Hvorfor sove, når man kan være våken?

Ja, sånn har det vært nå en stund, altså enda værre enn "vanlig" :-( Er i grunn drittlei av å ikke få sove, de to nettene i Stockholm sov jeg godt, etter det har det blitt mindre og mindre - hittil denne uken har det blitt omtrent 8 timer til sammen siden lørdag morgen...det er 8 timer på 5 døgn! Og for hver time som går uten at jeg sovner, jo mer frustrert blir jeg - skikkelig dårlig spiral å komme inn i... Har prøvd å legge meg sammen med kjæresten, men da ligger jeg bare og vrir meg hele natta, og er livredd for å vekke han... Har prøvd flere kvelder nå å ta Vallergan igjen, men blir ikke trøtt i det hele tatt...eller, blir trøtt, men klarer ikke sovne...

Nakken har vært helt grusom de siste to ukene, det kjennes ut som noen kjører kniver inn i nakken på meg hver gang jeg beveger hodet, og når jeg prøver å snu på det, så kjennes det ut som noen hugger en øks inn mellom skulderbladene - så jeg liksom mister pusten :-( Det blir værre når jeg ligger, og det siste døgnet har jeg så vidt ligget litt, og nakken er mye bedre - men jeg kan jo ikke gå uten søvn totalt for at den skal være levelig? Har tygget så mye smertestillende i det siste, at jeg begynner å føle jeg er immun, nå hjelper de ikke mot hodepine en gang, så har bestemt meg for en pause, så får det bare være vondt!

Men, altså, det tar på å gå sånn, med smerter og uten søvn, jeg prøver så godt jeg kan å ikke la det gå utover kjæresten da, jeg prøver å være blid og "meg sjøl", selvom jeg har mest lyst til å legge meg ned og dø! Eller, kanskje ikke dø sånn ordrett da... Har lyst å være skikkelig sur, grinete, hyle og skrike, sparke og slå, bare være slem og nebbete, være sånn som jeg synes at livet er mot meg akkurat nå - men "snill pike"-syndromet slår til og sørger for at jeg prøver å gå så stille som mulig i dørene, være mest mulig usynlig for å ikke lage noe oppmerksomhet...vet ikke helt om jeg får det til da...

Å ha smerter er nå en ting, det er jeg jo egentlig vant til, det samme med søvnløshet...og forsåvidt alt annet rundt meg også, men nå kjennes det som en topp er i ferd med å bygge seg opp igjen, en vegg jeg har mest lyst å stange hue langt inni og bli der... So, here it goes (ja, nå skal hun jaggu surve igjen);

Ja, for det får jeg høre av unga hele tiden, jeg bare klager på at jeg har dårlig råd - sannheten er at jeg sier aldri noe om det, utenom når de maser etter penger, og da må jeg jo svare og forklare hver gang...men jeg kan jo ikke gi dem penger jeg ikke har?! Så sier de at jeg er lat, og at jeg bare kan finne meg en jobb, men at jeg ikke gidder - lurer på hvor de har det fra?! Jeg skulle mer enn gjerne jobbet i stedet for å gå rundt i en smertetåke, og det er kanskje ikke lett for andre å forstå hvordan det føles...

Men smertene kan beskrives som en tilstand mellom konstant influensa og migrene, bare at smertene sitter i nakken, hodet og armene på en litt annen, verkende måte, joda det hender jeg har migrene også, så jeg vet hvordan de smertene er... og de siste ukene har jo nesa også føltes sånn, typ bihulebetennelse bare at det ikke er i bihulene men i selve neseryggen... Når da smertestillende ikke virker spesielt godt, så blir det slitsomt over tid :( Jeg prøver å ikke si noe, jeg prøver å smile og være med på ting, men det koster! Så sier unga at andre med nakkeprolaps klarer da å jobbe...joda, jeg har klart det i over 20 år jeg også, og ja, jeg kunne sikkert klart å tvinge meg på jobb i noen uker, men da sier kroppen fullstendig stopp og så kommer sykemeldingen...og siden jeg må ha vært i jobb i minst 6 mnd for å opparbeide meg sykepengerettigheter, så er det en umulig oppgave pr. nå... Og ja, jeg klager nok her i bloggen, men den presser jeg ikke på noen, jeg tvinger ingen til å lese, og det er MIN blogg og jeg skriver om det jeg vil, så akkurat det har jeg ikke dårlig samvittighet for!

De siste ukene har jeg altså knapt sovet, og jeg går rundt i en slags tilstand der jeg registrerer hva som skjer, men samtidig ikke... jeg har ikke samvittighet til å sove hele dagen - selvom unga tror jeg gjør det, for jeg har holdt meg mye inne på soverommet... De krangler mindre når jeg ikke er i stua, og da blir det mindre slitsomt for alle - tror jeg ihvertfall. For jeg orker ikke den konstante kranglinga og diskusjonene om absolutt alt...jeg har ikke tålmodighet til det nå, jeg blir irritert og sur, og det vil jeg ikke :-/ Hadde jeg vært alene, så tror jeg at jeg hadde sovet i flere dager når jeg først sovner, men jeg ligger på vakt hele tiden, og jeg føler at jeg må være våken så lenge det er andre her... Forrige uke sovnet jeg på sofaen en kveld, og jeg ble ikke meg sjøl igjen før jeg hadde sovet hele natta, men enda da var jeg like trøtt, men det var liksom bare den ene gangen... Og så får jeg ikke sove selv om jeg er trøtt heller...ikke plager tankene meg nevneverdig, så det er bare kroppen som absolutt ikke vil slappe skikkelig av tror jeg... Men, det sier vel stopp snart!

Jeg kjørte noen mil da unga skulle hentes på tirsdag, det er ikke mange meterne jeg husker fra den bilturen, og det synes jeg er skummelt - jeg var våken, men samtidig ikke, så jeg er veldig glad for at jeg ikke MÅ kjøre bil akkurat nå ;-) Men, om to uker må jeg, for da skal jeg på arbeidsevneutprøving gjennom Nav - som forøvrig sørget for at jeg ikke fikk lov å starte på ambulansefag gjennom voksenopplæringen likevel. De mente at hvis jeg starta der før jeg var ferdig avklart med arbeidsevne, så hadde jeg ikke rett på AAP lenger. Det spilte visst ingen rolle at dette er viktig for meg, for psyken min, for livskvaliteten, for drømmene mine - det foregår på kveldstid, og at det ikke koster dem ett øre, siden voksenopplæringen betaler for meg som ikke har noen utdannelse :-( Forstå det den som kan, det var et slag under beltestedet...men, jeg får bare søke igjen neste år, og håpe på noen flere kurs gjennom Røde Kors i mellomtiden :-)

Så, her sitter jeg da, og skriver på bloggen for andre natt på rad, ikke sovet et sekund, og nå skal verdens beste snart på jobb igjen - jeg savner han om dagen... Jeg savner meg sjøl også, forsåvidt, for jeg føler at jeg bare er en tilstand og ikke meg sjøl akkurat nå...

Jaja, vi får håpe det blir likar i morra ;-) Har mer på hjertet, men får ta det i porsjoner, så dere ikke blir drittlei - eller, de som blir det, kan jo bare la være å lese da, så er det jo ikke noe problem!

Takk for oppmerksomheten, og ha en strålende torsdag :-D

Campingferien juli 2013 =)

Jepp, da har jeg endelig fått laget en slags oppsummering av campingturen vi hadde i ferien - du finner innlegget HER ;-)

Mulig det blir noen endringer altså, for jeg er ikke sikker på om jeg husker alt... Men, et første utkast i såfall!