Etter å ha fulgt debatten om de to åtte-åringene i Aurskog-Høland som opplevde at ingen kom i bursdagsselskapet deres, sitter jeg igjen med mange vonde minner og enda flere tanker... Kommentarfeltene oversvømmes av sympati for den ene parten og regelrett mobbing av den andre. Det er jo et paradoks, når folk dømmer mobbing nord og ned - men samtidig gjør akkurat det samme sjøl?!
Det ER greit med kjøreregler i forhold til bursdagsfeiringer, men samtidig må dette være veiledende, vi er da ikke alle sammen en saueflokk? Om vi skal lære ungene våre å bli selvstendige, voksne mennesker, så kan vi ikke samtidig presse dem inn i en flokkmentalitet som sier at de må gjøre som alle andre hele tiden? Her er det fine linjer mellom tvang og makt på den ene siden, respekt og folkeskikk på den andre...
Jeg har selv opplevd (flere ganger) å be inn til barneselskap, hvor alt fra alle til ingen har møtt opp. De gangene ingen har møtt opp, er det en eller to som har gitt beskjed om at de ikke kan komme - og opptil 20 stykker som ikke har sagt et pip... Så kan man spørre seg, hvorfor ikke? Er den første tanken at alle foreldrene til de andre ungene sitter og rotter seg sammen mot mitt barn? NEI, den tanken har jeg faktisk aldri tenkt - men i kommentarfeltene og på Facebook etter avisoppslagene fra A-H virker det som om majoriteten automatisk tenker at her bedriver foreldrene kollektiv mobbing på høyt plan...
Selvfølgelig er det både folkeskikk og respekt at man gir beskjed dersom man ikke kan komme i en bursdag man er bedt til. Og, jeg tror nok de fleste også gjør så godt de kan med å overholde dette. Men, så er vi nå engang bare mennesker da, og gjør innimellom feil, tar feil valg... Om man brått blir syk, eller barnet blir syk, er kanskje ikke tanken på en bursdag som må meldes forfall til, det første man tenker på? Kanskje har aldri innbydelsen nådd barnet i det hele tatt? Har innbydelsen blitt lagt i en lomme og deretter glemt, fordi det ikke var bestevennen sin bursdag og dermed ikke like viktig? Kan det være at i en travel hverdag, så er det fort gjort å glemme ting - både viktige og mindre viktige? Kan det være at innbydelsen har kommet i mellom bøker eller andre ting i sekken, og at man ikke oppdager det før etter selskapet har vært? Kan det være at man har prøvd å gi beskjed, som å sende sms, men at beskjeden ikke når fram? Kan det være at barnet har foreldre som ikke bor sammen, og at beskjeden om bursdagen har gått i glemmeboka? Eller at man ønsker å skåne noen pga økonomi eller helse? Så kan man jo spørre seg, hva er oddsen for at alle foreldrene glemmer samtidig - men, teoretisk sett, så er det faktisk mulig! Og, kanskje er det en eller to som tenker som så, at det kommer jo sikkert så mange andre, at det spiller liten rolle om vi sier i fra...
Hvor mye skal vi detaljstyre ungenes hverdag og venner? Tanken bak - at ingen skal måtte holdes utenom, er fin, men det kommer aldri til å fungere 100% så lenge vi er utstyrt med fri vilje! Det er flere sider av alle saker, og ikke alt passer for alle. Ta et eksempel som økonomi. Klasser blir stadig større, kravene om at man må be enten alle guttene, alle jentene - eller rett og slett hele klassen kan bli et hinder, særlig for familier med dårlig råd, eller barn som av forskjellige grunner ikke fungerer optimalt sosialt. Hvem skal man da tilfredsstille? Skal man tilfredsstille det store flertallet, eller skal man tilfredsstille hovedpersonen - nemlig bursdagsbarnet eller sitt eget barn? Kan det sees på som et overgrep å måtte be noen man absolutt ikke vil, eller tvinges til å besøke noen man ikke har ønske om?
I en rosa verden, eller i Kardemommeby, så ville en slik ordning være det perfekte - men, hverdagen er mer sammensatt for de fleste!
Da jeg var liten, ble jeg mobbet, både på skolen og hjemme - både av voksne og barn. Jeg var et utskudd, jeg var adoptert, jeg gikk i barnehage, begge mine foreldre jobbet, jeg var syltynn, hadde flisete hår, hjemmesydde klær og tannregulering - det var mye på pirke på. Mine foreldre brukte denne flokkmentaliteten fordi de trodde det var best for alle, vi må jo være venner... Bursdager, juletrefester osv var et mareritt, alltid!!! De som mobbet måtte jo så klart be meg så lenge "reglene" var som de var, og jeg måtte jo gå, siden alle som blir bedt må gå... Men, det er ikke moro å gå i bursdag når alle ler av gavene du har med, når de ler av klærne dine, når de fryser deg ut av fellesskapet, når de slår, lugger, klyper, hvisker og tisker...og for hver bursdag, ble det litt værre. Og det forplantet seg til skolehverdagen også, i musikktimen husker jeg vi skulle få ha med en kasset hver i løpet av året, da det ble min tur, tok de kassetten fra meg og knuste den... jeg ble truet til stillhet, og jeg visste de ville gjøre alvor av truslene om jeg sa det som det var til læreren - så jeg "glemte" kassetten når det var min tur, og så lo de av meg fordi jeg var så sløv... Jeg ba jo alle i bursdag jeg også, fordi jeg måtte, og alle (eller ihvertfall de fleste) kom, fordi de måtte - men noen tok med seg gaven igjen når de gikk, de frøs meg ut av fellesskapet og sa at de måtte gå, så fort kakene var spist. Jeg følte meg som en fremmed i min egen bursdag... Er det sånn vi vil at det skal være, når vi på død og liv skal tvinge alle til å be alle? Den dagen jeg ikke fikk invitasjoner til bursdagene lenger, var starten på et bedre liv - om jeg ikke var bedt, så kunne jeg ikke tvinges til å gå - HURRA!!! Og når jeg ikke ble bedt til andre, så kunne jeg jo slippe å be dem til meg - og endelig hadde jeg bursdag for MIN del, ikke for å tilfredsstille foreldrene til de andre :-)
Mine barn har ikke hatt veldig mange bursdagsselskaper, både fordi jeg ikke ønsker å bedrive overgrep mot deres vilje (her er det snakk om sosiale utfordringer og mobbing), og fordi jeg ikke har økonomi til å henge meg på den trenden som har kommet sterkere og sterkere... I dag har stadig flere store bursdager, med hele klassen (oppmot 30 stykker), hvor de reiser på lekeland, Peppe's, badeland, bowling osv - men det koster fryktelig mye penger, penger jeg ikke har! Det koster jo mer å ha med en gjeng på bowling, enn jeg sitter igjen med til livsopphold hver mnd... Jeg har hørt både voksne og barn kritisere dem som ikke arrangerer slike fester. De blir karakterisert som gjerrige, late, at de ikke skjønner kodene for hva som gjelder, det er jo bare å spare litt hver mnd - joda, det er fint det, for de som har en tier eller en hundrelapp til overs, for oss som ikke har det, så er det ikke så enkelt... og så får man da også høre etterpå, hvis man har arrangert en "gammeldags" bursdag, hvor teit og kjedelig det har vært... Så blir ungene lei seg, de blir sinte, de stiller spørsmål ved om vi som foreldre er glad i dem fordi vi ikke gjør som "alle" de andre... Klart jeg blir lei meg, jeg vil jo bare det beste for unga mine, men samtidig klarer jeg ikke verken økonomisk eller helsemessig å henge med på den trenden som er i tiden... Vi har bedt etter evne, noen ganger kom alle, noen ganger kom ingen, og når vinninga går opp i spinninga, så har vi valgt å kutte ut barnebursdager. Så slipper man skuffelsene, og "klaginga" fra både voksne og barn på at det ikke er bra nok, stort nok, fint nok, dyrt nok...
Så kommer jo mer eller mindre kompetente folk på banen i media og uttaler seg, "Ikke opptil barna å bestemme" - jo, det er faktisk også opptil barna å bestemme - er det ikke nettopp for barna disse tilstelningene er? Er det barna eller de voksne som skal tilfredsstilles? Hvis et barn ikke ønsker alle gutta i klassen i bursdag, eller ikke ønsker å gå til den ene eller den andre - hvilke behov er det vi skal dekke da? Skal vi tvinge våre egne til å be eller gå, for å tilfredsstille de andre? Og til hvilken pris? Er det noen som har tenkt på at det kanskje blir like kleint for alle - den som ikke vil gå, men må, og den som egentlig ikke ønsker å be alle, men som må. Som regel vet man jo i en klasse hvem man går over ens med og ikke, man vet at man blir bedt fordi reglene er sånn, ikke fordi den som ber vil ha deg der... Jeg velger mine egne omgangsvenner, og det mener jeg mine barn skal få gjøre også. Alle argumentene om at man går når man blir bedt, joda, men ikke for enhver pris! Jeg valgte sjøl om jeg ville gå på julebord eller sosiale tilstelninger i forbindelse med jobb, men jeg valgte ikke mine arbeidskollegaer. For meg blir det det samme med barna, de velger ikke hvem de vil gå i klasse med på skolen, men de velger med hvem, og hvor mye de vil sosialisere på fritiden. Jeg kan oppfordre dem til å gå eller be, men jeg tvinger dem ikke! I mine øyne er det et overgrep å tvinge barn til å være sammen med noen de av forskjellige grunner ikke ønsker å være sammen med. Tenk om man drar det litt videre; hvis man sier til unga at du skal være sammen med alle, og du skal gjøre det samme som de gjør og støtte dem i alt - hva når noen begynner å røyke, begynner å drikke alkohol, begynner med kriminalitet...hvis ungene hele veien har lært at de skal følge de andre og gjøre som dem, hvorfor skal de da plutselig forstå at nå skal de ikke det lenger. Nå skal de ha tryggheten og styrken til å si nei, til å bli stående utenfor, til å stå for sine meninger... Jeg vil oppdra mine unger til å bli selvstendige voksne, i stand til å ta kloke valg, være trygge på seg selv og stolte av den de er og det de står for. Ikke for at de skal dilte etter andre og gjøre som dem, bare fordi det er "riktig" eller fordi "alle andre" gjør det! Mine skal ha sin helt egne identitet, de må gjerne være en i mengden, men da skal det være for at de har valgt det sjøl, ut i fra sine egne følelser og trygghet, ikke for at noen skrevne eller uskrevne regler sier at det skal være sånn.
Jeg er for åpenhet og i mot tabuer, men samtidig må man vurdere litt hvordan man kringkaster ting også da. I artikkelen som er snakkis nå, så går en mor og en far ut, med fullt navn og bilde, men sier samtidig at de ikke vil ha navnet til barnet på trykk - for å beskytte... Når man bor i et så lite samfunn som disse gjør, og får medieoppslag både i inn og utland, vel, da beskytter man ikke barnet, så lenge man har eksponert seg selv. Så kan det vel diskuteres i det vide og det brede hvor lurt det er... Jeg ville vel kanskje ha gjort det litt annerledes, jeg forstår budskapet, men er altså uenig i hvordan de har løst det. Jeg har ingen tro på at om det i denne saken er snakk om kollektiv mobbing, så vil det bli bedre med å "henge" ut alle disse i media. Jeg tror (erfaringsmessig) at dette blir bygdas snakkis, det blir diskutert rundt de mange kjøkkenbord - da gjerne to leire, den ene som støtter de som har gått ut i media, som vil dømme motparten nord og ned. Som vil anta og konkludere uten å vite svaret. Så vil ungene høre hva de voksne sier, og dette tar ungene med seg på skolen, de vil stemple elever uten grunn og konfliktnivået vil øke. Så har du den andre parten, som vil føle seg tråkket på og uthengt som mobbere, som kanskje bare var uheldig og glemte å gi beskjed, som ble syke, som feilkommunikerte med de rundt seg slik at beskjeden ikke kom frem, som misforsto, leste feil (eller kanskje ikke engang kunne lese), som tiden gikk i fra og de tok feil av dagen, som mista innbydelsen...det finnes et utall grunner utenom kollektiv mobbing, men som da gjør at man blir stemplet som mobber og antagelig aldri vil få muligheten eller blir trodd på sin forklaring. Hva slags miljø blir det da for ungene å vokse opp i?
Et tenkt scenario fra et lite samfunn:
En helt vanlig lørdag for de fleste, men for noen, en helt annerledes lørdag... "Oskar" får beskjed om at bestefar er alvorlig syk og har kommet på sykehuset, i all hast blir han kjørt til tante, mens mor og far reiser på sykehuset. "Martin" og "Nils" har fått omgangssyke, familien løper i skytteltrafikk mellom bøtter, doer og klesvask. "Anders" faller ned trappen og får et kutt i panna, far kjører på legevakta mens mor passer lillesøster. "Trond", "Eskild" og "Lukas" er hos far på samvær, far har andre planer og får ikke med seg at mor har sagt de er bedt i bursdag. "Asgeir" har putta innbydelsen i jakkelomma, den falt ut når han lekte i skogen på vei hjem fra skolen for en uke siden, bursdagen var ikke til en han var spesielt god venn med, og i dag skal han på julegrantenning og møte nissen. "Fredrik" har reist på sydentur med bestemor og bestefar og var ikke på skolen når innbydelsene ble delt ut. "Agnar" bor hos mor som sliter med psykiske problemer og dårlig økonomi, han vil ikke at mor skal få dårlig samvittighet for at hun ikke kan kjøpe gave, så han sier ikke noe om innbydelsen hjemme og kaster den i søppelbøtta på skolen. "Bjørn" er bedt til bestekompisen sin fra et annet sted i landet, dette har vært avtalt siden sommerferien, og han leverer ikke innbydelsen hjemme, i frykt for at han skal måtte avlyse treffet med kompisen sin... Her er 11 gutter, som er invitert i den samme bursdagen, men hvor det oppstår situasjoner der mor/far ikke vet om eller blir overveldet av andre situasjoner, og dermed glemmer å gi beskjed om at de ikke kommer i bursdagen. Det var ikke planlagt at de ikke skulle komme, derfor er det ikke gitt beskjed i forveien. Hvis foreldrene i etterkant leser i avisen at de blir betraktet som kollektive mobbere, hvordan føler de seg da?
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil!
Jeg prøver å leve etter dette, men jeg må jo samtidig tilpasse meg verden rundt meg, og da er det ikke alltid så lett...
mandag 9. desember 2013
torsdag 5. desember 2013
Nav - ikke for deg som er syk...
Kjenner at jeg blir mektig provosert nå, og burde sikkert sittet på fingrene mine et par timer - men de løper løpsk over tastaturet, og jeg lar dem ;-)
Kommer nettopp hjem fra Nav nå, skulle jo være plankekjøring og sjarmøretappe inn nå, men neeeeeida... Å søke om ufør begynner å bli noe i nærheten av en parodi! For litt over ett år siden, traff jeg for første gang min nye saksbehandler. Hun sa på første møtet at jeg var klar kandidat for å søke ufør, noe hun skulle ordne sporenstreks. Så fint sa jeg, det eneste var at hun måtte ha en ny legeerklæring. Jeg fiksa legeerklæring og leverte, og dermed skulle ting være i orden - så da var det bare å sette seg og vente, man vet jo at slikt tar tid...
Etter et par mnd, tenkte jeg at jeg får høre hvordan det går med saken, erfaringsmessig ligger gjerne slike ting i en bunke og støver ned, inntil man har mast lenge nok. Overraskelsen ble derfor stor, da jeg fikk vite at nei, de kunne ikke sende søknad om ufør for meg, det måtte jeg gjøre sjøl :-o Javel, da var det bare å finne frem Nav.no og finne riktig søknadsskjema, fylte ut og sendte inn til mitt lokale Nav kontor. Etter en stund tok jeg kontakt igjen, men da var beskjeden at nei, jeg hadde ikke nok dokumentasjon, så søknad om ufør kunne ikke sendes videre... Fikk da beskjed om at jeg måtte på arbeidsavklaring, før søknaden kunne sendes!
Søknad om avklaring ble sendt, men dette var jo midt i sommerferien, så dermed ble det utsatt til høsten. Jeg møtte opp da jeg skulle, gjennomførte avklaringa etter beste evne og ble mye dårligere. Litt før den var ferdig sendte jeg mail til Nav at jeg måtte ha ny time så fort som mulig, og fikk time etter litt over en mnd. Jeg har sittet hjemme i mellomtiden og skrevet ny søknad om ufør og de tilleggsytelsene man kan søke, jeg har vært hos legen og fått ny legeerklæring, så de ikke kunne skylde på at den forrige var for gammel og jeg hadde kopi av papirene fra avklaringa. Nå skulle vel alt være i orden?
Møtte opp til avtalt tid i dag, men da var saksbehandler syk og det var en vikar. Han var ikke informert om saken min, men sjekket litt rundt på det han hadde tilgang til. Han kunne bekrefte at legeerklæring var mottatt og at papirene fra avklaringa var mottatt - o'glede tenkte jeg, nå skjer det! Meeeeen, så kom "bomben" - eller, når det gjelder Nav, så er vel ingenting noen bombe :-/ Jeg kunne sende søknad om ufør nå, og jeg kunne ha flaks at den ble behandlet - men han kunne ikke anbefale meg å gjøre det, fordi de mest sannsynlig ikke ville behandle den hvis en ny vurdering manglet... Det holdt plutselig ikke med avklaringa, så klart, det trengtes en egen arbeidsevnevurdering fra Nav. Og dette var en objektiv rapport som de internt måtte lage, det var personer som skulle avgjøre det ut i fra den dokumentasjon de har, altså personer som aldri har, eller kommer til å møte meg, skal vurdere min arbeidsevne! Jaha, og hvor lang tid kommer det til å ta?
Jeg har innvilget aap ut desember, så jeg spurte om hva som skjer med den. Jo, han skulle anbefale at den ble forlenget ut mars, som da er makstiden jeg kan ha aap - da har det gått 4 år... Men, han kunne ikke garantere at jeg fikk forlenget perioden, han kunne ikke garantere at jeg fikk noen beskjed om det heller, før tiden var ute :-o Og, ikke minst, han kunne heller ikke garantere at denne arbeidsevnevurderingen ville bli ferdig før utgangen av mars uansett...
Å få ufør i Norge er så enkelt, sier mange - javel, for hvem, sier jeg da? Jeg synes at de bare trenerer og trenerer, jeg sa også til han, at om jeg hadde fått vite alt dette på første samtale, så ville jo alt dette kunne vært gjort for ett år siden - da hadde jeg sluppet et helt år med usikkerhet og forvilelse...
Jeg kjenner at det koker nå, jeg er sliten, lei, frustrert, forbanna, oppgitt... En skal jammen ha sterk psyke for å orke denne kampen! Innimellom brenner tårene bak øyelokka og lysten til å bare gi opp, sniker seg inn. Men, så våkner fighteren, ikke pokker om de skal knekke meg!!! Den kampen jeg kjemper, den kjemper jeg ikke bare for meg sjøl, men for alle de som sliter med et system som langt på vei ikke fungerer. Jeg kjemper for at unga mine skal få en økonomisk tryggere hverdag, for at de skal kunne få oppleve ting de i dag ikke opplever, fordi det koster penger!
Jeg er en tålmodig sjel, for tålmodig mange ganger - men nå sliter jeg med å finne vilje til å vente lenger...jeg synes at jeg har venta og venta, gått på smeller igjen og igjen... Nå må det snart være slutt!
Men, jeg får nå bare vente da, og ringe litt å mase med ujevne mellomrom ;-)
Kommer nettopp hjem fra Nav nå, skulle jo være plankekjøring og sjarmøretappe inn nå, men neeeeeida... Å søke om ufør begynner å bli noe i nærheten av en parodi! For litt over ett år siden, traff jeg for første gang min nye saksbehandler. Hun sa på første møtet at jeg var klar kandidat for å søke ufør, noe hun skulle ordne sporenstreks. Så fint sa jeg, det eneste var at hun måtte ha en ny legeerklæring. Jeg fiksa legeerklæring og leverte, og dermed skulle ting være i orden - så da var det bare å sette seg og vente, man vet jo at slikt tar tid...
Etter et par mnd, tenkte jeg at jeg får høre hvordan det går med saken, erfaringsmessig ligger gjerne slike ting i en bunke og støver ned, inntil man har mast lenge nok. Overraskelsen ble derfor stor, da jeg fikk vite at nei, de kunne ikke sende søknad om ufør for meg, det måtte jeg gjøre sjøl :-o Javel, da var det bare å finne frem Nav.no og finne riktig søknadsskjema, fylte ut og sendte inn til mitt lokale Nav kontor. Etter en stund tok jeg kontakt igjen, men da var beskjeden at nei, jeg hadde ikke nok dokumentasjon, så søknad om ufør kunne ikke sendes videre... Fikk da beskjed om at jeg måtte på arbeidsavklaring, før søknaden kunne sendes!
Søknad om avklaring ble sendt, men dette var jo midt i sommerferien, så dermed ble det utsatt til høsten. Jeg møtte opp da jeg skulle, gjennomførte avklaringa etter beste evne og ble mye dårligere. Litt før den var ferdig sendte jeg mail til Nav at jeg måtte ha ny time så fort som mulig, og fikk time etter litt over en mnd. Jeg har sittet hjemme i mellomtiden og skrevet ny søknad om ufør og de tilleggsytelsene man kan søke, jeg har vært hos legen og fått ny legeerklæring, så de ikke kunne skylde på at den forrige var for gammel og jeg hadde kopi av papirene fra avklaringa. Nå skulle vel alt være i orden?
Møtte opp til avtalt tid i dag, men da var saksbehandler syk og det var en vikar. Han var ikke informert om saken min, men sjekket litt rundt på det han hadde tilgang til. Han kunne bekrefte at legeerklæring var mottatt og at papirene fra avklaringa var mottatt - o'glede tenkte jeg, nå skjer det! Meeeeen, så kom "bomben" - eller, når det gjelder Nav, så er vel ingenting noen bombe :-/ Jeg kunne sende søknad om ufør nå, og jeg kunne ha flaks at den ble behandlet - men han kunne ikke anbefale meg å gjøre det, fordi de mest sannsynlig ikke ville behandle den hvis en ny vurdering manglet... Det holdt plutselig ikke med avklaringa, så klart, det trengtes en egen arbeidsevnevurdering fra Nav. Og dette var en objektiv rapport som de internt måtte lage, det var personer som skulle avgjøre det ut i fra den dokumentasjon de har, altså personer som aldri har, eller kommer til å møte meg, skal vurdere min arbeidsevne! Jaha, og hvor lang tid kommer det til å ta?
Jeg har innvilget aap ut desember, så jeg spurte om hva som skjer med den. Jo, han skulle anbefale at den ble forlenget ut mars, som da er makstiden jeg kan ha aap - da har det gått 4 år... Men, han kunne ikke garantere at jeg fikk forlenget perioden, han kunne ikke garantere at jeg fikk noen beskjed om det heller, før tiden var ute :-o Og, ikke minst, han kunne heller ikke garantere at denne arbeidsevnevurderingen ville bli ferdig før utgangen av mars uansett...
Å få ufør i Norge er så enkelt, sier mange - javel, for hvem, sier jeg da? Jeg synes at de bare trenerer og trenerer, jeg sa også til han, at om jeg hadde fått vite alt dette på første samtale, så ville jo alt dette kunne vært gjort for ett år siden - da hadde jeg sluppet et helt år med usikkerhet og forvilelse...
Jeg kjenner at det koker nå, jeg er sliten, lei, frustrert, forbanna, oppgitt... En skal jammen ha sterk psyke for å orke denne kampen! Innimellom brenner tårene bak øyelokka og lysten til å bare gi opp, sniker seg inn. Men, så våkner fighteren, ikke pokker om de skal knekke meg!!! Den kampen jeg kjemper, den kjemper jeg ikke bare for meg sjøl, men for alle de som sliter med et system som langt på vei ikke fungerer. Jeg kjemper for at unga mine skal få en økonomisk tryggere hverdag, for at de skal kunne få oppleve ting de i dag ikke opplever, fordi det koster penger!
Jeg er en tålmodig sjel, for tålmodig mange ganger - men nå sliter jeg med å finne vilje til å vente lenger...jeg synes at jeg har venta og venta, gått på smeller igjen og igjen... Nå må det snart være slutt!
Men, jeg får nå bare vente da, og ringe litt å mase med ujevne mellomrom ;-)
mandag 2. desember 2013
Barn og psykisk syk...et lite tilbakeblikk...
Sitter her med litt blanda følelser, etter at DPS sa nei til å ta meg inn som bruker (klient, kunde, pasient, eller hva nå de velger å kalle det) fikk jeg beskjed om å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen. Legen min henviste meg jo, pga mistanke om ADHD, men hun kunne fortelle meg sist jeg var der, at samtlige voksne som var henvist DPS for dette, ble avvist. De hadde hatt dette oppe som tema på legesenteret, men ikke fått noe godt svar på hvorfor. Har nå vært på to samtaler med en psykisk helsearbeider, og har vært i kontakt med sykehuset som "behandlet" meg da jeg var 10 år gammel. Blir litt skremt over den epikrisen jeg fikk tilsendt, den er både mangelfull og direkte feil på flere punkt - og metodene som den gang ble brukt, er mildt sagt spesielle... Noe som får meg til å tenke på hvorfor jeg har klart meg så bra som jeg har, når det har vært fullstendig kaos i hodet mitt... Hvorfor er det sånn at noen bukker fullstendig under, mens andre klarer å komme seg gjennom livet på et vis?
Den gangen ble jeg henvist til BUP, dette var i 1982, og i journalen fra inntaksmøtet står følgende å lese:
""Taran", 11 år (! spesielt, siden jeg da så vidt var fylt 10 år), siste tre uker hatt vansker med å gå på skolen. Redd. Vondt i magen. Vært hos legen. Fikk 40 ml Vallergan kl 1930. Sovner ikke om kvelden.
Panikk med oppkast. Tåler ikke å se andre kaste opp. Hjemme fra skolen er hun "vanlig". Vanskelig å be om å gjøre noe. Blir mye mas og kjefting. Ikke problemer på skolen.
Kan komme ut i stuen. Hjertet banker kraftig. Lager bråk av at hun ikke får det som hun vil.
Panikk for å kjøre buss. Skal drepe seg. Kvitt henne. Mye bedre. Stjele hele butikken. Tenne på alle hus. Skal flytte. Vil ikke bo hjemme. Tenne på alle mennesker. Vil ikke gå på skolen. Far idiotisk. Får ikke hull i ørene en gang. Slutter ikke opp før hun får hull i ørene. Vil ha det i dag. Sier: Mine unger skal ikke gå på skolen. Skiter i mor. Drar, så kan foreldrene sitte å grine seg ihjel. Far blir sint. Truer med å gi ris. De sier på tv/radio og aviser at det ikke er lov - truer med politi. Flytte til tante i Bergen. Jenta er lovet hull i ørene om hun går på skolen, men hun går ikke før hun har fått hull i ørene. Blir ertet for at hun ikke har fått det har hun sagt. Setter seg tydeligvis stadig i den situasjonen. Later som hun hadde vondt i magen. Bruker alle midler for å oppnå ting - fordeler. Hull i ørene ønsket seg i ett år. Barbiedukke ønsket seg i tre år. Maktkamp mellom datter og foreldre."
Når jeg leser dette, så kjenner jeg ikke igjen så altfor mye, noe så klart, men langt fra alt! Jo, jeg ville ikke gå på skolen, rett og slett fordi jeg ikke hadde det bra på skolen. Det var mange som var stygge mot meg, som mobbet, det meste gikk på andre ting enn meg sjøl, ting jeg ikke kunne gjøre noe med (som at jeg var adoptert, at jeg hadde gått i barnehage og at mamma jobbet i stedet for å være hjemme), men jeg tok aldri igjen, jeg viste ikke at jeg tok meg nær av det, jeg bare gikk unna. Jeg snakket ikke med noen om det, verken venninner eller voksne - dvs jeg prøvde innimellom, men ble ikke trodd, og da syntes jeg ikke det var noen vits...
Panikken for å kjøre buss, var vel mer en motvilje mot det, fordi jeg ble bilsyk, at jeg skulle drepe meg - vel, jeg var hellig overbevist om at jeg bare var i veien for alle, at jeg ikke var bra nok... At jeg syntes far var idiotisk - vel, det har jo sine naturlige grunner i blant annet at han ga meg ris...og at mor bare så på uten å gripe inn... Og ja, jeg prøvde å anmelde til politiet, men ble ikke trodd :-( Jeg latet slett ikke som jeg hadde vondt i magen - jeg hadde vondt i magen, og det hadde jeg til jeg var nærmere 30 år gammel og endelig klarte å takle panikk og angst på egenhånd!!! Stjele har jeg aldri gjort, jeg sa nok disse tingene fordi jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor, men ville ha oppmerksomhet. Samtidig husker jeg at vedkommende spurte om og om igjen om hva jeg het, hva mamma og pappa het, adressen vår, hva de jobbet med, og det var om igjen og om igjen, noe jeg følte var veldig unødvendig og lite viktig. Og så syntes jeg det var vanskelig å fortelle hvordan jeg hadde det, når mamma og pappa var til stede - de var jo en stor del av grunnen til at jeg følte det som jeg gjorde... Som mor selv nå, så er det absolutt ting i disse uttallelsene og beskrivelsene som ville ringt noen bjeller hos meg - både som voksenperson, som mamma og som medmenneske. En ti-åring oppfører seg ikke på den måten om alt er greit...tanken på at det kanskje har vært ADHD i bildet også, men det var vel ikke "oppfunnet" enda, på den tiden? At jeg var redd for å kaste opp, starta vel egentlig med at jeg ble stengt inne på do siste gangen jeg gjorde det, og fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme ut igjen før jeg var ferdig, for det skulle ikke søles i resten av huset... Siden den gangen har jeg ikke kasta opp, og det er over 31 år siden!!! Og panikken for det, er ikke blitt mindre med årene - det eneste er at jeg ikke engang husker hvordan det var og hva jeg egentlig er redd for :-/ Broren min visste også å bruke dette, da han ikke hadde noen problemer med å kaste opp i det hele tatt - innimellom gjorde han det med vilje, bare for at jeg skulle få angstanfall...type, åpne døra mi om natta, bråke så jeg våkna, for så å gå på do og kaste opp så høyt han kunne med døra på vid gap...og så lo han og ertet meg etterpå....
Ny samtale:
"Til stede Mor, Far og "Taran"
"Taran" ville ikke inn. Gjorde motstand. Far bar og dro henne inn på kontoret. Begynte og hyle og skrike som sist, men roet seg fort ned.
Hun hadde nå fått hull i ørene. Sist møte ble vi enige om at de skulle sette seg ned og gå gjennom hva "Taran" hadde skrytt til venninner at hun skulle få. Dette hadde tydeligvis vært et stort press på jenta. Hun har fortsatt ikke gått på skolen som hun lovte om hun fikk hull i ørene.
Vi snakket endel om måter å snakke med hverandre på. For å demme opp om foreldrenes massive krav om å fortsette å gå på skolen.
- Fortsette å være flink jente
- Fortsette å ikke skuffe dem
- Fortsette å gi dem grunn til å være stolte
- Fortsette å forsake seg selv og dermed slutte med dette tullet - så tok jeg direkte opp med dem at jeg opplevde "Tarans" livssituasjon for så alvorlig og at hun klart ikke var i stand til å gå på skolen så det måtte hun ikke gjøre om hun aldri så gjerne ville.
Skolearbeidet hjemme måtte fortsette. Ikke ute og leke som vanlig.
Videre skulle jeg snakke med skolen om at hun fortsatt en tid fremover ikke kommer på skolen."
Kan jo begynne med at grunnen til at jeg var redd denne gangen, var at vi havnet midt oppi en ulykke på motorveien på vei til møtet, og at jeg hadde fullstendig panikk for dette. Og at jeg hadde skrytt til andre om at jeg skulle få hull i ørene, var jo nettopp for å vise at jeg passet inn, at jeg var som dem... Dette møtet var kun to dager etter inntaksmøtet, og det er vel begrenset hvor mye som skjer på to dager?!
Jeg ser nå at her synes jeg de har feil fokus! I stedet for å finne ut av HVORFOR jeg faktisk ikke ville på skolen, så kom de med en rekke krav - at jeg skulle være flink, ikke skuffe dem, gi dem grunn til å være stolte og at jeg skulle forsake meg sjøl fordi min skolenekt var bare tull...! I dag blir jeg helt skremt av at de kunne behandle et barn på den måten, jeg husket ikke noe særlig av dette før jeg begynte å lese, men mye av det demrer nå... Følelsen av å ikke bli tatt på alvor, følelsen av at jeg var totalt mislykket...
Samtale nr. 3 ble (på grunn av min frykt for motorveien) hjemmebesøk:
"Tilstede var "Taran, bror, mor og far.
Bror gikk ut og "Taran" løp inn på badet da jeg kom. Mor og far truer, trygler og ber henne om å komme ut. Jenta nekter. Jeg sier til foreldrene at hun for min del kan være der inntil videre. Kort etter roper "Taran" at hun skal hoppe ut av vinduet. Da sier far at gjør hun det skal han bryte opp døren. Begge sitter sammen med meg for at hun skal gjøre som hun sier. Hun gjør noen forsøk så far må ut på utsiden av huset for å se hva hun driver med. Bror som skulle inn og ordne noe og tilbake til kameraten i nabolaget, blir stående og rapportere hva hun gjør fra utsiden. Til sist blir far så sint at jenta skjønner at nå må hun gi seg. Hun skal gå på rommet om far går vekk. Igjen betingelser for at hun skal gjøre noe. I alle situasjoner jeg har sett og hørt familien i går dette igjen. "Om du gjør det - så skal du få osv" Kjøp og salg - bytte av tjenester.
Jeg får mor, som er mest hjemme med barna, til å fortelle litt om hva hun gjør med barna.
- Lesing for barna. Ubegrenset. Langt utover hva hun orker og selv synes er rimelig.
- Legging: Ikke faste tider. Ca. tid. Barna tøyer dette glatt en time.
- Godterier: Konsekvente. 5 kr hver lørdag.
- Grensesetting: Uklare beskjeder. Uklart om det er forstått. Mye mas. Diskuterer påbud med barna. Foreldrene ofte ikke helt enige.
Vi går igjennom disse 4 punktene og ser på hva som kan gjøres annerledes og hvorfor utifra målsetting.
Ad lesing: Mor setter grenser for hva hun orker: Ikke lese alle gangene barna vil.
Ad legging: Ca kl 21.
Godterier: Konsekvente i å begrense dette til kr. 5 på lørdager.
Grensesetting: Klare beskjeder. Sjekke at beskjedene er forstått.
Videre har mor sterkt behov for å "få litt avlastning". Reise bort noen dager. Foreldrene en kveld for seg selv. (teater, kino, gå ut). Vedr. avtaler med barna må foreldrene bli enige om hva de skal bestemme vis-a-vis barna. Ikke la seg manipulere.
Mor fortvilet. Tror hun er skyld i at alt ikke er som det skal. Tenker kun riktig eller galt. Er nå livredd for å bli stemplet som dårlig mor. Har investert så mye - tatt seg ut i alle år (klart forstrekket seg) i barna. Da jeg gikk var alle fire samlet i stuen. "Taran" sa at hun er "møkka lei av å være flink pike"
Skremmende lesning!!! Her blir det jo rett og slett fremstilt som at det er vi barna som er skyld i alt, at det er vi som styrer showet - men, ærlig talt, det er de voksne som er voksne, det er de som har ansvaret, det er de som skal veilede, styre og sette grenser. Man kan ikke legge "skylda" for at man ikke får til dette, på barna!
Jeg gjemte meg fordi jeg var redd, og det var ikke på badet, for der gikk det ikke an å låse døra - derimot på toalettet stengte jeg meg inne - og jeg rømte til bestemor, men ble henta hjem igjen! Jeg var redd denne skjeggete fremmede mannen, som ga uttrykk for at jeg var en liten ubetydelig drittunge, og at foreldrene mine var ofre for den reneste ondskap - 90% av det jeg fikk skylda for, var ikke meg en gang. Prøvde jeg å si i fra, ble jeg kalt løgner. Sa jeg ikke noe, ble jeg kalt feig - og resultatet ble gjerne ris og ørefik (eller juling, som noen vil kalle det). Jeg visste jo hva som ville skje så fort den fremmede hadde dratt, så hvorfor spille skuespill? Jeg ville snakke med noen som trodde på meg, og jeg ville snakke med dem alene! Og, lista på fire ting - det var ikke ubegrenset med lesing, ofte var det jeg som leste for bror fordi mamma ikke orket. Ang legging, det er strengt tatt foreldrenes ansvar å lage rutiner på det, og tro meg, jeg har prøvd både meg selv og mine egne barn på dette i alle år - med mer eller mindre hell - men ikke i verden om jeg kan skylde på unga for at de ikke hadde rutiner - det var mitt, som voksen, sitt valg! Jeg var på rommet mitt, i senga mi, jeg leste, tegnet eller hørte musikk, og jeg sovna når jeg ble trøtt - sånn er det fortsatt ;-) Ukelønna var konsekvent, og at vi forhandlet om ting, vel, det er også noe de voksne har lagt til rette for - i dag kan jeg jo se at det er en fordel, man må gi og ta, man må være ydmyk og høre på andre, selvom man ikke er enig :-)
At mamma tok på seg skylda er ikke så rart, hun var avhengig av "nervetabletter" som hun kalte dem, og hver gang hun var bekymret for noe, så ble det til at det var min feil - og da orket hun ikke mer, så hun skulle ta livet sitt. Det skulle hun sørge for at jeg fikk skylda for, blant annet ved å skrive brev til en advokat om hvor håpløs jeg var, og at hun derfor ikke så noen annen utvei enn å ta selvmord... En gang har jeg faktisk slått min egen mor, da kom jeg og ei venninne hjem fra diskotek og pappa sto ute på trappa. Han nekta å gå inn, fordi det hadde "klikka" for mamma. Da jeg kom inn i gangen, sto hun med hånda full av Valium som hun fortet seg å kaste inn i munnen når jeg kom inn. Da klappet jeg til henne av all kraft, så piller sprutet rundt i hele gangen. Så gikk jeg ut og sa til pappa at han fikk ta ansvar som voksen, før jeg pakket ALT av medisiner i en plastpose og tok med meg, før jeg ble med venninna mi, fordi jeg ikke turte å være hjemme lenger... *digresjon*
Besøk nr. 4:
"Hjemmebesøk. "Taran" begynte å bråke da jeg kom. Jeg ba mor slutte med å mase om at hun skulle være flink pike å komme ut fra rommet sitt. Jeg diskuterte emneområdene fra siste møte med mor. Ga en del eksempler for alternative reaksjonsmåter. Begynt så smått med innsiktsarbeidet i forbindelse med hvordan barn tenker og reagerer"
Her snakket han altså ikke med meg i det hele tatt...
Telefonsamtale med skolen:
"Telefon med rektor på skolen. Begynne i dag. Ikke bestemme noe før etter påske. Grunn til sen beskjed. Problemer med grensesetting. Behandles normalt som andre etter sykdom."
Denne rektoren skulle bli min sterkeste medspiller og den eneste som virkelig viste at han brydde seg etter hvert!
Besøk nr. 5:
"Hjemmebesøk. Begynte å bli sent på kvelden. Klaget over at bror maste med henne om skolen. Sovnet til vanlig tid. Om morgenen da hun ble vekket, dro hun dynen over hodet, svarte ikke, sto ikke opp. Mor skjønte at jenta ikke kom til å gå på skolen. Mor sov ikke hele natten. Kledde på seg under press. Da hun kom til døren begynte hun å gråte, gikk ut - stoppet ved sykkelen. Sto der en stund og gråt. Mor sa at hun fikk bare reise - nå er vi blitt enige om dette. Mor gikk inn og "Taran" kom etter. Mor ristet jenta og sa at det var dårlig gjort. Sa hun skulle gå på skolen. Mor tilbød å kjøre opp for å rekke skolen. De gjorde dette. På skolen gikk hun ikke ut av bilen. Mor tok henne til pappa på jobben. Da ville hun heller gå på skolen. Men de dro dit, og far ble med hjem og ga beskjed om at hun skulle møte til neste time. Far sa hun ikke skulle vise seg før etter skoletid. Hun kastet seg på sykkelen og sa hun ikke kom igjen. Dro til bestemor. Lovte å gå på skolen neste dag. Ikke gjort dette. Oppfører seg "tåelig bra", spiser og prater og forstår alt, men makter ikke gjennomføre å gå på skolen. Da hun skulle dra på skolen dro hun hjem til mor i stedet. Sa hun ikke ville til bestemor. "hun er er så sint og skal ringe til pappa om jeg ikke går på skolen". Mor sa hun kanskje kom til å reise bort en stund - til en søster i Bergen. Bestemor har tilbudt seg å ha "Taran" hos seg.
Vedr. skolen:
Jeg møter opp om morgenen. Følger "Taran" til skolen. Gitt klar beskjed om hva jeg kommer til å gjøre. Da jeg møter opp kl 8 var "Taran" gått før jeg kom. Neste dag sjekket hun om morgenen om de trodde jeg ville komme. Da de trodde det dro hun. Jeg fulgte opp i to uker.
Etter dette har "Taran" fulgt opp skolen som hun skal. Mor reiste til sin søster i Bergen slik at hun var borte den siste uken jeg skulle møte. Jeg var redd for at mor skulle gi "Taran" en åpning til å bli hjemme slik at jeg anbefalte mor å reise. I tillegg må sies at mor var virkelig sliten - så sliten og kaotisk at hun for alles del i tillegg til sin egen virkelig trengte å komme bort og få tingene på avstand. Da mor kom hjem igjen virket hun mye roligere og avbalansert. Mor og far føler de begynner å få tak på situasjonen og vil gjerne prøve selv. Familien kontakter meg til høsten."
Igjen, fremsatt sånn at det er de voksne som skal tas hensyn til, barna skal føye seg. Det blir ikke gjort noe for å finne ut hvorfor situasjonen oppsto, ingenting for å bearbeide det som har skjedd. Ingen innsats på "tilbakeføring" til skolen - for hver dag som gikk, ble det enda vanskeligere å ta skrittet å gå på skolen. Jeg visste det ville komme masse spørsmål, jeg visste at "folk" snakket, og at jeg da i tillegg fikk skylda for at mamma var dårlig, det ble for mye for en tiåring. Alle disse samtalene er gjort i løpet av under to mnd.
Når psykologen (har googlet han nå, og da er han registrert som barnevernspedagog) sier at han har gitt klar beskjed om hva han kommer til å gjøre: Vel, han sa at han skulle følge meg på skolen og parkere bilen utenfor gjerdet. Dersom jeg kom ut, skulle han gi meg brekkmiddel, sånn at jeg kom til å kaste opp, og det skulle han gjøre hver dag til jeg gikk på skolen. Om jeg kom ut av klasserommet i timen (han skulle sitte på gangen og passe på) skulle han bære meg inn igjen i klasserommet og låse døra, sånn at jeg ikke kom meg ut, verken i friminuttene eller i timene, og jeg skulle heller ikke få gå på do. Så skulle han fortelle alle de andre barna om hvor dum jeg var, sånn at de kom til å le av meg...
Klart jeg ikke turte annet enn å gå på skolen da, men det var et helvete, 24 timer i døgnet... Redningen ble rektor, jeg fikk snike meg inn på hans kontor uten at psykologen så det, rektor trodde på meg, trøstet meg, hørte på meg, snakket med meg, vi spilte rollespill og kom fram til løsninger på situasjoner. Vi knyttet et spesielt bånd, og det hadde vi resten av barneskolen, men det var "hemmelig", det måtte ikke "komme ut", for da var han redd mobbingen ville eskalere enda mer... Så, det var i grunn tre ting som redda meg gjennom både barneskolen og ungdomsskolen: Det var rektor, det var jobben i stallen og vennene der, og det var idretten!
Avslutningsnotat - høsten:
"Taran" ble meldt til inntak pga skolevegring med angstanfall, hjertebank, søvnløshet og vondt i magen og periodevis redd for å kjøre buss og bil.
Etter tre samtaler her ved barnevernklinikken med "Taran", mor og far ble vi enige om at vi skulle fortsette møtene hjemme hos dem.
Vurdering: Usikre, fortvilte foreldre som tross voldsom investering og engasjement i barna, ikke klarte å sette adekvate grenser og gi dem den tryggheten de hadde behov for.
Målsetting: Gi foreldrene innsikt på betydningen av grensesetting. Klare avtaler. Oppgang av hva er voksnes ansvar i forhold til barns.
Resultat: Familien mestrer situasjonen godt. "Taran" begynte på skolen igjen. Hjemmebesøk på dagen med mor. Hjemmebesøk på kvelden med mor og far. Familien kontakter meg etter behov. PPT og skole er gitt beskjed om dette."
Tja, etter som det står i journalen, så var det kun to møter ved barnevernklinikken, før vi begynte med hjemmebesøk...
Jeg kjenner at det er tøft å lese dette, og ikke minst synes jeg det er skremmende hvordan jeg som barn blir behandlet av alle de voksne i denne situasjonen. Det virker ikke som om fokuset i det hele tatt har vært på årsak og sammenheng, men på å gjøre hverdagen bedre for de voksne. Etter å ha lest en god del både om psykologi generelt, barnepsykologi og ikke minst en masse om barneoppdragelse, det å se barna sine, hvordan barn tenker i forhold til alder osv, så klarer jeg ikke å se at mye har blitt gjort for barnets beste her. I min verden er ikke trusler og vold, veien å gå for å få trygge barn... Nå er jeg kanskje inhabil i denne saken, nettopp fordi den handler om meg - men jeg vet hva denne episoden gjorde med meg. Jeg vet at eneste grunnen til at jeg begynte å gå på skolen igjen, var for å slippe og kaste opp og bli nedverdiget med å bli låst inn i klasserommet. Angsten min var der like fullt, magen var like vond, tankene var akkurat de samme - eller kanskje ble dette værre av dette også... Jeg har lært meg å leve med angsten og panikken, det er sjelden jeg kjenner på den lenger, men når det kommer, så vet jeg også at det går over. Har jo skrevet litt om panikk og angst tidligere i bloggen, og jeg vet at det kom rett før jeg ble henvist til BUP, og jeg tror det har en sammenheng med at vi fikk klasserom nede i en kjeller, samtidig med at jeg ble stengt inne på do for å kaste opp... broren min og jeg ble også låst inne både på rommene våre og i kjelleren når vi var mindre - noe som helt sikkert heller ikke har hjulpet spesielt mye. I tillegg har jeg en over middels frykt for brann, etter at jeg mistet et veldig nært menneske i brann da jeg var 6 år, kanskje var det etter dette jeg slutta å sove om natta? Det kan jeg ikke huske...
Jeg håper virkelig at psykiatrien er bedre i dag enn den var den gangen, og etter å ha lest hvordan ting ble gjort i min sak, så ser jeg også at det kanskje er en grunn til at mange på min alder faktisk sliter veldig med psykiske problemer. Om de har blitt tatt like lite på alvor, og blitt stilt til ansvar for andres ve og vel når de var små, vel, så skjønner jeg at de sliter med å finne sin plass som voksen! Jeg er glad for at jeg hadde det bittelille nettverket rundt meg som jeg hadde, som jeg kunne være meg sjøl og hvor jeg var helt likeverdig. Hvor ingen så rart på meg for at jeg var adoptert, og som aksepterte at ikke alle var like - dere som er, og har vært der, vet hvem dere er, uten dere ville alt vært annerledes <3
Den gangen ble jeg henvist til BUP, dette var i 1982, og i journalen fra inntaksmøtet står følgende å lese:
""Taran", 11 år (! spesielt, siden jeg da så vidt var fylt 10 år), siste tre uker hatt vansker med å gå på skolen. Redd. Vondt i magen. Vært hos legen. Fikk 40 ml Vallergan kl 1930. Sovner ikke om kvelden.
Panikk med oppkast. Tåler ikke å se andre kaste opp. Hjemme fra skolen er hun "vanlig". Vanskelig å be om å gjøre noe. Blir mye mas og kjefting. Ikke problemer på skolen.
Kan komme ut i stuen. Hjertet banker kraftig. Lager bråk av at hun ikke får det som hun vil.
Panikk for å kjøre buss. Skal drepe seg. Kvitt henne. Mye bedre. Stjele hele butikken. Tenne på alle hus. Skal flytte. Vil ikke bo hjemme. Tenne på alle mennesker. Vil ikke gå på skolen. Far idiotisk. Får ikke hull i ørene en gang. Slutter ikke opp før hun får hull i ørene. Vil ha det i dag. Sier: Mine unger skal ikke gå på skolen. Skiter i mor. Drar, så kan foreldrene sitte å grine seg ihjel. Far blir sint. Truer med å gi ris. De sier på tv/radio og aviser at det ikke er lov - truer med politi. Flytte til tante i Bergen. Jenta er lovet hull i ørene om hun går på skolen, men hun går ikke før hun har fått hull i ørene. Blir ertet for at hun ikke har fått det har hun sagt. Setter seg tydeligvis stadig i den situasjonen. Later som hun hadde vondt i magen. Bruker alle midler for å oppnå ting - fordeler. Hull i ørene ønsket seg i ett år. Barbiedukke ønsket seg i tre år. Maktkamp mellom datter og foreldre."
Når jeg leser dette, så kjenner jeg ikke igjen så altfor mye, noe så klart, men langt fra alt! Jo, jeg ville ikke gå på skolen, rett og slett fordi jeg ikke hadde det bra på skolen. Det var mange som var stygge mot meg, som mobbet, det meste gikk på andre ting enn meg sjøl, ting jeg ikke kunne gjøre noe med (som at jeg var adoptert, at jeg hadde gått i barnehage og at mamma jobbet i stedet for å være hjemme), men jeg tok aldri igjen, jeg viste ikke at jeg tok meg nær av det, jeg bare gikk unna. Jeg snakket ikke med noen om det, verken venninner eller voksne - dvs jeg prøvde innimellom, men ble ikke trodd, og da syntes jeg ikke det var noen vits...
Panikken for å kjøre buss, var vel mer en motvilje mot det, fordi jeg ble bilsyk, at jeg skulle drepe meg - vel, jeg var hellig overbevist om at jeg bare var i veien for alle, at jeg ikke var bra nok... At jeg syntes far var idiotisk - vel, det har jo sine naturlige grunner i blant annet at han ga meg ris...og at mor bare så på uten å gripe inn... Og ja, jeg prøvde å anmelde til politiet, men ble ikke trodd :-( Jeg latet slett ikke som jeg hadde vondt i magen - jeg hadde vondt i magen, og det hadde jeg til jeg var nærmere 30 år gammel og endelig klarte å takle panikk og angst på egenhånd!!! Stjele har jeg aldri gjort, jeg sa nok disse tingene fordi jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor, men ville ha oppmerksomhet. Samtidig husker jeg at vedkommende spurte om og om igjen om hva jeg het, hva mamma og pappa het, adressen vår, hva de jobbet med, og det var om igjen og om igjen, noe jeg følte var veldig unødvendig og lite viktig. Og så syntes jeg det var vanskelig å fortelle hvordan jeg hadde det, når mamma og pappa var til stede - de var jo en stor del av grunnen til at jeg følte det som jeg gjorde... Som mor selv nå, så er det absolutt ting i disse uttallelsene og beskrivelsene som ville ringt noen bjeller hos meg - både som voksenperson, som mamma og som medmenneske. En ti-åring oppfører seg ikke på den måten om alt er greit...tanken på at det kanskje har vært ADHD i bildet også, men det var vel ikke "oppfunnet" enda, på den tiden? At jeg var redd for å kaste opp, starta vel egentlig med at jeg ble stengt inne på do siste gangen jeg gjorde det, og fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme ut igjen før jeg var ferdig, for det skulle ikke søles i resten av huset... Siden den gangen har jeg ikke kasta opp, og det er over 31 år siden!!! Og panikken for det, er ikke blitt mindre med årene - det eneste er at jeg ikke engang husker hvordan det var og hva jeg egentlig er redd for :-/ Broren min visste også å bruke dette, da han ikke hadde noen problemer med å kaste opp i det hele tatt - innimellom gjorde han det med vilje, bare for at jeg skulle få angstanfall...type, åpne døra mi om natta, bråke så jeg våkna, for så å gå på do og kaste opp så høyt han kunne med døra på vid gap...og så lo han og ertet meg etterpå....
Ny samtale:
"Til stede Mor, Far og "Taran"
"Taran" ville ikke inn. Gjorde motstand. Far bar og dro henne inn på kontoret. Begynte og hyle og skrike som sist, men roet seg fort ned.
Hun hadde nå fått hull i ørene. Sist møte ble vi enige om at de skulle sette seg ned og gå gjennom hva "Taran" hadde skrytt til venninner at hun skulle få. Dette hadde tydeligvis vært et stort press på jenta. Hun har fortsatt ikke gått på skolen som hun lovte om hun fikk hull i ørene.
Vi snakket endel om måter å snakke med hverandre på. For å demme opp om foreldrenes massive krav om å fortsette å gå på skolen.
- Fortsette å være flink jente
- Fortsette å ikke skuffe dem
- Fortsette å gi dem grunn til å være stolte
- Fortsette å forsake seg selv og dermed slutte med dette tullet - så tok jeg direkte opp med dem at jeg opplevde "Tarans" livssituasjon for så alvorlig og at hun klart ikke var i stand til å gå på skolen så det måtte hun ikke gjøre om hun aldri så gjerne ville.
Skolearbeidet hjemme måtte fortsette. Ikke ute og leke som vanlig.
Videre skulle jeg snakke med skolen om at hun fortsatt en tid fremover ikke kommer på skolen."
Kan jo begynne med at grunnen til at jeg var redd denne gangen, var at vi havnet midt oppi en ulykke på motorveien på vei til møtet, og at jeg hadde fullstendig panikk for dette. Og at jeg hadde skrytt til andre om at jeg skulle få hull i ørene, var jo nettopp for å vise at jeg passet inn, at jeg var som dem... Dette møtet var kun to dager etter inntaksmøtet, og det er vel begrenset hvor mye som skjer på to dager?!
Jeg ser nå at her synes jeg de har feil fokus! I stedet for å finne ut av HVORFOR jeg faktisk ikke ville på skolen, så kom de med en rekke krav - at jeg skulle være flink, ikke skuffe dem, gi dem grunn til å være stolte og at jeg skulle forsake meg sjøl fordi min skolenekt var bare tull...! I dag blir jeg helt skremt av at de kunne behandle et barn på den måten, jeg husket ikke noe særlig av dette før jeg begynte å lese, men mye av det demrer nå... Følelsen av å ikke bli tatt på alvor, følelsen av at jeg var totalt mislykket...
Samtale nr. 3 ble (på grunn av min frykt for motorveien) hjemmebesøk:
"Tilstede var "Taran, bror, mor og far.
Bror gikk ut og "Taran" løp inn på badet da jeg kom. Mor og far truer, trygler og ber henne om å komme ut. Jenta nekter. Jeg sier til foreldrene at hun for min del kan være der inntil videre. Kort etter roper "Taran" at hun skal hoppe ut av vinduet. Da sier far at gjør hun det skal han bryte opp døren. Begge sitter sammen med meg for at hun skal gjøre som hun sier. Hun gjør noen forsøk så far må ut på utsiden av huset for å se hva hun driver med. Bror som skulle inn og ordne noe og tilbake til kameraten i nabolaget, blir stående og rapportere hva hun gjør fra utsiden. Til sist blir far så sint at jenta skjønner at nå må hun gi seg. Hun skal gå på rommet om far går vekk. Igjen betingelser for at hun skal gjøre noe. I alle situasjoner jeg har sett og hørt familien i går dette igjen. "Om du gjør det - så skal du få osv" Kjøp og salg - bytte av tjenester.
Jeg får mor, som er mest hjemme med barna, til å fortelle litt om hva hun gjør med barna.
- Lesing for barna. Ubegrenset. Langt utover hva hun orker og selv synes er rimelig.
- Legging: Ikke faste tider. Ca. tid. Barna tøyer dette glatt en time.
- Godterier: Konsekvente. 5 kr hver lørdag.
- Grensesetting: Uklare beskjeder. Uklart om det er forstått. Mye mas. Diskuterer påbud med barna. Foreldrene ofte ikke helt enige.
Vi går igjennom disse 4 punktene og ser på hva som kan gjøres annerledes og hvorfor utifra målsetting.
Ad lesing: Mor setter grenser for hva hun orker: Ikke lese alle gangene barna vil.
Ad legging: Ca kl 21.
Godterier: Konsekvente i å begrense dette til kr. 5 på lørdager.
Grensesetting: Klare beskjeder. Sjekke at beskjedene er forstått.
Videre har mor sterkt behov for å "få litt avlastning". Reise bort noen dager. Foreldrene en kveld for seg selv. (teater, kino, gå ut). Vedr. avtaler med barna må foreldrene bli enige om hva de skal bestemme vis-a-vis barna. Ikke la seg manipulere.
Mor fortvilet. Tror hun er skyld i at alt ikke er som det skal. Tenker kun riktig eller galt. Er nå livredd for å bli stemplet som dårlig mor. Har investert så mye - tatt seg ut i alle år (klart forstrekket seg) i barna. Da jeg gikk var alle fire samlet i stuen. "Taran" sa at hun er "møkka lei av å være flink pike"
Skremmende lesning!!! Her blir det jo rett og slett fremstilt som at det er vi barna som er skyld i alt, at det er vi som styrer showet - men, ærlig talt, det er de voksne som er voksne, det er de som har ansvaret, det er de som skal veilede, styre og sette grenser. Man kan ikke legge "skylda" for at man ikke får til dette, på barna!
Jeg gjemte meg fordi jeg var redd, og det var ikke på badet, for der gikk det ikke an å låse døra - derimot på toalettet stengte jeg meg inne - og jeg rømte til bestemor, men ble henta hjem igjen! Jeg var redd denne skjeggete fremmede mannen, som ga uttrykk for at jeg var en liten ubetydelig drittunge, og at foreldrene mine var ofre for den reneste ondskap - 90% av det jeg fikk skylda for, var ikke meg en gang. Prøvde jeg å si i fra, ble jeg kalt løgner. Sa jeg ikke noe, ble jeg kalt feig - og resultatet ble gjerne ris og ørefik (eller juling, som noen vil kalle det). Jeg visste jo hva som ville skje så fort den fremmede hadde dratt, så hvorfor spille skuespill? Jeg ville snakke med noen som trodde på meg, og jeg ville snakke med dem alene! Og, lista på fire ting - det var ikke ubegrenset med lesing, ofte var det jeg som leste for bror fordi mamma ikke orket. Ang legging, det er strengt tatt foreldrenes ansvar å lage rutiner på det, og tro meg, jeg har prøvd både meg selv og mine egne barn på dette i alle år - med mer eller mindre hell - men ikke i verden om jeg kan skylde på unga for at de ikke hadde rutiner - det var mitt, som voksen, sitt valg! Jeg var på rommet mitt, i senga mi, jeg leste, tegnet eller hørte musikk, og jeg sovna når jeg ble trøtt - sånn er det fortsatt ;-) Ukelønna var konsekvent, og at vi forhandlet om ting, vel, det er også noe de voksne har lagt til rette for - i dag kan jeg jo se at det er en fordel, man må gi og ta, man må være ydmyk og høre på andre, selvom man ikke er enig :-)
At mamma tok på seg skylda er ikke så rart, hun var avhengig av "nervetabletter" som hun kalte dem, og hver gang hun var bekymret for noe, så ble det til at det var min feil - og da orket hun ikke mer, så hun skulle ta livet sitt. Det skulle hun sørge for at jeg fikk skylda for, blant annet ved å skrive brev til en advokat om hvor håpløs jeg var, og at hun derfor ikke så noen annen utvei enn å ta selvmord... En gang har jeg faktisk slått min egen mor, da kom jeg og ei venninne hjem fra diskotek og pappa sto ute på trappa. Han nekta å gå inn, fordi det hadde "klikka" for mamma. Da jeg kom inn i gangen, sto hun med hånda full av Valium som hun fortet seg å kaste inn i munnen når jeg kom inn. Da klappet jeg til henne av all kraft, så piller sprutet rundt i hele gangen. Så gikk jeg ut og sa til pappa at han fikk ta ansvar som voksen, før jeg pakket ALT av medisiner i en plastpose og tok med meg, før jeg ble med venninna mi, fordi jeg ikke turte å være hjemme lenger... *digresjon*
Besøk nr. 4:
"Hjemmebesøk. "Taran" begynte å bråke da jeg kom. Jeg ba mor slutte med å mase om at hun skulle være flink pike å komme ut fra rommet sitt. Jeg diskuterte emneområdene fra siste møte med mor. Ga en del eksempler for alternative reaksjonsmåter. Begynt så smått med innsiktsarbeidet i forbindelse med hvordan barn tenker og reagerer"
Her snakket han altså ikke med meg i det hele tatt...
Telefonsamtale med skolen:
"Telefon med rektor på skolen. Begynne i dag. Ikke bestemme noe før etter påske. Grunn til sen beskjed. Problemer med grensesetting. Behandles normalt som andre etter sykdom."
Denne rektoren skulle bli min sterkeste medspiller og den eneste som virkelig viste at han brydde seg etter hvert!
Besøk nr. 5:
"Hjemmebesøk. Begynte å bli sent på kvelden. Klaget over at bror maste med henne om skolen. Sovnet til vanlig tid. Om morgenen da hun ble vekket, dro hun dynen over hodet, svarte ikke, sto ikke opp. Mor skjønte at jenta ikke kom til å gå på skolen. Mor sov ikke hele natten. Kledde på seg under press. Da hun kom til døren begynte hun å gråte, gikk ut - stoppet ved sykkelen. Sto der en stund og gråt. Mor sa at hun fikk bare reise - nå er vi blitt enige om dette. Mor gikk inn og "Taran" kom etter. Mor ristet jenta og sa at det var dårlig gjort. Sa hun skulle gå på skolen. Mor tilbød å kjøre opp for å rekke skolen. De gjorde dette. På skolen gikk hun ikke ut av bilen. Mor tok henne til pappa på jobben. Da ville hun heller gå på skolen. Men de dro dit, og far ble med hjem og ga beskjed om at hun skulle møte til neste time. Far sa hun ikke skulle vise seg før etter skoletid. Hun kastet seg på sykkelen og sa hun ikke kom igjen. Dro til bestemor. Lovte å gå på skolen neste dag. Ikke gjort dette. Oppfører seg "tåelig bra", spiser og prater og forstår alt, men makter ikke gjennomføre å gå på skolen. Da hun skulle dra på skolen dro hun hjem til mor i stedet. Sa hun ikke ville til bestemor. "hun er er så sint og skal ringe til pappa om jeg ikke går på skolen". Mor sa hun kanskje kom til å reise bort en stund - til en søster i Bergen. Bestemor har tilbudt seg å ha "Taran" hos seg.
Vedr. skolen:
Jeg møter opp om morgenen. Følger "Taran" til skolen. Gitt klar beskjed om hva jeg kommer til å gjøre. Da jeg møter opp kl 8 var "Taran" gått før jeg kom. Neste dag sjekket hun om morgenen om de trodde jeg ville komme. Da de trodde det dro hun. Jeg fulgte opp i to uker.
Etter dette har "Taran" fulgt opp skolen som hun skal. Mor reiste til sin søster i Bergen slik at hun var borte den siste uken jeg skulle møte. Jeg var redd for at mor skulle gi "Taran" en åpning til å bli hjemme slik at jeg anbefalte mor å reise. I tillegg må sies at mor var virkelig sliten - så sliten og kaotisk at hun for alles del i tillegg til sin egen virkelig trengte å komme bort og få tingene på avstand. Da mor kom hjem igjen virket hun mye roligere og avbalansert. Mor og far føler de begynner å få tak på situasjonen og vil gjerne prøve selv. Familien kontakter meg til høsten."
Igjen, fremsatt sånn at det er de voksne som skal tas hensyn til, barna skal føye seg. Det blir ikke gjort noe for å finne ut hvorfor situasjonen oppsto, ingenting for å bearbeide det som har skjedd. Ingen innsats på "tilbakeføring" til skolen - for hver dag som gikk, ble det enda vanskeligere å ta skrittet å gå på skolen. Jeg visste det ville komme masse spørsmål, jeg visste at "folk" snakket, og at jeg da i tillegg fikk skylda for at mamma var dårlig, det ble for mye for en tiåring. Alle disse samtalene er gjort i løpet av under to mnd.
Når psykologen (har googlet han nå, og da er han registrert som barnevernspedagog) sier at han har gitt klar beskjed om hva han kommer til å gjøre: Vel, han sa at han skulle følge meg på skolen og parkere bilen utenfor gjerdet. Dersom jeg kom ut, skulle han gi meg brekkmiddel, sånn at jeg kom til å kaste opp, og det skulle han gjøre hver dag til jeg gikk på skolen. Om jeg kom ut av klasserommet i timen (han skulle sitte på gangen og passe på) skulle han bære meg inn igjen i klasserommet og låse døra, sånn at jeg ikke kom meg ut, verken i friminuttene eller i timene, og jeg skulle heller ikke få gå på do. Så skulle han fortelle alle de andre barna om hvor dum jeg var, sånn at de kom til å le av meg...
Klart jeg ikke turte annet enn å gå på skolen da, men det var et helvete, 24 timer i døgnet... Redningen ble rektor, jeg fikk snike meg inn på hans kontor uten at psykologen så det, rektor trodde på meg, trøstet meg, hørte på meg, snakket med meg, vi spilte rollespill og kom fram til løsninger på situasjoner. Vi knyttet et spesielt bånd, og det hadde vi resten av barneskolen, men det var "hemmelig", det måtte ikke "komme ut", for da var han redd mobbingen ville eskalere enda mer... Så, det var i grunn tre ting som redda meg gjennom både barneskolen og ungdomsskolen: Det var rektor, det var jobben i stallen og vennene der, og det var idretten!
Avslutningsnotat - høsten:
"Taran" ble meldt til inntak pga skolevegring med angstanfall, hjertebank, søvnløshet og vondt i magen og periodevis redd for å kjøre buss og bil.
Etter tre samtaler her ved barnevernklinikken med "Taran", mor og far ble vi enige om at vi skulle fortsette møtene hjemme hos dem.
Vurdering: Usikre, fortvilte foreldre som tross voldsom investering og engasjement i barna, ikke klarte å sette adekvate grenser og gi dem den tryggheten de hadde behov for.
Målsetting: Gi foreldrene innsikt på betydningen av grensesetting. Klare avtaler. Oppgang av hva er voksnes ansvar i forhold til barns.
Resultat: Familien mestrer situasjonen godt. "Taran" begynte på skolen igjen. Hjemmebesøk på dagen med mor. Hjemmebesøk på kvelden med mor og far. Familien kontakter meg etter behov. PPT og skole er gitt beskjed om dette."
Tja, etter som det står i journalen, så var det kun to møter ved barnevernklinikken, før vi begynte med hjemmebesøk...
Jeg kjenner at det er tøft å lese dette, og ikke minst synes jeg det er skremmende hvordan jeg som barn blir behandlet av alle de voksne i denne situasjonen. Det virker ikke som om fokuset i det hele tatt har vært på årsak og sammenheng, men på å gjøre hverdagen bedre for de voksne. Etter å ha lest en god del både om psykologi generelt, barnepsykologi og ikke minst en masse om barneoppdragelse, det å se barna sine, hvordan barn tenker i forhold til alder osv, så klarer jeg ikke å se at mye har blitt gjort for barnets beste her. I min verden er ikke trusler og vold, veien å gå for å få trygge barn... Nå er jeg kanskje inhabil i denne saken, nettopp fordi den handler om meg - men jeg vet hva denne episoden gjorde med meg. Jeg vet at eneste grunnen til at jeg begynte å gå på skolen igjen, var for å slippe og kaste opp og bli nedverdiget med å bli låst inn i klasserommet. Angsten min var der like fullt, magen var like vond, tankene var akkurat de samme - eller kanskje ble dette værre av dette også... Jeg har lært meg å leve med angsten og panikken, det er sjelden jeg kjenner på den lenger, men når det kommer, så vet jeg også at det går over. Har jo skrevet litt om panikk og angst tidligere i bloggen, og jeg vet at det kom rett før jeg ble henvist til BUP, og jeg tror det har en sammenheng med at vi fikk klasserom nede i en kjeller, samtidig med at jeg ble stengt inne på do for å kaste opp... broren min og jeg ble også låst inne både på rommene våre og i kjelleren når vi var mindre - noe som helt sikkert heller ikke har hjulpet spesielt mye. I tillegg har jeg en over middels frykt for brann, etter at jeg mistet et veldig nært menneske i brann da jeg var 6 år, kanskje var det etter dette jeg slutta å sove om natta? Det kan jeg ikke huske...
Jeg håper virkelig at psykiatrien er bedre i dag enn den var den gangen, og etter å ha lest hvordan ting ble gjort i min sak, så ser jeg også at det kanskje er en grunn til at mange på min alder faktisk sliter veldig med psykiske problemer. Om de har blitt tatt like lite på alvor, og blitt stilt til ansvar for andres ve og vel når de var små, vel, så skjønner jeg at de sliter med å finne sin plass som voksen! Jeg er glad for at jeg hadde det bittelille nettverket rundt meg som jeg hadde, som jeg kunne være meg sjøl og hvor jeg var helt likeverdig. Hvor ingen så rart på meg for at jeg var adoptert, og som aksepterte at ikke alle var like - dere som er, og har vært der, vet hvem dere er, uten dere ville alt vært annerledes <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)