Etter å ha fulgt debatten om de to åtte-åringene i Aurskog-Høland som opplevde at ingen kom i bursdagsselskapet deres, sitter jeg igjen med mange vonde minner og enda flere tanker... Kommentarfeltene oversvømmes av sympati for den ene parten og regelrett mobbing av den andre. Det er jo et paradoks, når folk dømmer mobbing nord og ned - men samtidig gjør akkurat det samme sjøl?!
Det ER greit med kjøreregler i forhold til bursdagsfeiringer, men samtidig må dette være veiledende, vi er da ikke alle sammen en saueflokk? Om vi skal lære ungene våre å bli selvstendige, voksne mennesker, så kan vi ikke samtidig presse dem inn i en flokkmentalitet som sier at de må gjøre som alle andre hele tiden? Her er det fine linjer mellom tvang og makt på den ene siden, respekt og folkeskikk på den andre...
Jeg har selv opplevd (flere ganger) å be inn til barneselskap, hvor alt fra alle til ingen har møtt opp. De gangene ingen har møtt opp, er det en eller to som har gitt beskjed om at de ikke kan komme - og opptil 20 stykker som ikke har sagt et pip... Så kan man spørre seg, hvorfor ikke? Er den første tanken at alle foreldrene til de andre ungene sitter og rotter seg sammen mot mitt barn? NEI, den tanken har jeg faktisk aldri tenkt - men i kommentarfeltene og på Facebook etter avisoppslagene fra A-H virker det som om majoriteten automatisk tenker at her bedriver foreldrene kollektiv mobbing på høyt plan...
Selvfølgelig er det både folkeskikk og respekt at man gir beskjed dersom man ikke kan komme i en bursdag man er bedt til. Og, jeg tror nok de fleste også gjør så godt de kan med å overholde dette. Men, så er vi nå engang bare mennesker da, og gjør innimellom feil, tar feil valg... Om man brått blir syk, eller barnet blir syk, er kanskje ikke tanken på en bursdag som må meldes forfall til, det første man tenker på? Kanskje har aldri innbydelsen nådd barnet i det hele tatt? Har innbydelsen blitt lagt i en lomme og deretter glemt, fordi det ikke var bestevennen sin bursdag og dermed ikke like viktig? Kan det være at i en travel hverdag, så er det fort gjort å glemme ting - både viktige og mindre viktige? Kan det være at innbydelsen har kommet i mellom bøker eller andre ting i sekken, og at man ikke oppdager det før etter selskapet har vært? Kan det være at man har prøvd å gi beskjed, som å sende sms, men at beskjeden ikke når fram? Kan det være at barnet har foreldre som ikke bor sammen, og at beskjeden om bursdagen har gått i glemmeboka? Eller at man ønsker å skåne noen pga økonomi eller helse? Så kan man jo spørre seg, hva er oddsen for at alle foreldrene glemmer samtidig - men, teoretisk sett, så er det faktisk mulig! Og, kanskje er det en eller to som tenker som så, at det kommer jo sikkert så mange andre, at det spiller liten rolle om vi sier i fra...
Hvor mye skal vi detaljstyre ungenes hverdag og venner? Tanken bak - at ingen skal måtte holdes utenom, er fin, men det kommer aldri til å fungere 100% så lenge vi er utstyrt med fri vilje! Det er flere sider av alle saker, og ikke alt passer for alle. Ta et eksempel som økonomi. Klasser blir stadig større, kravene om at man må be enten alle guttene, alle jentene - eller rett og slett hele klassen kan bli et hinder, særlig for familier med dårlig råd, eller barn som av forskjellige grunner ikke fungerer optimalt sosialt. Hvem skal man da tilfredsstille? Skal man tilfredsstille det store flertallet, eller skal man tilfredsstille hovedpersonen - nemlig bursdagsbarnet eller sitt eget barn? Kan det sees på som et overgrep å måtte be noen man absolutt ikke vil, eller tvinges til å besøke noen man ikke har ønske om?
I en rosa verden, eller i Kardemommeby, så ville en slik ordning være det perfekte - men, hverdagen er mer sammensatt for de fleste!
Da jeg var liten, ble jeg mobbet, både på skolen og hjemme - både av voksne og barn. Jeg var et utskudd, jeg var adoptert, jeg gikk i barnehage, begge mine foreldre jobbet, jeg var syltynn, hadde flisete hår, hjemmesydde klær og tannregulering - det var mye på pirke på. Mine foreldre brukte denne flokkmentaliteten fordi de trodde det var best for alle, vi må jo være venner... Bursdager, juletrefester osv var et mareritt, alltid!!! De som mobbet måtte jo så klart be meg så lenge "reglene" var som de var, og jeg måtte jo gå, siden alle som blir bedt må gå... Men, det er ikke moro å gå i bursdag når alle ler av gavene du har med, når de ler av klærne dine, når de fryser deg ut av fellesskapet, når de slår, lugger, klyper, hvisker og tisker...og for hver bursdag, ble det litt værre. Og det forplantet seg til skolehverdagen også, i musikktimen husker jeg vi skulle få ha med en kasset hver i løpet av året, da det ble min tur, tok de kassetten fra meg og knuste den... jeg ble truet til stillhet, og jeg visste de ville gjøre alvor av truslene om jeg sa det som det var til læreren - så jeg "glemte" kassetten når det var min tur, og så lo de av meg fordi jeg var så sløv... Jeg ba jo alle i bursdag jeg også, fordi jeg måtte, og alle (eller ihvertfall de fleste) kom, fordi de måtte - men noen tok med seg gaven igjen når de gikk, de frøs meg ut av fellesskapet og sa at de måtte gå, så fort kakene var spist. Jeg følte meg som en fremmed i min egen bursdag... Er det sånn vi vil at det skal være, når vi på død og liv skal tvinge alle til å be alle? Den dagen jeg ikke fikk invitasjoner til bursdagene lenger, var starten på et bedre liv - om jeg ikke var bedt, så kunne jeg ikke tvinges til å gå - HURRA!!! Og når jeg ikke ble bedt til andre, så kunne jeg jo slippe å be dem til meg - og endelig hadde jeg bursdag for MIN del, ikke for å tilfredsstille foreldrene til de andre :-)
Mine barn har ikke hatt veldig mange bursdagsselskaper, både fordi jeg ikke ønsker å bedrive overgrep mot deres vilje (her er det snakk om sosiale utfordringer og mobbing), og fordi jeg ikke har økonomi til å henge meg på den trenden som har kommet sterkere og sterkere... I dag har stadig flere store bursdager, med hele klassen (oppmot 30 stykker), hvor de reiser på lekeland, Peppe's, badeland, bowling osv - men det koster fryktelig mye penger, penger jeg ikke har! Det koster jo mer å ha med en gjeng på bowling, enn jeg sitter igjen med til livsopphold hver mnd... Jeg har hørt både voksne og barn kritisere dem som ikke arrangerer slike fester. De blir karakterisert som gjerrige, late, at de ikke skjønner kodene for hva som gjelder, det er jo bare å spare litt hver mnd - joda, det er fint det, for de som har en tier eller en hundrelapp til overs, for oss som ikke har det, så er det ikke så enkelt... og så får man da også høre etterpå, hvis man har arrangert en "gammeldags" bursdag, hvor teit og kjedelig det har vært... Så blir ungene lei seg, de blir sinte, de stiller spørsmål ved om vi som foreldre er glad i dem fordi vi ikke gjør som "alle" de andre... Klart jeg blir lei meg, jeg vil jo bare det beste for unga mine, men samtidig klarer jeg ikke verken økonomisk eller helsemessig å henge med på den trenden som er i tiden... Vi har bedt etter evne, noen ganger kom alle, noen ganger kom ingen, og når vinninga går opp i spinninga, så har vi valgt å kutte ut barnebursdager. Så slipper man skuffelsene, og "klaginga" fra både voksne og barn på at det ikke er bra nok, stort nok, fint nok, dyrt nok...
Så kommer jo mer eller mindre kompetente folk på banen i media og uttaler seg, "Ikke opptil barna å bestemme" - jo, det er faktisk også opptil barna å bestemme - er det ikke nettopp for barna disse tilstelningene er? Er det barna eller de voksne som skal tilfredsstilles? Hvis et barn ikke ønsker alle gutta i klassen i bursdag, eller ikke ønsker å gå til den ene eller den andre - hvilke behov er det vi skal dekke da? Skal vi tvinge våre egne til å be eller gå, for å tilfredsstille de andre? Og til hvilken pris? Er det noen som har tenkt på at det kanskje blir like kleint for alle - den som ikke vil gå, men må, og den som egentlig ikke ønsker å be alle, men som må. Som regel vet man jo i en klasse hvem man går over ens med og ikke, man vet at man blir bedt fordi reglene er sånn, ikke fordi den som ber vil ha deg der... Jeg velger mine egne omgangsvenner, og det mener jeg mine barn skal få gjøre også. Alle argumentene om at man går når man blir bedt, joda, men ikke for enhver pris! Jeg valgte sjøl om jeg ville gå på julebord eller sosiale tilstelninger i forbindelse med jobb, men jeg valgte ikke mine arbeidskollegaer. For meg blir det det samme med barna, de velger ikke hvem de vil gå i klasse med på skolen, men de velger med hvem, og hvor mye de vil sosialisere på fritiden. Jeg kan oppfordre dem til å gå eller be, men jeg tvinger dem ikke! I mine øyne er det et overgrep å tvinge barn til å være sammen med noen de av forskjellige grunner ikke ønsker å være sammen med. Tenk om man drar det litt videre; hvis man sier til unga at du skal være sammen med alle, og du skal gjøre det samme som de gjør og støtte dem i alt - hva når noen begynner å røyke, begynner å drikke alkohol, begynner med kriminalitet...hvis ungene hele veien har lært at de skal følge de andre og gjøre som dem, hvorfor skal de da plutselig forstå at nå skal de ikke det lenger. Nå skal de ha tryggheten og styrken til å si nei, til å bli stående utenfor, til å stå for sine meninger... Jeg vil oppdra mine unger til å bli selvstendige voksne, i stand til å ta kloke valg, være trygge på seg selv og stolte av den de er og det de står for. Ikke for at de skal dilte etter andre og gjøre som dem, bare fordi det er "riktig" eller fordi "alle andre" gjør det! Mine skal ha sin helt egne identitet, de må gjerne være en i mengden, men da skal det være for at de har valgt det sjøl, ut i fra sine egne følelser og trygghet, ikke for at noen skrevne eller uskrevne regler sier at det skal være sånn.
Jeg er for åpenhet og i mot tabuer, men samtidig må man vurdere litt hvordan man kringkaster ting også da. I artikkelen som er snakkis nå, så går en mor og en far ut, med fullt navn og bilde, men sier samtidig at de ikke vil ha navnet til barnet på trykk - for å beskytte... Når man bor i et så lite samfunn som disse gjør, og får medieoppslag både i inn og utland, vel, da beskytter man ikke barnet, så lenge man har eksponert seg selv. Så kan det vel diskuteres i det vide og det brede hvor lurt det er... Jeg ville vel kanskje ha gjort det litt annerledes, jeg forstår budskapet, men er altså uenig i hvordan de har løst det. Jeg har ingen tro på at om det i denne saken er snakk om kollektiv mobbing, så vil det bli bedre med å "henge" ut alle disse i media. Jeg tror (erfaringsmessig) at dette blir bygdas snakkis, det blir diskutert rundt de mange kjøkkenbord - da gjerne to leire, den ene som støtter de som har gått ut i media, som vil dømme motparten nord og ned. Som vil anta og konkludere uten å vite svaret. Så vil ungene høre hva de voksne sier, og dette tar ungene med seg på skolen, de vil stemple elever uten grunn og konfliktnivået vil øke. Så har du den andre parten, som vil føle seg tråkket på og uthengt som mobbere, som kanskje bare var uheldig og glemte å gi beskjed, som ble syke, som feilkommunikerte med de rundt seg slik at beskjeden ikke kom frem, som misforsto, leste feil (eller kanskje ikke engang kunne lese), som tiden gikk i fra og de tok feil av dagen, som mista innbydelsen...det finnes et utall grunner utenom kollektiv mobbing, men som da gjør at man blir stemplet som mobber og antagelig aldri vil få muligheten eller blir trodd på sin forklaring. Hva slags miljø blir det da for ungene å vokse opp i?
Et tenkt scenario fra et lite samfunn:
En helt vanlig lørdag for de fleste, men for noen, en helt annerledes lørdag... "Oskar" får beskjed om at bestefar er alvorlig syk og har kommet på sykehuset, i all hast blir han kjørt til tante, mens mor og far reiser på sykehuset. "Martin" og "Nils" har fått omgangssyke, familien løper i skytteltrafikk mellom bøtter, doer og klesvask. "Anders" faller ned trappen og får et kutt i panna, far kjører på legevakta mens mor passer lillesøster. "Trond", "Eskild" og "Lukas" er hos far på samvær, far har andre planer og får ikke med seg at mor har sagt de er bedt i bursdag. "Asgeir" har putta innbydelsen i jakkelomma, den falt ut når han lekte i skogen på vei hjem fra skolen for en uke siden, bursdagen var ikke til en han var spesielt god venn med, og i dag skal han på julegrantenning og møte nissen. "Fredrik" har reist på sydentur med bestemor og bestefar og var ikke på skolen når innbydelsene ble delt ut. "Agnar" bor hos mor som sliter med psykiske problemer og dårlig økonomi, han vil ikke at mor skal få dårlig samvittighet for at hun ikke kan kjøpe gave, så han sier ikke noe om innbydelsen hjemme og kaster den i søppelbøtta på skolen. "Bjørn" er bedt til bestekompisen sin fra et annet sted i landet, dette har vært avtalt siden sommerferien, og han leverer ikke innbydelsen hjemme, i frykt for at han skal måtte avlyse treffet med kompisen sin... Her er 11 gutter, som er invitert i den samme bursdagen, men hvor det oppstår situasjoner der mor/far ikke vet om eller blir overveldet av andre situasjoner, og dermed glemmer å gi beskjed om at de ikke kommer i bursdagen. Det var ikke planlagt at de ikke skulle komme, derfor er det ikke gitt beskjed i forveien. Hvis foreldrene i etterkant leser i avisen at de blir betraktet som kollektive mobbere, hvordan føler de seg da?
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil!
Jeg prøver å leve etter dette, men jeg må jo samtidig tilpasse meg verden rundt meg, og da er det ikke alltid så lett...
mandag 9. desember 2013
torsdag 5. desember 2013
Nav - ikke for deg som er syk...
Kjenner at jeg blir mektig provosert nå, og burde sikkert sittet på fingrene mine et par timer - men de løper løpsk over tastaturet, og jeg lar dem ;-)
Kommer nettopp hjem fra Nav nå, skulle jo være plankekjøring og sjarmøretappe inn nå, men neeeeeida... Å søke om ufør begynner å bli noe i nærheten av en parodi! For litt over ett år siden, traff jeg for første gang min nye saksbehandler. Hun sa på første møtet at jeg var klar kandidat for å søke ufør, noe hun skulle ordne sporenstreks. Så fint sa jeg, det eneste var at hun måtte ha en ny legeerklæring. Jeg fiksa legeerklæring og leverte, og dermed skulle ting være i orden - så da var det bare å sette seg og vente, man vet jo at slikt tar tid...
Etter et par mnd, tenkte jeg at jeg får høre hvordan det går med saken, erfaringsmessig ligger gjerne slike ting i en bunke og støver ned, inntil man har mast lenge nok. Overraskelsen ble derfor stor, da jeg fikk vite at nei, de kunne ikke sende søknad om ufør for meg, det måtte jeg gjøre sjøl :-o Javel, da var det bare å finne frem Nav.no og finne riktig søknadsskjema, fylte ut og sendte inn til mitt lokale Nav kontor. Etter en stund tok jeg kontakt igjen, men da var beskjeden at nei, jeg hadde ikke nok dokumentasjon, så søknad om ufør kunne ikke sendes videre... Fikk da beskjed om at jeg måtte på arbeidsavklaring, før søknaden kunne sendes!
Søknad om avklaring ble sendt, men dette var jo midt i sommerferien, så dermed ble det utsatt til høsten. Jeg møtte opp da jeg skulle, gjennomførte avklaringa etter beste evne og ble mye dårligere. Litt før den var ferdig sendte jeg mail til Nav at jeg måtte ha ny time så fort som mulig, og fikk time etter litt over en mnd. Jeg har sittet hjemme i mellomtiden og skrevet ny søknad om ufør og de tilleggsytelsene man kan søke, jeg har vært hos legen og fått ny legeerklæring, så de ikke kunne skylde på at den forrige var for gammel og jeg hadde kopi av papirene fra avklaringa. Nå skulle vel alt være i orden?
Møtte opp til avtalt tid i dag, men da var saksbehandler syk og det var en vikar. Han var ikke informert om saken min, men sjekket litt rundt på det han hadde tilgang til. Han kunne bekrefte at legeerklæring var mottatt og at papirene fra avklaringa var mottatt - o'glede tenkte jeg, nå skjer det! Meeeeen, så kom "bomben" - eller, når det gjelder Nav, så er vel ingenting noen bombe :-/ Jeg kunne sende søknad om ufør nå, og jeg kunne ha flaks at den ble behandlet - men han kunne ikke anbefale meg å gjøre det, fordi de mest sannsynlig ikke ville behandle den hvis en ny vurdering manglet... Det holdt plutselig ikke med avklaringa, så klart, det trengtes en egen arbeidsevnevurdering fra Nav. Og dette var en objektiv rapport som de internt måtte lage, det var personer som skulle avgjøre det ut i fra den dokumentasjon de har, altså personer som aldri har, eller kommer til å møte meg, skal vurdere min arbeidsevne! Jaha, og hvor lang tid kommer det til å ta?
Jeg har innvilget aap ut desember, så jeg spurte om hva som skjer med den. Jo, han skulle anbefale at den ble forlenget ut mars, som da er makstiden jeg kan ha aap - da har det gått 4 år... Men, han kunne ikke garantere at jeg fikk forlenget perioden, han kunne ikke garantere at jeg fikk noen beskjed om det heller, før tiden var ute :-o Og, ikke minst, han kunne heller ikke garantere at denne arbeidsevnevurderingen ville bli ferdig før utgangen av mars uansett...
Å få ufør i Norge er så enkelt, sier mange - javel, for hvem, sier jeg da? Jeg synes at de bare trenerer og trenerer, jeg sa også til han, at om jeg hadde fått vite alt dette på første samtale, så ville jo alt dette kunne vært gjort for ett år siden - da hadde jeg sluppet et helt år med usikkerhet og forvilelse...
Jeg kjenner at det koker nå, jeg er sliten, lei, frustrert, forbanna, oppgitt... En skal jammen ha sterk psyke for å orke denne kampen! Innimellom brenner tårene bak øyelokka og lysten til å bare gi opp, sniker seg inn. Men, så våkner fighteren, ikke pokker om de skal knekke meg!!! Den kampen jeg kjemper, den kjemper jeg ikke bare for meg sjøl, men for alle de som sliter med et system som langt på vei ikke fungerer. Jeg kjemper for at unga mine skal få en økonomisk tryggere hverdag, for at de skal kunne få oppleve ting de i dag ikke opplever, fordi det koster penger!
Jeg er en tålmodig sjel, for tålmodig mange ganger - men nå sliter jeg med å finne vilje til å vente lenger...jeg synes at jeg har venta og venta, gått på smeller igjen og igjen... Nå må det snart være slutt!
Men, jeg får nå bare vente da, og ringe litt å mase med ujevne mellomrom ;-)
Kommer nettopp hjem fra Nav nå, skulle jo være plankekjøring og sjarmøretappe inn nå, men neeeeeida... Å søke om ufør begynner å bli noe i nærheten av en parodi! For litt over ett år siden, traff jeg for første gang min nye saksbehandler. Hun sa på første møtet at jeg var klar kandidat for å søke ufør, noe hun skulle ordne sporenstreks. Så fint sa jeg, det eneste var at hun måtte ha en ny legeerklæring. Jeg fiksa legeerklæring og leverte, og dermed skulle ting være i orden - så da var det bare å sette seg og vente, man vet jo at slikt tar tid...
Etter et par mnd, tenkte jeg at jeg får høre hvordan det går med saken, erfaringsmessig ligger gjerne slike ting i en bunke og støver ned, inntil man har mast lenge nok. Overraskelsen ble derfor stor, da jeg fikk vite at nei, de kunne ikke sende søknad om ufør for meg, det måtte jeg gjøre sjøl :-o Javel, da var det bare å finne frem Nav.no og finne riktig søknadsskjema, fylte ut og sendte inn til mitt lokale Nav kontor. Etter en stund tok jeg kontakt igjen, men da var beskjeden at nei, jeg hadde ikke nok dokumentasjon, så søknad om ufør kunne ikke sendes videre... Fikk da beskjed om at jeg måtte på arbeidsavklaring, før søknaden kunne sendes!
Søknad om avklaring ble sendt, men dette var jo midt i sommerferien, så dermed ble det utsatt til høsten. Jeg møtte opp da jeg skulle, gjennomførte avklaringa etter beste evne og ble mye dårligere. Litt før den var ferdig sendte jeg mail til Nav at jeg måtte ha ny time så fort som mulig, og fikk time etter litt over en mnd. Jeg har sittet hjemme i mellomtiden og skrevet ny søknad om ufør og de tilleggsytelsene man kan søke, jeg har vært hos legen og fått ny legeerklæring, så de ikke kunne skylde på at den forrige var for gammel og jeg hadde kopi av papirene fra avklaringa. Nå skulle vel alt være i orden?
Møtte opp til avtalt tid i dag, men da var saksbehandler syk og det var en vikar. Han var ikke informert om saken min, men sjekket litt rundt på det han hadde tilgang til. Han kunne bekrefte at legeerklæring var mottatt og at papirene fra avklaringa var mottatt - o'glede tenkte jeg, nå skjer det! Meeeeen, så kom "bomben" - eller, når det gjelder Nav, så er vel ingenting noen bombe :-/ Jeg kunne sende søknad om ufør nå, og jeg kunne ha flaks at den ble behandlet - men han kunne ikke anbefale meg å gjøre det, fordi de mest sannsynlig ikke ville behandle den hvis en ny vurdering manglet... Det holdt plutselig ikke med avklaringa, så klart, det trengtes en egen arbeidsevnevurdering fra Nav. Og dette var en objektiv rapport som de internt måtte lage, det var personer som skulle avgjøre det ut i fra den dokumentasjon de har, altså personer som aldri har, eller kommer til å møte meg, skal vurdere min arbeidsevne! Jaha, og hvor lang tid kommer det til å ta?
Jeg har innvilget aap ut desember, så jeg spurte om hva som skjer med den. Jo, han skulle anbefale at den ble forlenget ut mars, som da er makstiden jeg kan ha aap - da har det gått 4 år... Men, han kunne ikke garantere at jeg fikk forlenget perioden, han kunne ikke garantere at jeg fikk noen beskjed om det heller, før tiden var ute :-o Og, ikke minst, han kunne heller ikke garantere at denne arbeidsevnevurderingen ville bli ferdig før utgangen av mars uansett...
Å få ufør i Norge er så enkelt, sier mange - javel, for hvem, sier jeg da? Jeg synes at de bare trenerer og trenerer, jeg sa også til han, at om jeg hadde fått vite alt dette på første samtale, så ville jo alt dette kunne vært gjort for ett år siden - da hadde jeg sluppet et helt år med usikkerhet og forvilelse...
Jeg kjenner at det koker nå, jeg er sliten, lei, frustrert, forbanna, oppgitt... En skal jammen ha sterk psyke for å orke denne kampen! Innimellom brenner tårene bak øyelokka og lysten til å bare gi opp, sniker seg inn. Men, så våkner fighteren, ikke pokker om de skal knekke meg!!! Den kampen jeg kjemper, den kjemper jeg ikke bare for meg sjøl, men for alle de som sliter med et system som langt på vei ikke fungerer. Jeg kjemper for at unga mine skal få en økonomisk tryggere hverdag, for at de skal kunne få oppleve ting de i dag ikke opplever, fordi det koster penger!
Jeg er en tålmodig sjel, for tålmodig mange ganger - men nå sliter jeg med å finne vilje til å vente lenger...jeg synes at jeg har venta og venta, gått på smeller igjen og igjen... Nå må det snart være slutt!
Men, jeg får nå bare vente da, og ringe litt å mase med ujevne mellomrom ;-)
mandag 2. desember 2013
Barn og psykisk syk...et lite tilbakeblikk...
Sitter her med litt blanda følelser, etter at DPS sa nei til å ta meg inn som bruker (klient, kunde, pasient, eller hva nå de velger å kalle det) fikk jeg beskjed om å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen. Legen min henviste meg jo, pga mistanke om ADHD, men hun kunne fortelle meg sist jeg var der, at samtlige voksne som var henvist DPS for dette, ble avvist. De hadde hatt dette oppe som tema på legesenteret, men ikke fått noe godt svar på hvorfor. Har nå vært på to samtaler med en psykisk helsearbeider, og har vært i kontakt med sykehuset som "behandlet" meg da jeg var 10 år gammel. Blir litt skremt over den epikrisen jeg fikk tilsendt, den er både mangelfull og direkte feil på flere punkt - og metodene som den gang ble brukt, er mildt sagt spesielle... Noe som får meg til å tenke på hvorfor jeg har klart meg så bra som jeg har, når det har vært fullstendig kaos i hodet mitt... Hvorfor er det sånn at noen bukker fullstendig under, mens andre klarer å komme seg gjennom livet på et vis?
Den gangen ble jeg henvist til BUP, dette var i 1982, og i journalen fra inntaksmøtet står følgende å lese:
""Taran", 11 år (! spesielt, siden jeg da så vidt var fylt 10 år), siste tre uker hatt vansker med å gå på skolen. Redd. Vondt i magen. Vært hos legen. Fikk 40 ml Vallergan kl 1930. Sovner ikke om kvelden.
Panikk med oppkast. Tåler ikke å se andre kaste opp. Hjemme fra skolen er hun "vanlig". Vanskelig å be om å gjøre noe. Blir mye mas og kjefting. Ikke problemer på skolen.
Kan komme ut i stuen. Hjertet banker kraftig. Lager bråk av at hun ikke får det som hun vil.
Panikk for å kjøre buss. Skal drepe seg. Kvitt henne. Mye bedre. Stjele hele butikken. Tenne på alle hus. Skal flytte. Vil ikke bo hjemme. Tenne på alle mennesker. Vil ikke gå på skolen. Far idiotisk. Får ikke hull i ørene en gang. Slutter ikke opp før hun får hull i ørene. Vil ha det i dag. Sier: Mine unger skal ikke gå på skolen. Skiter i mor. Drar, så kan foreldrene sitte å grine seg ihjel. Far blir sint. Truer med å gi ris. De sier på tv/radio og aviser at det ikke er lov - truer med politi. Flytte til tante i Bergen. Jenta er lovet hull i ørene om hun går på skolen, men hun går ikke før hun har fått hull i ørene. Blir ertet for at hun ikke har fått det har hun sagt. Setter seg tydeligvis stadig i den situasjonen. Later som hun hadde vondt i magen. Bruker alle midler for å oppnå ting - fordeler. Hull i ørene ønsket seg i ett år. Barbiedukke ønsket seg i tre år. Maktkamp mellom datter og foreldre."
Når jeg leser dette, så kjenner jeg ikke igjen så altfor mye, noe så klart, men langt fra alt! Jo, jeg ville ikke gå på skolen, rett og slett fordi jeg ikke hadde det bra på skolen. Det var mange som var stygge mot meg, som mobbet, det meste gikk på andre ting enn meg sjøl, ting jeg ikke kunne gjøre noe med (som at jeg var adoptert, at jeg hadde gått i barnehage og at mamma jobbet i stedet for å være hjemme), men jeg tok aldri igjen, jeg viste ikke at jeg tok meg nær av det, jeg bare gikk unna. Jeg snakket ikke med noen om det, verken venninner eller voksne - dvs jeg prøvde innimellom, men ble ikke trodd, og da syntes jeg ikke det var noen vits...
Panikken for å kjøre buss, var vel mer en motvilje mot det, fordi jeg ble bilsyk, at jeg skulle drepe meg - vel, jeg var hellig overbevist om at jeg bare var i veien for alle, at jeg ikke var bra nok... At jeg syntes far var idiotisk - vel, det har jo sine naturlige grunner i blant annet at han ga meg ris...og at mor bare så på uten å gripe inn... Og ja, jeg prøvde å anmelde til politiet, men ble ikke trodd :-( Jeg latet slett ikke som jeg hadde vondt i magen - jeg hadde vondt i magen, og det hadde jeg til jeg var nærmere 30 år gammel og endelig klarte å takle panikk og angst på egenhånd!!! Stjele har jeg aldri gjort, jeg sa nok disse tingene fordi jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor, men ville ha oppmerksomhet. Samtidig husker jeg at vedkommende spurte om og om igjen om hva jeg het, hva mamma og pappa het, adressen vår, hva de jobbet med, og det var om igjen og om igjen, noe jeg følte var veldig unødvendig og lite viktig. Og så syntes jeg det var vanskelig å fortelle hvordan jeg hadde det, når mamma og pappa var til stede - de var jo en stor del av grunnen til at jeg følte det som jeg gjorde... Som mor selv nå, så er det absolutt ting i disse uttallelsene og beskrivelsene som ville ringt noen bjeller hos meg - både som voksenperson, som mamma og som medmenneske. En ti-åring oppfører seg ikke på den måten om alt er greit...tanken på at det kanskje har vært ADHD i bildet også, men det var vel ikke "oppfunnet" enda, på den tiden? At jeg var redd for å kaste opp, starta vel egentlig med at jeg ble stengt inne på do siste gangen jeg gjorde det, og fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme ut igjen før jeg var ferdig, for det skulle ikke søles i resten av huset... Siden den gangen har jeg ikke kasta opp, og det er over 31 år siden!!! Og panikken for det, er ikke blitt mindre med årene - det eneste er at jeg ikke engang husker hvordan det var og hva jeg egentlig er redd for :-/ Broren min visste også å bruke dette, da han ikke hadde noen problemer med å kaste opp i det hele tatt - innimellom gjorde han det med vilje, bare for at jeg skulle få angstanfall...type, åpne døra mi om natta, bråke så jeg våkna, for så å gå på do og kaste opp så høyt han kunne med døra på vid gap...og så lo han og ertet meg etterpå....
Ny samtale:
"Til stede Mor, Far og "Taran"
"Taran" ville ikke inn. Gjorde motstand. Far bar og dro henne inn på kontoret. Begynte og hyle og skrike som sist, men roet seg fort ned.
Hun hadde nå fått hull i ørene. Sist møte ble vi enige om at de skulle sette seg ned og gå gjennom hva "Taran" hadde skrytt til venninner at hun skulle få. Dette hadde tydeligvis vært et stort press på jenta. Hun har fortsatt ikke gått på skolen som hun lovte om hun fikk hull i ørene.
Vi snakket endel om måter å snakke med hverandre på. For å demme opp om foreldrenes massive krav om å fortsette å gå på skolen.
- Fortsette å være flink jente
- Fortsette å ikke skuffe dem
- Fortsette å gi dem grunn til å være stolte
- Fortsette å forsake seg selv og dermed slutte med dette tullet - så tok jeg direkte opp med dem at jeg opplevde "Tarans" livssituasjon for så alvorlig og at hun klart ikke var i stand til å gå på skolen så det måtte hun ikke gjøre om hun aldri så gjerne ville.
Skolearbeidet hjemme måtte fortsette. Ikke ute og leke som vanlig.
Videre skulle jeg snakke med skolen om at hun fortsatt en tid fremover ikke kommer på skolen."
Kan jo begynne med at grunnen til at jeg var redd denne gangen, var at vi havnet midt oppi en ulykke på motorveien på vei til møtet, og at jeg hadde fullstendig panikk for dette. Og at jeg hadde skrytt til andre om at jeg skulle få hull i ørene, var jo nettopp for å vise at jeg passet inn, at jeg var som dem... Dette møtet var kun to dager etter inntaksmøtet, og det er vel begrenset hvor mye som skjer på to dager?!
Jeg ser nå at her synes jeg de har feil fokus! I stedet for å finne ut av HVORFOR jeg faktisk ikke ville på skolen, så kom de med en rekke krav - at jeg skulle være flink, ikke skuffe dem, gi dem grunn til å være stolte og at jeg skulle forsake meg sjøl fordi min skolenekt var bare tull...! I dag blir jeg helt skremt av at de kunne behandle et barn på den måten, jeg husket ikke noe særlig av dette før jeg begynte å lese, men mye av det demrer nå... Følelsen av å ikke bli tatt på alvor, følelsen av at jeg var totalt mislykket...
Samtale nr. 3 ble (på grunn av min frykt for motorveien) hjemmebesøk:
"Tilstede var "Taran, bror, mor og far.
Bror gikk ut og "Taran" løp inn på badet da jeg kom. Mor og far truer, trygler og ber henne om å komme ut. Jenta nekter. Jeg sier til foreldrene at hun for min del kan være der inntil videre. Kort etter roper "Taran" at hun skal hoppe ut av vinduet. Da sier far at gjør hun det skal han bryte opp døren. Begge sitter sammen med meg for at hun skal gjøre som hun sier. Hun gjør noen forsøk så far må ut på utsiden av huset for å se hva hun driver med. Bror som skulle inn og ordne noe og tilbake til kameraten i nabolaget, blir stående og rapportere hva hun gjør fra utsiden. Til sist blir far så sint at jenta skjønner at nå må hun gi seg. Hun skal gå på rommet om far går vekk. Igjen betingelser for at hun skal gjøre noe. I alle situasjoner jeg har sett og hørt familien i går dette igjen. "Om du gjør det - så skal du få osv" Kjøp og salg - bytte av tjenester.
Jeg får mor, som er mest hjemme med barna, til å fortelle litt om hva hun gjør med barna.
- Lesing for barna. Ubegrenset. Langt utover hva hun orker og selv synes er rimelig.
- Legging: Ikke faste tider. Ca. tid. Barna tøyer dette glatt en time.
- Godterier: Konsekvente. 5 kr hver lørdag.
- Grensesetting: Uklare beskjeder. Uklart om det er forstått. Mye mas. Diskuterer påbud med barna. Foreldrene ofte ikke helt enige.
Vi går igjennom disse 4 punktene og ser på hva som kan gjøres annerledes og hvorfor utifra målsetting.
Ad lesing: Mor setter grenser for hva hun orker: Ikke lese alle gangene barna vil.
Ad legging: Ca kl 21.
Godterier: Konsekvente i å begrense dette til kr. 5 på lørdager.
Grensesetting: Klare beskjeder. Sjekke at beskjedene er forstått.
Videre har mor sterkt behov for å "få litt avlastning". Reise bort noen dager. Foreldrene en kveld for seg selv. (teater, kino, gå ut). Vedr. avtaler med barna må foreldrene bli enige om hva de skal bestemme vis-a-vis barna. Ikke la seg manipulere.
Mor fortvilet. Tror hun er skyld i at alt ikke er som det skal. Tenker kun riktig eller galt. Er nå livredd for å bli stemplet som dårlig mor. Har investert så mye - tatt seg ut i alle år (klart forstrekket seg) i barna. Da jeg gikk var alle fire samlet i stuen. "Taran" sa at hun er "møkka lei av å være flink pike"
Skremmende lesning!!! Her blir det jo rett og slett fremstilt som at det er vi barna som er skyld i alt, at det er vi som styrer showet - men, ærlig talt, det er de voksne som er voksne, det er de som har ansvaret, det er de som skal veilede, styre og sette grenser. Man kan ikke legge "skylda" for at man ikke får til dette, på barna!
Jeg gjemte meg fordi jeg var redd, og det var ikke på badet, for der gikk det ikke an å låse døra - derimot på toalettet stengte jeg meg inne - og jeg rømte til bestemor, men ble henta hjem igjen! Jeg var redd denne skjeggete fremmede mannen, som ga uttrykk for at jeg var en liten ubetydelig drittunge, og at foreldrene mine var ofre for den reneste ondskap - 90% av det jeg fikk skylda for, var ikke meg en gang. Prøvde jeg å si i fra, ble jeg kalt løgner. Sa jeg ikke noe, ble jeg kalt feig - og resultatet ble gjerne ris og ørefik (eller juling, som noen vil kalle det). Jeg visste jo hva som ville skje så fort den fremmede hadde dratt, så hvorfor spille skuespill? Jeg ville snakke med noen som trodde på meg, og jeg ville snakke med dem alene! Og, lista på fire ting - det var ikke ubegrenset med lesing, ofte var det jeg som leste for bror fordi mamma ikke orket. Ang legging, det er strengt tatt foreldrenes ansvar å lage rutiner på det, og tro meg, jeg har prøvd både meg selv og mine egne barn på dette i alle år - med mer eller mindre hell - men ikke i verden om jeg kan skylde på unga for at de ikke hadde rutiner - det var mitt, som voksen, sitt valg! Jeg var på rommet mitt, i senga mi, jeg leste, tegnet eller hørte musikk, og jeg sovna når jeg ble trøtt - sånn er det fortsatt ;-) Ukelønna var konsekvent, og at vi forhandlet om ting, vel, det er også noe de voksne har lagt til rette for - i dag kan jeg jo se at det er en fordel, man må gi og ta, man må være ydmyk og høre på andre, selvom man ikke er enig :-)
At mamma tok på seg skylda er ikke så rart, hun var avhengig av "nervetabletter" som hun kalte dem, og hver gang hun var bekymret for noe, så ble det til at det var min feil - og da orket hun ikke mer, så hun skulle ta livet sitt. Det skulle hun sørge for at jeg fikk skylda for, blant annet ved å skrive brev til en advokat om hvor håpløs jeg var, og at hun derfor ikke så noen annen utvei enn å ta selvmord... En gang har jeg faktisk slått min egen mor, da kom jeg og ei venninne hjem fra diskotek og pappa sto ute på trappa. Han nekta å gå inn, fordi det hadde "klikka" for mamma. Da jeg kom inn i gangen, sto hun med hånda full av Valium som hun fortet seg å kaste inn i munnen når jeg kom inn. Da klappet jeg til henne av all kraft, så piller sprutet rundt i hele gangen. Så gikk jeg ut og sa til pappa at han fikk ta ansvar som voksen, før jeg pakket ALT av medisiner i en plastpose og tok med meg, før jeg ble med venninna mi, fordi jeg ikke turte å være hjemme lenger... *digresjon*
Besøk nr. 4:
"Hjemmebesøk. "Taran" begynte å bråke da jeg kom. Jeg ba mor slutte med å mase om at hun skulle være flink pike å komme ut fra rommet sitt. Jeg diskuterte emneområdene fra siste møte med mor. Ga en del eksempler for alternative reaksjonsmåter. Begynt så smått med innsiktsarbeidet i forbindelse med hvordan barn tenker og reagerer"
Her snakket han altså ikke med meg i det hele tatt...
Telefonsamtale med skolen:
"Telefon med rektor på skolen. Begynne i dag. Ikke bestemme noe før etter påske. Grunn til sen beskjed. Problemer med grensesetting. Behandles normalt som andre etter sykdom."
Denne rektoren skulle bli min sterkeste medspiller og den eneste som virkelig viste at han brydde seg etter hvert!
Besøk nr. 5:
"Hjemmebesøk. Begynte å bli sent på kvelden. Klaget over at bror maste med henne om skolen. Sovnet til vanlig tid. Om morgenen da hun ble vekket, dro hun dynen over hodet, svarte ikke, sto ikke opp. Mor skjønte at jenta ikke kom til å gå på skolen. Mor sov ikke hele natten. Kledde på seg under press. Da hun kom til døren begynte hun å gråte, gikk ut - stoppet ved sykkelen. Sto der en stund og gråt. Mor sa at hun fikk bare reise - nå er vi blitt enige om dette. Mor gikk inn og "Taran" kom etter. Mor ristet jenta og sa at det var dårlig gjort. Sa hun skulle gå på skolen. Mor tilbød å kjøre opp for å rekke skolen. De gjorde dette. På skolen gikk hun ikke ut av bilen. Mor tok henne til pappa på jobben. Da ville hun heller gå på skolen. Men de dro dit, og far ble med hjem og ga beskjed om at hun skulle møte til neste time. Far sa hun ikke skulle vise seg før etter skoletid. Hun kastet seg på sykkelen og sa hun ikke kom igjen. Dro til bestemor. Lovte å gå på skolen neste dag. Ikke gjort dette. Oppfører seg "tåelig bra", spiser og prater og forstår alt, men makter ikke gjennomføre å gå på skolen. Da hun skulle dra på skolen dro hun hjem til mor i stedet. Sa hun ikke ville til bestemor. "hun er er så sint og skal ringe til pappa om jeg ikke går på skolen". Mor sa hun kanskje kom til å reise bort en stund - til en søster i Bergen. Bestemor har tilbudt seg å ha "Taran" hos seg.
Vedr. skolen:
Jeg møter opp om morgenen. Følger "Taran" til skolen. Gitt klar beskjed om hva jeg kommer til å gjøre. Da jeg møter opp kl 8 var "Taran" gått før jeg kom. Neste dag sjekket hun om morgenen om de trodde jeg ville komme. Da de trodde det dro hun. Jeg fulgte opp i to uker.
Etter dette har "Taran" fulgt opp skolen som hun skal. Mor reiste til sin søster i Bergen slik at hun var borte den siste uken jeg skulle møte. Jeg var redd for at mor skulle gi "Taran" en åpning til å bli hjemme slik at jeg anbefalte mor å reise. I tillegg må sies at mor var virkelig sliten - så sliten og kaotisk at hun for alles del i tillegg til sin egen virkelig trengte å komme bort og få tingene på avstand. Da mor kom hjem igjen virket hun mye roligere og avbalansert. Mor og far føler de begynner å få tak på situasjonen og vil gjerne prøve selv. Familien kontakter meg til høsten."
Igjen, fremsatt sånn at det er de voksne som skal tas hensyn til, barna skal føye seg. Det blir ikke gjort noe for å finne ut hvorfor situasjonen oppsto, ingenting for å bearbeide det som har skjedd. Ingen innsats på "tilbakeføring" til skolen - for hver dag som gikk, ble det enda vanskeligere å ta skrittet å gå på skolen. Jeg visste det ville komme masse spørsmål, jeg visste at "folk" snakket, og at jeg da i tillegg fikk skylda for at mamma var dårlig, det ble for mye for en tiåring. Alle disse samtalene er gjort i løpet av under to mnd.
Når psykologen (har googlet han nå, og da er han registrert som barnevernspedagog) sier at han har gitt klar beskjed om hva han kommer til å gjøre: Vel, han sa at han skulle følge meg på skolen og parkere bilen utenfor gjerdet. Dersom jeg kom ut, skulle han gi meg brekkmiddel, sånn at jeg kom til å kaste opp, og det skulle han gjøre hver dag til jeg gikk på skolen. Om jeg kom ut av klasserommet i timen (han skulle sitte på gangen og passe på) skulle han bære meg inn igjen i klasserommet og låse døra, sånn at jeg ikke kom meg ut, verken i friminuttene eller i timene, og jeg skulle heller ikke få gå på do. Så skulle han fortelle alle de andre barna om hvor dum jeg var, sånn at de kom til å le av meg...
Klart jeg ikke turte annet enn å gå på skolen da, men det var et helvete, 24 timer i døgnet... Redningen ble rektor, jeg fikk snike meg inn på hans kontor uten at psykologen så det, rektor trodde på meg, trøstet meg, hørte på meg, snakket med meg, vi spilte rollespill og kom fram til løsninger på situasjoner. Vi knyttet et spesielt bånd, og det hadde vi resten av barneskolen, men det var "hemmelig", det måtte ikke "komme ut", for da var han redd mobbingen ville eskalere enda mer... Så, det var i grunn tre ting som redda meg gjennom både barneskolen og ungdomsskolen: Det var rektor, det var jobben i stallen og vennene der, og det var idretten!
Avslutningsnotat - høsten:
"Taran" ble meldt til inntak pga skolevegring med angstanfall, hjertebank, søvnløshet og vondt i magen og periodevis redd for å kjøre buss og bil.
Etter tre samtaler her ved barnevernklinikken med "Taran", mor og far ble vi enige om at vi skulle fortsette møtene hjemme hos dem.
Vurdering: Usikre, fortvilte foreldre som tross voldsom investering og engasjement i barna, ikke klarte å sette adekvate grenser og gi dem den tryggheten de hadde behov for.
Målsetting: Gi foreldrene innsikt på betydningen av grensesetting. Klare avtaler. Oppgang av hva er voksnes ansvar i forhold til barns.
Resultat: Familien mestrer situasjonen godt. "Taran" begynte på skolen igjen. Hjemmebesøk på dagen med mor. Hjemmebesøk på kvelden med mor og far. Familien kontakter meg etter behov. PPT og skole er gitt beskjed om dette."
Tja, etter som det står i journalen, så var det kun to møter ved barnevernklinikken, før vi begynte med hjemmebesøk...
Jeg kjenner at det er tøft å lese dette, og ikke minst synes jeg det er skremmende hvordan jeg som barn blir behandlet av alle de voksne i denne situasjonen. Det virker ikke som om fokuset i det hele tatt har vært på årsak og sammenheng, men på å gjøre hverdagen bedre for de voksne. Etter å ha lest en god del både om psykologi generelt, barnepsykologi og ikke minst en masse om barneoppdragelse, det å se barna sine, hvordan barn tenker i forhold til alder osv, så klarer jeg ikke å se at mye har blitt gjort for barnets beste her. I min verden er ikke trusler og vold, veien å gå for å få trygge barn... Nå er jeg kanskje inhabil i denne saken, nettopp fordi den handler om meg - men jeg vet hva denne episoden gjorde med meg. Jeg vet at eneste grunnen til at jeg begynte å gå på skolen igjen, var for å slippe og kaste opp og bli nedverdiget med å bli låst inn i klasserommet. Angsten min var der like fullt, magen var like vond, tankene var akkurat de samme - eller kanskje ble dette værre av dette også... Jeg har lært meg å leve med angsten og panikken, det er sjelden jeg kjenner på den lenger, men når det kommer, så vet jeg også at det går over. Har jo skrevet litt om panikk og angst tidligere i bloggen, og jeg vet at det kom rett før jeg ble henvist til BUP, og jeg tror det har en sammenheng med at vi fikk klasserom nede i en kjeller, samtidig med at jeg ble stengt inne på do for å kaste opp... broren min og jeg ble også låst inne både på rommene våre og i kjelleren når vi var mindre - noe som helt sikkert heller ikke har hjulpet spesielt mye. I tillegg har jeg en over middels frykt for brann, etter at jeg mistet et veldig nært menneske i brann da jeg var 6 år, kanskje var det etter dette jeg slutta å sove om natta? Det kan jeg ikke huske...
Jeg håper virkelig at psykiatrien er bedre i dag enn den var den gangen, og etter å ha lest hvordan ting ble gjort i min sak, så ser jeg også at det kanskje er en grunn til at mange på min alder faktisk sliter veldig med psykiske problemer. Om de har blitt tatt like lite på alvor, og blitt stilt til ansvar for andres ve og vel når de var små, vel, så skjønner jeg at de sliter med å finne sin plass som voksen! Jeg er glad for at jeg hadde det bittelille nettverket rundt meg som jeg hadde, som jeg kunne være meg sjøl og hvor jeg var helt likeverdig. Hvor ingen så rart på meg for at jeg var adoptert, og som aksepterte at ikke alle var like - dere som er, og har vært der, vet hvem dere er, uten dere ville alt vært annerledes <3
Den gangen ble jeg henvist til BUP, dette var i 1982, og i journalen fra inntaksmøtet står følgende å lese:
""Taran", 11 år (! spesielt, siden jeg da så vidt var fylt 10 år), siste tre uker hatt vansker med å gå på skolen. Redd. Vondt i magen. Vært hos legen. Fikk 40 ml Vallergan kl 1930. Sovner ikke om kvelden.
Panikk med oppkast. Tåler ikke å se andre kaste opp. Hjemme fra skolen er hun "vanlig". Vanskelig å be om å gjøre noe. Blir mye mas og kjefting. Ikke problemer på skolen.
Kan komme ut i stuen. Hjertet banker kraftig. Lager bråk av at hun ikke får det som hun vil.
Panikk for å kjøre buss. Skal drepe seg. Kvitt henne. Mye bedre. Stjele hele butikken. Tenne på alle hus. Skal flytte. Vil ikke bo hjemme. Tenne på alle mennesker. Vil ikke gå på skolen. Far idiotisk. Får ikke hull i ørene en gang. Slutter ikke opp før hun får hull i ørene. Vil ha det i dag. Sier: Mine unger skal ikke gå på skolen. Skiter i mor. Drar, så kan foreldrene sitte å grine seg ihjel. Far blir sint. Truer med å gi ris. De sier på tv/radio og aviser at det ikke er lov - truer med politi. Flytte til tante i Bergen. Jenta er lovet hull i ørene om hun går på skolen, men hun går ikke før hun har fått hull i ørene. Blir ertet for at hun ikke har fått det har hun sagt. Setter seg tydeligvis stadig i den situasjonen. Later som hun hadde vondt i magen. Bruker alle midler for å oppnå ting - fordeler. Hull i ørene ønsket seg i ett år. Barbiedukke ønsket seg i tre år. Maktkamp mellom datter og foreldre."
Når jeg leser dette, så kjenner jeg ikke igjen så altfor mye, noe så klart, men langt fra alt! Jo, jeg ville ikke gå på skolen, rett og slett fordi jeg ikke hadde det bra på skolen. Det var mange som var stygge mot meg, som mobbet, det meste gikk på andre ting enn meg sjøl, ting jeg ikke kunne gjøre noe med (som at jeg var adoptert, at jeg hadde gått i barnehage og at mamma jobbet i stedet for å være hjemme), men jeg tok aldri igjen, jeg viste ikke at jeg tok meg nær av det, jeg bare gikk unna. Jeg snakket ikke med noen om det, verken venninner eller voksne - dvs jeg prøvde innimellom, men ble ikke trodd, og da syntes jeg ikke det var noen vits...
Panikken for å kjøre buss, var vel mer en motvilje mot det, fordi jeg ble bilsyk, at jeg skulle drepe meg - vel, jeg var hellig overbevist om at jeg bare var i veien for alle, at jeg ikke var bra nok... At jeg syntes far var idiotisk - vel, det har jo sine naturlige grunner i blant annet at han ga meg ris...og at mor bare så på uten å gripe inn... Og ja, jeg prøvde å anmelde til politiet, men ble ikke trodd :-( Jeg latet slett ikke som jeg hadde vondt i magen - jeg hadde vondt i magen, og det hadde jeg til jeg var nærmere 30 år gammel og endelig klarte å takle panikk og angst på egenhånd!!! Stjele har jeg aldri gjort, jeg sa nok disse tingene fordi jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor, men ville ha oppmerksomhet. Samtidig husker jeg at vedkommende spurte om og om igjen om hva jeg het, hva mamma og pappa het, adressen vår, hva de jobbet med, og det var om igjen og om igjen, noe jeg følte var veldig unødvendig og lite viktig. Og så syntes jeg det var vanskelig å fortelle hvordan jeg hadde det, når mamma og pappa var til stede - de var jo en stor del av grunnen til at jeg følte det som jeg gjorde... Som mor selv nå, så er det absolutt ting i disse uttallelsene og beskrivelsene som ville ringt noen bjeller hos meg - både som voksenperson, som mamma og som medmenneske. En ti-åring oppfører seg ikke på den måten om alt er greit...tanken på at det kanskje har vært ADHD i bildet også, men det var vel ikke "oppfunnet" enda, på den tiden? At jeg var redd for å kaste opp, starta vel egentlig med at jeg ble stengt inne på do siste gangen jeg gjorde det, og fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme ut igjen før jeg var ferdig, for det skulle ikke søles i resten av huset... Siden den gangen har jeg ikke kasta opp, og det er over 31 år siden!!! Og panikken for det, er ikke blitt mindre med årene - det eneste er at jeg ikke engang husker hvordan det var og hva jeg egentlig er redd for :-/ Broren min visste også å bruke dette, da han ikke hadde noen problemer med å kaste opp i det hele tatt - innimellom gjorde han det med vilje, bare for at jeg skulle få angstanfall...type, åpne døra mi om natta, bråke så jeg våkna, for så å gå på do og kaste opp så høyt han kunne med døra på vid gap...og så lo han og ertet meg etterpå....
Ny samtale:
"Til stede Mor, Far og "Taran"
"Taran" ville ikke inn. Gjorde motstand. Far bar og dro henne inn på kontoret. Begynte og hyle og skrike som sist, men roet seg fort ned.
Hun hadde nå fått hull i ørene. Sist møte ble vi enige om at de skulle sette seg ned og gå gjennom hva "Taran" hadde skrytt til venninner at hun skulle få. Dette hadde tydeligvis vært et stort press på jenta. Hun har fortsatt ikke gått på skolen som hun lovte om hun fikk hull i ørene.
Vi snakket endel om måter å snakke med hverandre på. For å demme opp om foreldrenes massive krav om å fortsette å gå på skolen.
- Fortsette å være flink jente
- Fortsette å ikke skuffe dem
- Fortsette å gi dem grunn til å være stolte
- Fortsette å forsake seg selv og dermed slutte med dette tullet - så tok jeg direkte opp med dem at jeg opplevde "Tarans" livssituasjon for så alvorlig og at hun klart ikke var i stand til å gå på skolen så det måtte hun ikke gjøre om hun aldri så gjerne ville.
Skolearbeidet hjemme måtte fortsette. Ikke ute og leke som vanlig.
Videre skulle jeg snakke med skolen om at hun fortsatt en tid fremover ikke kommer på skolen."
Kan jo begynne med at grunnen til at jeg var redd denne gangen, var at vi havnet midt oppi en ulykke på motorveien på vei til møtet, og at jeg hadde fullstendig panikk for dette. Og at jeg hadde skrytt til andre om at jeg skulle få hull i ørene, var jo nettopp for å vise at jeg passet inn, at jeg var som dem... Dette møtet var kun to dager etter inntaksmøtet, og det er vel begrenset hvor mye som skjer på to dager?!
Jeg ser nå at her synes jeg de har feil fokus! I stedet for å finne ut av HVORFOR jeg faktisk ikke ville på skolen, så kom de med en rekke krav - at jeg skulle være flink, ikke skuffe dem, gi dem grunn til å være stolte og at jeg skulle forsake meg sjøl fordi min skolenekt var bare tull...! I dag blir jeg helt skremt av at de kunne behandle et barn på den måten, jeg husket ikke noe særlig av dette før jeg begynte å lese, men mye av det demrer nå... Følelsen av å ikke bli tatt på alvor, følelsen av at jeg var totalt mislykket...
Samtale nr. 3 ble (på grunn av min frykt for motorveien) hjemmebesøk:
"Tilstede var "Taran, bror, mor og far.
Bror gikk ut og "Taran" løp inn på badet da jeg kom. Mor og far truer, trygler og ber henne om å komme ut. Jenta nekter. Jeg sier til foreldrene at hun for min del kan være der inntil videre. Kort etter roper "Taran" at hun skal hoppe ut av vinduet. Da sier far at gjør hun det skal han bryte opp døren. Begge sitter sammen med meg for at hun skal gjøre som hun sier. Hun gjør noen forsøk så far må ut på utsiden av huset for å se hva hun driver med. Bror som skulle inn og ordne noe og tilbake til kameraten i nabolaget, blir stående og rapportere hva hun gjør fra utsiden. Til sist blir far så sint at jenta skjønner at nå må hun gi seg. Hun skal gå på rommet om far går vekk. Igjen betingelser for at hun skal gjøre noe. I alle situasjoner jeg har sett og hørt familien i går dette igjen. "Om du gjør det - så skal du få osv" Kjøp og salg - bytte av tjenester.
Jeg får mor, som er mest hjemme med barna, til å fortelle litt om hva hun gjør med barna.
- Lesing for barna. Ubegrenset. Langt utover hva hun orker og selv synes er rimelig.
- Legging: Ikke faste tider. Ca. tid. Barna tøyer dette glatt en time.
- Godterier: Konsekvente. 5 kr hver lørdag.
- Grensesetting: Uklare beskjeder. Uklart om det er forstått. Mye mas. Diskuterer påbud med barna. Foreldrene ofte ikke helt enige.
Vi går igjennom disse 4 punktene og ser på hva som kan gjøres annerledes og hvorfor utifra målsetting.
Ad lesing: Mor setter grenser for hva hun orker: Ikke lese alle gangene barna vil.
Ad legging: Ca kl 21.
Godterier: Konsekvente i å begrense dette til kr. 5 på lørdager.
Grensesetting: Klare beskjeder. Sjekke at beskjedene er forstått.
Videre har mor sterkt behov for å "få litt avlastning". Reise bort noen dager. Foreldrene en kveld for seg selv. (teater, kino, gå ut). Vedr. avtaler med barna må foreldrene bli enige om hva de skal bestemme vis-a-vis barna. Ikke la seg manipulere.
Mor fortvilet. Tror hun er skyld i at alt ikke er som det skal. Tenker kun riktig eller galt. Er nå livredd for å bli stemplet som dårlig mor. Har investert så mye - tatt seg ut i alle år (klart forstrekket seg) i barna. Da jeg gikk var alle fire samlet i stuen. "Taran" sa at hun er "møkka lei av å være flink pike"
Skremmende lesning!!! Her blir det jo rett og slett fremstilt som at det er vi barna som er skyld i alt, at det er vi som styrer showet - men, ærlig talt, det er de voksne som er voksne, det er de som har ansvaret, det er de som skal veilede, styre og sette grenser. Man kan ikke legge "skylda" for at man ikke får til dette, på barna!
Jeg gjemte meg fordi jeg var redd, og det var ikke på badet, for der gikk det ikke an å låse døra - derimot på toalettet stengte jeg meg inne - og jeg rømte til bestemor, men ble henta hjem igjen! Jeg var redd denne skjeggete fremmede mannen, som ga uttrykk for at jeg var en liten ubetydelig drittunge, og at foreldrene mine var ofre for den reneste ondskap - 90% av det jeg fikk skylda for, var ikke meg en gang. Prøvde jeg å si i fra, ble jeg kalt løgner. Sa jeg ikke noe, ble jeg kalt feig - og resultatet ble gjerne ris og ørefik (eller juling, som noen vil kalle det). Jeg visste jo hva som ville skje så fort den fremmede hadde dratt, så hvorfor spille skuespill? Jeg ville snakke med noen som trodde på meg, og jeg ville snakke med dem alene! Og, lista på fire ting - det var ikke ubegrenset med lesing, ofte var det jeg som leste for bror fordi mamma ikke orket. Ang legging, det er strengt tatt foreldrenes ansvar å lage rutiner på det, og tro meg, jeg har prøvd både meg selv og mine egne barn på dette i alle år - med mer eller mindre hell - men ikke i verden om jeg kan skylde på unga for at de ikke hadde rutiner - det var mitt, som voksen, sitt valg! Jeg var på rommet mitt, i senga mi, jeg leste, tegnet eller hørte musikk, og jeg sovna når jeg ble trøtt - sånn er det fortsatt ;-) Ukelønna var konsekvent, og at vi forhandlet om ting, vel, det er også noe de voksne har lagt til rette for - i dag kan jeg jo se at det er en fordel, man må gi og ta, man må være ydmyk og høre på andre, selvom man ikke er enig :-)
At mamma tok på seg skylda er ikke så rart, hun var avhengig av "nervetabletter" som hun kalte dem, og hver gang hun var bekymret for noe, så ble det til at det var min feil - og da orket hun ikke mer, så hun skulle ta livet sitt. Det skulle hun sørge for at jeg fikk skylda for, blant annet ved å skrive brev til en advokat om hvor håpløs jeg var, og at hun derfor ikke så noen annen utvei enn å ta selvmord... En gang har jeg faktisk slått min egen mor, da kom jeg og ei venninne hjem fra diskotek og pappa sto ute på trappa. Han nekta å gå inn, fordi det hadde "klikka" for mamma. Da jeg kom inn i gangen, sto hun med hånda full av Valium som hun fortet seg å kaste inn i munnen når jeg kom inn. Da klappet jeg til henne av all kraft, så piller sprutet rundt i hele gangen. Så gikk jeg ut og sa til pappa at han fikk ta ansvar som voksen, før jeg pakket ALT av medisiner i en plastpose og tok med meg, før jeg ble med venninna mi, fordi jeg ikke turte å være hjemme lenger... *digresjon*
Besøk nr. 4:
"Hjemmebesøk. "Taran" begynte å bråke da jeg kom. Jeg ba mor slutte med å mase om at hun skulle være flink pike å komme ut fra rommet sitt. Jeg diskuterte emneområdene fra siste møte med mor. Ga en del eksempler for alternative reaksjonsmåter. Begynt så smått med innsiktsarbeidet i forbindelse med hvordan barn tenker og reagerer"
Her snakket han altså ikke med meg i det hele tatt...
Telefonsamtale med skolen:
"Telefon med rektor på skolen. Begynne i dag. Ikke bestemme noe før etter påske. Grunn til sen beskjed. Problemer med grensesetting. Behandles normalt som andre etter sykdom."
Denne rektoren skulle bli min sterkeste medspiller og den eneste som virkelig viste at han brydde seg etter hvert!
Besøk nr. 5:
"Hjemmebesøk. Begynte å bli sent på kvelden. Klaget over at bror maste med henne om skolen. Sovnet til vanlig tid. Om morgenen da hun ble vekket, dro hun dynen over hodet, svarte ikke, sto ikke opp. Mor skjønte at jenta ikke kom til å gå på skolen. Mor sov ikke hele natten. Kledde på seg under press. Da hun kom til døren begynte hun å gråte, gikk ut - stoppet ved sykkelen. Sto der en stund og gråt. Mor sa at hun fikk bare reise - nå er vi blitt enige om dette. Mor gikk inn og "Taran" kom etter. Mor ristet jenta og sa at det var dårlig gjort. Sa hun skulle gå på skolen. Mor tilbød å kjøre opp for å rekke skolen. De gjorde dette. På skolen gikk hun ikke ut av bilen. Mor tok henne til pappa på jobben. Da ville hun heller gå på skolen. Men de dro dit, og far ble med hjem og ga beskjed om at hun skulle møte til neste time. Far sa hun ikke skulle vise seg før etter skoletid. Hun kastet seg på sykkelen og sa hun ikke kom igjen. Dro til bestemor. Lovte å gå på skolen neste dag. Ikke gjort dette. Oppfører seg "tåelig bra", spiser og prater og forstår alt, men makter ikke gjennomføre å gå på skolen. Da hun skulle dra på skolen dro hun hjem til mor i stedet. Sa hun ikke ville til bestemor. "hun er er så sint og skal ringe til pappa om jeg ikke går på skolen". Mor sa hun kanskje kom til å reise bort en stund - til en søster i Bergen. Bestemor har tilbudt seg å ha "Taran" hos seg.
Vedr. skolen:
Jeg møter opp om morgenen. Følger "Taran" til skolen. Gitt klar beskjed om hva jeg kommer til å gjøre. Da jeg møter opp kl 8 var "Taran" gått før jeg kom. Neste dag sjekket hun om morgenen om de trodde jeg ville komme. Da de trodde det dro hun. Jeg fulgte opp i to uker.
Etter dette har "Taran" fulgt opp skolen som hun skal. Mor reiste til sin søster i Bergen slik at hun var borte den siste uken jeg skulle møte. Jeg var redd for at mor skulle gi "Taran" en åpning til å bli hjemme slik at jeg anbefalte mor å reise. I tillegg må sies at mor var virkelig sliten - så sliten og kaotisk at hun for alles del i tillegg til sin egen virkelig trengte å komme bort og få tingene på avstand. Da mor kom hjem igjen virket hun mye roligere og avbalansert. Mor og far føler de begynner å få tak på situasjonen og vil gjerne prøve selv. Familien kontakter meg til høsten."
Igjen, fremsatt sånn at det er de voksne som skal tas hensyn til, barna skal føye seg. Det blir ikke gjort noe for å finne ut hvorfor situasjonen oppsto, ingenting for å bearbeide det som har skjedd. Ingen innsats på "tilbakeføring" til skolen - for hver dag som gikk, ble det enda vanskeligere å ta skrittet å gå på skolen. Jeg visste det ville komme masse spørsmål, jeg visste at "folk" snakket, og at jeg da i tillegg fikk skylda for at mamma var dårlig, det ble for mye for en tiåring. Alle disse samtalene er gjort i løpet av under to mnd.
Når psykologen (har googlet han nå, og da er han registrert som barnevernspedagog) sier at han har gitt klar beskjed om hva han kommer til å gjøre: Vel, han sa at han skulle følge meg på skolen og parkere bilen utenfor gjerdet. Dersom jeg kom ut, skulle han gi meg brekkmiddel, sånn at jeg kom til å kaste opp, og det skulle han gjøre hver dag til jeg gikk på skolen. Om jeg kom ut av klasserommet i timen (han skulle sitte på gangen og passe på) skulle han bære meg inn igjen i klasserommet og låse døra, sånn at jeg ikke kom meg ut, verken i friminuttene eller i timene, og jeg skulle heller ikke få gå på do. Så skulle han fortelle alle de andre barna om hvor dum jeg var, sånn at de kom til å le av meg...
Klart jeg ikke turte annet enn å gå på skolen da, men det var et helvete, 24 timer i døgnet... Redningen ble rektor, jeg fikk snike meg inn på hans kontor uten at psykologen så det, rektor trodde på meg, trøstet meg, hørte på meg, snakket med meg, vi spilte rollespill og kom fram til løsninger på situasjoner. Vi knyttet et spesielt bånd, og det hadde vi resten av barneskolen, men det var "hemmelig", det måtte ikke "komme ut", for da var han redd mobbingen ville eskalere enda mer... Så, det var i grunn tre ting som redda meg gjennom både barneskolen og ungdomsskolen: Det var rektor, det var jobben i stallen og vennene der, og det var idretten!
Avslutningsnotat - høsten:
"Taran" ble meldt til inntak pga skolevegring med angstanfall, hjertebank, søvnløshet og vondt i magen og periodevis redd for å kjøre buss og bil.
Etter tre samtaler her ved barnevernklinikken med "Taran", mor og far ble vi enige om at vi skulle fortsette møtene hjemme hos dem.
Vurdering: Usikre, fortvilte foreldre som tross voldsom investering og engasjement i barna, ikke klarte å sette adekvate grenser og gi dem den tryggheten de hadde behov for.
Målsetting: Gi foreldrene innsikt på betydningen av grensesetting. Klare avtaler. Oppgang av hva er voksnes ansvar i forhold til barns.
Resultat: Familien mestrer situasjonen godt. "Taran" begynte på skolen igjen. Hjemmebesøk på dagen med mor. Hjemmebesøk på kvelden med mor og far. Familien kontakter meg etter behov. PPT og skole er gitt beskjed om dette."
Tja, etter som det står i journalen, så var det kun to møter ved barnevernklinikken, før vi begynte med hjemmebesøk...
Jeg kjenner at det er tøft å lese dette, og ikke minst synes jeg det er skremmende hvordan jeg som barn blir behandlet av alle de voksne i denne situasjonen. Det virker ikke som om fokuset i det hele tatt har vært på årsak og sammenheng, men på å gjøre hverdagen bedre for de voksne. Etter å ha lest en god del både om psykologi generelt, barnepsykologi og ikke minst en masse om barneoppdragelse, det å se barna sine, hvordan barn tenker i forhold til alder osv, så klarer jeg ikke å se at mye har blitt gjort for barnets beste her. I min verden er ikke trusler og vold, veien å gå for å få trygge barn... Nå er jeg kanskje inhabil i denne saken, nettopp fordi den handler om meg - men jeg vet hva denne episoden gjorde med meg. Jeg vet at eneste grunnen til at jeg begynte å gå på skolen igjen, var for å slippe og kaste opp og bli nedverdiget med å bli låst inn i klasserommet. Angsten min var der like fullt, magen var like vond, tankene var akkurat de samme - eller kanskje ble dette værre av dette også... Jeg har lært meg å leve med angsten og panikken, det er sjelden jeg kjenner på den lenger, men når det kommer, så vet jeg også at det går over. Har jo skrevet litt om panikk og angst tidligere i bloggen, og jeg vet at det kom rett før jeg ble henvist til BUP, og jeg tror det har en sammenheng med at vi fikk klasserom nede i en kjeller, samtidig med at jeg ble stengt inne på do for å kaste opp... broren min og jeg ble også låst inne både på rommene våre og i kjelleren når vi var mindre - noe som helt sikkert heller ikke har hjulpet spesielt mye. I tillegg har jeg en over middels frykt for brann, etter at jeg mistet et veldig nært menneske i brann da jeg var 6 år, kanskje var det etter dette jeg slutta å sove om natta? Det kan jeg ikke huske...
Jeg håper virkelig at psykiatrien er bedre i dag enn den var den gangen, og etter å ha lest hvordan ting ble gjort i min sak, så ser jeg også at det kanskje er en grunn til at mange på min alder faktisk sliter veldig med psykiske problemer. Om de har blitt tatt like lite på alvor, og blitt stilt til ansvar for andres ve og vel når de var små, vel, så skjønner jeg at de sliter med å finne sin plass som voksen! Jeg er glad for at jeg hadde det bittelille nettverket rundt meg som jeg hadde, som jeg kunne være meg sjøl og hvor jeg var helt likeverdig. Hvor ingen så rart på meg for at jeg var adoptert, og som aksepterte at ikke alle var like - dere som er, og har vært der, vet hvem dere er, uten dere ville alt vært annerledes <3
mandag 18. november 2013
Å leve med nakkeprolaps
Den siste uka har nakkeprolaps fått mye oppmerksomhet i media, og ikke minst på sosiale medier, etter at det ble kjent at Kronprinsesse Mette-Marit nå er blitt operert for dette.
http://www.seher.no/royal/kronprinsesse-mette-marit-m%C3%A5-opereres-67526
Det er ikke måte på hvordan dette har engasjert, og det har haglet med mye mer enn lykkeønskninger, for å si det forsiktig... Jeg blir flau over hvordan folk tillater seg å kommentere, om det er misunnelse eller hva det måtte være vet jeg ikke, men det er flaut!
Jeg sa vel i en kommentar jeg også, da det først ble kjent at hun var sykmeldt for nakkeprolaps, at "hun får vel operasjon uten å vente i votter og vinter", men det var ikke vondt ment - over hodet ikke! Tvert i mot er jeg glad på hennes vegne, og jeg håper hun blir frisk igjen. Jeg vet at mange står på venteliste for en slik operasjon, men jeg vet også at majoriteten av oss som har nakkeprolaps ikke en gang blir vurdert til dette, fordi operasjonen innebærer risiko, og ikke alle prolapser er av sånn art at de bør eller kan opereres pga det. Om Kronprinsessens prolaps er av den ene eller andre typen, er meg ikke kjent, men tenk om hun har en slik som jeg har, som legene i utgangspunktet ikke vil operere...tenk om hun har det, og at operasjonen blir vellykket - hva kan det bety for oss? Jo, siden hun er en "offentlig" person, kan hun bane vei for at også vi kan få hjelp! Det får jo ikke vært annet enn positivt? Uansett har hun satt et ansikt på en lidelse som veldig mange sliter med, men som av mange bare blir føyset vekk som latskap og feighet... Jeg følger med for å se hvordan det går med henne ihvertfall, for det er et bitte lite halmstrå å holde fast i :-)
Nå arter vel en prolaps seg på flere måter, noen har en eller flere i årevis uten å plages av det, og kanskje også uten å vite om det. Andre har store plager - jeg visste jo ikke engang at jeg hadde det, før det hadde gått 19 år!!!
Symptomene på nakkeprolaps er mange, noen har ett, noen har "alle" - her er en liste jeg fant da jeg søkte når jeg fikk diagnosen:
- Sterke utstrålende smerter i en eller begge armene. Nervesmerter er intense og mange beskriver dem som tannverklignende.
- Svekket kraft i arm/hånd.
- Prikking/murring eller nedsatt følelse i arm/fingre.
- Smerter mellom skulderbladene.
Det er ikke alltid at man har smerter i nakken, men bare symptomer fra armen(e), og i de aller fleste tilfeller har man smerter mellom skulderbladene.
Min historie starter med en bilulykke i 1991, da jeg taka rundt med bil uten nakkestøtter. Bilen gikk en og en halv gang rundt, før den vippa tilbake og landa på hjulene igjen. Jeg var alene i bilen, og den ble såpass ødelagt at det ikke gikk an å åpne dørene, jeg måtte legge meg på tvers inni og sparke opp døra for å komme meg ut. Adrenalinet var på topp, og jeg kjente ingen smerter, det eneste synlige var kraftige blåmerker etter bilbeltet og et par skrubbsår på et kne og en finger. Etter hvert kom det flere til stedet, og jeg ble tilbudt tur til legevakta, men takket nei, og ville bare ha skyss hjem igjen... Kvelden gikk forsåvidt greit, men utover natta kom nakkesmertene, og på morgenen dagen etter klarte jeg verken å snu på hodet eller bevege venstrearmen. Dermed var det tid for å komme seg til lege... Som konkluderte med at det ikke var noe galt med nakken, siden jeg ikke hadde blitt påkjørt bakfra var det ingen fare for nakkeskade, bare unngå trekk på nakken, så blir det nok bra! Det ble jo bedre etter en tid, men helt bra ble det ikke, var flere turer innom div leger, men alle sa det samme, ingen skade bare litt "vondt" og ingen behov for ytterligere undersøkelse...
Ett år etter var jeg passasjer i en bil som frontkolliderte i ca 70 km/t, denne gangen brukte jeg ikke belte (utrolig teit, men sånn var det nå den gangen) og jeg ble slengt ut gjennom frontruta på bilen. Denne gangen fikk jeg et kutt i panna og skikkelig vondt i hodet, og jeg ble kjørt til legevakta av to damer som kom til stedet rett etter at det skjedde. Dvs, de fant ikke legevakta, så de endte med å få meg over i en taxi og fulgte etter den til legevakta. Der ble jeg stripset sammen, også da klaget jeg på nakken, og det ble tatt vanlig røntgen. I følge epikrisen (den fikk jeg innhentet i fjor) var det synlig skade i nakken, men heller ikke nå ble det gjort noe. Jeg ble bare sendt hjem med beskjed om å ta det med ro, og ta kontakt med legen om det ble værre... Noe jeg også gjorde, og fikk en liten periode beskjed om å kjøpe myk nakkekrave - det var veldig viktig at den var myk og ikke hard... (nå sier jo spesialistene at man SKAL bruke stiv nakkekrave, selvom de ikke er helt enige om hvor lenge - alt fra 6 uker til 6 mnd, men det "vanlige" er vel 3 mnd) Igjen ble nakken en periode bedre, men så værre igjen. Alle legebesøk etterpå konkluderte med "sannsynlig whiplash" som jo var en populær diagnose på begynnelsen av 90-tallet. Med påfølgende konklusjon at det ikke var mulig å behandle den type skader, så det måtte man bare leve med.
Jeg har i alle årene etterpå slitt med mer eller mindre smerter i nakken, hodet, ansiktet, skuldrene og særlig den ene armen. Lammelser i arm, fingre og halve ansiktet. Vært ut og inn hos leger, blitt testet for alt fra leddgikt til MS, prøvd alskens smertestillende og betennelsesdempende uten at det har virket nevneverdig...
Har slitt med mye smerter, og ikke minst de lammelsene som plutselig tar vekk all kraft, slik at jeg mister det jeg måtte holde i hånda på det tidspunktet - flere ganger har jeg mistet ting i gulvet :( Har også slitt litt med inkontinens innimellom, det er usikkert om dette kommer fra prolapsen, men det kan gjøre det...
Så, i 2010 fikk jeg atter et skikkelig anfall, der jeg trodde seriøst at jeg hadde ødelagt begge skulderbladene. Jeg klarte knapt å puste, jeg satt oppreist i sofaen hele natta, med begge armene over hodet, for det ga mest smertelindring. Men, det ble jo så klart slitsomt, og det ble ingen søvn på den måten. Til slutt så jeg ingen annen råd enn å kontakte fastlegen, og fikk time. Da jeg møtte opp, kom jeg til en legestudent, forklarte symptomene mine og etter littt klemming og tøy/bøy fra henne, konkluderte hun med nakkeprolaps :-o Jeg så vel mer eller mindre sjokkskada ut tror jeg, og jeg glemte helt å spørre noe mer om det, jeg var overbevist om at hun tok feil - de værste smertene satt jo mellom skulderbladene, ikke i nakken! Jeg reiste hjem og satte meg til ved pc'n for å google - og jommen stemte alt... Da ringte jeg røntgen og ba om MR, siden en prolaps ikke vil synes ved vanlig røntgen eller CT. Så ringte jeg fastlegen for å få henvisning, sånn at prisen ble litt hyggeligere. Han var skeptisk og mente det ikke hadde noen hensikt å få MR på dette tidspunktet, men skrev nå motvillig ut en henvisning. Uka etter fikk jeg bekreftet at jeg hadde prolaps, og da falt mange brikker på plass...
Omkvedet var at prolaps blir bra i løpet av 1-4 mnd, så det var ingen vits i å bli henvist videre, jeg ble pepret med smertestillende og betennelsesdempende som hadde så godt som ingen virkning, med unntak av at den tok den værste hodepinen. Men, etter et par mnd ble jeg henvist til Nevrolog, også der ble det konstatert nakkeprolaps (ikke så rart kanskje, siden de fikk MR-resultatet), og de ville også prøve ut medikamenter i tillegg til stiv nakkekrave... Etter å ha vært hos både "vanlig" nevrolog og to nevrologspesialister, hadde jeg prøvd ut krave - med det som resultat at det ble MYE værre, så den ble i all hast fjernet igjen etter et par uker, smertestillende av x antall typer og styrker, flere typer betennelsesdempende, antidepressiva og epilepsimedisiner som skulle hjelpe på nervesmertene - men ingenting hjalp... Fordi jeg hadde oftere migreneanfall også, så fikk jeg i tillegg utskrevet migrenemedisin, men nevrologen anbefalte å bruke vanlig Aspirin mot migrenen, da de hadde gode resultater med det - og det har hjulpet meg veldig!!! Det er reseptfritt og jeg anbefaler det til alle med migrene, at de ihvertfall gir det en sjanse, for migrenemedisiner er fulle av plagsomme bivirkninger :-(
Jeg leste til øyet ble stort og vått, og det fantes behandling - operasjon! Jeg spurte alle spesialistene om dette, men de var enstemmig enige i at det var uaktuelt. Prolapsen sitter sånn til, at risikoene ved en operasjon er ikke mindre enn sannsynligheten for å bli bedre, tvert i mot. Derfor har de konkludert med at jeg ikke vil få innvilget operasjon, med mindre tilstanden blir så alvorlig at det ikke utgjør noen forskjell om den blir mislykket - altså må jeg bli fullstendig lam før de våger, siden det er den værste risikoen. Da først vil de evt prøve... Smertene garanterer de ikke for at blir borte uansett, så det argumentet veier ikke opp for risikoen, og jeg har fått klar beskjed om at jeg nok må belage meg på smerter resten av livet... Hurra!
I fjor ble det også fastslått at prolapsen mest sannsynlig kom etter den første bilulykken, og at den ble ytterlig forverret etter den andre. Og, at jeg mest sannsynlig hadde sluppet unna, hvis jeg hadde fått adekvat behandling umiddelbart etter ulykken i 91... Det er fryktelig sårt å tenke på - men, så lite visste de om nakkeskader den gangen, heldigvis går det framover, og mange slipper å ende opp som meg, fordi de får hjelp lenge før :-) Nettopp dette, gjør at jeg fortsatt håper på at det kommer en behandling som hjelper for meg også, en eller annen gang i framtida!
Men, de hersens smertene er her, hjertelig til stede hver eneste dag - jeg har i "alle år" jobbet, men de siste 5-6 årene har jeg klart mindre og mindre, og vært mer og mer sykmeldt, de siste to har jeg gått hjemme i mer eller mindre smerterus og det lille jeg har klart å jobbe har gjort alt værre. Nav på sin side, mener jo så klart at jeg ikke har nok dokumentasjon og har dermed ikke villet la meg søke uføretrygd. Nå i høst har jeg vært på avklaring for å sjekke restarbeidsevnen, og jeg starta med 50% og var nede i 30% når jeg var ferdig - hadde jeg ikke vært ferdig da, ville jeg blitt sykmeldt, for da var det skikkelig ille! Konklusjonen der ble at arbeidsevnen min var langt under 30%...
Hverdagen min nå er ikke noe å skrive hjem om, for å si det sånn - jeg er bare til stede, jeg funker ikke, verken fysisk eller mentalt. De siste ukene har jeg fått maks to timer søvn i døgnet, jeg våkner stort sett etter en time av smertene, og får ikke sove igjen. Sovetabletter hjelper ikke en dritt mot smertene, og det er de som holder meg våken for tiden. Det ble MYE værre etter jeg begynte på avklaringa, og selvom det nå er over to uker siden jeg var ferdig der, så er det ikke blitt noe bedre :(
Smertene i selve nakken er levelig, der kjennes det bare ut som om nakkevirvlene gnisser mot hverandre, det blir litt slitsomt, men ikke uholdbart. Det som er virkelig plagsomt, er smertene fra nakken og ut i armen, hvor det kjennes ut som bihulebetennelse konstant (jeg har aldri hatt tannverk, så vet ikke hvordan det kjennes ut, men bihulebetennelse har jeg hatt og det er vondt!), dette igjen fører til hodepine og svimmelhet, som får det til å kjennes ut som en blanding av influensa og fyllesyke - det blir liksom den forklaringen som dekker best. For, det er "umulig" å forklare for en som ikke har kjent disse smertene... Armen gjør vondt, samtidig som den er nummen, flere av fingrene prikker som om de sover og det samme med ansiktet - hele tiden... Det er ingen pauser, og det er nok det som gjør det veldig slitsomt over tid. Hodepinen varierer litt fra dag til dag, noen dager er det mest murring, men ofte er det vondt. Den siste uka har det gått med over anbefalt dose av Aspirin for å si det sånn, men jeg må jo det, hvis jeg skal klare å i det hele tatt stå opp...
Det er vanskelig å forklare hvordan man har det, fordi man ser jo frisk ut - det er liksom ikke sånn at nakken blir kjempeskjev eller at det stikker ut benpiper, og når man føler seg dårligst, så går man ikke ut av huset heller. Jeg bruker enorme krefter hver eneste dag, bare for å klare å komme meg ut av senga, og klistre på meg et smil, sånn at jeg ikke bare ser sur og sliten ut for de rundt meg. Det hender (ofte) at jeg ikke har sjans til å stå opp før de andre kommer hjem fra skole/jobb, da har jeg mobilisert alt jeg har av styrke i løpet av dagen, sånn at jeg kan være sosial resten av kvelden :-)
Den dårlige samvittigheten er jo også et aspekt, jeg burde gjort mer husarbeid, jeg burde laget mer mat, jeg burde vasket mer klær - jeg gjør det jeg kan, og litt til, men det koster så vannvittig mye...den dårlige samvittigheten tar også krefter, følelesen av å ikke strekke til, å være mislykket, å ikke gjøre nok, ikke være bra nok...får jo stadig høre at man er lat, når man ikke er i jobb... det er slitsomt psykisk også, fordi man opplever mange fordommer, og man skal slite seg igjennom et system for å bli trodd, til tross for at man har all dokumentasjon som er mulig å fremskaffe. Likevel blir man ikke trodd... og oppi alt dette, så blir man ikke rik på trygd, jeg hadde ingen toppjobb i utgangspunktet, men når man går over på attføring (som det var den gangen for mange år siden) og etterpå aap, så blir inntekta vesentlig redusert. Så skal man i tillegg bekymre seg fra måned til måned om man kan betale husleie, hvor man skal få tak i mat, og ikke minst nå, som vinteren nærmer seg, hvordan skal man få kjøpt vinterklær og støvler...? Nå tror ikke jeg at nakken på mirakuløst vis blir bedre av å få mer penger eller en stabil forutsigbar inntekt, men psyken vil bli bedre av det - og det er vel ikke helt umulig at psyken og det fysiske har litt med hverandre å gjøre heller ;-)
Jeg får også til stadig høre at jeg klager, sutrer, surver osv, men tro meg, det er ikke det som er meningen!!! Jeg ønsker å sette søkelyset på kroniske smerter, fordi det er så mange tabuer der ute, og man skal i grunn bare holde kjeft å bite tenna sammen... Man skal krype rundt i krokene uten å si noe, og man skal ihvertfall ikke klage på (mangelen på) behandlingen man får i helsevesenet eller hos Nav - vi bor jo i et av verdens beste land... Men, skal det være en sovepute? For alle de som lever i et smertehelvete, så hjelper det lite at Norge blir definert på den måten! Det er ingen konkurranse om hvem som har det værst - og mine smerter blir ikke verken mindre eller borte av å vite at andre har det værre... Det er jeg som lever i min kropp, det er jeg som skal komme meg igjennom hverdagene med mine smerter, for meg er det det viktigste - beklager, men så egoistisk er jeg...! Jeg føler empati med alle som har det vondt, men jeg verken kan eller skal ta på meg deres smerter, jeg kan være et medmenneske, jeg kan være en støtte, men jeg kan ikke helbrede.
Nå følger jeg spent med på fortsettelsen etter Kronprinsessens operasjon, spent på om fokuset får frem nye behandlinger eller andre ting for oss som har samme skade. Spent på om det vil gjøre at folk får litt mer forståelse av hva en nakkeprolaps faktisk er, og hvor forjævlig vondt det kan gjøre, hvor funksjonsbegrensende det kan være...
Jeg prøver å være positiv, og jeg vet at jeg klarer det utad ganske bra - nå fikk dere kanskje litt mer å "henge" ting på, dere som ha fulgt med over tid, men ikke har fått med dere begynnelsen? Jeg er glad i dere alle som en, og jeg beklager veldig overfor kjæreste og unger at jeg ikke klarer å være så mye til stede som jeg skulle ønske - men, jeg elsker dere over alt, og jeg håper at jeg ikke bare er til bry ❤
http://www.seher.no/royal/kronprinsesse-mette-marit-m%C3%A5-opereres-67526
Det er ikke måte på hvordan dette har engasjert, og det har haglet med mye mer enn lykkeønskninger, for å si det forsiktig... Jeg blir flau over hvordan folk tillater seg å kommentere, om det er misunnelse eller hva det måtte være vet jeg ikke, men det er flaut!
Jeg sa vel i en kommentar jeg også, da det først ble kjent at hun var sykmeldt for nakkeprolaps, at "hun får vel operasjon uten å vente i votter og vinter", men det var ikke vondt ment - over hodet ikke! Tvert i mot er jeg glad på hennes vegne, og jeg håper hun blir frisk igjen. Jeg vet at mange står på venteliste for en slik operasjon, men jeg vet også at majoriteten av oss som har nakkeprolaps ikke en gang blir vurdert til dette, fordi operasjonen innebærer risiko, og ikke alle prolapser er av sånn art at de bør eller kan opereres pga det. Om Kronprinsessens prolaps er av den ene eller andre typen, er meg ikke kjent, men tenk om hun har en slik som jeg har, som legene i utgangspunktet ikke vil operere...tenk om hun har det, og at operasjonen blir vellykket - hva kan det bety for oss? Jo, siden hun er en "offentlig" person, kan hun bane vei for at også vi kan få hjelp! Det får jo ikke vært annet enn positivt? Uansett har hun satt et ansikt på en lidelse som veldig mange sliter med, men som av mange bare blir føyset vekk som latskap og feighet... Jeg følger med for å se hvordan det går med henne ihvertfall, for det er et bitte lite halmstrå å holde fast i :-)
Nå arter vel en prolaps seg på flere måter, noen har en eller flere i årevis uten å plages av det, og kanskje også uten å vite om det. Andre har store plager - jeg visste jo ikke engang at jeg hadde det, før det hadde gått 19 år!!!
Symptomene på nakkeprolaps er mange, noen har ett, noen har "alle" - her er en liste jeg fant da jeg søkte når jeg fikk diagnosen:
- Sterke utstrålende smerter i en eller begge armene. Nervesmerter er intense og mange beskriver dem som tannverklignende.
- Svekket kraft i arm/hånd.
- Prikking/murring eller nedsatt følelse i arm/fingre.
- Smerter mellom skulderbladene.
Det er ikke alltid at man har smerter i nakken, men bare symptomer fra armen(e), og i de aller fleste tilfeller har man smerter mellom skulderbladene.
Min historie starter med en bilulykke i 1991, da jeg taka rundt med bil uten nakkestøtter. Bilen gikk en og en halv gang rundt, før den vippa tilbake og landa på hjulene igjen. Jeg var alene i bilen, og den ble såpass ødelagt at det ikke gikk an å åpne dørene, jeg måtte legge meg på tvers inni og sparke opp døra for å komme meg ut. Adrenalinet var på topp, og jeg kjente ingen smerter, det eneste synlige var kraftige blåmerker etter bilbeltet og et par skrubbsår på et kne og en finger. Etter hvert kom det flere til stedet, og jeg ble tilbudt tur til legevakta, men takket nei, og ville bare ha skyss hjem igjen... Kvelden gikk forsåvidt greit, men utover natta kom nakkesmertene, og på morgenen dagen etter klarte jeg verken å snu på hodet eller bevege venstrearmen. Dermed var det tid for å komme seg til lege... Som konkluderte med at det ikke var noe galt med nakken, siden jeg ikke hadde blitt påkjørt bakfra var det ingen fare for nakkeskade, bare unngå trekk på nakken, så blir det nok bra! Det ble jo bedre etter en tid, men helt bra ble det ikke, var flere turer innom div leger, men alle sa det samme, ingen skade bare litt "vondt" og ingen behov for ytterligere undersøkelse...
Ett år etter var jeg passasjer i en bil som frontkolliderte i ca 70 km/t, denne gangen brukte jeg ikke belte (utrolig teit, men sånn var det nå den gangen) og jeg ble slengt ut gjennom frontruta på bilen. Denne gangen fikk jeg et kutt i panna og skikkelig vondt i hodet, og jeg ble kjørt til legevakta av to damer som kom til stedet rett etter at det skjedde. Dvs, de fant ikke legevakta, så de endte med å få meg over i en taxi og fulgte etter den til legevakta. Der ble jeg stripset sammen, også da klaget jeg på nakken, og det ble tatt vanlig røntgen. I følge epikrisen (den fikk jeg innhentet i fjor) var det synlig skade i nakken, men heller ikke nå ble det gjort noe. Jeg ble bare sendt hjem med beskjed om å ta det med ro, og ta kontakt med legen om det ble værre... Noe jeg også gjorde, og fikk en liten periode beskjed om å kjøpe myk nakkekrave - det var veldig viktig at den var myk og ikke hard... (nå sier jo spesialistene at man SKAL bruke stiv nakkekrave, selvom de ikke er helt enige om hvor lenge - alt fra 6 uker til 6 mnd, men det "vanlige" er vel 3 mnd) Igjen ble nakken en periode bedre, men så værre igjen. Alle legebesøk etterpå konkluderte med "sannsynlig whiplash" som jo var en populær diagnose på begynnelsen av 90-tallet. Med påfølgende konklusjon at det ikke var mulig å behandle den type skader, så det måtte man bare leve med.
Jeg har i alle årene etterpå slitt med mer eller mindre smerter i nakken, hodet, ansiktet, skuldrene og særlig den ene armen. Lammelser i arm, fingre og halve ansiktet. Vært ut og inn hos leger, blitt testet for alt fra leddgikt til MS, prøvd alskens smertestillende og betennelsesdempende uten at det har virket nevneverdig...
Har slitt med mye smerter, og ikke minst de lammelsene som plutselig tar vekk all kraft, slik at jeg mister det jeg måtte holde i hånda på det tidspunktet - flere ganger har jeg mistet ting i gulvet :( Har også slitt litt med inkontinens innimellom, det er usikkert om dette kommer fra prolapsen, men det kan gjøre det...
Så, i 2010 fikk jeg atter et skikkelig anfall, der jeg trodde seriøst at jeg hadde ødelagt begge skulderbladene. Jeg klarte knapt å puste, jeg satt oppreist i sofaen hele natta, med begge armene over hodet, for det ga mest smertelindring. Men, det ble jo så klart slitsomt, og det ble ingen søvn på den måten. Til slutt så jeg ingen annen råd enn å kontakte fastlegen, og fikk time. Da jeg møtte opp, kom jeg til en legestudent, forklarte symptomene mine og etter littt klemming og tøy/bøy fra henne, konkluderte hun med nakkeprolaps :-o Jeg så vel mer eller mindre sjokkskada ut tror jeg, og jeg glemte helt å spørre noe mer om det, jeg var overbevist om at hun tok feil - de værste smertene satt jo mellom skulderbladene, ikke i nakken! Jeg reiste hjem og satte meg til ved pc'n for å google - og jommen stemte alt... Da ringte jeg røntgen og ba om MR, siden en prolaps ikke vil synes ved vanlig røntgen eller CT. Så ringte jeg fastlegen for å få henvisning, sånn at prisen ble litt hyggeligere. Han var skeptisk og mente det ikke hadde noen hensikt å få MR på dette tidspunktet, men skrev nå motvillig ut en henvisning. Uka etter fikk jeg bekreftet at jeg hadde prolaps, og da falt mange brikker på plass...
Omkvedet var at prolaps blir bra i løpet av 1-4 mnd, så det var ingen vits i å bli henvist videre, jeg ble pepret med smertestillende og betennelsesdempende som hadde så godt som ingen virkning, med unntak av at den tok den værste hodepinen. Men, etter et par mnd ble jeg henvist til Nevrolog, også der ble det konstatert nakkeprolaps (ikke så rart kanskje, siden de fikk MR-resultatet), og de ville også prøve ut medikamenter i tillegg til stiv nakkekrave... Etter å ha vært hos både "vanlig" nevrolog og to nevrologspesialister, hadde jeg prøvd ut krave - med det som resultat at det ble MYE værre, så den ble i all hast fjernet igjen etter et par uker, smertestillende av x antall typer og styrker, flere typer betennelsesdempende, antidepressiva og epilepsimedisiner som skulle hjelpe på nervesmertene - men ingenting hjalp... Fordi jeg hadde oftere migreneanfall også, så fikk jeg i tillegg utskrevet migrenemedisin, men nevrologen anbefalte å bruke vanlig Aspirin mot migrenen, da de hadde gode resultater med det - og det har hjulpet meg veldig!!! Det er reseptfritt og jeg anbefaler det til alle med migrene, at de ihvertfall gir det en sjanse, for migrenemedisiner er fulle av plagsomme bivirkninger :-(
Jeg leste til øyet ble stort og vått, og det fantes behandling - operasjon! Jeg spurte alle spesialistene om dette, men de var enstemmig enige i at det var uaktuelt. Prolapsen sitter sånn til, at risikoene ved en operasjon er ikke mindre enn sannsynligheten for å bli bedre, tvert i mot. Derfor har de konkludert med at jeg ikke vil få innvilget operasjon, med mindre tilstanden blir så alvorlig at det ikke utgjør noen forskjell om den blir mislykket - altså må jeg bli fullstendig lam før de våger, siden det er den værste risikoen. Da først vil de evt prøve... Smertene garanterer de ikke for at blir borte uansett, så det argumentet veier ikke opp for risikoen, og jeg har fått klar beskjed om at jeg nok må belage meg på smerter resten av livet... Hurra!
I fjor ble det også fastslått at prolapsen mest sannsynlig kom etter den første bilulykken, og at den ble ytterlig forverret etter den andre. Og, at jeg mest sannsynlig hadde sluppet unna, hvis jeg hadde fått adekvat behandling umiddelbart etter ulykken i 91... Det er fryktelig sårt å tenke på - men, så lite visste de om nakkeskader den gangen, heldigvis går det framover, og mange slipper å ende opp som meg, fordi de får hjelp lenge før :-) Nettopp dette, gjør at jeg fortsatt håper på at det kommer en behandling som hjelper for meg også, en eller annen gang i framtida!
Men, de hersens smertene er her, hjertelig til stede hver eneste dag - jeg har i "alle år" jobbet, men de siste 5-6 årene har jeg klart mindre og mindre, og vært mer og mer sykmeldt, de siste to har jeg gått hjemme i mer eller mindre smerterus og det lille jeg har klart å jobbe har gjort alt værre. Nav på sin side, mener jo så klart at jeg ikke har nok dokumentasjon og har dermed ikke villet la meg søke uføretrygd. Nå i høst har jeg vært på avklaring for å sjekke restarbeidsevnen, og jeg starta med 50% og var nede i 30% når jeg var ferdig - hadde jeg ikke vært ferdig da, ville jeg blitt sykmeldt, for da var det skikkelig ille! Konklusjonen der ble at arbeidsevnen min var langt under 30%...
Hverdagen min nå er ikke noe å skrive hjem om, for å si det sånn - jeg er bare til stede, jeg funker ikke, verken fysisk eller mentalt. De siste ukene har jeg fått maks to timer søvn i døgnet, jeg våkner stort sett etter en time av smertene, og får ikke sove igjen. Sovetabletter hjelper ikke en dritt mot smertene, og det er de som holder meg våken for tiden. Det ble MYE værre etter jeg begynte på avklaringa, og selvom det nå er over to uker siden jeg var ferdig der, så er det ikke blitt noe bedre :(
Smertene i selve nakken er levelig, der kjennes det bare ut som om nakkevirvlene gnisser mot hverandre, det blir litt slitsomt, men ikke uholdbart. Det som er virkelig plagsomt, er smertene fra nakken og ut i armen, hvor det kjennes ut som bihulebetennelse konstant (jeg har aldri hatt tannverk, så vet ikke hvordan det kjennes ut, men bihulebetennelse har jeg hatt og det er vondt!), dette igjen fører til hodepine og svimmelhet, som får det til å kjennes ut som en blanding av influensa og fyllesyke - det blir liksom den forklaringen som dekker best. For, det er "umulig" å forklare for en som ikke har kjent disse smertene... Armen gjør vondt, samtidig som den er nummen, flere av fingrene prikker som om de sover og det samme med ansiktet - hele tiden... Det er ingen pauser, og det er nok det som gjør det veldig slitsomt over tid. Hodepinen varierer litt fra dag til dag, noen dager er det mest murring, men ofte er det vondt. Den siste uka har det gått med over anbefalt dose av Aspirin for å si det sånn, men jeg må jo det, hvis jeg skal klare å i det hele tatt stå opp...
Det er vanskelig å forklare hvordan man har det, fordi man ser jo frisk ut - det er liksom ikke sånn at nakken blir kjempeskjev eller at det stikker ut benpiper, og når man føler seg dårligst, så går man ikke ut av huset heller. Jeg bruker enorme krefter hver eneste dag, bare for å klare å komme meg ut av senga, og klistre på meg et smil, sånn at jeg ikke bare ser sur og sliten ut for de rundt meg. Det hender (ofte) at jeg ikke har sjans til å stå opp før de andre kommer hjem fra skole/jobb, da har jeg mobilisert alt jeg har av styrke i løpet av dagen, sånn at jeg kan være sosial resten av kvelden :-)
Den dårlige samvittigheten er jo også et aspekt, jeg burde gjort mer husarbeid, jeg burde laget mer mat, jeg burde vasket mer klær - jeg gjør det jeg kan, og litt til, men det koster så vannvittig mye...den dårlige samvittigheten tar også krefter, følelesen av å ikke strekke til, å være mislykket, å ikke gjøre nok, ikke være bra nok...får jo stadig høre at man er lat, når man ikke er i jobb... det er slitsomt psykisk også, fordi man opplever mange fordommer, og man skal slite seg igjennom et system for å bli trodd, til tross for at man har all dokumentasjon som er mulig å fremskaffe. Likevel blir man ikke trodd... og oppi alt dette, så blir man ikke rik på trygd, jeg hadde ingen toppjobb i utgangspunktet, men når man går over på attføring (som det var den gangen for mange år siden) og etterpå aap, så blir inntekta vesentlig redusert. Så skal man i tillegg bekymre seg fra måned til måned om man kan betale husleie, hvor man skal få tak i mat, og ikke minst nå, som vinteren nærmer seg, hvordan skal man få kjøpt vinterklær og støvler...? Nå tror ikke jeg at nakken på mirakuløst vis blir bedre av å få mer penger eller en stabil forutsigbar inntekt, men psyken vil bli bedre av det - og det er vel ikke helt umulig at psyken og det fysiske har litt med hverandre å gjøre heller ;-)
Jeg får også til stadig høre at jeg klager, sutrer, surver osv, men tro meg, det er ikke det som er meningen!!! Jeg ønsker å sette søkelyset på kroniske smerter, fordi det er så mange tabuer der ute, og man skal i grunn bare holde kjeft å bite tenna sammen... Man skal krype rundt i krokene uten å si noe, og man skal ihvertfall ikke klage på (mangelen på) behandlingen man får i helsevesenet eller hos Nav - vi bor jo i et av verdens beste land... Men, skal det være en sovepute? For alle de som lever i et smertehelvete, så hjelper det lite at Norge blir definert på den måten! Det er ingen konkurranse om hvem som har det værst - og mine smerter blir ikke verken mindre eller borte av å vite at andre har det værre... Det er jeg som lever i min kropp, det er jeg som skal komme meg igjennom hverdagene med mine smerter, for meg er det det viktigste - beklager, men så egoistisk er jeg...! Jeg føler empati med alle som har det vondt, men jeg verken kan eller skal ta på meg deres smerter, jeg kan være et medmenneske, jeg kan være en støtte, men jeg kan ikke helbrede.
Nå følger jeg spent med på fortsettelsen etter Kronprinsessens operasjon, spent på om fokuset får frem nye behandlinger eller andre ting for oss som har samme skade. Spent på om det vil gjøre at folk får litt mer forståelse av hva en nakkeprolaps faktisk er, og hvor forjævlig vondt det kan gjøre, hvor funksjonsbegrensende det kan være...
Jeg prøver å være positiv, og jeg vet at jeg klarer det utad ganske bra - nå fikk dere kanskje litt mer å "henge" ting på, dere som ha fulgt med over tid, men ikke har fått med dere begynnelsen? Jeg er glad i dere alle som en, og jeg beklager veldig overfor kjæreste og unger at jeg ikke klarer å være så mye til stede som jeg skulle ønske - men, jeg elsker dere over alt, og jeg håper at jeg ikke bare er til bry ❤
torsdag 3. oktober 2013
Den uberegnelige og uforståelige angsten...
Ja, det er heldigvis ikke så ofte jeg har det lenger, men etter å ikke ha sovet i det hele tatt i går natt, duppet en time på sofaen før kjæresten kom fra jobb i går efta, og bråvåknet etter en time i natt så var den der :( Vet ikke hvorfor jeg våkna heller, men noe var det ihvertfall - kanskje jeg har drømt noe? Bråvåkna ihvertfall etter en times søvn og kjente at den kom snikende... Prøvde å snu meg for og sove videre, men hjertet begynte å banke febrilsk, klumpen i magen vokste seg større enn stor og jeg kjente jeg begynte å skjelve... Da var det bare å famle seg fram i mørket, dra med seg en genser og joggebukse, og komme seg ut av det mørke soverommet. Vil jo ikke vekke kjæresten heller, jeg vet jo hva det er, og jeg vet det går over - han trenger den søvnen han kan få!
Gikk på do, kledde på meg der, gikk på kjøkkenet og skrudde på lyset og fant meg en Link (syrenøytraliserende), om ikke annet så hjelper den på psyken ;-) Så gikk jeg på stua, skrudde på lyset og logget meg på Facebook, leste de siste oppdateringene der, gikk igjennom nettavisene og leste interessante reportasjer med alle kommentarer, og etter en times tid var jeg meg sjøl igjen :-D
Skjønner ikke den derre angsten altså, at det er helt uten grunn... Men veldig glad for at jeg vet det går over også, for de første årene, eller i veldig mange år, var jeg livredd og helt satt ut... Det værste var vel frykten for å kaste opp egentlig, for den klumpen i magen er både vond og kvalm :-( Nå vet jeg jo at jeg mest sannsynlig ikke kaster opp, det har jeg ikke gjort på over 30 år, så jeg klarer å overse det til en viss grad. Så, det var natten i natt, når angsten slapp taket var det bare en time igjen til kjæresten skulle opp, og jeg var ikke trøtt i det hele tatt. Venta til vekkerklokka hans ringte, så gikk jeg inn og spurte om han ville ha kaffe - jeg skulle ha laget frokost også, men siden jeg vekket han tidlig i går for å servere varme rundstykker og kakao, ville jeg at han skulle få noen minutter ekstra søvn i dag <3
Unga er hos faren sin på høstferie, så det er i grunnen stille her om dagen - det er litt godt! Har vært syk noen uker nå, først hadde både kjæresten og jeg lungebetennelse, begge gikk på antibiotika i 10 dager, og han var hjemme med sykemelding i to uker, før han begynte å jobbe på mandag. Jeg er i avklaring for tiden, starta med 50% men er nå nede i 12 timer i uka, fordelt på tre dager. Var hjemme i to uker mens jeg gikk på antibiotika, men pusten ble ikke bedre, så jeg var hos legen igjen på mandag. Da var crp blitt "normal" mens brystet fortsatt var fullt av slim og ulyder. Fikk da slimløsende tabletter og diagnosen astmabronkitt, mens det ble sendt blodprøve for atypisk lungebetennelse til sykehuset - får svar om et par uker, men regner ikke med på noe utslag på den... Det er slitsomt over tid å ikke få puste skikkelig, til tross for både slimløsende og to typer astmamedisin - jaja, det går vel over, selvom det tar tid :-) Kjæresten er ihvertfall så godt som frisk, så jeg gleder meg over det ihvertfall!
Har vært hos optiker igjen også, har jo vært der med ujevne mellomrom siden jeg var 16, men aldri egentlig hatt bruk for briller - bare blitt lurt til å tro at det var lurt, og kjøpt...men, de har havna i en skuff av forskjellige årsaker, både at jeg ikke har merket noen forskjell når jeg har brukt dem, og at de rundt meg har kommentert på en sånn måte at jeg ikke har følt meg komfortabel med å ha de på når de har vært hjemme... Nå fikk jeg beskjed om at jeg burde kjøpe briller og bruke når jeg leser, styrken var ikke mer enn +1, men optikeren mente at det nå ville fortsette å svekkes, slik at jeg ville bli mer og mer langsynt - men det er da tross alt bedre enn å være trangsynt, eller? :-p Har vært et par turer for å se på briller, men jeg mister motet når jeg går inn, er redd for at kjæresten vil synes jeg ser dum ut eller no, så jeg har ikke verken prøvd noen eller kjøpt noen... Har jo klart meg i 41 år uten, så klarer meg nok en stund til, jeg er jo ikke blind heller! Men, merker at jeg blir sliten når jeg sitter mye foran pc'n, blir svimmel og bokstavene blir uklare og slitsomme, er nok derfor jeg ubevisst har sittet mindre og mindre foran pc'n det siste året... Har blitt mye noen dager nå i forbindelse med Røde Kors, og da har jeg til og med blitt uvel (nesten som bilsyk), om det er synet eller lungene som har forårsaket det, vet jeg jo ikke... Om noen kan tuppe meg i ræva og bli med til optikeren, så kanskje jeg ender opp med briller?!
Kjæresten har bytta ut linsene med briller han også, han har brukt linser konstant så lenge at han hadde sår på øynene - men han blir jo så kjekk med briller da <3 <3 Og jeg føler meg bare enda mer grå og kjedelig ved siden av han... Verdens kjekkeste (i mine øyne ihvertfall - helt objektivt så klart, og uavhengig av lesebriller), jeg skjønner ærlig talt ikke hva han ser i meg, så jeg har pusha på at han skulle ta ny synstest, for om han hadde feil styrke på linsene, så ville han få seg en overraskelse ;-) Men, han er nå fortsatt her, så jeg må jo tro at det er en grunn til det - og så er det jo det indre som teller, er det ikke? Jeg har jo mine feil og mangler der også, men det synes ikke, hehe.
Ellers har det skjedd litt på Røde Kors-fronten også, vi har blitt valgt inn til en arbeidsgruppe for hjelpekorpset, og vi stiller til ekstraordinært valg om under to uker - har allerede gjort en masse, men det er mye igjen. Det er moro å få holde på med noe som er meningsfyllt, og det føler jeg virkelig at dette arbeidet er!
Tok mot til meg og tok kontakt med psykiatrien i kommunen også, sendte dem en mail og fortalte at DPS ikke ville ha meg, og at de ba meg kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen. Var til en samtale hos ei som ga inntrykk av at hu var psykiatrisk sykepleier, men hun var mer som en konsulent som henviste folk videre... Hun fikk vite litt om historien min, og ble mest opptatt av mine selvmordstanker/forsøk, selvskading og at jeg ikke var sosial nok.... Jeg føler ikke at jeg trenger noe mer sosialt liv egentlig, jeg har det bra som jeg har det, men hu skulle på død og liv ha meg til å kontakte et tilbud de har på dagtid i kommunen - jeg føler jeg har mer enn nok med avklaring og privatliv, det holder i massevis med tanke på nakken og smertene der!
Så skulle hun sørge for at en psykiatrisk sykepleier kontaktet meg, sånn at jeg kunne komme i gang med samtaler med henne - men jeg har ikke hørt noe, og nå er det snart to uker siden - fort går det ikke ihvertfall :-( Det blir litt sånn, at man føler man ferdes fullstendig utenfor sin komfortsone, man ber om hjelp, utleverer seg sjøl, for bare å bli et navn i bunken og ikke høre noe mer... Hadde jeg hatt noen "forbudte" tanker i mellomtiden, så ville jeg ihvertfall ikke giddet å ta kontakt med dem for hjelp!
Jeg har bestemt meg for å gi dem en sjanse, men kjenner at det virker mer og mer som om man ikke er et spennende nok tilfelle eller noe. Hadde ingen god kjemi med henne jeg var hos heller, det virket ikke som hun trodde meg på det jeg sa, og hun mislikte sterkt at jeg hadde med kjæresten på det møtet :-/ Hun mente at jeg ikke fikk sagt det jeg ville når han var der - hvordan kan hun si det? Hun kjenner meg da ikke! Og jeg har ingenting i livet mitt jeg ikke kan si med han til stede, så hun bomma stygt der! Jaja, den som lever får se, så jeg venter tålmodig (som vanlig) på å bli kontaktet...
Det går mot vinter, det er mørkt om morran, det er kaldt om natta, så i går kveld måtte panelovnen på soverommet på, etter at vi holdt på å fryse spent ihjel i går natt... lukket vinduet, men det var fortsatt bare 11 grader der etter en hel dag, og selvom jeg liker at det er kaldt på soverommet, og jeg liker frisk luft, så liker jeg IKKE å fryse! Når vi la oss var det 16 grader og når kjæresten sto opp var det litt over 17 - det er akkurat passe, og det samme som var der i hele vinter :-) Da får man ikke neglesprett av å få en finger eller tå utafor dyna ihvertfall, hehe.
Ellers skjer det ikke så mye spennende rundt oss, kjedelig vil nok mange tenke, men for meg er det akkurat passe. Bilen må eu-godkjennes før denne mnd er omme, det er utopi å tro at skjer, det jeg vet at MÅ gjøres er å bytte hele eksosanlegget, men det har jeg ikke penger til :-( Så, når november kommer, så har vi i utgangspunktet ikke bil...får jo bare kjøre til vi blir stoppa, men da blir det game over... Jeg er ferdig med avklaringen 31. oktober, skal tilbake igjen fra mandag, så får hoste og lunger bare være - det blir for dumt om det må forlenges for at jeg er sykmeldt...
Prøver å gjøre litt her hjemme hver dag da, men de siste ukene har jeg vært mye svimmel fordi jeg ikke får puste skikkelig, og da blir jeg nervøs for å besvime og sånn, så jeg prøver å spare kreftene så jeg kan bruke dem sammen med kjæresten <3 Vesla har knapt tid til å være hjemme, hun er ute med venner hele tiden - og det synes jeg er veldig greit, så lenge hun gjør det bra på skolen :-)
Nå får man vel få på seg sokker og komme i gang med litt - i går ryddet og vasket jeg stuebordet, gjorde rent akvariet og vaska en haug med klær - fylte opp tre tørkestativ :-) I dag må jeg prøve å rydde kjøkkenet, og kanskje vaske badet/do og tørke litt støv... Har ikke samvittighet til å legge meg til å sove bort dagen heller, så det er bare å sette alle kluter til, tygge litt Aspirin, sette musikken på full guffe (kjæresten henta opp surround-anlegget sitt fra boden her om dagen) og gjøre så godt man kan :-)
Håper dere som leser har en fin dag og en fin uke - nå er det høst, og det liker jeg <3
Gikk på do, kledde på meg der, gikk på kjøkkenet og skrudde på lyset og fant meg en Link (syrenøytraliserende), om ikke annet så hjelper den på psyken ;-) Så gikk jeg på stua, skrudde på lyset og logget meg på Facebook, leste de siste oppdateringene der, gikk igjennom nettavisene og leste interessante reportasjer med alle kommentarer, og etter en times tid var jeg meg sjøl igjen :-D
Skjønner ikke den derre angsten altså, at det er helt uten grunn... Men veldig glad for at jeg vet det går over også, for de første årene, eller i veldig mange år, var jeg livredd og helt satt ut... Det værste var vel frykten for å kaste opp egentlig, for den klumpen i magen er både vond og kvalm :-( Nå vet jeg jo at jeg mest sannsynlig ikke kaster opp, det har jeg ikke gjort på over 30 år, så jeg klarer å overse det til en viss grad. Så, det var natten i natt, når angsten slapp taket var det bare en time igjen til kjæresten skulle opp, og jeg var ikke trøtt i det hele tatt. Venta til vekkerklokka hans ringte, så gikk jeg inn og spurte om han ville ha kaffe - jeg skulle ha laget frokost også, men siden jeg vekket han tidlig i går for å servere varme rundstykker og kakao, ville jeg at han skulle få noen minutter ekstra søvn i dag <3
Unga er hos faren sin på høstferie, så det er i grunnen stille her om dagen - det er litt godt! Har vært syk noen uker nå, først hadde både kjæresten og jeg lungebetennelse, begge gikk på antibiotika i 10 dager, og han var hjemme med sykemelding i to uker, før han begynte å jobbe på mandag. Jeg er i avklaring for tiden, starta med 50% men er nå nede i 12 timer i uka, fordelt på tre dager. Var hjemme i to uker mens jeg gikk på antibiotika, men pusten ble ikke bedre, så jeg var hos legen igjen på mandag. Da var crp blitt "normal" mens brystet fortsatt var fullt av slim og ulyder. Fikk da slimløsende tabletter og diagnosen astmabronkitt, mens det ble sendt blodprøve for atypisk lungebetennelse til sykehuset - får svar om et par uker, men regner ikke med på noe utslag på den... Det er slitsomt over tid å ikke få puste skikkelig, til tross for både slimløsende og to typer astmamedisin - jaja, det går vel over, selvom det tar tid :-) Kjæresten er ihvertfall så godt som frisk, så jeg gleder meg over det ihvertfall!
Har vært hos optiker igjen også, har jo vært der med ujevne mellomrom siden jeg var 16, men aldri egentlig hatt bruk for briller - bare blitt lurt til å tro at det var lurt, og kjøpt...men, de har havna i en skuff av forskjellige årsaker, både at jeg ikke har merket noen forskjell når jeg har brukt dem, og at de rundt meg har kommentert på en sånn måte at jeg ikke har følt meg komfortabel med å ha de på når de har vært hjemme... Nå fikk jeg beskjed om at jeg burde kjøpe briller og bruke når jeg leser, styrken var ikke mer enn +1, men optikeren mente at det nå ville fortsette å svekkes, slik at jeg ville bli mer og mer langsynt - men det er da tross alt bedre enn å være trangsynt, eller? :-p Har vært et par turer for å se på briller, men jeg mister motet når jeg går inn, er redd for at kjæresten vil synes jeg ser dum ut eller no, så jeg har ikke verken prøvd noen eller kjøpt noen... Har jo klart meg i 41 år uten, så klarer meg nok en stund til, jeg er jo ikke blind heller! Men, merker at jeg blir sliten når jeg sitter mye foran pc'n, blir svimmel og bokstavene blir uklare og slitsomme, er nok derfor jeg ubevisst har sittet mindre og mindre foran pc'n det siste året... Har blitt mye noen dager nå i forbindelse med Røde Kors, og da har jeg til og med blitt uvel (nesten som bilsyk), om det er synet eller lungene som har forårsaket det, vet jeg jo ikke... Om noen kan tuppe meg i ræva og bli med til optikeren, så kanskje jeg ender opp med briller?!
Kjæresten har bytta ut linsene med briller han også, han har brukt linser konstant så lenge at han hadde sår på øynene - men han blir jo så kjekk med briller da <3 <3 Og jeg føler meg bare enda mer grå og kjedelig ved siden av han... Verdens kjekkeste (i mine øyne ihvertfall - helt objektivt så klart, og uavhengig av lesebriller), jeg skjønner ærlig talt ikke hva han ser i meg, så jeg har pusha på at han skulle ta ny synstest, for om han hadde feil styrke på linsene, så ville han få seg en overraskelse ;-) Men, han er nå fortsatt her, så jeg må jo tro at det er en grunn til det - og så er det jo det indre som teller, er det ikke? Jeg har jo mine feil og mangler der også, men det synes ikke, hehe.
Ellers har det skjedd litt på Røde Kors-fronten også, vi har blitt valgt inn til en arbeidsgruppe for hjelpekorpset, og vi stiller til ekstraordinært valg om under to uker - har allerede gjort en masse, men det er mye igjen. Det er moro å få holde på med noe som er meningsfyllt, og det føler jeg virkelig at dette arbeidet er!
Tok mot til meg og tok kontakt med psykiatrien i kommunen også, sendte dem en mail og fortalte at DPS ikke ville ha meg, og at de ba meg kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen. Var til en samtale hos ei som ga inntrykk av at hu var psykiatrisk sykepleier, men hun var mer som en konsulent som henviste folk videre... Hun fikk vite litt om historien min, og ble mest opptatt av mine selvmordstanker/forsøk, selvskading og at jeg ikke var sosial nok.... Jeg føler ikke at jeg trenger noe mer sosialt liv egentlig, jeg har det bra som jeg har det, men hu skulle på død og liv ha meg til å kontakte et tilbud de har på dagtid i kommunen - jeg føler jeg har mer enn nok med avklaring og privatliv, det holder i massevis med tanke på nakken og smertene der!
Så skulle hun sørge for at en psykiatrisk sykepleier kontaktet meg, sånn at jeg kunne komme i gang med samtaler med henne - men jeg har ikke hørt noe, og nå er det snart to uker siden - fort går det ikke ihvertfall :-( Det blir litt sånn, at man føler man ferdes fullstendig utenfor sin komfortsone, man ber om hjelp, utleverer seg sjøl, for bare å bli et navn i bunken og ikke høre noe mer... Hadde jeg hatt noen "forbudte" tanker i mellomtiden, så ville jeg ihvertfall ikke giddet å ta kontakt med dem for hjelp!
Jeg har bestemt meg for å gi dem en sjanse, men kjenner at det virker mer og mer som om man ikke er et spennende nok tilfelle eller noe. Hadde ingen god kjemi med henne jeg var hos heller, det virket ikke som hun trodde meg på det jeg sa, og hun mislikte sterkt at jeg hadde med kjæresten på det møtet :-/ Hun mente at jeg ikke fikk sagt det jeg ville når han var der - hvordan kan hun si det? Hun kjenner meg da ikke! Og jeg har ingenting i livet mitt jeg ikke kan si med han til stede, så hun bomma stygt der! Jaja, den som lever får se, så jeg venter tålmodig (som vanlig) på å bli kontaktet...
Det går mot vinter, det er mørkt om morran, det er kaldt om natta, så i går kveld måtte panelovnen på soverommet på, etter at vi holdt på å fryse spent ihjel i går natt... lukket vinduet, men det var fortsatt bare 11 grader der etter en hel dag, og selvom jeg liker at det er kaldt på soverommet, og jeg liker frisk luft, så liker jeg IKKE å fryse! Når vi la oss var det 16 grader og når kjæresten sto opp var det litt over 17 - det er akkurat passe, og det samme som var der i hele vinter :-) Da får man ikke neglesprett av å få en finger eller tå utafor dyna ihvertfall, hehe.
Ellers skjer det ikke så mye spennende rundt oss, kjedelig vil nok mange tenke, men for meg er det akkurat passe. Bilen må eu-godkjennes før denne mnd er omme, det er utopi å tro at skjer, det jeg vet at MÅ gjøres er å bytte hele eksosanlegget, men det har jeg ikke penger til :-( Så, når november kommer, så har vi i utgangspunktet ikke bil...får jo bare kjøre til vi blir stoppa, men da blir det game over... Jeg er ferdig med avklaringen 31. oktober, skal tilbake igjen fra mandag, så får hoste og lunger bare være - det blir for dumt om det må forlenges for at jeg er sykmeldt...
Prøver å gjøre litt her hjemme hver dag da, men de siste ukene har jeg vært mye svimmel fordi jeg ikke får puste skikkelig, og da blir jeg nervøs for å besvime og sånn, så jeg prøver å spare kreftene så jeg kan bruke dem sammen med kjæresten <3 Vesla har knapt tid til å være hjemme, hun er ute med venner hele tiden - og det synes jeg er veldig greit, så lenge hun gjør det bra på skolen :-)
Nå får man vel få på seg sokker og komme i gang med litt - i går ryddet og vasket jeg stuebordet, gjorde rent akvariet og vaska en haug med klær - fylte opp tre tørkestativ :-) I dag må jeg prøve å rydde kjøkkenet, og kanskje vaske badet/do og tørke litt støv... Har ikke samvittighet til å legge meg til å sove bort dagen heller, så det er bare å sette alle kluter til, tygge litt Aspirin, sette musikken på full guffe (kjæresten henta opp surround-anlegget sitt fra boden her om dagen) og gjøre så godt man kan :-)
Håper dere som leser har en fin dag og en fin uke - nå er det høst, og det liker jeg <3
torsdag 8. august 2013
Hvorfor sove, når man kan være våken?
Ja, sånn har det vært nå en stund, altså enda værre enn "vanlig" :-( Er i grunn drittlei av å ikke få sove, de to nettene i Stockholm sov jeg godt, etter det har det blitt mindre og mindre - hittil denne uken har det blitt omtrent 8 timer til sammen siden lørdag morgen...det er 8 timer på 5 døgn! Og for hver time som går uten at jeg sovner, jo mer frustrert blir jeg - skikkelig dårlig spiral å komme inn i... Har prøvd å legge meg sammen med kjæresten, men da ligger jeg bare og vrir meg hele natta, og er livredd for å vekke han... Har prøvd flere kvelder nå å ta Vallergan igjen, men blir ikke trøtt i det hele tatt...eller, blir trøtt, men klarer ikke sovne...
Nakken har vært helt grusom de siste to ukene, det kjennes ut som noen kjører kniver inn i nakken på meg hver gang jeg beveger hodet, og når jeg prøver å snu på det, så kjennes det ut som noen hugger en øks inn mellom skulderbladene - så jeg liksom mister pusten :-( Det blir værre når jeg ligger, og det siste døgnet har jeg så vidt ligget litt, og nakken er mye bedre - men jeg kan jo ikke gå uten søvn totalt for at den skal være levelig? Har tygget så mye smertestillende i det siste, at jeg begynner å føle jeg er immun, nå hjelper de ikke mot hodepine en gang, så har bestemt meg for en pause, så får det bare være vondt!
Men, altså, det tar på å gå sånn, med smerter og uten søvn, jeg prøver så godt jeg kan å ikke la det gå utover kjæresten da, jeg prøver å være blid og "meg sjøl", selvom jeg har mest lyst til å legge meg ned og dø! Eller, kanskje ikke dø sånn ordrett da... Har lyst å være skikkelig sur, grinete, hyle og skrike, sparke og slå, bare være slem og nebbete, være sånn som jeg synes at livet er mot meg akkurat nå - men "snill pike"-syndromet slår til og sørger for at jeg prøver å gå så stille som mulig i dørene, være mest mulig usynlig for å ikke lage noe oppmerksomhet...vet ikke helt om jeg får det til da...
Å ha smerter er nå en ting, det er jeg jo egentlig vant til, det samme med søvnløshet...og forsåvidt alt annet rundt meg også, men nå kjennes det som en topp er i ferd med å bygge seg opp igjen, en vegg jeg har mest lyst å stange hue langt inni og bli der... So, here it goes (ja, nå skal hun jaggu surve igjen);
Ja, for det får jeg høre av unga hele tiden, jeg bare klager på at jeg har dårlig råd - sannheten er at jeg sier aldri noe om det, utenom når de maser etter penger, og da må jeg jo svare og forklare hver gang...men jeg kan jo ikke gi dem penger jeg ikke har?! Så sier de at jeg er lat, og at jeg bare kan finne meg en jobb, men at jeg ikke gidder - lurer på hvor de har det fra?! Jeg skulle mer enn gjerne jobbet i stedet for å gå rundt i en smertetåke, og det er kanskje ikke lett for andre å forstå hvordan det føles...
Men smertene kan beskrives som en tilstand mellom konstant influensa og migrene, bare at smertene sitter i nakken, hodet og armene på en litt annen, verkende måte, joda det hender jeg har migrene også, så jeg vet hvordan de smertene er... og de siste ukene har jo nesa også føltes sånn, typ bihulebetennelse bare at det ikke er i bihulene men i selve neseryggen... Når da smertestillende ikke virker spesielt godt, så blir det slitsomt over tid :( Jeg prøver å ikke si noe, jeg prøver å smile og være med på ting, men det koster! Så sier unga at andre med nakkeprolaps klarer da å jobbe...joda, jeg har klart det i over 20 år jeg også, og ja, jeg kunne sikkert klart å tvinge meg på jobb i noen uker, men da sier kroppen fullstendig stopp og så kommer sykemeldingen...og siden jeg må ha vært i jobb i minst 6 mnd for å opparbeide meg sykepengerettigheter, så er det en umulig oppgave pr. nå... Og ja, jeg klager nok her i bloggen, men den presser jeg ikke på noen, jeg tvinger ingen til å lese, og det er MIN blogg og jeg skriver om det jeg vil, så akkurat det har jeg ikke dårlig samvittighet for!
De siste ukene har jeg altså knapt sovet, og jeg går rundt i en slags tilstand der jeg registrerer hva som skjer, men samtidig ikke... jeg har ikke samvittighet til å sove hele dagen - selvom unga tror jeg gjør det, for jeg har holdt meg mye inne på soverommet... De krangler mindre når jeg ikke er i stua, og da blir det mindre slitsomt for alle - tror jeg ihvertfall. For jeg orker ikke den konstante kranglinga og diskusjonene om absolutt alt...jeg har ikke tålmodighet til det nå, jeg blir irritert og sur, og det vil jeg ikke :-/ Hadde jeg vært alene, så tror jeg at jeg hadde sovet i flere dager når jeg først sovner, men jeg ligger på vakt hele tiden, og jeg føler at jeg må være våken så lenge det er andre her... Forrige uke sovnet jeg på sofaen en kveld, og jeg ble ikke meg sjøl igjen før jeg hadde sovet hele natta, men enda da var jeg like trøtt, men det var liksom bare den ene gangen... Og så får jeg ikke sove selv om jeg er trøtt heller...ikke plager tankene meg nevneverdig, så det er bare kroppen som absolutt ikke vil slappe skikkelig av tror jeg... Men, det sier vel stopp snart!
Jeg kjørte noen mil da unga skulle hentes på tirsdag, det er ikke mange meterne jeg husker fra den bilturen, og det synes jeg er skummelt - jeg var våken, men samtidig ikke, så jeg er veldig glad for at jeg ikke MÅ kjøre bil akkurat nå ;-) Men, om to uker må jeg, for da skal jeg på arbeidsevneutprøving gjennom Nav - som forøvrig sørget for at jeg ikke fikk lov å starte på ambulansefag gjennom voksenopplæringen likevel. De mente at hvis jeg starta der før jeg var ferdig avklart med arbeidsevne, så hadde jeg ikke rett på AAP lenger. Det spilte visst ingen rolle at dette er viktig for meg, for psyken min, for livskvaliteten, for drømmene mine - det foregår på kveldstid, og at det ikke koster dem ett øre, siden voksenopplæringen betaler for meg som ikke har noen utdannelse :-( Forstå det den som kan, det var et slag under beltestedet...men, jeg får bare søke igjen neste år, og håpe på noen flere kurs gjennom Røde Kors i mellomtiden :-)
Så, her sitter jeg da, og skriver på bloggen for andre natt på rad, ikke sovet et sekund, og nå skal verdens beste snart på jobb igjen - jeg savner han om dagen... Jeg savner meg sjøl også, forsåvidt, for jeg føler at jeg bare er en tilstand og ikke meg sjøl akkurat nå...
Jaja, vi får håpe det blir likar i morra ;-) Har mer på hjertet, men får ta det i porsjoner, så dere ikke blir drittlei - eller, de som blir det, kan jo bare la være å lese da, så er det jo ikke noe problem!
Takk for oppmerksomheten, og ha en strålende torsdag :-D
Nakken har vært helt grusom de siste to ukene, det kjennes ut som noen kjører kniver inn i nakken på meg hver gang jeg beveger hodet, og når jeg prøver å snu på det, så kjennes det ut som noen hugger en øks inn mellom skulderbladene - så jeg liksom mister pusten :-( Det blir værre når jeg ligger, og det siste døgnet har jeg så vidt ligget litt, og nakken er mye bedre - men jeg kan jo ikke gå uten søvn totalt for at den skal være levelig? Har tygget så mye smertestillende i det siste, at jeg begynner å føle jeg er immun, nå hjelper de ikke mot hodepine en gang, så har bestemt meg for en pause, så får det bare være vondt!
Men, altså, det tar på å gå sånn, med smerter og uten søvn, jeg prøver så godt jeg kan å ikke la det gå utover kjæresten da, jeg prøver å være blid og "meg sjøl", selvom jeg har mest lyst til å legge meg ned og dø! Eller, kanskje ikke dø sånn ordrett da... Har lyst å være skikkelig sur, grinete, hyle og skrike, sparke og slå, bare være slem og nebbete, være sånn som jeg synes at livet er mot meg akkurat nå - men "snill pike"-syndromet slår til og sørger for at jeg prøver å gå så stille som mulig i dørene, være mest mulig usynlig for å ikke lage noe oppmerksomhet...vet ikke helt om jeg får det til da...
Å ha smerter er nå en ting, det er jeg jo egentlig vant til, det samme med søvnløshet...og forsåvidt alt annet rundt meg også, men nå kjennes det som en topp er i ferd med å bygge seg opp igjen, en vegg jeg har mest lyst å stange hue langt inni og bli der... So, here it goes (ja, nå skal hun jaggu surve igjen);
Ja, for det får jeg høre av unga hele tiden, jeg bare klager på at jeg har dårlig råd - sannheten er at jeg sier aldri noe om det, utenom når de maser etter penger, og da må jeg jo svare og forklare hver gang...men jeg kan jo ikke gi dem penger jeg ikke har?! Så sier de at jeg er lat, og at jeg bare kan finne meg en jobb, men at jeg ikke gidder - lurer på hvor de har det fra?! Jeg skulle mer enn gjerne jobbet i stedet for å gå rundt i en smertetåke, og det er kanskje ikke lett for andre å forstå hvordan det føles...
Men smertene kan beskrives som en tilstand mellom konstant influensa og migrene, bare at smertene sitter i nakken, hodet og armene på en litt annen, verkende måte, joda det hender jeg har migrene også, så jeg vet hvordan de smertene er... og de siste ukene har jo nesa også føltes sånn, typ bihulebetennelse bare at det ikke er i bihulene men i selve neseryggen... Når da smertestillende ikke virker spesielt godt, så blir det slitsomt over tid :( Jeg prøver å ikke si noe, jeg prøver å smile og være med på ting, men det koster! Så sier unga at andre med nakkeprolaps klarer da å jobbe...joda, jeg har klart det i over 20 år jeg også, og ja, jeg kunne sikkert klart å tvinge meg på jobb i noen uker, men da sier kroppen fullstendig stopp og så kommer sykemeldingen...og siden jeg må ha vært i jobb i minst 6 mnd for å opparbeide meg sykepengerettigheter, så er det en umulig oppgave pr. nå... Og ja, jeg klager nok her i bloggen, men den presser jeg ikke på noen, jeg tvinger ingen til å lese, og det er MIN blogg og jeg skriver om det jeg vil, så akkurat det har jeg ikke dårlig samvittighet for!
De siste ukene har jeg altså knapt sovet, og jeg går rundt i en slags tilstand der jeg registrerer hva som skjer, men samtidig ikke... jeg har ikke samvittighet til å sove hele dagen - selvom unga tror jeg gjør det, for jeg har holdt meg mye inne på soverommet... De krangler mindre når jeg ikke er i stua, og da blir det mindre slitsomt for alle - tror jeg ihvertfall. For jeg orker ikke den konstante kranglinga og diskusjonene om absolutt alt...jeg har ikke tålmodighet til det nå, jeg blir irritert og sur, og det vil jeg ikke :-/ Hadde jeg vært alene, så tror jeg at jeg hadde sovet i flere dager når jeg først sovner, men jeg ligger på vakt hele tiden, og jeg føler at jeg må være våken så lenge det er andre her... Forrige uke sovnet jeg på sofaen en kveld, og jeg ble ikke meg sjøl igjen før jeg hadde sovet hele natta, men enda da var jeg like trøtt, men det var liksom bare den ene gangen... Og så får jeg ikke sove selv om jeg er trøtt heller...ikke plager tankene meg nevneverdig, så det er bare kroppen som absolutt ikke vil slappe skikkelig av tror jeg... Men, det sier vel stopp snart!
Jeg kjørte noen mil da unga skulle hentes på tirsdag, det er ikke mange meterne jeg husker fra den bilturen, og det synes jeg er skummelt - jeg var våken, men samtidig ikke, så jeg er veldig glad for at jeg ikke MÅ kjøre bil akkurat nå ;-) Men, om to uker må jeg, for da skal jeg på arbeidsevneutprøving gjennom Nav - som forøvrig sørget for at jeg ikke fikk lov å starte på ambulansefag gjennom voksenopplæringen likevel. De mente at hvis jeg starta der før jeg var ferdig avklart med arbeidsevne, så hadde jeg ikke rett på AAP lenger. Det spilte visst ingen rolle at dette er viktig for meg, for psyken min, for livskvaliteten, for drømmene mine - det foregår på kveldstid, og at det ikke koster dem ett øre, siden voksenopplæringen betaler for meg som ikke har noen utdannelse :-( Forstå det den som kan, det var et slag under beltestedet...men, jeg får bare søke igjen neste år, og håpe på noen flere kurs gjennom Røde Kors i mellomtiden :-)
Så, her sitter jeg da, og skriver på bloggen for andre natt på rad, ikke sovet et sekund, og nå skal verdens beste snart på jobb igjen - jeg savner han om dagen... Jeg savner meg sjøl også, forsåvidt, for jeg føler at jeg bare er en tilstand og ikke meg sjøl akkurat nå...
Jaja, vi får håpe det blir likar i morra ;-) Har mer på hjertet, men får ta det i porsjoner, så dere ikke blir drittlei - eller, de som blir det, kan jo bare la være å lese da, så er det jo ikke noe problem!
Takk for oppmerksomheten, og ha en strålende torsdag :-D
onsdag 7. august 2013
Campingferien juli 2013 =)
Jepp, da har jeg endelig fått laget en slags oppsummering av campingturen vi hadde i ferien - du finner innlegget HER ;-)
Mulig det blir noen endringer altså, for jeg er ikke sikker på om jeg husker alt... Men, et første utkast i såfall!
Mulig det blir noen endringer altså, for jeg er ikke sikker på om jeg husker alt... Men, et første utkast i såfall!
fredag 26. juli 2013
Her kommer reisebrev fra Mallorca =)
Ja, da har jeg endelig fått laget reisebrev fra Mallorca, ting tar tid... Men, sånn er det, og resten av ferien kommer det også reisebrev på etterhvert ;-) Det ble altså ingen tur til Roskilde på oss, så da ble det Mallorca i stedet - vi lærte vel kanskje ikke like mye, men vi fikk ihvertfall vært kjærester hele tiden <3
Men her altså; Reisebrev fra Mallorca - enjoy!
Ps, vi fikk ringene før vi reiste til Mallorca - så vidt ;-)
Men her altså; Reisebrev fra Mallorca - enjoy!
Ps, vi fikk ringene før vi reiste til Mallorca - så vidt ;-)
torsdag 20. juni 2013
Det skjer ting =)
Ja, her går det unna, og tiden står ikke akkurat stille, for å si det sånn ;-)
Natt til forrige torsdag fikk jeg det store spørsmålet - kjæresten spurte om jeg ville gifte meg med han - og så klart sa jeg JA <3 <3 <3
På dagen min mor ville blitt 70 år, ble jeg altså forlovet med verdens beste, 13.6.13 <3
Så, ringer ble bestilt og vi håper vi får dem før vi skal til Roskilde, ellers er de ihvertfall klare når vi kommer hjem derfra! Vi bestilte på nettet, for det er mye billigere enn i butikk, men likevel kan vi hente dem i butikk når de kommer fra Tyskland - bare synd at den eneste butikken de kan hentes i er over en time unna...men, det går fortere enn å vente på posten uansett... Sånn ser de ihvertfall ut:
Natt til forrige torsdag fikk jeg det store spørsmålet - kjæresten spurte om jeg ville gifte meg med han - og så klart sa jeg JA <3 <3 <3
På dagen min mor ville blitt 70 år, ble jeg altså forlovet med verdens beste, 13.6.13 <3
Så, ringer ble bestilt og vi håper vi får dem før vi skal til Roskilde, ellers er de ihvertfall klare når vi kommer hjem derfra! Vi bestilte på nettet, for det er mye billigere enn i butikk, men likevel kan vi hente dem i butikk når de kommer fra Tyskland - bare synd at den eneste butikken de kan hentes i er over en time unna...men, det går fortere enn å vente på posten uansett... Sånn ser de ihvertfall ut:
De er i sølv, og min har to små diamanter <3
Vi har begynt å planlegge bryllup også, det blir til neste høst, altså høsten 2014, og planen er å kunne samle inn penger sånn at vi kan reise bort å gjøre det! Har laget en egen blogg som er alt annet enn anonym, hvor vi håper å kunne samle inn ihvertfall en del penger, så derfor vil jeg ikke dele den her - de som evt måtte ønske å følge bryllups-bloggen, hvor både kjæresten og jeg skriver, kan sende en mail på taransverden@gmail.com
Det meste vil jo så klart skrives om her inne også, med unntak av de mest personlige tingene og de private bildene, så dere skal nok ikke gå glipp av noe uansett ;-)
Ellers er det straks sommerferie fra skolen for ungene, og det er siste barnehelg her nå denne helgen, før de kommer igjen 21. juli. Om en uke er vi på vei til Roskilde - det blir spennende!!!
Vi har også vært og sett på ei lita mops-frøken på litt over året som trenger fôr-hjem, men har ikke bestemt oss helt enda...
Den siste uka har jeg bare gått rundt og glist (nesten ihvertfall) så det blir ikke så mye tid til andre tanker... Jo, tanker om bryllup, sted, penger, kjole, ringer, kjæresten...
tirsdag 21. mai 2013
Tiden går og går =)
Ja, her har det blitt forsømt i det siste, ser jeg... Beklager så mye det, altså! Det har gått slag i slag, og dermed har nett blitt nedprioritert mens irl har vært desto mer til stede ;-)
Hunden som vi tok til oss på fôr måtte vi levere tilbake, oppdretteren fant plutselig ut at siden vi ikke kunne kjøre land og strand rundt på hennes kommando, så oppfylte vi ikke våre forpliktelser som fôrverter, og da kunne vi ikke brukes... Vi leverte verdens vakreste tilbake og tårene rant, i flere dager kom det mailer fra oppdretter om at vi måtte kjøpe henne, og bla-bla-bla, men vi har jo ikke pengene dessverre, og det forsto hun vel til slutt... Men, har fått høre at det ikke er første gangen hun har gjort sånt mot fôrverter :-/ Hadde jeg hatt penger, så hadde jeg kjøpt henne tvert, men nå har jeg innsett at hun er borte, og vi har vel bestemt oss for å ikke finne noen ny hjerteknuser før ferien er over ihvertfall... Haha, så får vi se hvor lenge det holder da, for vi er jo like "gale" begge to :-p
Nå har jeg tatt de nødvendige kursene i Røde Kors - ja unntatt et lite ett, men det kommer - og i vinter/vår har jeg dermed vært igjennom:
-Kvalifisert førstehjelp (den grunnleggende førstehjelpen man trenger som Hjelpekorpser, et kurs på 33 timer som inneholder litt om veldig mye)
-Grunnkurs Samband (lære å bruke radio som kommunikasjon)
-Sluttbrukerkurs Nødnett (opplæring i bruk av nødnettet)
-Grunnkurs Søk og Redning (søketeknikker og det man trenger for å kunne lete etter bortkomne folk)
-Barmark C (som også går på søk etter savnede personer)
Hadde så vidt gjennomført GSOR og Barmark C, så kom første alarm på telefonen og jeg var plutselig på vei til min første leteaksjon :-D Det var en dame som var borte, og hun ble funnet før vi rakk å starte søket, men det var spennende å møte opp og se hvordan de arbeider.
En uke etterpå kom en ny alarm, en ny dame var borte, og denne gangen var jeg med og søkte hele natten. Vi fant henne ikke, men søket ble avsluttet da Politiet fikk inn nye opplysninger som førte til at søk der vi holdt på var mindre relevant. Det var spennende å søke i mørket, så selvom man ble sliten av å fokusere der lommelykta lyste, og det var veldig ulendt terreng mange steder der laget mitt søkte, så var det absolutt noe som fristet til gjentagelse! Og ikke minst var dette, og erfaringene med veiledere på kursene jeg har vært med på, noe som har gjort at jeg ønsker å gå videre å ta flere kurs, sånn at jeg kan være veileder for andre, og lagleder på aksjoner :-) Av en eller annen grunn, så føler jeg at jeg har noe å gi på den fronten...
Rett før 17.-mai kom det brev i posten, jeg har kommet inn på Ambulansefag gjennom voksenopplæringen til høsten - det blir spennende, jeg har jo prøvd i så mange år på ordinært inntak, og jeg visste ikke at voksenopplæringen hadde Ambulansefag før i vinter, rett før søknadsfristen gikk ut...så jeg søkte - og jeg kom inn :-D Så, da blir jeg student fra høsten!!! Det blir nok tøft, men det er jo en drøm som går i oppfyllelse, og skolen er to kvelder i uka, praksisen vet jeg ikke noe om enda, men med piller og trass, så skal jeg komme meg igjennom dette!
Jeg har også fått innkalling som meddommer i en rettssak, og den var rett før 17.-mai, det var spesielt, spennende og veldig rart... Men, dommeren, den andre meddommeren og jeg ble ihvertfall fort enige, så saken ble avgjort veldig kjapt!
I pinsehelgen tok verdens beste kjæreste og jeg med oss telt og soveposer, satte oss i bilen, og kjørte til Söta bror, vi endte opp i Varberg/Tvååker på en campingplass der, den fant vi kl 2330, 17. mai på kvelden... Resepsjonen var stengt, og vi møtte bare noen vakter der, som skulle lukke porten. Spurte dem om hvor vi skulle henvende oss, og vi fikk oppgitt en person vi skulle ringe. Jeg ringte, men ingen svarte, så jeg sendte en sms - men fikk ikke svar på den heller... Men, da var porten stengt, så vi kom ikke ut igjen, og siden det ikke var et eneste telt på teltplassen, så satte vi opp vårt og fyrte opp grillen - hehe, det er ikke alle som griller seg mat kl 0130 på natten, men det gjorde altså vi ;-) Så spiste vi, ordnet i stand teltet inni og spilte litt kort, før vi tok natta. Og det var ingen fare for at vi frøys ihvertfall, tvert i mot holdt vi på å krepere, så våkna tidlig pga varmen.
Etter å ha blitt litt våkne, gikk vi i resepsjonen for å si i fra at vi var der, og jenta som sto der satte pris på at vi var ærlige om at vi kom dagen før, så vi slapp å betale for første natta :-) Så ruslet vi en tur til stranden som ikke lå så langt unna, det var sandstrand og det var langgrundt, så vi vasset litt - og det var ikke såååå kaldt heller, faktisk ;-) Så måtte vi handle litt, innom polet og handle litt grillmat, og ta en tur til Ullared, siden vi fant ut at det bare lå snaue 3 mil unna - da det var i boks var det blitt ettermiddag og skyene begynte å komme, men det var fortsatt deilig temperatur, og mens vi spiste så gled plutselig skyene bort og det ble ikke noe av regnet - kom noen få drypp og så var det over. Gikk en tur til, innom campingen som lå like ved siden av, og så gikk vi til stranden igjen, og tuslet videre til havna langs stranda. Da begynte sola å gå ned, vinden ble kjøligere og vi valgte å gå veien tilbake til campingplassen. Koste oss med et par flasker vin og enda mer kortspill, før det igjen ble natta - og den ble like varm som den første, men når vi sto opp så var det overskya og skikkelig uggent... Vi fikk besøk av kjærestens far og hans kone, men de fant ikke fram, så vi måtte kjøre og møte dem i nærheten. Så ble de med tilbake til campingen for at vi skulle pakke ned, og så sette kursen mot Ullared og frokost. De hadde ringt dagen før, og spurte om vi ikke kunne spise frokost sammen, de hadde lyst til å ta en tur på Ullared de også, og vi hadde egentlig planer om å kjøre hjem igjen, siden vi ikke hadde mer penger - dagen før hadde vi som sagt vært på Ullared, og den handlelappen ble ikke veldig stor - inkl en kaffe hver på kafeen, så ble det i underkant av 100 kroner, hehe.
Mens vi pakket telt, foreslo kjærestens far og kone at de skulle leie seg ei campinghytte og de spurte om vi ikke ville være med - de skulle betale! Vi tenkte at det kunne jo være koselig, så vi takket ja :-) Vi betalte for teltplassen og satte kursen mot Ullared - tenk, jeg på et handlesenter, av den størrelsen TO dager på rad!!! På veien dit passerte vi en påkjørt hare som lå i veien og sprellet, det synet får jeg ikke vekk fra netthinna altså. Men, vi kjørte i en lang rekke av biler, og antagelig var det han som lå først som kjørte på haren - han snudde ihvertfall, så da kjørte vi videre. Riktignok var kjæresten og jeg bare inne på området der i snaue 1,5 time dagen før, men denne dagen ble det maaaange timer... Vi handla ingenting, men fikk både kaffe og mat, og til slutt var hytta klar og vi kunne sjekke inn der. Ei 5-mannshytte på Ullared camping, koselig sted, og ikke spesielt dyrt heller! Det ble grillings der også, og det regnet så godt som hele dagen - og natten, men det letnet litt sånn at vi rakk å grille uten å bli klissvåte. Spise gjorde vi inne i hytta altså, og etter maten gikk kjæresten og jeg en tur for å se på campingen - den er stor, hyggelig og absolutt mulig å ta en tur til senere også ;-) Det kom forresten et flyvende insekt til oss på kvelden, så ut som en blanding av bille og humle, og den hørtes nesten ut som en traktor når den fløy - kan det ha vært tordivel?
2. pinsedag opprant like grå som den første hadde vært, vi pakket sakene og tømte hytta, før vi satte snuta hjemover... Stoppet på en bensinstasjon for å hente en kaffe, og stoppet ved Svinesund for å spise litt før siste biten hjem. Der venta vi på kjærestens far og hans kone, så spiste vi sammen med dem, før vi reiste videre. Da var det kø, og da mener jeg KØ - vi brukte 1 time fra Nordby til Svinesund, og det er ikke lange biten... Men, etter Svinesund løsnet det litt igjen, og omtrent ved Sarpsborg ble vi oppmerksomme på en bil litt foran som vinglet og kjørte. Etterhvert ble kjøringen så skummel, at kjæresten ringte politiet, og vi la oss etter bilen med varselblinkerne på. Jeg innrømmer glatt at jeg var livrett og hadde fysisk vondt i hele meg, jeg var sikker på at enten kom vedkommende til å kjøre inn i biler som kjørte forbi (dette var tross alt E6 og høy fartsgrense) eller kjøre ut av veien :-o Farten varierte fra omtrent 50 til over 100, og flere ganger var vi helt overbevist om at nå smeller det! Politiet var på vei, kjæresten holdt 112 orientert om hvor vi var, og som lyn fra klar himmel bråstoppet bilen foran - midt i en avkjøring fra veien, vi måtte også bråbremse og svinge unna for ikke å kjøre i han, da vi stoppet sto vi omtrent rett ved siden av...
Inni bilen satt en eldre mann, vi fikk han ut av bilen og inn på veikanten, kjæresten flytta bilen hans sånn at det var mulig for andre å kjøre forbi, og da kom det to politibiler - en fra hver side. Vi hadde på oss refleksvester, jeg sto og snakket med mannen mens kjæresten tok seg av politiet. Etter en kort stund, spurte politiet om vi kunne bli med å kjøre vekk fra motorveien, så vi kjørte sammen med dem til nærmeste bensinstasjon, hvor vi ble avhørt kjapt, før vi ble dimmitert - den eldre mannen takket flere ganger for at vi hadde stoppet han (han forsto ikke at det var han sjøl som hadde stoppet), og jeg syntes så synd på han... Han var virkelig helt "borte" altså, og han fikk ikke med seg førerkortet sitt derfra. Det tok en stund før pulsen var nede på akseptabelt nivå igjen, både for kjæresten og meg, for den kjøringa var virkelig skummel og helt på bærtur - men, det endte heldigvis godt, og det var bare flaks!!!
Etter en stund var vi klare for siste etappe hjem, og gledet oss i grunn til å hive beina i sofaen, ta et glass vin og sløve litt før vi la oss i en GOD seng igjen... men, det ble ikke helt sånn :-/ Da vi kom hjem hadde hannkatten virkelig innsett at han var nettopp det, han har markert i stykker flere par sko/støvletter, et bord og masse papirer og ting som lå på det bordet... Vi måtte kaste det meste, og nå må vi gi han bort, for dette går ikke lenger. Ikke bare markerer han i bøtter og spann, men han er ute etter "gamle-katten" hele tiden også, hun er riktignok bare 5 år, og sterilisert, men han benytter nå enhver anledning til å kaste seg over henne for å sloss :-( Han jakter på henne, og tar henne når hun sover, hun får ikke spise og ikke gå på do, dette har tiltatt gradvis, men har toppet seg veldig nå i løpet av pinsehelgen tydeligvis... Og, den markeringa kan vi ikke ha noe av, ikke bare lukter det grusomt, men det er jo ikke engang vårt hus, og jeg har ikke råd til å skifte gulv etc... Så, etter noen timer med rydding, sortering, støvsuging og vasking, kunne vi endelig sette oss i sofaen med et glass vin - og DA begynte det å lyne og tordne :-o Det var jo bare det som mangla sa jeg da, for jeg virkelig misliker sånt vær... Tok fram en kortstokk, tente et par lys, satt klare med lommelykter, dro ut stikk-kontakter og spilte kort til uværet ga seg - det varte vel en times tid, og med unntak av noen enorme regnbyger, så har det holdt seg sånn...
Ja, det var litt av det som har skjedd den siste tiden, denne gangen utelot jeg en del, men det er fordi det ble mer enn nok å lese for dere stakkarer uansett! Kanskje kommer det mer etterhvert ;-)
Hunden som vi tok til oss på fôr måtte vi levere tilbake, oppdretteren fant plutselig ut at siden vi ikke kunne kjøre land og strand rundt på hennes kommando, så oppfylte vi ikke våre forpliktelser som fôrverter, og da kunne vi ikke brukes... Vi leverte verdens vakreste tilbake og tårene rant, i flere dager kom det mailer fra oppdretter om at vi måtte kjøpe henne, og bla-bla-bla, men vi har jo ikke pengene dessverre, og det forsto hun vel til slutt... Men, har fått høre at det ikke er første gangen hun har gjort sånt mot fôrverter :-/ Hadde jeg hatt penger, så hadde jeg kjøpt henne tvert, men nå har jeg innsett at hun er borte, og vi har vel bestemt oss for å ikke finne noen ny hjerteknuser før ferien er over ihvertfall... Haha, så får vi se hvor lenge det holder da, for vi er jo like "gale" begge to :-p
Nå har jeg tatt de nødvendige kursene i Røde Kors - ja unntatt et lite ett, men det kommer - og i vinter/vår har jeg dermed vært igjennom:
-Kvalifisert førstehjelp (den grunnleggende førstehjelpen man trenger som Hjelpekorpser, et kurs på 33 timer som inneholder litt om veldig mye)
-Grunnkurs Samband (lære å bruke radio som kommunikasjon)
-Sluttbrukerkurs Nødnett (opplæring i bruk av nødnettet)
-Grunnkurs Søk og Redning (søketeknikker og det man trenger for å kunne lete etter bortkomne folk)
-Barmark C (som også går på søk etter savnede personer)
Hadde så vidt gjennomført GSOR og Barmark C, så kom første alarm på telefonen og jeg var plutselig på vei til min første leteaksjon :-D Det var en dame som var borte, og hun ble funnet før vi rakk å starte søket, men det var spennende å møte opp og se hvordan de arbeider.
En uke etterpå kom en ny alarm, en ny dame var borte, og denne gangen var jeg med og søkte hele natten. Vi fant henne ikke, men søket ble avsluttet da Politiet fikk inn nye opplysninger som førte til at søk der vi holdt på var mindre relevant. Det var spennende å søke i mørket, så selvom man ble sliten av å fokusere der lommelykta lyste, og det var veldig ulendt terreng mange steder der laget mitt søkte, så var det absolutt noe som fristet til gjentagelse! Og ikke minst var dette, og erfaringene med veiledere på kursene jeg har vært med på, noe som har gjort at jeg ønsker å gå videre å ta flere kurs, sånn at jeg kan være veileder for andre, og lagleder på aksjoner :-) Av en eller annen grunn, så føler jeg at jeg har noe å gi på den fronten...
Rett før 17.-mai kom det brev i posten, jeg har kommet inn på Ambulansefag gjennom voksenopplæringen til høsten - det blir spennende, jeg har jo prøvd i så mange år på ordinært inntak, og jeg visste ikke at voksenopplæringen hadde Ambulansefag før i vinter, rett før søknadsfristen gikk ut...så jeg søkte - og jeg kom inn :-D Så, da blir jeg student fra høsten!!! Det blir nok tøft, men det er jo en drøm som går i oppfyllelse, og skolen er to kvelder i uka, praksisen vet jeg ikke noe om enda, men med piller og trass, så skal jeg komme meg igjennom dette!
Jeg har også fått innkalling som meddommer i en rettssak, og den var rett før 17.-mai, det var spesielt, spennende og veldig rart... Men, dommeren, den andre meddommeren og jeg ble ihvertfall fort enige, så saken ble avgjort veldig kjapt!
I pinsehelgen tok verdens beste kjæreste og jeg med oss telt og soveposer, satte oss i bilen, og kjørte til Söta bror, vi endte opp i Varberg/Tvååker på en campingplass der, den fant vi kl 2330, 17. mai på kvelden... Resepsjonen var stengt, og vi møtte bare noen vakter der, som skulle lukke porten. Spurte dem om hvor vi skulle henvende oss, og vi fikk oppgitt en person vi skulle ringe. Jeg ringte, men ingen svarte, så jeg sendte en sms - men fikk ikke svar på den heller... Men, da var porten stengt, så vi kom ikke ut igjen, og siden det ikke var et eneste telt på teltplassen, så satte vi opp vårt og fyrte opp grillen - hehe, det er ikke alle som griller seg mat kl 0130 på natten, men det gjorde altså vi ;-) Så spiste vi, ordnet i stand teltet inni og spilte litt kort, før vi tok natta. Og det var ingen fare for at vi frøys ihvertfall, tvert i mot holdt vi på å krepere, så våkna tidlig pga varmen.
Etter å ha blitt litt våkne, gikk vi i resepsjonen for å si i fra at vi var der, og jenta som sto der satte pris på at vi var ærlige om at vi kom dagen før, så vi slapp å betale for første natta :-) Så ruslet vi en tur til stranden som ikke lå så langt unna, det var sandstrand og det var langgrundt, så vi vasset litt - og det var ikke såååå kaldt heller, faktisk ;-) Så måtte vi handle litt, innom polet og handle litt grillmat, og ta en tur til Ullared, siden vi fant ut at det bare lå snaue 3 mil unna - da det var i boks var det blitt ettermiddag og skyene begynte å komme, men det var fortsatt deilig temperatur, og mens vi spiste så gled plutselig skyene bort og det ble ikke noe av regnet - kom noen få drypp og så var det over. Gikk en tur til, innom campingen som lå like ved siden av, og så gikk vi til stranden igjen, og tuslet videre til havna langs stranda. Da begynte sola å gå ned, vinden ble kjøligere og vi valgte å gå veien tilbake til campingplassen. Koste oss med et par flasker vin og enda mer kortspill, før det igjen ble natta - og den ble like varm som den første, men når vi sto opp så var det overskya og skikkelig uggent... Vi fikk besøk av kjærestens far og hans kone, men de fant ikke fram, så vi måtte kjøre og møte dem i nærheten. Så ble de med tilbake til campingen for at vi skulle pakke ned, og så sette kursen mot Ullared og frokost. De hadde ringt dagen før, og spurte om vi ikke kunne spise frokost sammen, de hadde lyst til å ta en tur på Ullared de også, og vi hadde egentlig planer om å kjøre hjem igjen, siden vi ikke hadde mer penger - dagen før hadde vi som sagt vært på Ullared, og den handlelappen ble ikke veldig stor - inkl en kaffe hver på kafeen, så ble det i underkant av 100 kroner, hehe.
Mens vi pakket telt, foreslo kjærestens far og kone at de skulle leie seg ei campinghytte og de spurte om vi ikke ville være med - de skulle betale! Vi tenkte at det kunne jo være koselig, så vi takket ja :-) Vi betalte for teltplassen og satte kursen mot Ullared - tenk, jeg på et handlesenter, av den størrelsen TO dager på rad!!! På veien dit passerte vi en påkjørt hare som lå i veien og sprellet, det synet får jeg ikke vekk fra netthinna altså. Men, vi kjørte i en lang rekke av biler, og antagelig var det han som lå først som kjørte på haren - han snudde ihvertfall, så da kjørte vi videre. Riktignok var kjæresten og jeg bare inne på området der i snaue 1,5 time dagen før, men denne dagen ble det maaaange timer... Vi handla ingenting, men fikk både kaffe og mat, og til slutt var hytta klar og vi kunne sjekke inn der. Ei 5-mannshytte på Ullared camping, koselig sted, og ikke spesielt dyrt heller! Det ble grillings der også, og det regnet så godt som hele dagen - og natten, men det letnet litt sånn at vi rakk å grille uten å bli klissvåte. Spise gjorde vi inne i hytta altså, og etter maten gikk kjæresten og jeg en tur for å se på campingen - den er stor, hyggelig og absolutt mulig å ta en tur til senere også ;-) Det kom forresten et flyvende insekt til oss på kvelden, så ut som en blanding av bille og humle, og den hørtes nesten ut som en traktor når den fløy - kan det ha vært tordivel?
2. pinsedag opprant like grå som den første hadde vært, vi pakket sakene og tømte hytta, før vi satte snuta hjemover... Stoppet på en bensinstasjon for å hente en kaffe, og stoppet ved Svinesund for å spise litt før siste biten hjem. Der venta vi på kjærestens far og hans kone, så spiste vi sammen med dem, før vi reiste videre. Da var det kø, og da mener jeg KØ - vi brukte 1 time fra Nordby til Svinesund, og det er ikke lange biten... Men, etter Svinesund løsnet det litt igjen, og omtrent ved Sarpsborg ble vi oppmerksomme på en bil litt foran som vinglet og kjørte. Etterhvert ble kjøringen så skummel, at kjæresten ringte politiet, og vi la oss etter bilen med varselblinkerne på. Jeg innrømmer glatt at jeg var livrett og hadde fysisk vondt i hele meg, jeg var sikker på at enten kom vedkommende til å kjøre inn i biler som kjørte forbi (dette var tross alt E6 og høy fartsgrense) eller kjøre ut av veien :-o Farten varierte fra omtrent 50 til over 100, og flere ganger var vi helt overbevist om at nå smeller det! Politiet var på vei, kjæresten holdt 112 orientert om hvor vi var, og som lyn fra klar himmel bråstoppet bilen foran - midt i en avkjøring fra veien, vi måtte også bråbremse og svinge unna for ikke å kjøre i han, da vi stoppet sto vi omtrent rett ved siden av...
Inni bilen satt en eldre mann, vi fikk han ut av bilen og inn på veikanten, kjæresten flytta bilen hans sånn at det var mulig for andre å kjøre forbi, og da kom det to politibiler - en fra hver side. Vi hadde på oss refleksvester, jeg sto og snakket med mannen mens kjæresten tok seg av politiet. Etter en kort stund, spurte politiet om vi kunne bli med å kjøre vekk fra motorveien, så vi kjørte sammen med dem til nærmeste bensinstasjon, hvor vi ble avhørt kjapt, før vi ble dimmitert - den eldre mannen takket flere ganger for at vi hadde stoppet han (han forsto ikke at det var han sjøl som hadde stoppet), og jeg syntes så synd på han... Han var virkelig helt "borte" altså, og han fikk ikke med seg førerkortet sitt derfra. Det tok en stund før pulsen var nede på akseptabelt nivå igjen, både for kjæresten og meg, for den kjøringa var virkelig skummel og helt på bærtur - men, det endte heldigvis godt, og det var bare flaks!!!
Etter en stund var vi klare for siste etappe hjem, og gledet oss i grunn til å hive beina i sofaen, ta et glass vin og sløve litt før vi la oss i en GOD seng igjen... men, det ble ikke helt sånn :-/ Da vi kom hjem hadde hannkatten virkelig innsett at han var nettopp det, han har markert i stykker flere par sko/støvletter, et bord og masse papirer og ting som lå på det bordet... Vi måtte kaste det meste, og nå må vi gi han bort, for dette går ikke lenger. Ikke bare markerer han i bøtter og spann, men han er ute etter "gamle-katten" hele tiden også, hun er riktignok bare 5 år, og sterilisert, men han benytter nå enhver anledning til å kaste seg over henne for å sloss :-( Han jakter på henne, og tar henne når hun sover, hun får ikke spise og ikke gå på do, dette har tiltatt gradvis, men har toppet seg veldig nå i løpet av pinsehelgen tydeligvis... Og, den markeringa kan vi ikke ha noe av, ikke bare lukter det grusomt, men det er jo ikke engang vårt hus, og jeg har ikke råd til å skifte gulv etc... Så, etter noen timer med rydding, sortering, støvsuging og vasking, kunne vi endelig sette oss i sofaen med et glass vin - og DA begynte det å lyne og tordne :-o Det var jo bare det som mangla sa jeg da, for jeg virkelig misliker sånt vær... Tok fram en kortstokk, tente et par lys, satt klare med lommelykter, dro ut stikk-kontakter og spilte kort til uværet ga seg - det varte vel en times tid, og med unntak av noen enorme regnbyger, så har det holdt seg sånn...
Ja, det var litt av det som har skjedd den siste tiden, denne gangen utelot jeg en del, men det er fordi det ble mer enn nok å lese for dere stakkarer uansett! Kanskje kommer det mer etterhvert ;-)
fredag 12. april 2013
Nav, ja...igjen...
Nav er noe for seg selv...
Da jeg var hos min saksbehandler på aap tidlig i vinter, fikk jeg beskjed om at jeg måtte søke ufør, men at de trengte en ny legeerklæring. Jeg fikk legen til å sende en ny, hvor hun konkluderte med at skaden min var livsvarig og at det ikke fantes utsikter til at jeg kunne komme ut i jobb igjen. Jeg har venta og venta på svar, men ikke hørt noe. Så, rett før påske ringte jeg, og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte sende inn nye papirer på søknad om ufør, før de kunne sende det videre - som sagt, så gjort...
I dag ringer saksbehandler meg, og sier at legeerklæringen er for kort og sier for lite om hvorfor jeg trenger å søke ufør. De har hele epikrisen min, en 5 cm tjukk bunke med beskrivelse av alt som er prøvd av behandlinger, medisiner og alle symptomer, men det holdt ikke :-s For, det sto en setning i legeerklæringen om at jeg ikke hadde prøvd fysioterapi, fordi jeg ikke hadde råd - men nevrolog har i sine papirer skrevet at det ikke er hensiktsmessig med fysio, fordi det ikke har noen virkning... Så, jeg kunne altså ikke søke om ufør likevel, fordi dokumentasjonen var for mangelfull...
I samme slengen fikk jeg beskjed om at jeg antagelig mista retten til å få aap, fordi jeg var for syk til å jobbe, så da hadde jeg ikke rett på aap... Jeg har ikke vært på arbeidsutprøving, fordi jeg for det første ikke har blitt søkt dit, og for det andre for at jeg sliter med store smerter når jeg må kjøre bil... Men, de kunne ikke hjelpe meg med transport, fordi jeg var så dum at jeg flytta til et sted det ikke gikk buss eller tog (ja, hun sa rett ut at jeg var dum) - akkurat som jeg valgte det sjøl? Det var INGEN som kunne hjelpe meg, når jeg sto med ungene i handa og var klar for å måtte bo på gata i fjor, men det var ingen unnskyldning serru, jeg måtte jo sjøl skjønne at jeg ikke kunne forvente å få hjelp når jeg valgte å bo et sted som var mindre sentralt! Det var altså ikke deres problem at jeg ikke kommer meg til et evt tiltak... Jeg måtte gå 4 km til nærmeste tog/buss - for støtte til noe annet fikk jeg ikke...
Jeg er altså for frisk til å få ufør, men for syk til å få aap - så da var alternativet å leve på sosialhjelp resten av livet, sa purkeskinnet på Nav... Mitt alternativ blir da å enten bli sosialklient 100% eller å jobbe sånn at den lille helsa jeg har igjen, som nesten får meg gjennom dagene (det er ikke gode dager, men det er dager) blir borte, og jeg blir liggende som en rallende, smertebylt i et hjørne...
Hipp hurra for velferdsstaten, og jeg er så glad for at jeg bor i et av verdens beste land, hvor vi fattige blir fattigere og staten bare ser på og peker nese :-/ Fy faen så glad jeg skal bli, den dagen jeg vinner i lotto, og kan reise fra dette landet og aldri se meg tilbake!!!
Da jeg var hos min saksbehandler på aap tidlig i vinter, fikk jeg beskjed om at jeg måtte søke ufør, men at de trengte en ny legeerklæring. Jeg fikk legen til å sende en ny, hvor hun konkluderte med at skaden min var livsvarig og at det ikke fantes utsikter til at jeg kunne komme ut i jobb igjen. Jeg har venta og venta på svar, men ikke hørt noe. Så, rett før påske ringte jeg, og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte sende inn nye papirer på søknad om ufør, før de kunne sende det videre - som sagt, så gjort...
I dag ringer saksbehandler meg, og sier at legeerklæringen er for kort og sier for lite om hvorfor jeg trenger å søke ufør. De har hele epikrisen min, en 5 cm tjukk bunke med beskrivelse av alt som er prøvd av behandlinger, medisiner og alle symptomer, men det holdt ikke :-s For, det sto en setning i legeerklæringen om at jeg ikke hadde prøvd fysioterapi, fordi jeg ikke hadde råd - men nevrolog har i sine papirer skrevet at det ikke er hensiktsmessig med fysio, fordi det ikke har noen virkning... Så, jeg kunne altså ikke søke om ufør likevel, fordi dokumentasjonen var for mangelfull...
I samme slengen fikk jeg beskjed om at jeg antagelig mista retten til å få aap, fordi jeg var for syk til å jobbe, så da hadde jeg ikke rett på aap... Jeg har ikke vært på arbeidsutprøving, fordi jeg for det første ikke har blitt søkt dit, og for det andre for at jeg sliter med store smerter når jeg må kjøre bil... Men, de kunne ikke hjelpe meg med transport, fordi jeg var så dum at jeg flytta til et sted det ikke gikk buss eller tog (ja, hun sa rett ut at jeg var dum) - akkurat som jeg valgte det sjøl? Det var INGEN som kunne hjelpe meg, når jeg sto med ungene i handa og var klar for å måtte bo på gata i fjor, men det var ingen unnskyldning serru, jeg måtte jo sjøl skjønne at jeg ikke kunne forvente å få hjelp når jeg valgte å bo et sted som var mindre sentralt! Det var altså ikke deres problem at jeg ikke kommer meg til et evt tiltak... Jeg måtte gå 4 km til nærmeste tog/buss - for støtte til noe annet fikk jeg ikke...
Jeg er altså for frisk til å få ufør, men for syk til å få aap - så da var alternativet å leve på sosialhjelp resten av livet, sa purkeskinnet på Nav... Mitt alternativ blir da å enten bli sosialklient 100% eller å jobbe sånn at den lille helsa jeg har igjen, som nesten får meg gjennom dagene (det er ikke gode dager, men det er dager) blir borte, og jeg blir liggende som en rallende, smertebylt i et hjørne...
Hipp hurra for velferdsstaten, og jeg er så glad for at jeg bor i et av verdens beste land, hvor vi fattige blir fattigere og staten bare ser på og peker nese :-/ Fy faen så glad jeg skal bli, den dagen jeg vinner i lotto, og kan reise fra dette landet og aldri se meg tilbake!!!
tirsdag 2. april 2013
Vår?
Ja, det er visst det ute nå!
Påsken starta med en kjempehyggelig overraskelse - på døra kom en ung mann med tre bæreposer div mat og tørrvarer fra ei "gammel" venninne <3 Tårene presset på her da, gitt! Så i påsken kom det nok en pakke i posten fra en annen venn - det er så ubeskrivelig koselig når man får sånn oppmerksomhet :-)
Ellers har påsken gått med til å være sammen med kjæresten, unga og dyra - et siste tilskudd til familien dukket opp på påskeaften, ei lita dverg-dachs jente på 8 uker <3 Kjæresten har hatt dverg-dachs tidligere, og jeg er ikke vanskelig å "manipulere" når det kommer til dyr - dere som kjenner meg, vet jo det *rødme* Jeg som hadde sverget på at jeg ikke skulle ha valp igjen med det første, og jeg skulle ikke ha noe annet enn engelsk bulldog, hehe, sånn kan det gikk ;-) Hun er superskjønn, og målet er å trene henne opp til å bli ettersøkshund! Har henne på fôr og et av kravene til oppdretter er at hun deltar på minst ett blodspor-kurs, egner hun seg der, så kommer vi nok til å prøve flere spor for å kunne ha henne med i Hjelpekorps-sammenheng!
Jeg fikk brevet jeg har venta på i påsken også, så nå er jeg formelt skilt *tommel opp* Og beviset har jeg svart på hvitt ;-) Så, da er det fritt fram for kjæresten :-p
Så venter jeg på bekreftelse på et par kurs jeg har meldt meg på, det ene går søknadsfristen ut i dag og kurset er allerede førstkommende helg, så håper på bekreftelse ganske snart! Det andre kurset starter om et par uker, så venter spent på bekreftelse der også :-) Om jeg får komme med på disse kursene, så mangler jeg kun ett kurs for å være godkjent hjelpekorpser!!!
Enda en bekreftelse kom forresten i påsken, kjæresten og jeg er godkjent for santitetsvakter på Roskilde-festivalen :-D Vi ble spurt da vi var på Kvalifisert Førstehjelps-kurs i begynnelsen av mars, og i påsken kom bekreftelsen fra Danske Røde Kors om at vi er godkjent og får være med! Det blir kjempespennende og helt sikkert lærerikt - og ikke en sjanse veldig mange får - etter som jeg har forstått, er det kun 9 personer fra Norge som får være med, og vi er to av dem!!!
Ellers har jeg fått strikket det meste av "Islenderen" til kjæresten, mangler armene...starta med den ene, men ble litt surr med mønster og økning av masker, så jeg tok en pause og får starte på nytt med ny frisk snart...
Selvangivelsen kom i dag, baksmell på 10.000,- - hvordan de får til det er meg en gåte, men denne gangen hadde de da i det minste klart å få meg i riktig skatteklasse... Gjeld er ikke fordelt, så etter det er gjort, håper jeg baksmellen blir mindre... i tillegg skal jeg søke om ettergivelse av skatt pga lav skatteevne - har fått det tidligere, så må jo bare prøve igjen... Ellers er det regninger langt over hue på meg akkurat nå, både telefon, strøm og årsavgift ligger som en klump i magen - altfor mange store lapper på en gang, så hvordan jeg skal klare å løse det er fortsatt uvisst... Har ingenting å selge, men må bare prøve å hoste opp pengene på et vis...innen en mnd, ellers blir telefon og strøm stengt :-/
Nå er det siste dagen av påskeferien for unga, i kveld reiser minsten til et vennepar av faren for å være der, sånn at han er nærme skolen - eldste blir her, jeg må jo kjøre vesla til skolen uansett og de går jo på samme skole.
Så, dette var en liten oppdatering igjen - har vært sløv på den fronten i påsken, men her går det stort sett i same old, same old...
Påsken starta med en kjempehyggelig overraskelse - på døra kom en ung mann med tre bæreposer div mat og tørrvarer fra ei "gammel" venninne <3 Tårene presset på her da, gitt! Så i påsken kom det nok en pakke i posten fra en annen venn - det er så ubeskrivelig koselig når man får sånn oppmerksomhet :-)
Ellers har påsken gått med til å være sammen med kjæresten, unga og dyra - et siste tilskudd til familien dukket opp på påskeaften, ei lita dverg-dachs jente på 8 uker <3 Kjæresten har hatt dverg-dachs tidligere, og jeg er ikke vanskelig å "manipulere" når det kommer til dyr - dere som kjenner meg, vet jo det *rødme* Jeg som hadde sverget på at jeg ikke skulle ha valp igjen med det første, og jeg skulle ikke ha noe annet enn engelsk bulldog, hehe, sånn kan det gikk ;-) Hun er superskjønn, og målet er å trene henne opp til å bli ettersøkshund! Har henne på fôr og et av kravene til oppdretter er at hun deltar på minst ett blodspor-kurs, egner hun seg der, så kommer vi nok til å prøve flere spor for å kunne ha henne med i Hjelpekorps-sammenheng!
Jeg fikk brevet jeg har venta på i påsken også, så nå er jeg formelt skilt *tommel opp* Og beviset har jeg svart på hvitt ;-) Så, da er det fritt fram for kjæresten :-p
Så venter jeg på bekreftelse på et par kurs jeg har meldt meg på, det ene går søknadsfristen ut i dag og kurset er allerede førstkommende helg, så håper på bekreftelse ganske snart! Det andre kurset starter om et par uker, så venter spent på bekreftelse der også :-) Om jeg får komme med på disse kursene, så mangler jeg kun ett kurs for å være godkjent hjelpekorpser!!!
Enda en bekreftelse kom forresten i påsken, kjæresten og jeg er godkjent for santitetsvakter på Roskilde-festivalen :-D Vi ble spurt da vi var på Kvalifisert Førstehjelps-kurs i begynnelsen av mars, og i påsken kom bekreftelsen fra Danske Røde Kors om at vi er godkjent og får være med! Det blir kjempespennende og helt sikkert lærerikt - og ikke en sjanse veldig mange får - etter som jeg har forstått, er det kun 9 personer fra Norge som får være med, og vi er to av dem!!!
Ellers har jeg fått strikket det meste av "Islenderen" til kjæresten, mangler armene...starta med den ene, men ble litt surr med mønster og økning av masker, så jeg tok en pause og får starte på nytt med ny frisk snart...
Selvangivelsen kom i dag, baksmell på 10.000,- - hvordan de får til det er meg en gåte, men denne gangen hadde de da i det minste klart å få meg i riktig skatteklasse... Gjeld er ikke fordelt, så etter det er gjort, håper jeg baksmellen blir mindre... i tillegg skal jeg søke om ettergivelse av skatt pga lav skatteevne - har fått det tidligere, så må jo bare prøve igjen... Ellers er det regninger langt over hue på meg akkurat nå, både telefon, strøm og årsavgift ligger som en klump i magen - altfor mange store lapper på en gang, så hvordan jeg skal klare å løse det er fortsatt uvisst... Har ingenting å selge, men må bare prøve å hoste opp pengene på et vis...innen en mnd, ellers blir telefon og strøm stengt :-/
Nå er det siste dagen av påskeferien for unga, i kveld reiser minsten til et vennepar av faren for å være der, sånn at han er nærme skolen - eldste blir her, jeg må jo kjøre vesla til skolen uansett og de går jo på samme skole.
Så, dette var en liten oppdatering igjen - har vært sløv på den fronten i påsken, men her går det stort sett i same old, same old...
fredag 22. mars 2013
Freddan =)
Jepp, da var det fredag igjen - synes stort sett ukene består av fredager og mandager... Men, sola skinner og påskeferien starter visst i dag :-)
Denne helgen er kjærestehelg, så jeg håper at nakken snart kutter ut vrangskapen sin, sånn at jeg i det minste klarer å snu på hodet... Den klikka fullstendig igjen i går, kjennes ut som noen sitter og hugger en øks mellom skulderbladene hver gang jeg leer på en muskel - lei hele nakken nå altså! Burde vel være vant til det, men av og til er det vanskelig å ignorere smertene... og som ikke det var nok, så tuller syklusen nok en gang - bare vært tull med den siden i fjor sommer :-/ Det er vel alderen da ;-p
Burde gjort husarbeid her også, men det får bare vente - ser ikke noe poeng i å provosere smertene mer enn nødvendig, så har satt på en oppvaskmaskin og skal brette tøy (hvis jeg finner igjen arbeidslysten) i det minste!
Venter spent på svar etter møtet på tirsdag, møtet som var utløseren til det forrige innlegget...jeg liker ikke å vente altså!!! Venter på at kjæresten skal komme fra jobb også - hehe, men det gjør jeg jo hver dag...bare noen få timer igjen nå, så er det HELG <3
Kattene ligger strødd rundt i huset og sover, det er så stille så stille her... savner hundetassing, det er koselig med katt, men det er ikke hund, liksom :-/ Ser på bilder og drømmer om den lille bulle-valpen jeg en dag skal ha <3
Venter på brev i posten også, fra Fylkesmannen - behandlingstiden var 3-4 uker, nå har det gått 3 uker og 1 dag siden de registrerte søkanden mottatt!
Ønsker dere alle en strålende påske, måtte den bli rolig, morsom, hyggelig og givende :-D Her blir den full av unger det meste av uka, men vesla skal bort i fire dager sammen med svigers og lille-svigerinne, tror jentene gleder seg vilt til det ;-) Hu er heldig, hu dattera mi altså!
Jeg gleder meg mest til de røde dagene, for da er kjæresten hjemme hos meg <3 <3 <3
Denne helgen er kjærestehelg, så jeg håper at nakken snart kutter ut vrangskapen sin, sånn at jeg i det minste klarer å snu på hodet... Den klikka fullstendig igjen i går, kjennes ut som noen sitter og hugger en øks mellom skulderbladene hver gang jeg leer på en muskel - lei hele nakken nå altså! Burde vel være vant til det, men av og til er det vanskelig å ignorere smertene... og som ikke det var nok, så tuller syklusen nok en gang - bare vært tull med den siden i fjor sommer :-/ Det er vel alderen da ;-p
Burde gjort husarbeid her også, men det får bare vente - ser ikke noe poeng i å provosere smertene mer enn nødvendig, så har satt på en oppvaskmaskin og skal brette tøy (hvis jeg finner igjen arbeidslysten) i det minste!
Venter spent på svar etter møtet på tirsdag, møtet som var utløseren til det forrige innlegget...jeg liker ikke å vente altså!!! Venter på at kjæresten skal komme fra jobb også - hehe, men det gjør jeg jo hver dag...bare noen få timer igjen nå, så er det HELG <3
Kattene ligger strødd rundt i huset og sover, det er så stille så stille her... savner hundetassing, det er koselig med katt, men det er ikke hund, liksom :-/ Ser på bilder og drømmer om den lille bulle-valpen jeg en dag skal ha <3
Venter på brev i posten også, fra Fylkesmannen - behandlingstiden var 3-4 uker, nå har det gått 3 uker og 1 dag siden de registrerte søkanden mottatt!
Ønsker dere alle en strålende påske, måtte den bli rolig, morsom, hyggelig og givende :-D Her blir den full av unger det meste av uka, men vesla skal bort i fire dager sammen med svigers og lille-svigerinne, tror jentene gleder seg vilt til det ;-) Hu er heldig, hu dattera mi altså!
Jeg gleder meg mest til de røde dagene, for da er kjæresten hjemme hos meg <3 <3 <3
onsdag 20. mars 2013
Lei seg...
Når man legger alt inn i noe, bare for å føle at det ikke er verd en dritt - den følelsen :-/
Det verker over alt, men mest i magen...klumpen som sitter der, som sier at noe er feil - men når de som skulle støtte deg bare vender deg ryggen - den følelsen :-/
Når det som skulle være en god dag, en god kveld bare blir trist - den følelsen :-/
Når det man trenger mest er å snakke, men ingen er der og kan høre, eller vil støtte - den følelsen :-/
Når alt føles bare håpløst, verdiløst - den følelsen :-/
Er det noen vits å fortsette? Er det noen vits å drømme? Er det noen vits å håpe? Er det verd det?
Jeg presser meg ikke på noen, jeg trekker meg heller unna...jeg tar ikke stor plass, jeg vil ikke trenge meg på, når jeg merker at jeg er uønsket, så går jeg... Jeg vil ikke stå i veien for noen, når jeg føler at jeg gjør det, så blir jeg rådvill...når jeg vil snakke om det, så blir jeg lei meg når jeg bare får sure miner i retur... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?!
Jeg vil følge drømmen min, men ikke på bekostning av andre...ikke fordi jeg tvinger meg på... Kanskje jeg bare skal gi opp?
Tårene presser på, men jeg vil ikke slippe dem ut...jeg vil ikke...jeg er bare talentløs, håpløs, evneløs...jeg har ikke lov å drømme, jeg har ikke lov å tro, jeg er bare i veien - Helvetes drittliv!!! I mange år har jeg tenkt at alle ville fått det mye bedre uten meg, jeg tenker det fortsatt...tidligere har jeg gjort noe med det, men jeg har bestemt meg for at det ikke er verd det - men tankene, de blir jeg ikke kvitt - eller følelsen av at jeg bare burde forsvinne for å gjøre ting lettere for andre... Kanskje jeg burde holde meg unna andre folk, bli en einstøing som jeg stort sett har vært, sånn at jeg ikke er i veien for noen, ikke tråkker noen på tærne, ikke gjør så andre må ta valg eller hensyn til meg...
Skulle ønske jeg var usynlig, skulle ønske jeg ikke hadde følelser, skulle ønske jeg slapp å forholde meg til noe som helst akkurat nå - det blir jo bare feil uansett... Hvis jeg sier noe, er det feil! Hvis jeg ikke sier noe, er det feil! Jeg får jo aldri vært bra nok :-/ Hvis jeg føler noe, blir det feil...hvis jeg ikke føler noe, blir det feil...
At det ikke finnes noen fasit, noen løsning...hvorfor må det være sånn? Jeg er bare lei meg, jeg vil ikke mer, orker ikke å ha det sånn lenger...jeg prøver og prøver og prøver, jeg bygger så godt jeg kan, men det blir jo aldri bra nok :-( Sliten, lei, trist... skulle ønske noen kunne gi meg en klem, kunne høre på det jeg hadde å si, kunne forstått tankene mine, forstått hvorfor jeg føler som jeg gjør, kunne forstått at jeg er veldig vàr på andres sinnssteminger, ikke bare si at jeg er sur, vrang, ser feil, misforstår... Jeg er bare en taper, en verdiløs dritt...jeg vet det jo så godt, selvom jeg i årevis har prøvd å innbilde meg at jeg er like mye verd som alle andre - det funker dårlig...jeg tror det ikke, når jeg ser meg i speilet ser jeg bare et gammelt skrukketroll med 15 kilo for mye, viljeløs, talentløs, håpløs, kan ingenting... en skam, et dårlig forbilde, en dårlig mor, en elendig kjæreste, et utskudd... Ikke har jeg penger, ikke er det mat i kjøleskapet, ikke har jeg råd til bensin, ikke til klær eller sko, ikke har jeg verdier jeg kan selge, ikke har jeg noe...jeg har blitt så feit at jeg ikke har klær å ha på meg - dvs har to bukser som nesten passer...hva faen har jeg å tilby? IKKE EN DRITT! Jeg har levd på en løgn, jeg har trodd at jeg var nok, jeg er så lettlurt og naiv at jeg har klart å tro på det - nesten...
Lei seg, det er kanskje dagens understatement, men det var det mest dekkende akkurat nå :-/ Det blir ingen god natts søvn, det blir antagelig ingen søvn i det hele tatt, det blir å sitte i mørket i stua, se ut av vinduet på ingenting - klumpen i magen er for vond...i morra tidlig er det møte på skolen - igjen, og etter det en tur til politiet...
Dere trenger ikke kommentere, dere trenger ikke si noe i det hele tatt - det går bra, det må gå bra...!
Det verker over alt, men mest i magen...klumpen som sitter der, som sier at noe er feil - men når de som skulle støtte deg bare vender deg ryggen - den følelsen :-/
Når det som skulle være en god dag, en god kveld bare blir trist - den følelsen :-/
Når det man trenger mest er å snakke, men ingen er der og kan høre, eller vil støtte - den følelsen :-/
Når alt føles bare håpløst, verdiløst - den følelsen :-/
Er det noen vits å fortsette? Er det noen vits å drømme? Er det noen vits å håpe? Er det verd det?
Jeg presser meg ikke på noen, jeg trekker meg heller unna...jeg tar ikke stor plass, jeg vil ikke trenge meg på, når jeg merker at jeg er uønsket, så går jeg... Jeg vil ikke stå i veien for noen, når jeg føler at jeg gjør det, så blir jeg rådvill...når jeg vil snakke om det, så blir jeg lei meg når jeg bare får sure miner i retur... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?!
Jeg vil følge drømmen min, men ikke på bekostning av andre...ikke fordi jeg tvinger meg på... Kanskje jeg bare skal gi opp?
Tårene presser på, men jeg vil ikke slippe dem ut...jeg vil ikke...jeg er bare talentløs, håpløs, evneløs...jeg har ikke lov å drømme, jeg har ikke lov å tro, jeg er bare i veien - Helvetes drittliv!!! I mange år har jeg tenkt at alle ville fått det mye bedre uten meg, jeg tenker det fortsatt...tidligere har jeg gjort noe med det, men jeg har bestemt meg for at det ikke er verd det - men tankene, de blir jeg ikke kvitt - eller følelsen av at jeg bare burde forsvinne for å gjøre ting lettere for andre... Kanskje jeg burde holde meg unna andre folk, bli en einstøing som jeg stort sett har vært, sånn at jeg ikke er i veien for noen, ikke tråkker noen på tærne, ikke gjør så andre må ta valg eller hensyn til meg...
Skulle ønske jeg var usynlig, skulle ønske jeg ikke hadde følelser, skulle ønske jeg slapp å forholde meg til noe som helst akkurat nå - det blir jo bare feil uansett... Hvis jeg sier noe, er det feil! Hvis jeg ikke sier noe, er det feil! Jeg får jo aldri vært bra nok :-/ Hvis jeg føler noe, blir det feil...hvis jeg ikke føler noe, blir det feil...
At det ikke finnes noen fasit, noen løsning...hvorfor må det være sånn? Jeg er bare lei meg, jeg vil ikke mer, orker ikke å ha det sånn lenger...jeg prøver og prøver og prøver, jeg bygger så godt jeg kan, men det blir jo aldri bra nok :-( Sliten, lei, trist... skulle ønske noen kunne gi meg en klem, kunne høre på det jeg hadde å si, kunne forstått tankene mine, forstått hvorfor jeg føler som jeg gjør, kunne forstått at jeg er veldig vàr på andres sinnssteminger, ikke bare si at jeg er sur, vrang, ser feil, misforstår... Jeg er bare en taper, en verdiløs dritt...jeg vet det jo så godt, selvom jeg i årevis har prøvd å innbilde meg at jeg er like mye verd som alle andre - det funker dårlig...jeg tror det ikke, når jeg ser meg i speilet ser jeg bare et gammelt skrukketroll med 15 kilo for mye, viljeløs, talentløs, håpløs, kan ingenting... en skam, et dårlig forbilde, en dårlig mor, en elendig kjæreste, et utskudd... Ikke har jeg penger, ikke er det mat i kjøleskapet, ikke har jeg råd til bensin, ikke til klær eller sko, ikke har jeg verdier jeg kan selge, ikke har jeg noe...jeg har blitt så feit at jeg ikke har klær å ha på meg - dvs har to bukser som nesten passer...hva faen har jeg å tilby? IKKE EN DRITT! Jeg har levd på en løgn, jeg har trodd at jeg var nok, jeg er så lettlurt og naiv at jeg har klart å tro på det - nesten...
Lei seg, det er kanskje dagens understatement, men det var det mest dekkende akkurat nå :-/ Det blir ingen god natts søvn, det blir antagelig ingen søvn i det hele tatt, det blir å sitte i mørket i stua, se ut av vinduet på ingenting - klumpen i magen er for vond...i morra tidlig er det møte på skolen - igjen, og etter det en tur til politiet...
Dere trenger ikke kommentere, dere trenger ikke si noe i det hele tatt - det går bra, det må gå bra...!
Abonner på:
Innlegg (Atom)