onsdag 17. september 2014

Hverdagen

Den som folk tror er så avslappende og behagelig. Jeg, som slipper å stresse på jobb, komme hjem sliten, bare kan slappe av og kose meg hele dagen... For en som er frisk og har fri, er det kanskje hverdagen, men for en som er syk er det ikke helt sånn!

Jeg skulle mye heller vært på jobb, hatt kollegaer, tjent penger, hatt et sosialt liv både på jobb og i fritiden, kunne tatt med ungene eller mannen på kino, ut å spise, kjøpe nye truser og bytta ut de gamle lefsene fra før ungene ble født, kjøpt en ny genser som det ikke er slitt hull i, eller ei bukse som passer, gått på kafè og tatt en latte og kanskje et kakestykke...det som er hverdagen for de fleste, og som de tar for gitt, er bare en drøm for den som er syk...

Tenk å kunne kjøpe fine julegaver og bursdagsgaver til ungene sine, tenk å kunne ha noe å snakke om med andre, tenk å kunne føle seg nyttig, kunne kjenne på følelsen av å ha gjort en innsats, bety noe, kunne kjøpe middag uten å tenke på om pengene rekker til neste uke, kunne kjøpe den boka man ønsker seg...legge seg på kvelden å vite at man har vært til nytte for noen, sliten fordi man har jobbet, våkne av vekkerklokka fordi man vet man har noe å gå til, noe som er viktig...Bekymre seg om HVA man skal gi minstemann i bursdagsgave, ikke OM man har mulighet til å kjøpe noe i det hele tatt...

Min hverdag består av smerter og bekymringer, av nederlag, mistenkeliggjøring, skam, frykt, en følelse av verdiløshet...en følelse av å ikke strekke til, dårlig samvittighet...ensomhet...

Jeg har så mye jeg skulle gjort, steder jeg skulle vært, mennesker jeg skulle truffet, men jeg har ikke verken overskudd eller penger til det!

Hvis jeg er heldig, så får jeg et par timer søvn, før klokka ringer og jeg må få gubben på jobb. En time etterpå ringer klokka igjen, da er det vesla som skal på skolen...så burde jeg så klart stått opp og vært en god husmor - jeg går jo tross alt hjemme hele dagen... Jeg burde rydde, vaske, tørke støv, vaske klær, tatt hagearbeidet - ja, du vet, jeg har jo ikke noe annet å ta meg til, så det burde jo vært det minste - og så klart burde middagen stå på bordet når mann og barn kommer fra jobb og skole. Huset burde være plettfritt til enhver tid, jeg har jo ikke annet å gjøre, ikke sant? Så burde jo baksten stå i ovnen så det ble noe attåt kaffen til kvelds, og det bør helst fly venner og familie ut og inn som om dette var deres andre hjem, og alltid skulle det være plass til en til ved middagsbordet eller til kaffen... det skulle alltid lukte rent, kaffe og boller eller kanskje sjokoladekake... alle skulle kunne komme inn i hvite sokker og gå hjem igjen med dem - like hvite. Det skulle ikke være hunde eller kattehår i møblene eller andre steder...jeg har jo all verdens av tid til å sørge for det? Gardiner skulle hengt så fint foran nyvaskede vinduer, og på badet skulle skittentøyskurven være tom. Kjøleskapet skulle se ut som om Grethe Roede har innredet det, og det skulle være fersk frukt i fat på bordet. Fryseren skulle vært full av hjemmebakte brød, boller og kaker, sånn at uansett når det måtte komme besøk, så hadde man sjøllaga å servere, jeg har jo all verden av tid, ikke sant?

Det er jo det man stadig får høre, at man er lat, at man bare kan gå ut å få seg en jobb, at vi har det så godt her i landet - får jo alt opp i henda, ingen legger seg sultne her til lands - vi har jo Nav! Og alle får den hjelpen de trenger på Nav, det er bare de som er kravstore og utakknemlige som ikke får alt de vil, som klager på Nav, ikke sant? Det er jo så lett å snylte til seg av fellesskapets penger, av dine skattepenger, som ingen andre enn deg har rett på, men som alle andre grafser til seg med både sugerør og suppeøse, ja, noen med begge henda til og med...Men, du er jo så klart for fellesskapet, bare ikke noen andre får tak i noen av dine skattepenger - ja, med unntak av fattige barn i Afrika da, for de kan godt få sin skjerv av dine skattepenger, dem er det jo synd på, de har jo ikke Nav... Du, som reiser til jobben du hater, som du klager på ved alle anledninger du får, hvor sliten du blir, hvor lite ferie du får, og den hersens sjefen som ikke forstår deg... du som har penger på bok, som kan kjøpe deg bil uten å tenke på at du kanskje ikke har mat neste uke...du som kan møte venninna di til en kveld i teateret, en helaften på byen eller til en kopp latte - uten å måtte forsake middagen de neste to ukene. Ja, og så har du så klart et skap fullt av "ingenting å ha på deg", barn med det siste innen både klær og duppeditter....du deler gjerne med de som trenger det - bare ikke de jævla taperne som går på Nav, for de er bare snyltere, late og vil bare ha fatt i pengene DU har jobba og slitt for! Jeg føler meg litt ond, men jeg fryder meg litt over alle de som har vært sånn, og så plutselig en dag våkner og trenger Nav ;-) Nav er jo ingen utfordring for deg som får en influensa en gang i 10-året og trenger en ukes sykemelding, eller deg som får fødselspermisjon, eller barnetrygd...det er ikke DER utfordringen med Nav ligger - men det forstår jo ikke du, for det er jo bare å finne seg en jobb, og har man ikke en utdannelse, vel, så er det jo bare å ta en, ikke sant? Hvis man ikke får til dette, så er man lat...

I over 25 år så hadde jeg jobb å gå til, jeg klaget sikkert litt over mangel på fritid, og jeg hadde vel i grunn alltid dårlig råd også...hadde aldri råd til å kjøpe særlig med klær og ihvertfall ikke til ferier eller bil som var verd stort mer enn vrakpanten...men nå hadde jeg gladelig bytta ut min hverdag, med en elendig betalt jobb, en grusom sjef, lite ferie og fritid - om jeg bare hadde blitt kvitt de forbannede smertene!

Men, sånn er det ikke... Min hverdag består av en kamp, en kamp for alt, for å komme meg ut av senga, for å i det hele tatt få sove, for å tørke meg i ræva når jeg har vært på do, for å klare å vaske håret mitt i dusjen...det er en kamp å komme seg i butikken, lage middag, rydde ut av oppvaskmaskinen, henge opp og legge sammen tøy...det er en kamp å være såpass oppegående at man orker å være sammen med familien, ha et bittelite overskudd til å sende dem et smil...til å takle alle tankene...og den sikkerheten man liksom har, nemlig Nav, er den værste fienden som finnes. Der blir man mistrodd, mistenkeliggjort, tråkka på og behandlet som om man var verdiløs...Det er ikke noe sikkerhetsnett, men en tvangstrøye, en gapestokk, du blir behandla som dritt!

Jeg sitter her i dag, uten mer enn en barnetrygd å klare meg på i mnd - hvem pokker klarer seg på 970 kroner i mnd i Norge i dag? Det skal dekke husleie, strøm, forsikringer, mat, klær, lege, medisiner, transport - ikke for en person, men for tre!!! Når Nav finner ut at nå er du ferdig utredet, du er frisk nok til å jobbe, for vi har ikke annet å tilby deg. Skole? Nei, det kan du ikke få, du er for syk og vi kaster ikke bort penger på utdanning til en som ikke kommer til å komme seg ut i jobb... Arbeidsledighetstrygd, nei, det kan du ikke få, du har jo fått Arbeidsavklaringspenger så lenge at du ikke har noen rettigheter til det, dessuten så finnes det ingen jobber som passer til en som ikke kan jobbe... Ufør, nei, det er du for frisk til, og du er ikke utredet nok, så det kan du ikke få, gitt! Du får søke sosialhjelp og bostøtte - men det får du ikke, for du er jo gift *du kan formelig høre den onde latteren gjennom alle avslagene* Du må ikke komme her og tro du har rett til et verdig liv! Og, du kan jo klage på avslagene dine - men vi bruker månedsvis på å behandle dem, bare for å gi deg et nytt avslag, men da beholder du jo håpet en stund til, dummen...og så klart er det de samme som laget det første avslaget, som også behandler klagen - og de har selvfølgelig ikke forandret mening i mellomtida :-( De opplyser deg om hva de må ha av dokumentasjon, men når de får den, så er det ikke nok...å sende inn søknader til Nav kan være en heldags jobb, og blir du nødt til å klage, så er det en heldagsjobb det også...du må sjøl finne ut hva du trenger av dokumentasjon, du må sjøl finne ut hva du har rett på og hvilke lover som gjelder- for Nav trenger ikke forholde seg til lover de ikke har lyst å følge...

Du må være mer enn frisk for å være syk i Norge - dette verdens beste land å bo i, dette landet hvor ingen legger seg sulten om kvelden fordi de ikke har mat, dette landet hvor ingen trenger å fryse fordi alle har jo råd til både hus og klær... Dette landet hvor du stadig får høre at om du ikke har det du trenger, så får du bare ta deg en jobb som "alle andre" og dra sugerøret ditt ut av statskassa...

Hverdagen ja, den er det mange av...den består for veldig mange av husets fire vegger og kanskje en tur i butikken...så kan man jo se litt på tv eller facebook, lese om alle de som klager over dårlig råd, dårlig tid, lite fritid og mye jobb, og som ikke forstår at det ligger mange av oss hjemme og er kjempemisunnelige på dem, på tidsklemma, på både gode og dårlige sjefer og kollegaer, på dårlig vær i ferien på hytta eller til syden...misunnelig på de som bare får en influensa eller magesjau en gang i året, og som holder på å dø av det - skulle gjerne ha bytta jeg!!!

Nå har jeg vært heldig mange ganger, jeg har fått ferieturer og opplevelser av mennesker rundt meg, jeg har fått mat levert på døra og jeg har fått være med på ting når jeg har orket <3 Og selvom jeg ikke skriver om det, så har det vært slitsomt også, når man får flere timer i døgnet man "må" være sammen med flere, så "må" man også fungere...det nytter ikke å reise til syden for å ligge pal i senga, det "forplikter" når man reiser på ferie. Det er faktisk kjempeslitsomt også, å være på ferie, selvom man får et slags overskudd av å se noe annet enn husets fire vegger, puste inn annen luft, spise annen mat, se andre mennesker enn den samme butikkansatte i kassa på butikken...det går bra en uke eller to, men så punkterer man av smerte når man endelig kommer hjem og kan tillate seg det...men, det er verd det - så absolutt :-D

Det er mange slags hverdager, og det er ingen konkurranse om å ha det best eller værst - men jeg synes at mange burde innse at det ikke er en dans på roser å være syk. Det vil alltid være noen som har det værre, og det vil alltid være noen som har det bedre. Det er ikke alltid man bare skal sette seg ned og være fornøyd med det man har, særlig ikke på det grunnlaget at noen har det værre. Nå er det en gang sånn, at jeg lever mitt liv, jeg har mine hverdager og det er jeg som skal komme meg igjennom dem. Det er en fattig trøst at andre har det værre, for jeg blir faktisk ikke bedre av det. Dårlig samvittighet for å innrømme at man ikke har det bra, skal vel ikke forsterkes fordi noen har det værre? Jeg kan ikke hjelpe hele verden, det sa mamma alltid til meg, men jeg kan jo ikke hjelpe meg sjøl heller - det plager meg mest! Det kan være små grep i hverdagen som skiller mellom å ha en bra eller dårlig dag...det kan være små ting som gjør smertene litt mindre vonde, og det er helt klart en sammenheng mellom det fysiske og det psykiske. Jeg er helt sikker på at usikkerheten i forhold til økonomien, det å bli mistrodd og avvist over hodet ikke hjelper på den fysiske helsen, heller tvert om...

Og følelsen av og ikke kunne bidra, ikke med hverdagslige ting i huset, ikke økonomisk - det er drit-tøft for en som har klart seg sjøl i nesten 30 år! Jeg har sendt inn klage på vedtaket om at aap ble avsluttet - det sendte jeg i juni, og venter fortsatt på svar. Jeg har sendt inn klage på vedtaket om avslag på ufør, og jeg har sendt inn klage på vedtaket om avslag på sosialhjelp. Jeg har mista ekstra barnetrygd og bostøtte når jeg gifta meg, så det er det ingen vits å klage på... Jeg søkte Statens Innkrevingssentral om å slippe motregning i skattepenger fordi jeg har mista inntekta mi, men de klarte jo beregne at jeg fortsatt har Aap og at jeg mottar barnebidrag (det har jeg aldri gjort, aldri søkt om og har hele tiden hatt en privat avtale om 0 i bidrag, av forskjellige årsaker), og dermed mente de at jeg bare lå 900 kroner under norm i september, og dermed var det alt jeg fikk beholde! Å behandle  klage på det, skulle de ha nesten tusen kroner for, men jeg har sendt mail og ringer dem senere, for det kan vel ikke betegnes som en klage, når de har brukt helt feil beregningsgrunnlag - til tross for at de har mottatt all riktig dokumentasjon i forkant?

Jaja, nå er det snart en ny hverdag, hittil i natt har det ikke blitt noen søvn, den ene armen verker som besatt og er nesten følelsesløs, og snart må jeg få gubben på jobb og vesla på skolen. Etterpå burde jeg gjort rent kattekassene, støvsuget, tørket støv, ryddet inn i oppvaskmaskinen, satt på en maskin tøy, tatt oppvasken som ikke går i maskinen, bakt kake og laget middag, før jeg satte på meg "skikkelige klær"og et overveldende smil mens jeg tok i mot vesla når hun er ferdig på skolen, og mannen når han er ferdig på jobb...men det kommer jeg antagelig ikke til å gjøre, jeg kommer til å ligge som et slakt i senga, vri meg, kanskje grine litt, prøve å sove litt og kanskje samle opp nok overskudd til å smile når mine kjære kommer hjem igjen i efta :-)

Og til helga - da har vi barnefri, og da skal jeg jage vekk smerter og tanker på min måte, bare være her og nå, smile og le, glemme at livet er for kjipt og bare ha det bra, sammen med verdens beste mann og våre pelsbarn <3

fredag 29. august 2014

En liten (lang) oppdatering...

Tja, hva skal man si... sitter nå her i natten og hoster på meg brokk, mens lungene føles som de skal skyte ut av kroppen som en katapult... Går slag i slag her, forrige lørdag ble eldstemann syk, søndag vesla, tirsdag var det min tur og torsdag var det gubben...som forøvrig skal til legen i dag, han er jo den eneste som (mest sannsynlig) får utslag på crp, så ingen vits for oss andre å dra før han - men får han påvist lungebetennelse eller bronkitt, så er det nærliggende å tro at vi lider av det samme alle sammen. Hva er oddsen for at tre av oss har det samme, og han noe annet liksom?! Jaja, dette er min 3 søvnløse natt, dvs jeg fikk et par timer i går natt, la meg uten å ta febernedsettende i håp om at feberen skulle sørge for søvn, men dengang ei, så kl 4 sto jeg opp og dytta i meg, da sovna jeg et par timer ihvertfall, før jeg våkna av den hersens hosten - som ikke verken astmamedisin eller slimløsende gjør noe med :( Hoster så smaken av blod er overhengende, hodet føles som det skal eksplodere, hodet kjennes ut som det er fullt av bomull, dotter i ørene og balansen er som en middels drita 18-åring - jepp, det er godt å kjenne at man lever - alternativet er jo værre :-p

Har fått svar fra Nav da, dvs klagen på aap har jeg ikke fått svar på enda, men ufør-søknaden ble - som ventet - avslått... Så, der står jeg i dag, ingen aap, ikke ufør og venter fortsatt på svar ang sosialhjelp :-s Jeg har søkt om utsettelse på fristen til å klage på ufør, da jeg fortsatt ikke har fått dokumentene mine fra Nav...det er jo bare tre mnd siden jeg sendte dem krav om å få dem utlevert, så kan jo ikke regne med noe annet! Det burde ikke ta dem mer enn en dag eller to å få skrevet ut journalen min...

Som dere skjønner, så er det fortsatt utfordringer i hverdagen - og om jeg var sliten sist jeg skrev, så var det ingenting i forhold til nå :-( Skriver mer om det lenger ned her, men kan jo skrive litt fra bryllupsreisen først, sånn at dere som ikke orker å lese det negative og (muligens) destruktive, så kan dere lese noe hyggelig før dere gir dere :-)

Bryllupsreisen gikk til Kos i Hellas. Vi kom til Gardermoen sent på kvelden, flyet skulle gå kl 2355, og svigerfar kjørte oss - han skulle ha med seg valpen på camping <3 Det viste seg fort at Gardermoen på natta ikke er direkte spennende...vi sjekket inn både oss og bagasjen, gikk gjennom sikkerhetskontrollen og innom tax-free'n. Ikke så mye vi skulle ha der, så vi tusla videre innover for å finne en matbit og kanskje noen kryssordblader til mannen - men, der var alt STENGT!!! Det var skikkelig nedtur :-( Var en bar åpen, de hadde noen tørre baguetter og en haug med drita ungdommer... jaja, tida gikk og til slutt var det boarding.

Vi hadde reservert oss seter på første rad, og håpet ungdomsgjengene havna laaaaangt bak i flyet - gjett om da, de havna på raden bak oss og videre... De var så slitne at vi håpa de sovna etter take-off, men dengang ei, de holdt det gående hele veien... Landa på Kos og der var det både varmt og fuktig, fikk bagasjen ganske raskt og fant bussen som skulle ta oss til Kefalos. Etter noen minutter var vi på vei, vi kjørte langt, og lenger enn langt - føltes det som - før vi kom til noe som begynte å ligne på en by. Så tok vi av, kjørte noen "bakgater" og plutselig var vi framme - det var bekmørkt på alle kanter, og vi følte plutselig at vi var i ødemarka. Heldigvis så vi lys litt lenger unna, fant resepsjonen og venta til innehaveren kom. Vi var tredje sist i køen, klokka var ca 0600, vi var trøtte og slitne - og varme, og ville bare ha et rom. Men, da viste det seg at de bare hadde to rom ledig, og spurte om noen meldte seg frivillig til å bli med et annet sted, å få rommet senere samme dag. Vi sa vi ikke var interessert i det, og heldigvis fikk vi rom!

Rommet var greit nok, lite, uten kjøleskap, og med vindu ut mot bassenget. Vi pakket ut litt, før vi la oss for å slappe av litt...i 8-tida begynte det å bli liv utafor, men vi slumra hele dagen ;-) Vi hadde ikke betalt for air-condition, så dørene til balkongen sto på vid gap. Skulle ta en dusj, men der var det bare kaldt vann, så den utgikk med høye kneløft! Tok oss en tur ut for å finne "byen", og det var i grunn fort gjort... Uten å dvele mer, eller beskrive mer av Kefalos, så kan jeg si at dagen etter satte vi oss på en buss til Kos by, etter en dag der skjønte vi virkelig at vi var langt uti huttiheita... Da vi kom tilbake til Kefalos, bestemte vi oss for å leie oss inn et sted i Kos by for noen dager - endte opp med å bli der 6 dager!!! Vi koste oss storveis - vandret rundt i byen og så på alle de rare menneskene, gikk på slottsruinen (hvor jeg klarte å vrikke beinet og det er fortsatt hovent og vondt etter over 5 uker), var på båttur til tre av øyene utafor Kos, spiste masse god mat og fant oss et stamsted som jeg var tipset om før vi dro. Så dro vi tilbake til Kefalos, fordi svigers skulle komme, de skulle jo bo på samme hotell som oss ;-)

Vi la oss ikke den kvelden - det var hardt, og jeg var ihvertfall segneferdig flere ganger, men til slutt nærmet det seg tiden de skulle komme, så vi gikk ut og lurte i busken til vi så bussen komme. Så stilte vi oss opp i trappa utafor resepsjonen når de hadde gått inn der. Da de kom ut, avslørte vi oss og gav dem hver sin velkomst-pakke, bestående av ei t-skjorte vi hadde laget med bilde foran og tekst bak, et lite shotglass, svigermor fikk en liten baileys og svigerfar en liten cognac - pakket inn i hvert sitt kjøkkenhåndkle med oppskrifter på gresk mat :-) Gjett om det ble tatt godt i mot?! Vi hadde laget like t-skjorter til oss også, som vi hadde på da vi møtte dem, og de syntes de var kjempekule, og sa at sånne skulle de ønske de hadde også - og det fikk de jo <3

Vi ble med dem på rommet deres, som var en del større enn vårt, men lå helt i bakgården med utsikt til klesvasken til hotellet :-o Vi satt der og tok oss litt kaffe med litt attåt mens det lysnet, og i løpet av relativt kort tid, var de overbevist om dette ikke var et blivende sted! Vi avgjorde at vi skulle reise til Kos by for å vise dem litt rundt, og ta dem med inn til stamstedet vårt - Plaza Beach. I løpet av dagen ble det klinkende klart at heller ikke svigers var klare for å bo i Kefalos, og en plan ble lagt. Så, vi spurte innehaveren på Plaza om de kunne sjekke om det var mulig å få leiligheter der mannen og jeg hadde bodd - det var det, så vi gikk bortom der og hentet nøkkel :-) Så tok vi bussen tilbake til Kefalos, sjekket ut av hotellet og satte oss på bussen tilbake til Kos - igjen... Fikk tak i en taxi og kjørte til leilighetene og fikk innstallert oss der.

Den neste uka ble helt super, masse god mat (vi falt fullstendig for Gyros, Stifado og et par andre retter, moussaka var relativt smakløst og kjedelig), svigers hadde bryllupsdag så vi fikk da feiret dem litt, vi var på dagstur til Bodrum i Tyrkia - den angret vi på etterpå, for det var så varmt at man bare lette etter skygge, og alle selgere var så masete at det ble nesten et mareritt...og båten som i følge havna skulle bruke 40 minutter, brukte 1 time og 20 minutter! Jaja, men alt i alt var det en super uke til i Kos - et par dager på stranda, litt yatzy og til og med en tatovering ble det på meg :-D Jeg skulle ta en cover-up over den ene jeg hadde fra før, ble ikke bra i det hele tatt, men det får vi ordne opp i senere. Kan virkelig anbefale Kos by - men, er flau over å være norsk, for fy flate, disse norske ungdommene eier verken skam eller folkeskikk :-( Vi fikk slappet skikkelig av ihvertfall, og det var ikke mange dagene vi hadde på vekkerklokke. Kom hjem full av overskudd og krefter - det var helt herlig, og en absolutt vellykket bryllupsreise. Noen nedturer men stort sett bare positivt og moro, vi har ledd mye :-)

Flyreisen hjem gikk fint, de fleste sov og det var helt stille på flyet - deilig. Kofferten min sprakk i flyet på tur til Kos, fikk ordna opp i det da vi kom tilbake til Gardermoen, og så kom pappa og henta oss. Det var litt godt å komme hjem, og vi gleda oss stort - men var litt spente på hvordan huset så ut, siden eldstemann skulle passe kattene mens vi var borte...første uka fikk han ikke kommet innom, fordi vesla hadde reist på camping med husnøkkelen...

Da vi kom inn døra sto soveromsdøra vår på vid gap, døra til gutta sto på vid gap, det var katter i begge de rommene - de var låst og tapet igjen da vi dro! Modemet til internett hadde vært i bruk og kontakta ikke trukket ut når det var uvær, så den hadde gått fløyten, og jeg kjente at overskuddet brått ble betydelig redusert...og etter det var det nedtur på nedtur igjen... da posten kom, lå avslaget på ufør der, vi reiste for å spise på Big Horn, fikk så elendig mat at jeg er i tvil om det kvalifiserer til å bli omtalt i det hele tatt - og så kom regnet, noe så voldsomt... Vi reiste hjem og skulle kose oss her, men de hadde hatt sopp i peppersausen på Big Horn, så magen min var helt ødelagt og vond, så endte med at vi fant senga, søndagen oppdaget vi at mopsen hadde noe galt med øyet...og plutselig var mandagen der, og mannen begynte på jobb :-s Så ble det en tur til dyrlegen for å sjekke øyet, og det ble en langvarig og ikke minst DYR affære. En av kattene har klort henne i øyet, så det var medisiner 16 ganger om dagen helt fram til forrige uke, og ingen av dem kunne gis samtidig - klokka ble fort både 3 og 4 før jeg hadde fått gitt riktig antall... nå er såret grodd, men det er noe rart med pupillen, så vi vet ikke hva som skjer enda... En uke etter vi kom hjem, kom unga hjem og da ble det full rulle, og alt var i den vante tralten - jeg har ikke sovet en hel natt siden vi kom hjem og overskuddet er fullstendig borte...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg leker med to tanker i hodet mitt, bare for å prøve og komme gjennom hverdagen - slapp av, jeg kommer ikke til å sette noen av dem ut i live, men som jeg har sagt før, drømmene er så deilige.... Tenk å bare kunne forsvinne, vekk, ikke noe ansvar, ikke noen skuffelser, ikke skuffe andre, ingen bekymringer...eller bare dytte i seg ett eller annet så hverdagen forsvinner i en tåke av andre ting...

Jeg har begynt på skole da, dvs har vært på infomøte, VG2 Helseservicefag, voksenopplæring - får bøker til uka :-) Ikke vet jeg åssen vi skal få til puslespillet med bare en bil og gubben i jobb men... nå blir han vel sykmeldt neste uke, og uka etter er han på Røde Kors kurs, så da kommer jeg meg ihvertfall dit... Gleder meg ikke til han skal bort, vi har jo bare vært borte fra hverandre fire netter eller noe siden vi møttes - men samtidig skal det bli litt godt, for ta kan jeg være bare meg, uten å måtte være mamma (første helgen er barnefri), uten å være kone, bare være meg...så får vi se om det slår positivt eller negativt ut etterpå... Da kan jeg hyle og grine uten at noen lurer på hva som skjer ihvertfall. Jeg trenger ikke ta noen hensyn, jeg trenger ikke passe på noen, ikke være den som tar ansvar...både litt sånn "hjelp" og "hurra" om hverandre - men jeg håper ihvertfall at jeg skal få sove litt...det hjelper ikke på psyken å ikke få søvn heller :(

Så, jeg er trøtt, sliten, utafor, lei... ja, sikkert deprimert også, og jeg føler meg så hjelpeløs...jeg skulle ønske jeg hadde en som brydde seg, som tok hånda mi og sa, jeg ser at du er sliten, men dette går bra...noen som kunne holde rundt meg når jeg gråter, som kan være positiv når jeg er lei meg...men den personen er jo meg, det er jeg som stiller opp, trøster, sparker i rumpa, rydder, støvsuger, lufter bikkja, gjør rent kattekasser...jeg som maser, som får de andre opp om morra'n, som sørger for at de får i seg medisiner, at de kommer dit de skal - når de skal... jeg skulle ønske jeg kunne ta meg fri fra den rollen, overlate den til noen andre - bare for en periode, sånn at jeg kunne få hodet på rett plass, få litt "meg"-tid, komme litt ovenpå igjen, føle meg litt verdsatt og ikke bare tatt som en selvfølge... nå høres jeg sikkert veldig utakknemlig ut, men helt ærlig, jeg er livredd for at noen skal skje med meg, for da er jeg redd at både mann og barn kommer til å gå rett på dunken... Ingen av dem våkner av vekkerklokke, ingen av dem går ut med søppel eller gjør rent for kattene, ingen av dem faller inn å ta fram støvsugeren i ny og ne, eller vaske badet og do...vesla vasker en maskin tøy i blant - mannen har vel kanskje gjort det en gang eller to på de snart to årene han har vært her... oppvasken og oppvaskmaskin blir tatt hvis jeg "klager" litt, eller hvis vesla skal smiske til seg noe... jeg burde sikkert vært flinkere til å be om hjelp, men i stedet for sure miner, så gjør jeg det heller sjøl - når jeg orker, og det er langtfra så ofte som jeg burde jeg heller...og så får jeg dårlig samvittighet for det også, selvom jeg faktisk er hjemme fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat - som unga mine ser ut til å tro...

Sånn, det var dagens oppgulp og hjertesukk, en forklaring til dere som gidder å lese alt jeg vrenger ut av meg, til at jeg ikke svarer i telefon, ikke er spesielt aktiv på facebook, ikke sender særlig med meldinger - i det hele tatt er ganske stille for tiden - jeg er nede i et svart hull og leter febrilsk etter en vei ut... jeg ser stadig noen lys i enden, men det er bare ekspresstog som kommer og slår meg enda lenger ned... Jeg innrømmer glatt at det ikke er noe som klarer å glede meg skikkelig om dagen, og jeg aner ikke hva det skulle være som kunne få meg til å smile med hjertet igjen, akkurat nå føles det som det er umulig... Men, dersom noen når inn til meg, så vil gleden bli desto større, selvom jeg er redd jeg bare sier nei hvis noen spør om noe...huff...en ting er å innrømme her på bloggen at jeg faktisk har det jævlig inni hodet mitt, men å snakke om det, eller si det til noen face-to-face...vel, det er jeg mer usikker på om funker...

Et eller annet sted på veien skal jeg få presset inn lokale til hjelpekorpset og et landsmøte i Røde Kors - det er jo (forhåpentligvis) positive ting da :-) Og jeg har jo verdens beste mann og tre flotte ungdommer, jeg har en pappa og svigerforeldre som bryr seg om meg - jeg VET jeg har masse å være takknemlig for, jeg har tak over hodet, mat på bordet nesten hver dag, jeg har dyr som jeg er glad i,og som gir meg kjærlighet - men, noen ganger er ikke det nok, når hodet og hjertet har gått i svart... Har hatt perioder før også, men ikke så lange og ikke så mørke som nå... Men, om en uke skal jeg ha bare "meg"-tid, jeg håper jeg klarer å bruke den fornuftig...

So long friends - glad i dere alle <3


onsdag 25. juni 2014

Sliten nå, gitt...

Ja, nå er jeg sliten - både fysisk og psykisk... det har vært en tøff vår, både med tanke på aktiviteter, men også psykisk med alt som bare MÅ tenkes på... ikke minst økonomisk :(

Etter møtene på Nav i vinter, har jeg jo skjønt hvilken vei det gikk, de er virkelig en bedrift jeg ikke forstår meg på! Har prøvd å skyve tankene unna, og det har jeg til en viss grad klart med alle Røde Kors aktivitetene som har vært, men nå er alle aktiviteter på pause og jeg måtte ta et oppgjør med de andre tankene også...

I løpet av våren har helgene vært travle, i februar var det barnehelg, dansketur med svigers, barnehelg og vinterferie, i ukedagene var det Røde Kors møter, medlemskvelder, årsmøte og plutselig var det mars. Som opprant med enda flere Røde Kors møter, barn, møter på skoler og før jeg fikk sukk for meg var det april... som starta med påske med ungene, og div møter, med årsmøte i Akershus Røde Kors som avslutning. Første helgen i mai var det sanitetsvakt både lørdag og søndag, bursdagen til minsten, hente valp, andre helgen var det konfirmasjon, tredje helgen var det 17.-mai og harrytur med handling til bryllupet, fjerde helgen var det Hjelpekorpskonferanse og siste helgen var det kurs i Stavern fra onsdag til søndag... Uka etter var pakket med bursdagen til eldstemann, møter både med skole, Nav, dyrlege og Røde Kors, og så var det brått bare en uke igjen til bryllupet - den uka var spekket med møter både her og der, og endelig kom bryllupsdagen <3 Og nå har det allerede gått snart to uker siden det også - og jeg har (nesten) begynt å venne meg til å skrive mitt nye etternavn ;-) Så, det har vært mye tanker, planlegging, oppturer og nedturer, når helsa ikke henger helt med fra før, så har det blitt ekstra slitsomt kjenner jeg...

Nav-legen og Nav-spesialisten fant jo ut at jeg ikke skulle få søke ufør, fordi de mente jeg var for frisk - men de mener likevel at jeg er for syk til å jobbe, for syk til å ta utdannelse, men likevel for frisk til å motta mer arbeidsavklaringspenger :-/ Vedtaket på dette kom rett før bryllupet, og jeg lovet meg selv at det ikke skulle få ødelegge den dagen - og det klarte jeg relativt bra, selvom det ble noen netter uten søvn da også... etter bryllupet har det gnaget og malt i hodet konstant, og i forgårs fikk jeg endelig sendt avgårde klage på vedtakene de har fattet hos Nav, med kopi til Nav Forvaltning, Fylkesmannen, Helse og omsorgsdepartementet og div media. Ikke at jeg har noen stor tro på at de vil snu og gjøre noe nytt vedtak, men jeg kan ikke la være å klage! I tillegg har jeg fylt ut søknad om uførepensjon som ligger klar til sending i dag - er vel ikke store muligheten til å få det innvilget når Nav ikke støtter det, men jeg må jo prøve. Har ikke noe å tape lenger, da eneste alternativ fra september er sosialhjelp i følge Nav lokalt...

Følgende klage på vedtak ble sendt fra meg:

Taran
Hjemmeveien
12345 Hjemme                                                          23.6.2014
F.nr. XXXXXXXXXXX


Nav Lokalt
Navveien
12345 Navland

Kopi til:
Nav Forvaltning
Spesialist XXXX
Fylkesmannen i Akershus
Helse og omsorgsdepartementet
Tv 2
VG
Dagbladet
Lokalavisen


KLAGE PÅ VEDTAK OM STOPP AV ARBEIDSAVKLARINGSPENGER, REF 2010/XXXXXXX/XXX/XX

Jeg ønsker med dette å klage på vedtaket om stopp av mine aap fra 3.6.2014, da jeg mener vedtaket er fattet på feil grunnlag.

Begrunnelse:

Jeg har vært på aap i mange år, fordi jeg har en nakkeskade som gjør at jeg ikke klarer å jobbe. Dette er dokumentert i flere legeattester, spesialisterklæringer, mr-bilder og egenerklæringer. Deres Nav-lege mener at det ikke finnes nok dokumentasjon på min uførhet, til tross for at dere har fått alt dere har etterspurt. Jeg lurer også på kompetansen til denne Nav-legen – etter et Google-søk på han, kommer det frem at han slik jeg ser det, ikke har noen som helst forutsetning til å uttale seg om min plage, nemlig nakkeprolaps! Lege Navlegesen har i følge det jeg kan finne ut, 20 års erfaring fra sykehus og privat helsevesen, han er utdannet i Tyskland og har bred erfaring innen generell og ortopedisk kirurgi, samt spesialistkompetanse innen øre-nese-hals/hode-hals kirurgi. Har de siste 10 år i hovedsak jobbet med kreftpasieneter. Han sier selv at han svarer på det meste innen almenmedisin, kirurgi, ortopedi og øre-nese-hals samt tannmedisin. Her står ingenting om kompetanse innen nevrologi, som en nakkeprolaps går under, og han overprøver i så måte nevrologer og nevrologspesialister fra Lillehammer sykehus, som mener mine plager er relatert til nakkeprolapsen – en skade som oppsto ved en kollisjon i 1991 og ble ytterligere værre etter en ny kollisjon i 1992. Noe som også er bekreftet ved feilstilling i nakken på røntgen etter ulykken i 1992.

Da jeg ikke godtok Nav-legens påstand om at jeg ikke var syk, ble jeg sendt videre til Spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, XXXX, hans erklæring inneholder så mange faktafeil, at den ikke er verd papiret den er skrevet på. Jeg vil her påpeke de feilene jeg har oppdaget ved gjennomgang av erklæringen hans:

Avsnitt 1.
  • XXXX sier at jeg er eneforsørger for min datter på 14, og at jeg har hatt omsorgen for henne siden skilsmissen fra deres far i 2003, mens mine to sønner på 12 og 16 bor hos far.
Fakta: Jeg var alene med alle tre ungene fra skilsmissen i juli 2003 til oktober 2007, da eldstemann flyttet til sin far for å bytte skole pga mobbing. Minstemann har hatt delt bosted mellom far og meg siden september 2012. Jeg har altså hatt omsorgen for kun min datter siden oktober 2012.
  • XXXX sier at min mor døde for noen år siden.
Fakta: Min mor døde i januar 1995 – det er over 19 år siden, altså mer enn «noen år».
  • XXXX sier at jeg tidligere har vært butikkmedarbeider i dagligvarebutikk, at jeg i hovedsak har sittet i kasse og at det er uklart om jeg har fungert som butikksjef.
Fakta: Jeg har siden 1982 jobbet som gårdsarbeider, selvstendig butikkeier, telefonselger, ordrebehandler, lastebilsjåfør, sentralbordmedarbeider, lagerarbeider, hjemmekontor, dyrebutikk, interiørbutikk, sekretær, barnehage, barnepark og sfo. Det er riktig at jeg i hovedsak har arbeidet i kasse i butikk, men jeg har bred arbeidserfaring og har prøvd ut mange yrker for å se om jeg kunne fungere i noen av dem. Jeg var selvsagt også butikksjef, når jeg eide og drev min egen dyrebutikk helt alene, uten ansatte.

Avsnitt 2:
  • XXXX sier at jeg tidligere skal ha fått tentativ diagnose på PCOS, men at det er uklart hva dette baserer seg på.
Fakta: Jeg har aldri fått diagnosen PCOS men PCO. Dette var i forbindelse med assistert befruktning med tidligere ektemann, og har ingenting med at jeg er sterilisert å gjøre. Dette har heller ingen sammenheng med nakkeprolapsen, da dette er en medfødt tilstand, og den er heller ikke bekreftet, kun mistanke.

Avsnitt 3:
  • XXXX sier at det oppgis en bilulykke i 1991, da bilen gikk rundt, og at det er uklart om nakkesmertene vedvarte etterpå.
Fakta: Nakkesmertene vedvarte, noe som er godt dokumentert med epikriser både fra fastlege og fra legevakt i årene etterpå. Det er også dokumentert en bilulykke i 1992 hvor nakkesmertene tiltok, og skade i nakken er dokumentert ved epikrise og røntgen fra Oslo Akutten.

Avsnitt 4:
  • XXXX sier at jeg var til undersøkelse ved nevrologisk poliklinikk ved Lillehammer sykehus i november 2010, og at det der ble oppgitt at jeg ble sykmeldt og måtte legge ned butikkdriften. Han har også skrevet en del kliniske fraser og bekrefter også at jeg har fått påvist prolaps i C7 med lett affeksjon venstre side.
Fakta: Plagene tiltok ved avvikling av butikken, og avviklingen hadde ikke noe med nakkeproblemene å gjøre. Derimot ble nakkeplagene vesentlig værre når jeg drev med avviklingen, og jeg oppsøkte derfor fastlegen i etterkant, fordi jeg trodde jeg hadde fått en skade mellom skulderbladene. Det ble da påvist prolaps hos fastlegen, og jeg ble senere henvist til mr etter eget ønske, for å få det bekreftet. Det var etter dette at fastlegen henviste meg videre til nevrolog på Lillehammer sykehus, hvor de også kunne bekrefte tilstanden. Det er blitt foreskrevet en mengde medikamenter, blant dem Neurontin, Paralgin Forte, Paralgin Major, Pinex Forte, div antidepressiva og utprøving av de fleste smertestillende uten resept. Fordi en nakkeprolaps forårsaker nervesmerter, er det i følge nevrolog svært vanskelig å finne tilfredsstillende smertelindring.

Avsnitt 5:
  • XXXX sier at jeg ved kontroll på Lillehammer i mars 2011 var mest plaget av hodepine – både tensjonshodepine og migrene. Han bekrefter at jeg har noe kraftsvik i venstre overekstremitet. Ble anbefalt å prøve Imigran og Neurontin.
Fakta: Imigranen fikk jeg pga migrene og at ingen andre smertestillende hjalp på det. Det ble også bekreftet på Lillehammer at muskelsmertene mine kommer pga nervesmertene som er der konstant, og derfor fører til at jeg anspenner meg for å kompensere for smertene, og dermed blir muskler slitne og spente. Dette igjen fører også til hodepine og migrene – alt bunner altså ut i nervesmertene fra prolapsen.

Avsnitt 6:
  • XXXX sier at jeg noen dager senere bar en tung sofa og glapp taket, og at jeg derfor fikk en vridning i håndleddet.
Fakta: Sofaen glapp fordi jeg mistet fullstendig styrke i venstrearmen, dermed ble hele armen lammet, noe som førte til at sofaen glapp. Denne type lammelser skjer fra tid til annen, og det har også nevrolog sagt har sammenheng med prolapsen og følgene av den.

Avsnitt 7:
  • XXXX sier at jeg ved kontroll i juni 2011 oppgir økte muskelsmerter, nå også på høyre side i tillegg til økt hodepine. Han hevder nå at det ikke foreligger symptomer på prolaps og at jeg ble anbefalt akupunktur, transcutan nervestimulering, osteopati eller naprapati samt varmeputer.
Fakta: Prolapsen ble bekreftet, og det samme med at alle de andre plagene kom som en følge av den, fordi jeg spenner meg for å lindre nervesmertene og dermed overbelaster muskulaturen. Jeg ble ikke anbefalt videre behandling, men å lytte til kroppen og lære meg å leve med smertene.

Avsnitt 9:
  • XXXX sier at det ikke foreligger rapport fra arbeidsutprøving, hvor det ble konkludert med langt under 30% restarbeidsevne.
Fakta: Det var Nav som henviste meg til arbeidsavklaring ved Norasonde på Skedsmokorset, og det er derfra levert rapport, den kom umiddelbart etter avslutning høsten 2013. Der var konklusjonen at jeg hadde langt under 30% restarbeidsevne, da jeg var ferdig med perioden og hadde startet med 50% og gradvis kommet ned til 30% - noe som ville ført til sykemelding dersom perioden ikke hadde vært over. Jeg slet med ekstremt mye smerter i mer enn 3 mnd etter denne utprøvingen.

Avsnitt 12:
  • XXXX sier at jeg unngår å vaske håret hos frisør fordi jeg en gang holdt på å drukne fordi jeg ikke klarte å bøye hodet fram.
Fakta: Jeg har ikke råd til å gå til frisør, derfor vasker jeg ikke håret der – det var XXXX som spurte om jeg ikke kunne få vasket håret hos frisør, siden jeg sliter med å gjøre det på egenhånd pga smerter. Drukningen har ingenting med dette å gjøre, det svarer seg fra en episode for mange år siden, der jeg lå i badekaret og hadde bøyd hodet bakover, men ikke klarte å rette det opp igjen etterpå, da all kraft forsvant når hodet var bøyd bakover for å skylle ut såpe av håret.

Avsnitt 22:
  • XXXX sier i en bisetning at jeg skal – muligens i fjor – ha vært i arbeidsutprøving.
Fakta: Jeg og Nav har mottatt bekreftelse fra Norasonde på utprøvingsperioden høsten 2013, og en vurdering derfra på at jeg har mindre enn 30% restarbeidsevne. Noe tydeligvis også XXXX trekker i tvil, selvom han også skriver at jeg har vært grundig utredet og at man ikke kan utelukke rotaffeksjon.

Det virker altså på meg som at både Nav-legen og Nav-spesialisten velger seg ut de avsnitt/utsagn som måtte passe dem, for å svekke min sak, og dermed ikke tar med det som støtter mitt ønske om å få søke om uføretrygd.

Dette føyer seg bare inn i rekken av ting som Nav Lokalt har uttalt i min sak. Mitt første møte med saksbehandler høsten 2012, resulterte i at hun sa jeg var helt klar kandidat for å søke uføretrygd, og at så fort jeg fikk en ny legeattest, så ville hun ordne dette for meg. Jeg fikk ny legeattest og leverte til henne, og etter noen uker ringte jeg og spurte om hvordan det lå an i uføretrygdsaken min. Da fikk jeg til svar at jeg måtte søke på egenhånd, og at dette ikke var noe saksbehandleren min kunne gjøre for meg. Jeg fylte da ut søknad om uføretrygd og sendte til Nav Lokalt. Etter en stund ringte jeg igjen og spurte om hvordan det lå an i saken min, og om søknaden var mottatt. Fikk til svar at søknaden var mottatt, men at den ikke kunne sendes videre, da jeg ikke hadde vært på arbeidsutprøving/avklaring.

I mellomtiden hadde jeg fått brev fra Nav Forvaltning om at jeg var mistenkt for trygdesvindel, jeg dokumenterte at jeg hadde mitt på det tørre, og saken ble henlagt hos Forvaltningen.

Bestilte ny time hos saksbehandler, og fikk da igjen beskjed om at jeg måtte på avklaring. Jeg hadde på det tidspunktet ikke tilgjengelig bil, fordi jeg ikke hadde midler til å betale årsavgift, og siden det ikke eksisterer kollektivtrafikk her jeg bor, var det ingen mulighet for meg å komme meg til avklaringsstedet uten å få hjelp fra Nav til transport. Saksbehandler sa da direkte til meg – ordrett: «Når du er så dum at du bosetter deg der, må du ta følgene av det». Grunnen til at jeg bosatte meg her jeg bor, er at det var eneste stedet jeg fikk, når jeg sto uten bolig i det hele tatt, og Nav ikke var interessert i å følge sitt eget regelverk, som sier at de har plikt til å hjelpe trengende med bolig. Jeg sto uten tak over hodet for meg og mine barn, da jeg fikk tilbud om å leie boligen her på Hjemmeveien, selvfølgelig takket jeg ja til det! Resultatet av denne timen, ble da at jeg skulle få dekket årsavgiften på bilen av Nav, slik at jeg kunne utføre avklaringen.

Da avklaringen var ferdig, bestilte jeg ny time hos saksbehandler, og denne gangen var hun sykmeldt og det var en vikar der. Han konfronterte meg med mistanken for trygdesvindel – som var henlagt og jeg frikjent et halvt år før. Noe han nektet for, da han mente det ikke sto noe om det i deres systemer, og han var mer opptatt av hva som visstnok skulle stå der, enn av min nåværende situasjon. Han svarte uklart på det meste jeg spurte om, men kunne nesten sikkert si at jeg var kandidat for å søke uføretrygd, fordi jeg hadde mye dokumentasjon, jeg har prøvd ut de fleste yrker, og at jeg nå hadde fått arbeidsutprøvingen på plass. Det eneste som gjensto, var at Nav-legen måtte anbefale at jeg søkte ufør, og han skulle forlenge mine aap i ventetiden. Rett etterpå fikk jeg nytt brev fra Nav Forvaltning om at jeg var mistenkt for trygdesvindel – akkurat samme sak som jeg var frikjent for ett år i forveien. Fikk nytt brev fra forvaltningen om at dette var henlagt.

Neste gang jeg fikk time var det samme vikar, pluss enda en vikar som tok i mot meg. De kunne fortelle at Nav-legen mente jeg var for frisk til å søke om ufør, og at det forelå for lite dokumentasjon i saken min. Da jeg spurte dem om hvordan de ville reagert, om jeg tok mitt eget liv pga all motgangen de utøver mot meg, fikk jeg bare et arrogant svar om jeg hadde følt meg skyldig hvis en av dem tok sitt liv pga klienter som meg... Jeg fikk dermed beskjed om at det ikke var noen vits for meg å søke uføretrygd, men de skulle henvise meg til en egen spesialist, siden jeg ikke har råd til å gå til noen private. Da ble jeg altså henvist til XXXX som det er referert til lenger oppe i brevet her.

Da jeg siste gangen kom til min saksbehandler – den siste vikaren som var med forrige gang, hadde hun med seg enda en person, og jeg fikk da levert erklæringen fra XXXX, og beskjed om at mine aap ville bli stoppet og at de anså meg som ferdig avklart. Til tross for at jeg har vært igjennom alt som kreves, jeg har dokumentert at jeg ikke klarer å jobbe uansett hvor mye jeg vil det, så mener de altså at jeg ikke har krav på aap, ikke kan søke uføretrygd, ikke kan ta utdannelse og ikke kan jobbe – det eneste som gjenstår da er sosialhjelp!

Jeg sendte mail til saksbehandler hos Nav Lokalt den 5.6.2014 hvor jeg ba om å få utlevert alle mine dokumenter og papirer, men har fortsatt ikke mottatt dem. Følgende brev ble sendt:

Taran
Hjemmeveien
12345 Hjemme                                                            5.6.2014
Fødselsnr.: XXXXXXXXXXX


NAV Lokalt
Navveien
12345 Navland

Krav om dokumentinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 - 20 (f. nr. XXXXXXXXXXX)

Jeg ber med dette om innsyn i min komplette fysiske og elektroniske saksmappe. Dette inkluderer blant annet:
- Kopi av de fysiske saksdokumenter
- Utskrift av samtlige elektronisk arkiverte dokumenter i GOSYS/PESYS tilknyttet mitt personnummer. Dette inkluderer også utskrift av dokumentoversiktsbildet som viser hvilke dokumenter som er arkivert på meg. Det bes om innsyn både i innkommende og utgående dokumenter.
- Utskrift av samtlige registrerte henvendelser i GOSYS, sammen med oversiktsbildet som viser alle henvendelser. 
- Utskrift av samtlige utførte oppgaver tilknyttet mitt personnummer i GOSYS, sammen med oversiktsbildet som viser alle oppgaver.
- Saks- og innsynsrapport (S02 og G04) fra Infotrygd.
- Kopi av samtlige notater tilknyttet mitt personnummer i saksbehandlersystemet Arena.
- Utskrift av personjournalen tilknyttet mitt personnummer i saksbehandlersystemet Arena.

Dersom det er arkivert dokumenter tilknyttet meg ved andre enheter (forvaltningsenhet, pensjonsenhet, klageinstans, mv.) enn enheten som behandler dette kravet ber jeg om at kravet videreformidles de aktuelle enhetene da kravet også gjelder disse.

I tråd med forvaltningsloven § 20 annet ledd ber jeg om papirkopier av samtlige dokumenter nevnt ovenfor. Dokumentene kan sendes min folkeregistrerte adresse. 

Jeg minner om at dersom det er aktuelt å unnta et dokument fra innsyn skal det vurderes om det er nødvendig med unntak, jfr. § 18 annet ledd. 

Med vennlig hilsen
Taran


Dette har jeg ikke mottatt noe svar på, og har ikke mottatt dokumenter. Jeg sendte også den 15.6.2014 en mail til Nav Lokalt og ba om en hastetime hos saksbehandler, etter at jeg mottok vedtaket om at aap blir avsluttet. Jeg ble da oppringt fra Nav Lokalt med beskjed om at jeg «falt mellom alle stoler» og at de ikke kunne hjelpe meg, de anså derfor at jeg ikke hadde noe behov for noen time hos saksbehandler. Hun skulle sørge for at jeg mottok all dokumentasjon jeg har etterspurt, men har fortsatt ikke mottatt noe.

I brevet som omhandler mine muligheter på arbeidsmarkedet – vurdert av Nav Lokalt, kommer det også fram mye som ikke har rot i virkeligheten, da dette også er basert på de feil som XXXX har skrevet i sin erklæring! Dette vil også få en egen klage separat, men siden det er grunnlaget for at aap blir tatt fra meg, mener jeg det har relevans også i denne klagen, og tar derfor med hovedpunktene her.
Arbeidsevnevurderingen har lagt vekt på følgende:
  • samtaler med meg og veileder ved Nav Lokalt
  • egenvurdering innlevert 17.2.2014
  • CV registrert hos Nav
  • legeerlæring fra 27.11.13
  • legeerklæring fra 8.6.2012 med tilhørende epikriser
  • uttalelser fra rådgivende lege (Nav-legen)
  • forhold på arbeidsmarkedet
  • rapport fra tiltaksarrangør Norasonde 30.10.2013
  • spesialisterklæring fra XXXX 19.3.2014

Dere konkluderer med at jeg har hatt oppfølging og ytelse fra Nav over lang tid, og at min sak nå ansees som ferdig avklart. Mitt bistandsbehov settes derav til standard innsats.

Dere skriver at jeg er bosatt i Hjemme kommune som har nær beliggenhet til Oslo og Lillestrøm, og at området er kjent for å ha god offentlig kommunikasjon – FAKTA, det finnes ikke offentlig kommunikasjon på Hjemmeveien, med unntak av skolebuss morgen og ettermiddag til Skolen, der blir alle andre enn skoleelever nektet å reise. Nærmeste buss/tog er på Nabokommunen stasjon, i underkant av 4 km fra mitt hjem. Dere mener at jeg har relevant erfaring på arbeidsmarkedet, men dette er jo for min del helt urelevant, da jeg ikke klarer å utføre arbeid pga helse.

Dere vurderer at jeg har relevant arbeidserfaring som er gjeldende innenforde fleste yrker, men at jeg har hatt mange korte arbeidsforhold som kan bli stilt spørsmål ved av arbeidsgivere. FAKTA er jo at jeg har hatt korte arbeidsforhold fordi kroppen min ikke takler å jobbe over tid. Dette fører til sykemeldinger og senere oppsigelser fordi jeg ikke klarer å komme tilbake i arbeid.

Dere vurderer at jeg har lav formell utdanning, men at jeg gjennom arbeidserfaring, kurs og engasjement har tilegnet meg høy grad av kompetanse og ferdigheter, blant annet innen butikkfaget. Manglende utdanning/kompetanse/ferdigheter ansees dermed ikke til hinder for at jeg kan være i arbeid. FAKTA de yrkene jeg har kompetanse til, klarer jeg ikke å utføre, der er jo derfor jeg ikke er i jobb. Andre yrker trenger jeg utdannelse til, men dette mener dere jeg ikke har krav på, fordi dere mener jeg ikke kommer til å komme meg ut i jobb igjen uansett.

Dere vurderer at min helsesituasjon gjør at jeg ikke får utnyttet mine personlige muligheter til fulle. FAKTA – det er jo nettopp derfor jeg i flere år har prøvd å søke om uføretrygd.

Dere har vurdert at mine sosiale og materielle forhold preger min arbeidsevne. FAKTA – grunnen til mine sosiale og materielle forhold, er jo en følge av all usikkerheten i forhold til avklaringer og avslag fra dere.

Dere vurderer at det ikke foreligger sykdom som kan begrunnes ut fra kliniske funn, som gjør at jeg har nedsatt arbeidsevne. FAKTA – det er jo nakkeprolapsen og virkningene av denne som gjør at jeg ikke fungerer, verken i jobb eller i dagliglivet.

Jeg ønsker med dette en ny gjennomgang av min sak, og ber om at dere ser på helheten og ALLE opplysninger i saken, ikke bare tilfeldig utvalgte utsagn. Jeg kommer også til å sende søknad om uføretrygd direkte til Nav Skanning, med denne klagen som vedlegg, i tillegg til alle andre dokumenter som kreves.
Det er dokumentert at jeg har nedsatt arbeidsevne med minst 70% og likevel tar dere ikke dette til følge. Jeg har ønsket å ta utdannelse, men fikk i fjor beskjed om at dersom jeg startet utdanning, ville jeg miste trygden min, så da sa jeg i fra meg skoleplassen. Jeg har søkt om utdannelse igjen i år, voksenopplæringen, slik at jeg kan ta det i mitt tempo, men fikk igjen beskjed om at jeg ikke kunne ta utdannelse fordi jeg var for syk. Jeg ville ikke få støtte hos dere for å ta utdannelse, og jeg kan ikke få støtte hos Lånekassen fordi jeg allerede har en inkassosak der, fordi jeg ikke fikk flere utsettelser på nedbetaling av forrige studielån. Jeg har grunnkurs i Handel og kontor fra 1989 og grunnkurs i helse og miljø fra 1990. Jeg ønsker nå å gå helsesekretær, i håp om at jeg en gang vil kunne jobbe noen prosent, men dette vil dere altså ikke bidra til!

Ser frem til å høre fra dere, og håper at dere vil vurdere saken min som helhet og ikke stykkevis og delt. Jeg vil også informere andre instanser samt media om måten dere har behandlet meg på, for jeg er nok ikke den eneste som opplever dette.

Mvh
Taran


Så, så langt har jeg altså kommet i saken, som har surret og gått i hodet mitt dag og natt i flere uker. Jeg har forfattet så mange brev, hatt så mange argumenter og utforminger i hodet, at jeg ikke har klart å tenke klart i det hele tatt... Nå er ihvertfall dette satt ut i livet, og prosessen er i gang - så får man se hvor det ender :)

Som følge av at jeg ikke har inntekt fra september, har jeg også måttet ta noen valg i forhold til andre aspekter i livet - og jeg har kommet fram til den tunge avgjørelsen, at jeg ikke kommer til å kunne trene valpen til ettersøkshund. Det vil rett og slett ikke kunne la seg gjøre på en inntekt, selvom jeg skulle få noe supplerende sosialhjelp, for jeg mister min utvidete barnetrygd fordi jeg nå er gift, og jeg mister bostøtten - dvs at jeg ikke har mulighet til å betale for kurs og prøver som trengs for å trene opp en redningshund. Jeg har, etter å ha tenkt på det i to netter nå, kommet fram til at det beste for valpen er å bli solgt til noen som kan bruke henne, og gi henne den treningen hun fortjener :( Hun er jo ikke så gammel ennå, så det beste er om hun kan flytte så fort som mulig, for at hun skal ha størst mulig sjanser for å lykkes hos ny eier - hun er jo født i mars, så hun er ikke 4 mnd ennå... Hjertet mitt gråter, men jeg må tenke på hennes beste og hva hun fortjener, og jeg har jo mopsen og kattene jeg kan bruke tid på - og oppdretter trenger stadig fôrverter til flere mopser, så vi har mulighet for sysselsetting framover uten at det koster en formue, og ikke stilles krav på samme måte som en redningshund... Så, den drømmen ble bare en drøm, og så får jeg heller lete etter en ny drøm jeg kan jobbe mot!

En gladmelding oppi det hele er at jeg har fått innvilget aap under bryllupsreisen til utlandet da, så jeg slipper ihvertfall å miste dem de ukene vi er der :) Sendte inn søknaden i går, og etter under 10 minutter fikk jeg mail fra saksbehandler om at den var mottatt og innvilget - kan det ha noe med klagen de mottok i forgårs å gjøre tro? ;-)

Nå skal jeg prøve å puste litt, har fått skaffet hundevakt til begge hundene mens vi er i Hellas, kattene får jeg hjelp til her hjemme, og så håper jeg det ordner seg raskt med valpen - DA skal jeg slappe av og hente inn krefter til det som garantert kommer utover høsten... Jeg gir meg ikke, hvordan jeg skal klare det vet jeg ikke,men jeg kan ikke gi meg - men du verden så fristende det føles akkurat nå... det er mye som frister akkurat nå, uten at jeg skal si det høyt...borte-borte-vekk-vekk... Jeg har lyst å sove ZzzzzZZzzzz og sove, og sove, og sove - men det kan man jo ikke når man har mann og barn - og dyr, så jeg får sove i våken tilstand, og være så sterk jeg klarer... Fort gjort å bli liggende i fosterstilling i et hjørne og bare ralle, sikle, skrike, sparke og slå - eller bare drikke seg fra sans og samling, ta en haug med piller - bare flyte vekk fra virkeligheten en stakket stund - meeeeen det kan man jo ikke gjøre, så det blir med tankene...og du verden så deilig de tankene kan være, når man vet innerst inne at det bare er nettopp tanker og ikke noe man faktisk tenker å gjøre ;-)

Nå får jeg vel gå å vekke mannen, så han kommer seg på jobb, og så burde vel gutta lagt seg snart? Hører lyder fra rommene, men mulig de har sovna med pc'n på altså, jeg blander meg ikke - de har jo ferie :-)

Takk for at du leste helt hit - eller scrollet du deg ned? Uansett, takk for oppmerksomheten, jeg kommer sterkere tilbake, sånn helt plutselig <3

fredag 20. juni 2014

Diktet som ble lest under vielsen =)

Her er diktet som ble lest under vielsen vår:

Lærdom
Å elska er å være stille nesten heile tida
og ha varme hender
Å elska er ikkje å vakta,
men sjå ein annen veg til rett tid.
Snakk ikkje om ekstasen når du meiner kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad og møtast sjeldan.
Snakk heller om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar og aldri halda opp med å væra den rette.
Å elska er å tenna lys og tørke tårer,
natt og dag.


Skrevet av Alf A. Sæter

tirsdag 17. juni 2014

Nygift :-)

Da var ekteskapet inngått og jeg er herved gift =)

Det var en flott dag, til tross for at det var fredag den 13. Starta dagen hos frisøren, fikk en superfin sveis, men siden det blåste friskt (og vel så det) ble sveisen ødelagt før jeg kom meg hjem... fikk låne hårspray av nabo'n og fiksa det værste, men de fine danderingene i panneluggen fikk jeg ikke til da... og resten ble relativt forblåst det også, men det måtte bare gå :) Sånn ble sveisen bak - etter noen runder i vinden:


Henta brudebuketten også, visste jo ikke hvordan den så ut, hadde bare sagt til blomsterdama at jeg ønsket bukett i samme tema som resten av bryllupet - nemlig hvitt og limegrønt - buketten ble sånn:

I stedet for å kaste buketten til de ugifte damene i selskapet, la vi den på grava til mamma dagen etter, siden hun skulle hatt bursdag på bryllupsdagen <3 Så fikk hun også deltatt i bryllupet på en måte...

Vi reiste til Tinghuset, og der møtte det opp flere, både forlovere og familie - kjempekoselig. Hun som holdt vielsen var kjempeflink, og hun leste et vakkert dikt - Det het Lærdom og er skrevet av Alf A. Sæter. 

Etterpå reiste vi og forloverne for å ta bilder - ikke så lett i vinden, og har ikke fått bildene ennå, så er veldig spent... Det ble noen myggstikk også, men det må man regne med på en slik dag ;-) I tillegg røk ene spaghettistroppen på kjolen mens vi tok bildene, så da måtte resten av bildene tas med boleroen på. Fikk sydd på igjen stroppen mellom vielsen og selskapet, siden selskapet ikke var før på kvelden - og da holdt den helt ut, hehe.

Sånn ser kjolen ut:





Vi holdt som sagt et tema under hele festen, så lokalet var også pyntet i hvitt og limegrønt



Vi hadde strålende vær, og det var 32 gjester pluss oss i selskapet - de yngste var vel 7 mnd, de eldste var 92 år - ganske grei spredning altså ;-) Vi spiste gryterett til middag og hadde kaker etterpå, bryllupskaka er laget av svigermor/forlovers eldste datter - og vi fikk det vi ønsket oss, nemlig penger til bryllupsreise, noe som resulterte i 17 dager på Kos i Hellas senere i sommer! De siste fem dagene tilbringer vi sammen med svigers, som allerede hadde bestilt seg tur dit - så da bestilte vi på samme hotell som dem :-) De var forloverne våre i bryllupet også, og vi gleder oss masse til turen! De hjalp oss masse med bryllupet, både i forkant, under og etterpå - jeg er dem evig takknemlig for det <3 I tillegg til penger fikk vi noen gaver også, blant annet en diger gassgrill, ei hjemmelaget tavle, sengetøy, lysestaker og så er det flere gaver underveis som vi ikke har fått enda ;-) Etter at bryllupsreisen var betalt, ble det litt penger igjen ( i tillegg til det vi skal ha med i lommepenger ) og for dem skal vi kjøpe oss hver vår nye lap-top, da de vi har er eldgamle og trege, så det er på tide å bytte ut! Har funnet oss nye, som vi skal hente i kveld :-D De vi bruker i dag tilhører jo Røde Kors, så er greit å ha sine egne å bruke til det hverdagslige!

Kvelden ble avsluttet med "brudedans" - ikke akkurat vals, men vi var da alene på dansegulvet og flyttet på beina, så dans ble det ihvertfall ;-) Jeg fikk også danset med alle barna mine - det hadde jeg ikke trodd! Kvelden avviklet seg sjøl etterhvert, og det ble ikke så sent, heldigvis. Vi lot bare alt stå igjen - bortsett fra gavene, de tok vi med oss, og så hjalp svigers oss å rydde/vaske dagen etter. Da hadde vi en lat morgen først. Etter å ha levert nøklene til utleier av lokalet (som forøvrig var rett borti gata her) reiste vi på grava til mamma med brudebuketten og et gravlys, før vi reiste hjem og slappet av litt. Så tok vi turen til Oslo og spiste en bedre middag på TGI Fridays på Aker Brygge, bare mannen og jeg <3 Tok siste toget hjem - en perfekt avslutning på en flott helg!

Vi har bytta navn begge to, dvs vi venter fortsatt på at Folkeregisteret skal få endra det da - men jeg har tatt hans etternavn og beholdt mitt som mellomnavn, han har tatt mitt etternavn som mellomnavn, så nå heter vi det samme :-) I dag har vi vært i banken og åpna felles konto - så får vi hvert vårt kort på den kontoen, i morra skal vi bestille oss nye pass og førerkort - må jo ha riktig navn når vi skal ut og reise!

Endelig kan vi senke skuldrene og puste litt, nå har det gått i ett siden i vinter...skoleferien begynner på fredag og da skal ungene være her i fire uker, og SÅ er det ferie og kjærestetid i tre uker før mannen må jobbe igjen og vesla (som ikke er så liten lenger) kommer hjem til skolestart... Bra start på sommeren!!!





tirsdag 3. juni 2014

Syk eller frisk?

Har i dag vært på møte hos Nav, og har fått beskjed om at jeg fra august vil miste mine aap, da de mener jeg er bekreftet ufør, men ikke kan søke uførepensjon fordi de mener det ikke kan begrunnes i objektiv patologi... De sendte meg til en spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, og hans siste kommentar i erklæringen sin var:

"Med tanke på den lange varighet, samt tallrike behandlingsforsøk (til dels etterfulgt av forverring) virker det lite sannsynlig at det pr i dag skulle foreligge uprøvde behandlingsmuligheter. Det kan virke som man etter arbeidsutprøving ved attføringsbedriften i fjor har konkludert med langt over 50% generell uførhet. Det er jo mulig at dette er en realistisk vurdering, men som nevnt synes det vanskelig å begrunne uførheten ut fra mer objektiv patologi"

Nav har derfor bestemt at jeg ikke lenger oppfyller kravene til å motta stønad fra dem, og mister fra august alle rettigheter, med mindre jeg får en ny sykdom/skade... Klarte i dag å få navnet på Navlegen som tidligere i vinter konkluderte med at jeg var helt frisk, og har googlet han - det viser seg at han er utdannet i Tyskland og har 20 års erfaring fra sykehus og privat helsevesen. Har bred erfaring innen generell og ortopedisk kirurgi samt spesialistkompetanse innen øre-nese-hals / hode-halskirurgi. Har de siste 10 år i hovedsak jobbet med kreftpasienter. Hvordan kan han da uttale seg så skråsikkert om en nevrologisk nakkeskade?

Blir stadig mer imponert over Navs måter å jobbe på, og da jeg spurte hva jeg skulle gjøre videre, så var sosialkontoret eneste mulighet, da det flere ganger i erklæringen er konkludert med at jeg lider av muskelspenninger, og at det ikke finnes dokumentasjon på prolapsen eller arbeidsutprøvingen - men jeg sitter da vitterlig på dokumentasjon både fra mr, spesialister i nevrologi og sluttrapport/konklusjon fra attføringsbedriften som hadde meg på utprøving (hvor de konkluderte med langt under 30% restarbeidsevne) - de samme papirene hadde saksbehandler hos Nav når jeg var der i dag... Jeg spurte hvordan det var mulig at både Navlege og Navs spesialister fritt kunne velge ut avsnitt fra erklæringer og attester, og bruke dette som begrunnelse, og (tydeligvis) bevisst velge bort det som er relevant - men, det kunne de ikke svare på... Og ja, min saksbehandler turte ikke møte meg alene, så hun hadde med en medarbeider "sånn at jeg skulle få riktige opplysninger og alt i møtet kunne dokumenteres".

Og jaggu ble de lange i tryne, når jeg sa at det er fint jeg kan søke om sosialhjelp da, for da vil jeg få mer utbetalt pr. mnd enn jeg har hatt i aap de siste 4,5 årene - så for meg lønner det seg jo rent økonomisk! Jeg kan ikke få hjelp/støtte til utdanning, da de mener det er så lite sannsynlig at jeg noen gang kommer ut i jobb, til at det lønner seg for dem - samtidig har jeg altså ikke krav på penger å leve for - forstå det den som kan...

søndag 27. april 2014

Hvorfor er det så populært å spille på nett?



I de siste årene har det vært en enorm økning i antall kasinoer på nett, og ikke minst antall spillere som velger å spille i disse kasinoene. Hva er det som gjør at så mange mennesker strømmer til disse nettsidene?

En veldig logisk grunn er naturligvis at man ikke har landbaserte kasinoer i Norge. Derfor er det kun på nett at nordmenn kan ta del i spenningen kasinoene har å tilby. Når ruletthjulet spinner kan man kjenne adrenalinet ta over, noe som er både spennende og utrolig underholdene. Nordmenn har blitt frarøvet denne spenningen siden spillemaskiner som Jackpot 2000 og Super Nugde ble fjernet fra det norske land i 2007.

Mange norske idrettsutøvere har tatt del i kasinospill på nett, og blitt ambassadører for noen av de største nettkasinoene i industrien. For litt over ett år siden kom blant annet nyheten om at John Arne Riise tilsluttet seg Bettson Casino, og at han er deres ambassadør for VM i Brasil. Fotballspilleren med bakgrunn i Liverpool og Roma valgte senere, sammen med hans kone Louise Angelica Markussen, å selge bryllupet sitt til bettingselskapet. Andre store norske kjendiser som har tilsluttet seg «norske kasinoer» på nett er musikeren Tone Damli Aaberge, ishockeyspilleren Mats Zuccarello og fotballspilleren Thomas Myhre.




Flotte bonuser på tilbud i nettkasinoer
Mange velger å spille kasinospill på nett fordi de tilbyr spill og nettsider som er tilpasset norske spillere, i tillegg til at de gir nye medlemmer i kasinoene flotte bonuser ved første innskudd og videre spilling. Er godt eksempel på det er Betsson som du kan lese mer om på nettsiden Casinoverden.com

I tillegg til at de har de norske klassiske spilleautomatene Jackpot 6000, Mega Joker og Super Nugde 6000 tilgjengelig på sin nettside, gir de alle nye som spiller på nettsiden opptil 5000 kroner gratis å spille for. Hvis du foretrekker å sette et mindre beløp inn på din kasinokonto kan du gjøre det, og fortsatt motta 100 % gratis å spille for. Dette tilbudet gjelder kun for ditt første innskudd.



Er det trygt å spille i kasinoer på nett?
Det er mange som er bekymret for å betale for produkter eller å sette inn penger på en kasinokonto på nett. Er det virkelig trygt å betale for tjenester eller underholdning på internett? Det kommer selvfølgelig an på hvilket selskap du kjøper tjenestene fra. Kasinoene som blir anbefalt på nettsiden ovenfor bruker alle innskuddsmetoder som er anerkjent i industrien, deriblant debet- og kredittkort som VISA og MasterCard, og nettlommebøker som Neteller, Skrill, PaySafeCard og Ukash.


En ting du bør undersøke før du foretar et innskudd på en kasinonettside er om de har godkjente krypteringssystemer som er anerkjente i industrien. Hva betyr ordet kryptering? Det vil si at dine personlige og finansielle detaljer ikke blir delt med en tredjepart. Hvis du bruker trygge betalingsmetoder, og kasinoet krypterer informasjonen du deler med dem, kan du føle deg helt trygg når du spiller på nettsiden deres.

søndag 5. januar 2014

Nytt år og nye muligh... utfordringer...

GODT NYTT ÅR, og takk for det gamle, alle mine herlige venner og følgere :-)

Vært litt bloggtørke i høst, men sånn blir det innimellom...

I jula var verdens beste og jeg på Gran Canaria, vi fikk jo gavekort etter turen til Mallorca i sommer, og tok sjansen på å reise uspesifisert en gang til - denne gangen var det flyturen med Norwegian som ble utfordringen, ikke Startour! Leiligheten var fin, terrasseleilighet i Puerto Rico :-) Vi reiste litt rundt med buss, til Arguineguin på julaften på dagen, tenkte vi skulle besøke Den Norske Klubben og Sjømannskirken, men de var begge stengt - da ble vi ganske skuffet... Vi tok buss til Maspalomas og var med på kamelsafari (nå er det strengt tatt dromedarer man rir på da), vi reiste til Palmitos Park og hadde en fin dag der, vi tok buss til San Agustin og tok et glass vin på Tutti Frutti, men han som eide det sist, var ikke der... Vi tok buss til Playa Del Ingles og til Mogan, så vi har fått brukt beina en del i ferien - ikke minst ble det mye gåing i Puerto Rico, da leiligheten lå langt oppi fjellsiden, og for å komme ned til sentrum måtte vi gå 321 trappetrinn - og de måtte vi jo nødvendigvis gå opp igjen også ;-) Dette gjorde vi ca to ganger om dagen - skal glatt innrømme at vi gikk fortere ned enn opp, og det gikk raskere i begynnelsen av uka enn på slutten...

Vi sang karaoke flere kvelder og på flere steder, ble til og med gjenkjent og fikk skryt fra en vilt fremmed mann siste dagen! En av dagene ble jeg dårlig, vi satt på en restaurant for å spise lunsj, men da maten kom på bordet rakk jeg så vidt en bit, før jeg følte at jeg fikk et angstanfall. Prøvde å puste det bort, drikke litt vin og spise litt til, men hjertet slo vilt, og det svimlet for øynene på meg. Verdens beste spurte om det gikk bra med meg, to av de ansatte var flere ganger borte ved bordet og spurte om det gikk bra, og til slutt måtte jeg innrømme at jeg holdt på å besvime... Verdens beste spurte om de hadde et sted jeg kunne legge meg ned, og de la noen puter på gulvet inne i restauranten (den var jo tom, fordi alle satt ute) og jeg la meg der... Vet ikke hvor lenge jeg lå, det ble liksom ikke bedre :-( Betjeningen ville ringe lege, men vi sa nei, og etter en stund var jeg så flau at jeg sa vi skulle gå. Vi betalte for maten, fikk tilbud om å ta med oss restene hjem, vi hadde jo knapt rørt det, men takket nei. Jeg husker ikke at vi gikk hjem til leiligheten, men jeg husker vi satt litt på terrassen, før jeg bare måtte gå og legge meg. Resten av dagen lå jeg i senga, mer eller mindre bevisst og veldig redd. Tror ikke jeg var tilnærmet meg selv før i 2-tida på natta?! Men, utrolig sliten, så hele dagen var i grunn ødelagt, og det har jeg skikkelig dårlig samvittighet for :-( Aner ikke hva som skjedde, eller hvorfor, ikke var jeg dehydrert, ikke hadde jeg sovet for lite, ikke var det for varmt - men liten vits å dvele med det egentlig, for svaret finnes ikke...

Et par dager etterpå ble jeg litt sår i halsen, og da vi reiste hjem, begynte hosten - på flyet... Det var mange som hosta der, så jeg prøvde å hoste så lite som mulig, holdt pusten mye, for å si det sånn ;-) Flyturen nedover gikk relativt greit, bortsett fra at cabinpersonalet og kapteinen ikke snakka norsk/nordisk og både snakka og forsto dårlig engelsk, de hadde ikke snacks på flyet - kjekt å være utsolgt før turen starter...og nøtter kunne vi ikke spise fordi det var en passasjer med, som hadde nøtteallergi. Verdens beste bestilte seg kaffe ca 3 timer før landing, men til tross for flere purringer, så fikk han aldri den kaffen!

Turen hjem ble mer turbulent og det er (dessverre) den vi husker best fra ferien akkurat nå... Det starta med at flyet var 1,5 time forsinket, tax-free-varene vi hadde bestilt ikke var på flyet, fordi det hadde vært dårlig vær på tur nedover, slik at de hadde måttet ta med minst mulig pga vekta. Siden vi ikke hadde forhåndsbetalt, fikk vi ikke varer til samme pris da vi kom til Norge - dette kunne de ha opplyst om før vi dro fra Las Palmas, for dette visste de jo da de var på vei dit, så kunne vi handla i tax-free der... Så hadde de ikke noe mat på flyet, for de som ikke hadde forhåndsbestilt, men de hadde i det minste snacks på denne flygingen, så vi fikk da i oss noe :-)

Heller ikke på turen hjem snakket cabinpersonalet norsk eller nordisk, kun engelsk, men de forsto mer og snakka bedre enn på turen nedover! Flyturen gikk forsåvidt greit, fram til vi var omtrent halvveis, da begynte en dame to rader bak oss å rope om hjelp. Jeg snudde meg, og så rett i fjeset på en mann som satt helt "fjern", øynene er noe av det ekleste jeg har sett, og det begynte å skumme rundt munnen hans - det første jeg tenkte var epilepsi, men hva slags illebefinnende han hadde vet jeg ikke. Han var "borte" i flere minutter, og det ble tilkalt en lege, men cabinpersonalet skjønte ikke hva som skjedde virka det som, og folk stimlet sammen i midtgangen rundt mannen. Plutselig spydde han noe voldsomt, og litt etterpå våknet han - kjempeforvirra. I alt kaoset fikk han skifta, spyet ble tørket etter beste evne og verken familien, han selv eller legen forsto hva som hadde skjedd... Han ble bare sittende i setet sitt og småsove etter det, helt til landinga var i gang, lysene for setebeltene var tent, og plutselig hørtes en slags "ralling", damen sa at nå skjer det igjen, jenta (som jeg antar var datter) begynte å skrike hysterisk (jeg hører fortsatt skrikene) og det ble ropt på legen igjen. Han prøvde å ta seg bakover til han med illebefinnende, men før han rakk å ta seg fram, ble han stoppet av et hysterisk cabin personale, og kapteinen sa over høyttaleren at alle måtte sette seg på plassene sine, ellers kunne vi ikke lande. Han påsto at vi ville lande i løpet av et minutt, de hysteriske skrikene fra jenta ble enda værre, og i en forferdelig vind landet vi på ca 5 minutter, med et fly som rista, krenget og til slutt landet skjevt på rullebanen :-o Det sto mange brannbiler og ventet på flyet da vi landa, men vi så ingen ambulanse. Det kom noen reflekskledde menn inn på flyet og fikk mannen ut først, da vi kom ut, reiste ambulansen... Håper det gikk bra med han, men det som (ikke) ble gjort av førstehjelpstiltak er veldig lite imponerende!!! Mannen burde for det første ha blitt fjernet fra de trange setene og fått lagt seg ned enten bakerst eller fremst i flyet - hadde det vært behov for HLR (Hjerte Lunge Redning) hadde det ikke vært plass til å utføre det der han satt. Og, i ettertid vil jeg si at man burde nødlandet og ikke kjørt hele veien til Norge - det var jo snakk om 2-3 timer... Har sendt et brev til Norwegian om hvordan vi opplevde de to flyturene, så blir det spennende å se om vi får noe svar! Dette var kortversjonen av vår jul...

Resten av jula og nyttårshelgen har vi bare slappet av hjemme, bare verdens beste og jeg <3 Bursdagen hans ble feiret stille og rolig, med bare oss to, det samme med nyttårsaften :-)

På torsdag satt vi her og så på tv, hadde bare sløvet på sofaen og plutselig merka jeg at pulsen min var veldig høy. Jeg målte den til mellom 120 og 150 over flere timer, det var både skremmende, ubehagelig og slitsomt. Hadde ikke spesielt vondt noe sted, men hosta en del, og verdens beste ble bråforkjøla han også :-( Vanligvis har jeg en hvilepuls på rundt 50....

I går måtte jeg kaste inn håndkleet og reise på legevakta, og det tok jammen sin tid... Crp var jo som vanlig helt normal og lav, lungene så tette at jeg knapt har klart å puste på en uke, noe som resulterer i at jeg blir svimmel og sliten... Men, "tradisjonen tro" så kan jo ikke jeg være syk, og ihvertfall ikke når verdens beste også er det, jeg sørget for å få han til lege på fredag, så han fikk antibiotika <3 Det er jo ikke så nøye med meg, tenker jeg jo alltid, jeg "står han av", og så lenge jeg holder meg engasjert med å "ta meg av" andre, så slipper jeg å forholde meg til meg selv... *Dum som et brød* Jaja, endte da i hvertfall på legevakta, legen spurte om alt det vanlige før han skulle lytte, og han hørte jo at her var det potte tett og stemmen er relativt hes og innimellom helt borte - mens jeg sto der og ble lytta på, gikk pulsen helt bananas igjen, så legen ville måle blodtrykket og sjekke pulsen. Jeg skalv så jeg rista, blodtrykket var normalt, men pulsen var på 140. Så at legen ble litt rar i fjeset, han ba assistenten om å sette opp EKG, og så ble det registrert. Den var innafor normalen, men selv etter så mange minutter var pulsen fortsatt for høy... Så skulle jeg puste i forstøverapparat for å få løst opp i lungene, men det hjalp ikke det heller, og da virka det som legen ble litt forvirra... Jeg ble i grunn ganske redd, men det skal man jo ikke vise :-/ Jeg er da stor jente, ikke sant? Sånt skal tas med fatning... Gikk hjem med beskjed om å kontakte fastlegen om det ikke blir bedre, resept på antibiotika og kortisontabletter, og beskjed om å spise Paracet mot smertene i/ved ribbeina på ene sida, for det gjør så vondt at jeg ikke klarer å hoste skikkelig - det skjedde ett eller annet natt til søndag, men, det er viktig å hoste skikkelig, så jeg skulle ta 1-2 eller 3-4 Paracet - eller så mange jeg trengte for å bli smertefri, sa legen :-o Tok 4 stykker i går kveld, og da var det ikke sånn "holde-på-å-svime-av-vondt" i det minste :-) Kortisonen hjelper også sånn at det er litt mer åpent å puste, så er ikke like svimmel, bare veldig, veldig, veldig sliten... Men, jeg klarer liksom ikke å ta det innover meg, klarer ikke å innrømme det på en måte... Jeg vil jo ikke være syk, jeg vil ikke være en byrde eller at andre skal føle de må ta hensyn til meg... Inni meg har jeg bare lyst å legge meg, være syk og svak, ta i mot hjelp, sette pris på at noen bryr seg om meg, gråte, være redd, kjenne på det kroppen prøver å fortelle, ikke gjøre noe som helst, ikke måtte forholde meg til noen andre enn verdens beste, men han er jo også syk, så jeg vil ikke "belaste" eller "forstyrre" han - så jeg prøver å bry meg mer om han i stedet... Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, jeg er redd for at hvis jeg innrømmer for meg sjøl at jeg faktisk er ganske syk, så blir jeg bare enda værre *koko* Jeg er utrolig dårlig på å være syk!!! Når jeg er helt alene, kan jeg gråte og være redd, men det er en sperre der, som ikke vil vise dette verken til unga, verdens beste eller noen andre - ikke en gang legen får vite hvor vondt jeg egentlig har, eller hvor redd jeg faktisk er :-/ Det er nok noe jeg må jobbe mer med, for det er da helt normalt å være syk innimellom, og selvom jeg gjerne skulle vært supermenneske, så er jeg det ikke!

Det har blitt lite søvn siste 1,5 uka, jeg hoster så fort jeg legger meg, og jeg vil at verdens beste skal få mest og best mulig søvn, så jeg står heller opp og sitter i stua så han får ligge i senga <3 Jeg vet at han ville stilt opp om han ble spurt, men jeg vil jo ikke belaste han når han er syk, og det er jo JEG som skal stille opp! Det er jeg som skal være omsorgspersonen her i huset, det er jo bare sånn det er?! Det er bare inni mitt hode virkeligheten er sånn, og jeg må prøve så godt jeg kan å gi litt slipp, for jeg skjønner jo at jeg sliter meg ut... Jeg kjenner hver dag på frykten at jeg skal bli skikkelig syk :-o Jeg har stadig smerter i brystet, det kjennes ut som det er hjertet, men nå viste jo EKG i går at det var bra der, men likevel så ligger tankene om min biologiske mor i bakhodet, som døde ung av hjerteinfarkt :-( I tillegg er det jo denne puppen som er vond, den samme som jeg fjernet en kul fra for over 20 år siden, venter fortsatt på mamografitime, og klart jeg tenker kreft, min adoptivmor døde jo ung av kreft... Mest sannsynlig er jeg jo frisk som en fisk, men samtidig føler jeg meg ikke frisk, selvom prøvene legene har tatt sier jeg er det... Jeg er nok antagelig bare sliten, veldig sliten - men jeg har jo ikke "lov" til å være det heller, jeg går jo "bare" hjemme... Jeg har flere ganger prøvd å si det til verdens beste, men så trekker jeg meg igjen, det er vanskelig å sette ord på hvordan ting føles, og det er nok vanskelig å forstå også :-/ Jeg er ikke vant til at noen "tar seg av" meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal be om det eller ta i mot - utfordringer jeg skal jobbe med i 2014. For å kunne motta omsorg, så må man jo nødvendigvis vise at man trenger den, og for meg er det lettere å gi enn å få - enda ;-)

Setter på smilet når jeg har noen rundt meg, når jeg er alene kommer tårene, fortvilelsen, jeg tør å kjenne (litt) på smertene, både de psykiske og de fysiske, jeg tør å tenke tankene jeg skriver her... Jeg setter ord på ting hvis jeg blir spurt, men jeg "holder maska", det er vel "flink-pike-syndromet" som har overtaket enda... Jeg er redd for å falle sammen, gi meg over, være "svak", skremme de jeg er glad i, skremme meg sjøl fordi ting blir så virkelige... Jeg har vært til flere samtaler hos en psykiatrisk helseperson, og det har vært fint, det er lett å svare på spørsmål, men det blir kanskje ikke så personlig, på en måte. Det er ikke noe problem å svare, rolig, avmålt og saklig, på sikt kanskje det blir mer følelsesladet? I natt ble det heller ingen søvn, la meg i senga men måtte stå opp igjen. Får vel vente noen timer til, før jeg går inn til verden beste og hører om han skal stå opp <3 Eldstemann sto opp omtrent samtidig med meg, han sovna på sofaen i går kveld og har fått sine timer med søvn. Koselig å sitte bare og småprate med han, det er ikke alltid så lett å få til det, med de to andre ungene til stede - selvom han er 15.5 år, så merker jeg jo at han trenger mamma'n sin, store gutten min...

Mulig jeg legger inn noen bilder fra turen senere, eller lager reisebrev, men akkurat nå har det skjedd noe med formateringen her, så jeg får ikke retta det jeg har skrevet og sånn, så får se senere :-) Sorry for evt dårlig språk eller skrivefeil...