GODT NYTT ÅR, og takk for det gamle, alle mine herlige venner og følgere :-)
Vært litt bloggtørke i høst, men sånn blir det innimellom...
I jula var verdens beste og jeg på Gran Canaria, vi fikk jo gavekort etter turen til Mallorca i sommer, og tok sjansen på å reise uspesifisert en gang til - denne gangen var det flyturen med Norwegian som ble utfordringen, ikke Startour! Leiligheten var fin, terrasseleilighet i Puerto Rico :-) Vi reiste litt rundt med buss, til Arguineguin på julaften på dagen, tenkte vi skulle besøke Den Norske Klubben og Sjømannskirken, men de var begge stengt - da ble vi ganske skuffet... Vi tok buss til Maspalomas og var med på kamelsafari (nå er det strengt tatt dromedarer man rir på da), vi reiste til Palmitos Park og hadde en fin dag der, vi tok buss til San Agustin og tok et glass vin på Tutti Frutti, men han som eide det sist, var ikke der... Vi tok buss til Playa Del Ingles og til Mogan, så vi har fått brukt beina en del i ferien - ikke minst ble det mye gåing i Puerto Rico, da leiligheten lå langt oppi fjellsiden, og for å komme ned til sentrum måtte vi gå 321 trappetrinn - og de måtte vi jo nødvendigvis gå opp igjen også ;-) Dette gjorde vi ca to ganger om dagen - skal glatt innrømme at vi gikk fortere ned enn opp, og det gikk raskere i begynnelsen av uka enn på slutten...
Vi sang karaoke flere kvelder og på flere steder, ble til og med gjenkjent og fikk skryt fra en vilt fremmed mann siste dagen! En av dagene ble jeg dårlig, vi satt på en restaurant for å spise lunsj, men da maten kom på bordet rakk jeg så vidt en bit, før jeg følte at jeg fikk et angstanfall. Prøvde å puste det bort, drikke litt vin og spise litt til, men hjertet slo vilt, og det svimlet for øynene på meg. Verdens beste spurte om det gikk bra med meg, to av de ansatte var flere ganger borte ved bordet og spurte om det gikk bra, og til slutt måtte jeg innrømme at jeg holdt på å besvime... Verdens beste spurte om de hadde et sted jeg kunne legge meg ned, og de la noen puter på gulvet inne i restauranten (den var jo tom, fordi alle satt ute) og jeg la meg der... Vet ikke hvor lenge jeg lå, det ble liksom ikke bedre :-( Betjeningen ville ringe lege, men vi sa nei, og etter en stund var jeg så flau at jeg sa vi skulle gå. Vi betalte for maten, fikk tilbud om å ta med oss restene hjem, vi hadde jo knapt rørt det, men takket nei. Jeg husker ikke at vi gikk hjem til leiligheten, men jeg husker vi satt litt på terrassen, før jeg bare måtte gå og legge meg. Resten av dagen lå jeg i senga, mer eller mindre bevisst og veldig redd. Tror ikke jeg var tilnærmet meg selv før i 2-tida på natta?! Men, utrolig sliten, så hele dagen var i grunn ødelagt, og det har jeg skikkelig dårlig samvittighet for :-( Aner ikke hva som skjedde, eller hvorfor, ikke var jeg dehydrert, ikke hadde jeg sovet for lite, ikke var det for varmt - men liten vits å dvele med det egentlig, for svaret finnes ikke...
Et par dager etterpå ble jeg litt sår i halsen, og da vi reiste hjem, begynte hosten - på flyet... Det var mange som hosta der, så jeg prøvde å hoste så lite som mulig, holdt pusten mye, for å si det sånn ;-) Flyturen nedover gikk relativt greit, bortsett fra at cabinpersonalet og kapteinen ikke snakka norsk/nordisk og både snakka og forsto dårlig engelsk, de hadde ikke snacks på flyet - kjekt å være utsolgt før turen starter...og nøtter kunne vi ikke spise fordi det var en passasjer med, som hadde nøtteallergi. Verdens beste bestilte seg kaffe ca 3 timer før landing, men til tross for flere purringer, så fikk han aldri den kaffen!
Turen hjem ble mer turbulent og det er (dessverre) den vi husker best fra ferien akkurat nå... Det starta med at flyet var 1,5 time forsinket, tax-free-varene vi hadde bestilt ikke var på flyet, fordi det hadde vært dårlig vær på tur nedover, slik at de hadde måttet ta med minst mulig pga vekta. Siden vi ikke hadde forhåndsbetalt, fikk vi ikke varer til samme pris da vi kom til Norge - dette kunne de ha opplyst om før vi dro fra Las Palmas, for dette visste de jo da de var på vei dit, så kunne vi handla i tax-free der... Så hadde de ikke noe mat på flyet, for de som ikke hadde forhåndsbestilt, men de hadde i det minste snacks på denne flygingen, så vi fikk da i oss noe :-)
Heller ikke på turen hjem snakket cabinpersonalet norsk eller nordisk, kun engelsk, men de forsto mer og snakka bedre enn på turen nedover! Flyturen gikk forsåvidt greit, fram til vi var omtrent halvveis, da begynte en dame to rader bak oss å rope om hjelp. Jeg snudde meg, og så rett i fjeset på en mann som satt helt "fjern", øynene er noe av det ekleste jeg har sett, og det begynte å skumme rundt munnen hans - det første jeg tenkte var epilepsi, men hva slags illebefinnende han hadde vet jeg ikke. Han var "borte" i flere minutter, og det ble tilkalt en lege, men cabinpersonalet skjønte ikke hva som skjedde virka det som, og folk stimlet sammen i midtgangen rundt mannen. Plutselig spydde han noe voldsomt, og litt etterpå våknet han - kjempeforvirra. I alt kaoset fikk han skifta, spyet ble tørket etter beste evne og verken familien, han selv eller legen forsto hva som hadde skjedd... Han ble bare sittende i setet sitt og småsove etter det, helt til landinga var i gang, lysene for setebeltene var tent, og plutselig hørtes en slags "ralling", damen sa at nå skjer det igjen, jenta (som jeg antar var datter) begynte å skrike hysterisk (jeg hører fortsatt skrikene) og det ble ropt på legen igjen. Han prøvde å ta seg bakover til han med illebefinnende, men før han rakk å ta seg fram, ble han stoppet av et hysterisk cabin personale, og kapteinen sa over høyttaleren at alle måtte sette seg på plassene sine, ellers kunne vi ikke lande. Han påsto at vi ville lande i løpet av et minutt, de hysteriske skrikene fra jenta ble enda værre, og i en forferdelig vind landet vi på ca 5 minutter, med et fly som rista, krenget og til slutt landet skjevt på rullebanen :-o Det sto mange brannbiler og ventet på flyet da vi landa, men vi så ingen ambulanse. Det kom noen reflekskledde menn inn på flyet og fikk mannen ut først, da vi kom ut, reiste ambulansen... Håper det gikk bra med han, men det som (ikke) ble gjort av førstehjelpstiltak er veldig lite imponerende!!! Mannen burde for det første ha blitt fjernet fra de trange setene og fått lagt seg ned enten bakerst eller fremst i flyet - hadde det vært behov for HLR (Hjerte Lunge Redning) hadde det ikke vært plass til å utføre det der han satt. Og, i ettertid vil jeg si at man burde nødlandet og ikke kjørt hele veien til Norge - det var jo snakk om 2-3 timer... Har sendt et brev til Norwegian om hvordan vi opplevde de to flyturene, så blir det spennende å se om vi får noe svar! Dette var kortversjonen av vår jul...
Resten av jula og nyttårshelgen har vi bare slappet av hjemme, bare verdens beste og jeg <3 Bursdagen hans ble feiret stille og rolig, med bare oss to, det samme med nyttårsaften :-)
På torsdag satt vi her og så på tv, hadde bare sløvet på sofaen og plutselig merka jeg at pulsen min var veldig høy. Jeg målte den til mellom 120 og 150 over flere timer, det var både skremmende, ubehagelig og slitsomt. Hadde ikke spesielt vondt noe sted, men hosta en del, og verdens beste ble bråforkjøla han også :-( Vanligvis har jeg en hvilepuls på rundt 50....
I går måtte jeg kaste inn håndkleet og reise på legevakta, og det tok jammen sin tid... Crp var jo som vanlig helt normal og lav, lungene så tette at jeg knapt har klart å puste på en uke, noe som resulterer i at jeg blir svimmel og sliten... Men, "tradisjonen tro" så kan jo ikke jeg være syk, og ihvertfall ikke når verdens beste også er det, jeg sørget for å få han til lege på fredag, så han fikk antibiotika <3 Det er jo ikke så nøye med meg, tenker jeg jo alltid, jeg "står han av", og så lenge jeg holder meg engasjert med å "ta meg av" andre, så slipper jeg å forholde meg til meg selv... *Dum som et brød* Jaja, endte da i hvertfall på legevakta, legen spurte om alt det vanlige før han skulle lytte, og han hørte jo at her var det potte tett og stemmen er relativt hes og innimellom helt borte - mens jeg sto der og ble lytta på, gikk pulsen helt bananas igjen, så legen ville måle blodtrykket og sjekke pulsen. Jeg skalv så jeg rista, blodtrykket var normalt, men pulsen var på 140. Så at legen ble litt rar i fjeset, han ba assistenten om å sette opp EKG, og så ble det registrert. Den var innafor normalen, men selv etter så mange minutter var pulsen fortsatt for høy... Så skulle jeg puste i forstøverapparat for å få løst opp i lungene, men det hjalp ikke det heller, og da virka det som legen ble litt forvirra... Jeg ble i grunn ganske redd, men det skal man jo ikke vise :-/ Jeg er da stor jente, ikke sant? Sånt skal tas med fatning... Gikk hjem med beskjed om å kontakte fastlegen om det ikke blir bedre, resept på antibiotika og kortisontabletter, og beskjed om å spise Paracet mot smertene i/ved ribbeina på ene sida, for det gjør så vondt at jeg ikke klarer å hoste skikkelig - det skjedde ett eller annet natt til søndag, men, det er viktig å hoste skikkelig, så jeg skulle ta 1-2 eller 3-4 Paracet - eller så mange jeg trengte for å bli smertefri, sa legen :-o Tok 4 stykker i går kveld, og da var det ikke sånn "holde-på-å-svime-av-vondt" i det minste :-) Kortisonen hjelper også sånn at det er litt mer åpent å puste, så er ikke like svimmel, bare veldig, veldig, veldig sliten... Men, jeg klarer liksom ikke å ta det innover meg, klarer ikke å innrømme det på en måte... Jeg vil jo ikke være syk, jeg vil ikke være en byrde eller at andre skal føle de må ta hensyn til meg... Inni meg har jeg bare lyst å legge meg, være syk og svak, ta i mot hjelp, sette pris på at noen bryr seg om meg, gråte, være redd, kjenne på det kroppen prøver å fortelle, ikke gjøre noe som helst, ikke måtte forholde meg til noen andre enn verdens beste, men han er jo også syk, så jeg vil ikke "belaste" eller "forstyrre" han - så jeg prøver å bry meg mer om han i stedet... Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, jeg er redd for at hvis jeg innrømmer for meg sjøl at jeg faktisk er ganske syk, så blir jeg bare enda værre *koko* Jeg er utrolig dårlig på å være syk!!! Når jeg er helt alene, kan jeg gråte og være redd, men det er en sperre der, som ikke vil vise dette verken til unga, verdens beste eller noen andre - ikke en gang legen får vite hvor vondt jeg egentlig har, eller hvor redd jeg faktisk er :-/ Det er nok noe jeg må jobbe mer med, for det er da helt normalt å være syk innimellom, og selvom jeg gjerne skulle vært supermenneske, så er jeg det ikke!
Det har blitt lite søvn siste 1,5 uka, jeg hoster så fort jeg legger meg, og jeg vil at verdens beste skal få mest og best mulig søvn, så jeg står heller opp og sitter i stua så han får ligge i senga <3 Jeg vet at han ville stilt opp om han ble spurt, men jeg vil jo ikke belaste han når han er syk, og det er jo JEG som skal stille opp! Det er jeg som skal være omsorgspersonen her i huset, det er jo bare sånn det er?! Det er bare inni mitt hode virkeligheten er sånn, og jeg må prøve så godt jeg kan å gi litt slipp, for jeg skjønner jo at jeg sliter meg ut... Jeg kjenner hver dag på frykten at jeg skal bli skikkelig syk :-o Jeg har stadig smerter i brystet, det kjennes ut som det er hjertet, men nå viste jo EKG i går at det var bra der, men likevel så ligger tankene om min biologiske mor i bakhodet, som døde ung av hjerteinfarkt :-( I tillegg er det jo denne puppen som er vond, den samme som jeg fjernet en kul fra for over 20 år siden, venter fortsatt på mamografitime, og klart jeg tenker kreft, min adoptivmor døde jo ung av kreft... Mest sannsynlig er jeg jo frisk som en fisk, men samtidig føler jeg meg ikke frisk, selvom prøvene legene har tatt sier jeg er det... Jeg er nok antagelig bare sliten, veldig sliten - men jeg har jo ikke "lov" til å være det heller, jeg går jo "bare" hjemme... Jeg har flere ganger prøvd å si det til verdens beste, men så trekker jeg meg igjen, det er vanskelig å sette ord på hvordan ting føles, og det er nok vanskelig å forstå også :-/ Jeg er ikke vant til at noen "tar seg av" meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal be om det eller ta i mot - utfordringer jeg skal jobbe med i 2014. For å kunne motta omsorg, så må man jo nødvendigvis vise at man trenger den, og for meg er det lettere å gi enn å få - enda ;-)
Setter på smilet når jeg har noen rundt meg, når jeg er alene kommer tårene, fortvilelsen, jeg tør å kjenne (litt) på smertene, både de psykiske og de fysiske, jeg tør å tenke tankene jeg skriver her... Jeg setter ord på ting hvis jeg blir spurt, men jeg "holder maska", det er vel "flink-pike-syndromet" som har overtaket enda... Jeg er redd for å falle sammen, gi meg over, være "svak", skremme de jeg er glad i, skremme meg sjøl fordi ting blir så virkelige... Jeg har vært til flere samtaler hos en psykiatrisk helseperson, og det har vært fint, det er lett å svare på spørsmål, men det blir kanskje ikke så personlig, på en måte. Det er ikke noe problem å svare, rolig, avmålt og saklig, på sikt kanskje det blir mer følelsesladet? I natt ble det heller ingen søvn, la meg i senga men måtte stå opp igjen. Får vel vente noen timer til, før jeg går inn til verden beste og hører om han skal stå opp <3 Eldstemann sto opp omtrent samtidig med meg, han sovna på sofaen i går kveld og har fått sine timer med søvn. Koselig å sitte bare og småprate med han, det er ikke alltid så lett å få til det, med de to andre ungene til stede - selvom han er 15.5 år, så merker jeg jo at han trenger mamma'n sin, store gutten min...
Mulig jeg legger inn noen bilder fra turen senere, eller lager reisebrev, men akkurat nå har det skjedd noe med formateringen her, så jeg får ikke retta det jeg har skrevet og sånn, så får se senere :-) Sorry for evt dårlig språk eller skrivefeil...
