at han skulle få noen minutter ekstra søvn i dag <3

Unga er hos faren sin på høstferie, så det er i grunnen stille her om dagen - det er litt godt! Har vært syk noen uker nå, først hadde både kjæresten og jeg lungebetennelse, begge gikk på antibiotika i 10 dager, og han var hjemme med sykemelding i to uker, før han begynte å jobbe på mandag. Jeg er i avklaring for tiden, starta med 50% men er nå nede i 12 timer i uka, fordelt på tre dager. Var hjemme i to uker mens jeg gikk på antibiotika, men pusten ble ikke bedre, så jeg var hos legen igjen på mandag. Da var crp blitt "normal" mens brystet fortsatt var fullt av slim og ulyder. Fikk da slimløsende tabletter og diagnosen astmabronkitt, mens det ble sendt blodprøve for atypisk lungebetennelse til sykehuset - får svar om et par uker, men regner ikke med på noe utslag på den... Det er slitsomt over tid å ikke få puste skikkelig, til tross for både slimløsende og to typer astmamedisin - jaja, det går vel over, selvom det tar tid :-) Kjæresten er ihvertfall så godt som frisk, så jeg gleder meg over det ihvertfall!

Har vært hos optiker igjen også, har jo vært der med ujevne mellomrom siden jeg var 16, men aldri egentlig hatt bruk for briller - bare blitt lurt til å tro at det var lurt, og kjøpt...men, de har havna i en skuff av forskjellige årsaker, både at jeg ikke har merket noen forskjell når jeg har brukt dem, og at de rundt meg har kommentert på en sånn måte at jeg ikke har følt meg komfortabel med å ha de på når de har vært hjemme... Nå fikk jeg beskjed om at jeg burde kjøpe briller og bruke når jeg leser, styrken var ikke mer enn +1, men optikeren mente at det nå ville fortsette å svekkes, slik at jeg ville bli mer og mer langsynt - men det er da tross alt bedre enn å være trangsynt, eller? :-p Har vært et par turer for å se på briller, men jeg mister motet når jeg går inn, er redd for at kjæresten vil synes jeg ser dum ut eller no, så jeg har ikke verken prøvd noen eller kjøpt noen... Har jo klart meg i 41 år uten, så klarer meg nok en stund til, jeg er jo ikke blind heller! Men, merker at jeg blir sliten når jeg sitter mye foran pc'n, blir svimmel og bokstavene blir uklare og slitsomme, er nok derfor jeg ubevisst har sittet mindre og mindre foran pc'n det siste året... Har blitt mye noen dager nå i forbindelse med Røde Kors, og da har jeg til og med blitt uvel (nesten som bilsyk), om det er synet eller lungene som har forårsaket det, vet jeg jo ikke... Om noen kan tuppe meg i ræva og bli med til optikeren, så kanskje jeg ender opp med briller?!

Kjæresten har bytta ut linsene med briller han også, han har brukt linser konstant så lenge at han hadde sår på øynene - men han blir jo så kjekk med briller da <3 <3 Og jeg føler meg bare enda mer grå og kjedelig ved siden av han... Verdens kjekkeste (i mine øyne ihvertfall - helt objektivt så klart, og uavhengig av lesebriller), jeg skjønner ærlig talt ikke hva han ser i meg, så jeg har pusha på at han skulle ta ny synstest, for om han hadde feil styrke på linsene, så ville han få seg en overraskelse ;-) Men, han er nå fortsatt her, så jeg må jo tro at det er en grunn til det - og så er det jo det indre som teller, er det ikke? Jeg har jo mine feil og mangler der også, men det synes ikke, hehe.

Ellers har det skjedd litt på Røde Kors-fronten også, vi har blitt valgt inn til en arbeidsgruppe for hjelpekorpset, og vi stiller til ekstraordinært valg om under to uker - har allerede gjort en masse, men det er mye igjen. Det er moro å få holde på med noe som er meningsfyllt, og det føler jeg virkelig at dette arbeidet er!

Tok mot til meg og tok kontakt med psykiatrien i kommunen også, sendte dem en mail og fortalte at DPS ikke ville ha meg, og at de ba meg kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen. Var til en samtale hos ei som ga inntrykk av at hu var psykiatrisk sykepleier, men hun var mer som en konsulent som henviste folk videre... Hun fikk vite litt om historien min, og ble mest opptatt av mine selvmordstanker/forsøk, selvskading og at jeg ikke var sosial nok.... Jeg føler ikke at jeg trenger noe mer sosialt liv egentlig, jeg har det bra som jeg har det, men hu skulle på død og liv ha meg til å kontakte et tilbud de har på dagtid i kommunen - jeg føler jeg har mer enn nok med avklaring og privatliv, det holder i massevis med tanke på nakken og smertene der!

Så skulle hun sørge for at en psykiatrisk sykepleier kontaktet meg, sånn at jeg kunne komme i gang med samtaler med henne - men jeg har ikke hørt noe, og nå er det snart to uker siden - fort går det ikke ihvertfall :-( Det blir litt sånn, at man føler man ferdes fullstendig utenfor sin komfortsone, man ber om hjelp, utleverer seg sjøl, for bare å bli et navn i bunken og ikke høre noe mer... Hadde jeg hatt noen "forbudte" tanker i mellomtiden, så ville jeg ihvertfall ikke giddet å ta kontakt med dem for hjelp!

Jeg har bestemt meg for å gi dem en sjanse, men kjenner at det virker mer og mer som om man ikke er et spennende nok tilfelle eller noe. Hadde ingen god kjemi med henne jeg var hos heller, det virket ikke som hun trodde meg på det jeg sa, og hun mislikte sterkt at jeg hadde med kjæresten på det møtet :-/ Hun mente at jeg ikke fikk sagt det jeg ville når han var der - hvordan kan hun si det? Hun kjenner meg da ikke! Og jeg har ingenting i livet mitt jeg ikke kan si med han til stede, så hun bomma stygt der! Jaja, den som lever får se, så jeg venter tålmodig (som vanlig) på å bli kontaktet...

Det går mot vinter, det er mørkt om morran, det er kaldt om natta, så i går kveld måtte panelovnen på soverommet på, etter at vi holdt på å fryse spent ihjel i går natt... lukket vinduet, men det var fortsatt bare 11 grader der etter en hel dag, og selvom jeg liker at det er kaldt på soverommet, og jeg liker frisk luft, så liker jeg IKKE å fryse! Når vi la oss var det 16 grader og når kjæresten sto opp var det litt over 17 - det er akkurat passe, og det samme som var der i hele vinter :-) Da får man ikke neglesprett av å få en finger eller tå utafor dyna ihvertfall, hehe.

Ellers skjer det ikke så mye spennende rundt oss, kjedelig vil nok mange tenke, men for meg er det akkurat passe. Bilen må eu-godkjennes før denne mnd er omme, det er utopi å tro at skjer, det jeg vet at MÅ gjøres er å bytte hele eksosanlegget, men det har jeg ikke penger til :-( Så, når november kommer, så har vi i utgangspunktet ikke bil...får jo bare kjøre til vi blir stoppa, men da blir det game over... Jeg er ferdig med avklaringen 31. oktober, skal tilbake igjen fra mandag, så får hoste og lunger bare være - det blir for dumt om det må forlenges for at jeg er sykmeldt...

Prøver å gjøre litt her hjemme hver dag da, men de siste ukene har jeg vært mye svimmel fordi jeg ikke får puste skikkelig, og da blir jeg nervøs for å besvime og sånn, så jeg prøver å spare kreftene så jeg kan bruke dem sammen med kjæresten <3 Vesla har knapt tid til å være hjemme, hun er ute med venner hele tiden - og det synes jeg er veldig greit, så lenge hun gjør det bra på skolen :-)

Nå får man vel få på seg sokker og komme i gang med litt - i går ryddet og vasket jeg stuebordet, gjorde rent akvariet og vaska en haug med klær - fylte opp tre tørkestativ :-) I dag må jeg prøve å rydde kjøkkenet, og kanskje vaske badet/do og tørke litt støv... Har ikke samvittighet til å legge meg til å sove bort dagen heller, så det er bare å sette alle kluter til, tygge litt Aspirin, sette musikken på full guffe (kjæresten henta opp surround-anlegget sitt fra boden her om dagen) og gjøre så godt man kan :-)

Håper dere som leser har en fin dag og en fin uke - nå er det høst, og det liker jeg <3