Neida...

Fikk brev fra DPS i dag - etter opplysningene fra fastlegen har de vurdert at jeg ikke kvalifiserer til å motta noen hjelp fra dem, men at jeg heller kan ta kontakt med kommunehelsetjenesten... Jaja, kan visstnok levere inn klage og be om ny vurdering - men er det noen vits? Psykiatrien i Norge er en vits! Hva må man gjøre da, for å få komme til dem og bli utredet? Det er det man har igjen for ikke å ha gått til legen og lagt ut om tankene sine før, skjønner jeg... Skal man likegjerne bare gi opp, eller skal man kjempe videre? Er det noen vits når man har blitt så gammel som jeg har blitt?

Ikke at jeg er veldig hypp på å få noen diagnose sånn for å få det, men det hadde jo vært greit om det ble utredet før man får et avslag da... Om jeg virkelig "lider" av noe, så hadde det vært greit om det kunne behandles også... Men, jeg har jo slitt med det samme så lenge jeg kan huske og aldri fått noen behandling eller hjelp, så da kan jeg vel klare resten av livet også, eller?

Huff, det var et slag i trynet altså, ikke nødvendigvis fordi jeg ikke har fått noe navn på det jeg sliter med, men for at det ikke engang er verd å undersøke videre... Verdiløs, det er sånn jeg føler det akkurat nå -akkurat som jeg har gjort det meste av mine snart 41 år - bare noen dager igjen til den dagen også, et par dager bare faktisk :-/

Vet ikke helt hvordan jeg skal gripe an dette nå, jeg kan jo selvdiagnostisere meg sjøl med div psykiske lidelser i tillegg til de fysiske som er relativt åpenbare, som nakkeprolaps, astma og div allergier som er "bevist"... Innimellom er jeg definitivt deprimert, sikkert vært suicidal mange ganger, selvskading, spiseforstyrrelser og kan kjenne meg igjen i  mye som går på adhd, og ihvertfall add - alle tester jeg har funnet på nett ang det slår ut på "sannsynlig" og "meget sannsynlig" på adhd - både norske og amerikanske tester - også den som fastlegen sjekka - men det holdt ikke til å få en time hos DPS gitt :-s Tankene som dukker opp stadig oftere har vært der konstant siden jeg åpna brevet, og jeg føler at jeg ikke klarer å håndtere det sjøl lenger snart... Jeg vil ikke være sterk lenger, jeg skulle ønske jeg bare kunne legge livet mitt, tankene mine, i andres hender, overlate ansvaret til noen andre, slippe tankene og følelsene... Snill-pike-syndromet hindrer meg, stoltheten hindrer meg - jeg er da for pokker voksen og må ta ansvar for meg sjøl... Hvor går grensa? Tror den er nådd for lengst, for mange år siden... men jeg kan ikke gi opp, jeg har ikke lov til det - jeg har barn som trenger meg, kanskje mer nå enn noen gang, jeg har en kjæreste som fortjener bedre...

Mange tanker nå i nattens mulm og mørke... Svarte tanker, tunge tanker, forbudte tanker... men når dagen gryr så forsvinner de innimellom, noen minutter klarer jeg til og med å glemme dem og smile :-D Uka som skulle være en god uke, dagene jeg skulle slappe av, lade opp batteriene - den forsvant i en tåke av tunge tanker, lite søvn og mange dustete tanker :-/ Jeg burde seriøst vært forbudt! Prøver å le av det hele, prøver å late som alt er bra, men jeg klarer det ikke... Og det beklager jeg veldig, særlig for kjæresten min som ikke kan noe for dette i det hele tatt, og som jeg ikke vil at skal lide for det :-( Haff... Jeg er bare så innmari lei av å tenke, føle, tro, vite, tenke, føle, tro, vite...så lei av meg sjøl... urk!

Men, i morgen er en ny dag - forsåvidt er det en ny dag nå også, den nest siste av vinterferien - skulle ønske jeg kunne nyte den fullt ut... Kryss fingre og tær for meg, jeg skal gjøre så godt jeg kan!

Dette ble rotete og uoversiktlig, forventer ikke at dere skal forstå det jeg ikke skjønner sjøl, men måtte bare få det ut!

Klemmer i bøtter og spann til dere herlige mennesker - uten dere ville verden blitt et enda værre sted å være <3 Og jeg har det jo egentlig godt, og har egentlig ikke lov å klage... men bloggen er min, og der har jeg bestemt meg for at jeg får lov å skrive akkurat hva jeg vil, akkurat hva jeg tenker og føler - med litt (mye) moderasjon, fordi jeg (som vanlig) tar hensyn til dere som er rundt meg...

Tankene tar (visst aldri) ferie...

Tankene tar visst ikke vinterferie, selvom jeg skulle ønske det... Flørter med tanker jeg ikke burde ha, deilig å tenke på hva som kunne vært, men bare TENKE! Tenke på alt man kunne slippe, ikke minst alle tankene man slapp å ha, men det er nå engang sånn at tankene er en del av meg, og det må jeg bare akseptere... Jeg vil ikke, orker ikke, ønsker ikke - men vet ikke hvordan jeg skal stoppe dem eller akseptere dem :-/

Jeg har det bra! Joda, jeg har jo egentlig det - jeg har tre flotte barn (joda, selvom det er vanskelig å se det alltid, så er de flotte) og en herlig kjæreste <3 Men, hjernen min tror at jeg er i krig med meg selv, hele forbanna tiden... Blir så sliten av det, sliten av meg selv... redd for at den overaktive hjernen min skal ødelegge mer for meg, ikke bare mitt liv, men de rundt meg også... Prøver å holde for meg sjøl, men noen ganger glipper ting ut, ikke minst fordi jeg ikke klarer å lyve - så derfor, om du ikke ønsker et usensurert og ærlig svar, ikke spør! Kanskje blir ikke svaret det du ønsket eller trodde, og da blir kanskje ting enda mer kompliserte enn de behøver...for noen ganger klarer jeg ikke filtrere ut det jeg ikke bør fortelle, så blir noen såret, lei seg eller kanskje til og med redde :-( Det er over hodet ikke meninga, og nettopp derfor prøver jeg i størst mulig grad å holde ting for meg sjøl, de irrelevante tankene, de ødeleggende og skremmende tankene som ikke er en del av virkeligheten - eller ihvertfall ikke en del av den virkeligheten de fleste lever i, og som jeg også ønsker å ta del i...og derfor skriver jeg kanskje litt mer i "koder" her også, for ikke å skremme vannet av dere som leser...

Jeg skriver noe her, jeg prøver å skrive mest mulig usensurert og alltid fullstendig ærlig, men jeg modererer likevel, fordi jeg vet dere bryr dere, fordi jeg ikke vil skremme dere, fordi jeg vet at min hjernes overaktivitet ikke ser virkeligheten sånn som den er alltid :-/ Jeg VET så godt hva som er hva, men likevel så TROR hjernen min at det er helt annerledes - forvirrende? Absolutt...!

Denne uka er det vinterferie, jeg har barnefri og skulle bruke den til å lade opp, for å møte de utfordringene som jeg vet kommer - fra møte med barnevernet ang mine barns utskeielser til Nav, og den evinnelige dårlige økonomien. Smertene som er der hele tiden...drømmene og håpet for fremtiden...joda, det er nok å ta av, både av utfordringer og muligheter! Men, hittil i vinterferien har jeg sovet ca 4 timer, ikke all verden å skryte av på tre døgn, hjernen jobber på spreng i alle våkne timer og den lever sitt eget liv... Jeg prøver å tenke gode, positive tanker, jeg prøver å dagdrømme meg inn i fremtiden, og en stakket stund får jeg det til, før dritten skyver det unna og igjen tar all plass :-s Så kommer de forbudte tankene, de befriende, gode, skumle tankene, tankene på den absolutte frihet, i de øyeblikkene føles alt bra og der kunne jeg fint vært i all evighet - men så sitter fornuften og visker meg i øret at dette er bare fantasi, dette kommer aldri til å skje, og jeg vet det så godt, men du verden hvor godt det er i noen minutter å bare kunne drømme om det! Og det er da jeg sovner, kommer i modus og bare forsvinner vekk, langt vekk, en drøm om for alltid - en time eller to, før det igjen er slutt... Ligger halvvåken og lytter, hører ting jeg ikke vil høre, fantasien spiller meg puss i mørket, og jeg kan liksom ikke vente på lyset...

Det er noe med mørket, det skjuler seg så mye der... Har aldri likt mørket og gjør det fortsatt ikke... alt virker så mye svartere i mørket, ikke bare bokstavlig, men emosjonelt også... Det går opp og ned, det ene øyeblikket ser jeg framover, det neste bakover...

Leser de gamle diktene mine, ser at jeg har hatt de samme tankene "alltid", akkurat som noen har satt hjernen på repeat, klok av skade? Eller, ikke klok i det hele tatt - kanskje jeg er klin gæærn? Jaja, sånn er det bare!

Jeg takker igjen for at jeg får lov å dele med dere, takker for at dere leser og jeg takker for at dere bryr dere <3 Jeg har det bra! Det er bare tankene mine som er litt syke, sånn litt influensasyke eller noe, bare at det tydeligvis er blitt kronisk...og det er min utfordring å leve med dem, jeg klarer det stort sett - og jeg beklager veldig om noen blir skremt eller lei seg, eller sinte og irriterte for at jeg deler det jeg gjør... Vil ikke at noen skal føle seg forpliktet til å lese det jeg skriver...

Takk for at nettopp du er du - du er unik, du er verd så uendelig mye - jeg er glad i deg!

Litt opp og litt ned

Ja, sånn er livet - det går opp og ned! For noen går det mest ned, for andre går det mest opp - og noen flyter rundt en plass i midten, uten de helt store opp- eller nedturene ;-)

Jeg har vært hos legen og fått ny legeattest til Nav, med anbefaling om uføretrygd og konklusjonen; "Hoveddiagnose Nakkesyndrom, Bi-diagnose Ryggsyndrom, henvist DPS utredning adhd. Kan ikke gjenoppta tidligere arbeid, kan ikke ta annet arbeid. Det er lite sannsynlig at pasienten vil komme i arbeid, spesialist har sagt det ikke er mer å gjøre, kronisk, livslangt."

Så, da er det bare å vente på Nav sin vurdering av saken, noe som erfaringsmessig kan ta laaaaaang tid, og sikkert enda flere undersøkelser, leger og spesialister... Men, det er godt å ha en lege som virkelig setter pasienten i fokus, som ser og hører hva man sier, som leser journalen og setter seg godt inn i situasjonen! Ære-være henne for det :-D Etter å ha kjempet med leger og Nav i over 20 år, er det godt å se at noen klarer å se helheten og sette ting i både perspektiv og sammenheng! Selvom ting tar tid, så håper jeg at det går framover i stedet for å stå på stedet hvil - eller i værste fall, gå bakover igjen, det er jaggu på tide :-)

Kroppen er aldeles ikke på min side for tiden, og i dag leverte jeg rottis-tispa tilbake til oppdretter. Hadde henne jo på fôr, men jeg har ikke overskudd til å gi henne det hun fortjener, og selvom oppdretter mente at jeg ga henne mer enn nok, så har jeg ikke samvittighet til å la henne ha det sånn... Det ble få turer og lite lek, hun er jo fortsatt bare et barn - blir to år til sommeren - så hun fortjener å komme til noen som kan gi henne alt det jeg ikke klarer lenger... Trist, vemodig og leit, men samtidig godt å ha tatt avgjørelsen, og en byrde løftet av mine skuldre fordi jeg slipper den evinnelige dårlige samvittigheten for dette også... har mer enn nok annet å ha dårlig samvittighet for!

I helgen var kjæresten og jeg igjen på båttur, vi klaget jo etter den tragiske turen sist, hvor det ikke engang var grønnsaker på middagsbuffeten, så fikk vi en ny gratistur som kompensasjon. Og FOR en tur det ble! Vi slappet av, koste oss, spiste en super-duper lunsj-buffet med så mye god mat at vi orka ikke teste ut halvparten en gang - og det til halve prisen av middagsbuffeten :-D Vi spiste middag i Oslo før avreise, så var vi sikre på at vi ble mette, hehe. På turen hjem igjen var vi i relax-avdelingen, koste oss i boblebad ute på dekk, varme basseng inne og i dusjer med alle årstider - knalltur, gjentar gjerne *tommel opp* Været var bra også, ikke en eneste bølge som vi merket - sov godt gjorde vi også, sovna før kl 24 på veien nedover ;-)

Ellers er det ikke så mye som skjer for tiden, det er snart vinterferie og da skal ungene være hos pappa'n sin - dvs eldste skal på konfleir og vesla skal til ei venninne, så det blir bare minsten der hele ferien ;-) Huset går for lut og kaldt vann for tiden, håper bare kroppen våkner litt igjen, og at smertene også tar vinterferie, sånn at jeg kommer i rute igjen her... Klær skulle vært vasket, ting skulle vært ryddet, støvsuget og vasket - men ingenting gjør seg sjøl, så det er nok der den dagen jeg orker igjen også!

Håper at dette innlegget var preget av litt positivitet også, så dere slipper å lese bare om pest og kolera... Klemmer sendes i øst og vest, nord og sør - både i vårt lille land for spesielt interesserte - og til dere andre som befinner dere andre steder på vår klode :-)

Det knyter seg...

...i magen, i hodet, i brystet... tankene tar jo aldri fri, de lever sitt eget liv - og jeg kan ikke annet enn å prøve og følge med... Jeg vil helst bare hoppe av karusellen, skrike stopp - nå er det nok! Tanker som er så forvirrende at i det øyeblikket jeg har tenkt dem, så husker jeg dem ikke lenger... jeg drømmer når jeg får noen minutter søvn, vonde drømmer, så nå tør jeg snart ikke sove heller - er jo mer sliten etter to timer søvn enn uten søvn...

Vil ikke plage noen, vil ikke si noe, jeg har det jo egentlig bra som jeg har det! Jeg har ikke stort å klage på, i forhold til mange andre, men i meg selv har jeg det ikke godt...smertene er der hele tiden nå, i nakken, armene, ryggen - ja, den har jaggu begynt å krangle den og :-/ Når jeg ligger på ryggen, klarer jeg bare å løfte det ene benet før det hugger til i korsryggen/bekkenet... knærne verker litt av og på, fingrene er livløse og svake - jeg er ofte svimmel og jeg har press i brystet stadig... Kan det ikke bare gi seg snart? Jeg er hårsår, sliten og nærtagen, jeg blir lei meg for den minste ting, jeg blir frustrert over min egen frustrasjon... Er det mulig?!

Drittkjerring, det er det jeg er - skikkelig møkkakjerring :-( Jeg gjør så godt jeg kan, jeg ser jo sjøl at det er langtfra bra nok, men jeg orker ikke...klarer ikke...kanskje jeg ikke vil en gang? Kanskje jeg har nådd et punkt hvor likegyldigheten begynner å ta overhånd? Jeg gleder meg til ting som kjæresten og jeg skal gjøre framover - sammen <3 Jeg gleder meg til å kunne tenke på konkrete ting, ikke sånne vage bekymringer om alt og ingenting... Jeg håper inderlig at økonomien bedrer seg snart, nå er det så kjørt at jeg blir kvalm bare ved tanken... Men, takket være pappa, så har vi da mat i kjøleskapet, så vidt! Jeg er bare så sliten av alt, jeg har ikke engang orket å tenke fullt og helt på hva som har skjedd i det siste, vet ikke om jeg er i stand til å ta det skikkelig innover meg :-/ Tror det rett og slett har blitt for mye det siste året - ja, det har vært mye i mange, mange år, men det siste har virkelig vært hardt! Mye hardere enn jeg har våget innrømme for meg selv, og enda mindre overfor andre... Jeg vet at noen bryr seg, og jeg beklager så mye at jeg er så dårlig på å dele, men jeg vil ikke klage, det er jo det værste jeg vet sjøl, at folk klager... Jeg prøver å stille opp og være en venn så godt jeg kan, men de siste mnd har jeg vært en helt elendig venn også...

Heldigvis er det ikke så lenge til jeg skal til legen min, spent på hva hun kan hjelpe meg med - om hun kan hjelpe med noe...

Det frister å gå, bare gå, vekk, ut, bort, forsvinne...jeg har så lyst å gå tur igjen, men enten er det for glatt eller for kaldt, og smertene som er der hele tiden... jeg prøver å smile, jeg prøver å være "vanlig", men det er tøft, når jeg kjenner at jeg har mest lyst å skrike, grine, grave meg ned, hyle smertene vekk - men, kjærester og mammaer gjør ikke sånt, de smiler, gjør husarbeid, lager mat, vasker klær - og smiler - de skal oppmuntre, trøste og smile, så jeg prøver alt jeg kan...noen ganger går det bra, andre ganger mindre bra, og jeg beklager så veldig at jeg ikke klarer å være positiv og blid hele tiden! Jeg vil så gjerne det, de som er rundt meg fortjener det... Jeg har så mye som vil ut, men jeg får det ikke til for tiden :-/

Møkkakjerring, mamma'n fra Helvete - skulle fått sopelimen i lufta og bare reist pokker-i-vold, eller i det minste til Blokksberg - men neeeeeida, jeg klarer ikke det heller... Skulle hatt en dusj også, men har ikke engang orket det - tragisk... kjæresten la seg i stad, noe var galt, men han nekter, og jeg orker rett og slett ikke verken å mase eller å analysere mer, jeg er ikke tankeleser, selvom jeg ser at noe er galt, så klarer jeg ikke å avgjøre hva det er når jeg ikke får svar... Kanskje har han vondt noe sted, eller kanskje er han lei av meg? Kanskje, kanskje, kanskje, kanskje...huff... Jeg blir så lett påvirket om dagen, det skal ingenting til av andres nedstemthet, før jeg gir opp med forsøkene på å få opp humøret, jeg synker ned til det samme nivået - og sikkert et par hakk under også...så får jeg dårlig samvittighet for det også, jeg må jo være ei skikkelig hurpe?!

Og sånn går nu dagan, eller timer og minutter... Jeg er så ufattelig glad i latter, og vi ler hver dag, det er ikke det det står på, men under latteren lurer tårene, de brenner under øyelokkene hele tiden - og jeg vet ikke engang hvorfor :-o Sliten?

Jeg overlever nok, føler vel ikke så veldig at jeg lever, men overlever gjør jeg - ukrutt forgår ikke så lett, vettu ;-) Jeg skal opp igjen, jeg MÅ opp igjen, jeg vil opp igjen - helst i går...

Klemmer til alle og enhver der ute, både irl og blogglandia - glad i dere hver og en <3

Når ungene dine er kriminelle...

...og du finner det ut, da raser verden sammen :-/ Det er så vondt, så unødvendig... men ja, to av mine barn er kriminelle, sånn, da har jeg innrømmet det...

For litt over ett år siden ble ett av barna tatt for butikktyveri - av noe så unødvendig som en post-it-blokk, og det var ikke fordi det manglet penger en gang :( Det fikk ikke noe etterspill, jeg ble aldri kontaktet verken av butikken (jeg var på kurs et annet sted i landet, og ingen foresatt hentet barnet i butikken), senteret, politiet eller barnevernet, fikk kun et brev (adressert til barnet) om utestengelse fra handlesenteret i tre mnd - noe som fikk få konsekvenser, siden vi sjelden var der, og flyttet i løpet av perioden...

Det andre barnet ble tatt på skolen i begynnelsen av januar, for å ha tent på fyrverkeri i skoletiden, på skolens eiendom - reaksjonen ble da utvisning i en dag, jeg ble ikke kontaktet av skolen, og fikk vite det av mitt andre barn... Faren hadde fått beskjed fra skolen om den saken...

For to uker siden, ca, fikk jeg telefon fra skolen, om at det første barnet var tatt på skolen, for å ha drukket alkohol i skoletiden. Alkoholen var i følge barnet stjålet i flere butikker i nærområdet, men av andre, og mitt barn hevder hardnakket å kun ha smakt en slurk...men, det ble funnet en flaske i en jakkelomme, og da hjelper det ikke med all verden av unnskyldninger! Jeg mistet vel så godt som både munn og mæle da telefonen kom, jeg satt på kafe med en latte og et kakestykke da, og kafeen var full av folk - mer enn det husker jeg ikke av den dagen... verden raste litt da. Rektor hadde bestemt at etter forholdene slapp mitt barn utvisning fra skolen, men det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet og til politiet - jeg har ikke hørt noe fra dem enda...

I dag satt kjæresten og jeg på den samme kafeen, hadde akkurat satt oss ned da telefonen ringte... det var en av matbutikkene i sentrum som kunne fortelle at mitt barn (ikke det samme som sist) var tatt for butikktyveri, og jeg måtte komme for å skrive under på papirer for å få barnet hjem :-/ Bare en time før hadde jeg snakket med barnas far, så jeg visste han var på vei hjem fra jobb. Jeg ringte han og ba han komme, dette orket jeg ikke alene denne gangen... Kjæresten og jeg kjørte til den andre butikken og ventet på faren, så gikk vi inn sammen. Barnet satt på kontoret sammen med en venn, de hadde innrømmet tyveriet, tyvegodset var levert tilbake (energidrikker, en deodorant og en essens av noe slag), men de hadde oppgitt falske personalia og sagt at de var søsken... Vi fylte ut papirer og fikk med barnet vårt, politiet får en anmeldelse og barnevernet får vel også automatisk en bekymringsmelding :-/ Vennens foresatte nektet å hente, så denne ble hentet  på stedet av politiet... vi fikk vite da at det ikke var første gangen vennen var tatt for dette, men tror det var der de bodde før og at det var første gangen her...

Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor mine barn gjør dette, de vet så inderlig godt at det er galt, de har INGEN grunn til å gjøre sånne ting...men er de virkelig så lette å lede? Unnskyldningene er så vage, egentlig ingen klare svar, eller i dag var unnskyldningen "jeg var tørst, men hadde ikke penger"... er det spenningen? Er det en måte å få "aksept" i "gjengen" på? Er det opprør? Er det tankeløshet? Eller er det rett og slett bare faenskap? Er det jeg som har feilet som mor, som omsorgsperson, som menneske?

Nå kjenner jeg at begeret er faretruende nær toppen, det er like før det renner over... Det gjør fysisk vondt inni meg, uansett om det ikke er snakk om store verdier eller skade på andre eller annenmanns eiendom, så er det like fullt ulovlig, straffbart og kriminelt :-/ Jeg har tenkt, sagt og gjort mye rart opp igjennom jeg også, men jeg har aldri stjålet eller gjort noe sånt... Hvordan skal man kunne stole på barna sine, når de gjør sånne ting? Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne melde meg av som mor, at jeg kunne krype inn i et hjørne og bare være usynlig, slippe å forholde meg til dette i det hele tatt... Men, det kan jeg jo ikke, det er realiteten, det er mine barn, mitt ansvar... Det er jeg som er voksen, men jeg vil ikke... JEG VIL IKKE!!! Jeg orker ikke mer, jeg har fått nok, jeg vil kunne vise meg på gata uten å måtte vite at unga mine er kriminelle...det er for sent nå :-( Jeg er mislykket som forbilde tydeligvis, mislykket som mor, mislykket som omsorgsperson, jeg må jo ha gjort noe graverende feil et sted på veien - men jeg er blind og ser ikke hva jeg skulle gjort annerledes for å forhindre dette...

Det ble ingen søvn i natt, men desto mer tanker... Jeg var usikker på om jeg i det hele tatt skulle si noe her, siden det er mange kjente og familie som leser - men, jeg klarer ikke å holde det inne i meg... Jeg klarer ikke å holde kjeft, det er jo nesten like ille som løgn det også, og selvom ungene er mitt ansvar, så er det ikke jeg som har gjort disse tingene. De er tenåringer, de vet forskjell på rett og galt, de er på full fart inn i voksenverden og MÅ ta ansvar for det de gjør!

Jeg er så glad jeg har kjæresten min, selvom det ikke er mye han kan gjøre heller, men han ER her, for meg, det er godt <3 For en pang-start vi har fått på forholdet, utfordringene har stått i kø, på flere plan - men, når vi har kommet oss igjennom dette, så klarer vi alt! Og nå må det da snart være slutt?

Nytt år, nye muligheter og nye utfordringer - jommen sa jeg smør, men aldri i verden hadde jeg trodd det skulle bli sånne utfordringer... men, man får vel bare bite tennene sammen, ingenting forsvinner om man lukker øynene, selvom det hadde vært godt! Jeg må komme meg igjennom dette også, ikke vet jeg hvordan det skal gå til, men det må jo gå på ett vis, uansett hvor fristende det er, så KAN jeg ikke gi opp, jeg skal ikke la meg knekke - jeg er ingen nøtt... Men, jeg må si at jeg føler meg svak nå, svakere enn på lenge, lenge, lenge...men jeg er voksen, jeg må være sterk, det er mitt ansvar... Jeg har vondt, veldig vondt, mye vondt, jeg sier det ikke, ihvertfall ikke så mye, det er vondt både fysisk og psykisk, alt gjør vondt - å puste, å snakke, å sitte, ligge, gå, stå, men det fysiske skal jeg takle, det er jo bare smerter...men det psykiske, alle tankene, skyldfølelsen, den er ikke enkelt å forholde seg til :-/ Jeg vil jo ikke klage, jeg liker ikke å klage, det er ikke så lett den balansegangen der...hvor går grensa liksom, og hvorfor plage de rundt seg, når det ikke er noe de kan gjøre for å få vekk smertene uansett? Mitt største ønske er jo å være en god mor, et godt forbilde, en god kjæreste og et godt menneske, jeg vil være sterk, jeg vil klare sjøl, jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke innrømme at jeg er svak... Men, det blir jo stadig tydeligere - her om dagen skulle jeg hjelpe til å bære en sofa, men armen min ville ikke, den bare ga etter for vekten, da måtte jeg jo bare innrømme at det ikke gikk :-/ I går begynte knærne å verke også, en sånn intens smerte inni begge to, akkurat som noen sitter inni der og vrir rundt en diger bolt eller noe... Da er det ikke så mye igjen av kroppen som ikke verker, gitt... Nederlag!!! Redd for å bli stemplet som lat, giddesløs, evneløs, talentløs...jeg vil jo så gjerne klare - alt... jeg er visst ikke superwoman, jeg er bare et lite menneske, bitte-lite menneske... Livredd for at hjernen skal gå i totalkræsj, redd for å miste grepet, redd for å bli sint...

Det er hardt å være mennesje, var det noen som sa - og ja, det er det!

Så, der var det enda et negativt innlegg fra meg, og det beklager jeg... men, det er nå engang sånn at bloggen handler om mitt liv, og dette er den usensurerte sannheten...jeg kan nesten ikke vente med å kunne skrive mer positivt, og det kommer, det må komme - det SKAL komme! Atter en gang, takk for oppmerksomheten, jeg er ikke flink nok til å si det, men jeg er glad i dere ælle sommen - klemmer til dere hver i sær - ingen nevnt, ingen glemt - men et ekstra kyss til kjæresten min; takk for at du er du, takk for at du er her, takk <3