Tja, hva skal man si... sitter nå her i natten og hoster på meg brokk, mens lungene føles som de skal skyte ut av kroppen som en katapult... Går slag i slag her, forrige lørdag ble eldstemann syk, søndag vesla, tirsdag var det min tur og torsdag var det gubben...som forøvrig skal til legen i dag, han er jo den eneste som (mest sannsynlig) får utslag på crp, så ingen vits for oss andre å dra før han - men får han påvist lungebetennelse eller bronkitt, så er det nærliggende å tro at vi lider av det samme alle sammen. Hva er oddsen for at tre av oss har det samme, og han noe annet liksom?! Jaja, dette er min 3 søvnløse natt, dvs jeg fikk et par timer i går natt, la meg uten å ta febernedsettende i håp om at feberen skulle sørge for søvn, men dengang ei, så kl 4 sto jeg opp og dytta i meg, da sovna jeg et par timer ihvertfall, før jeg våkna av den hersens hosten - som ikke verken astmamedisin eller slimløsende gjør noe med :( Hoster så smaken av blod er overhengende, hodet føles som det skal eksplodere, hodet kjennes ut som det er fullt av bomull, dotter i ørene og balansen er som en middels drita 18-åring - jepp, det er godt å kjenne at man lever - alternativet er jo værre :-p
Har fått svar fra Nav da, dvs klagen på aap har jeg ikke fått svar på enda, men ufør-søknaden ble - som ventet - avslått... Så, der står jeg i dag, ingen aap, ikke ufør og venter fortsatt på svar ang sosialhjelp :-s Jeg har søkt om utsettelse på fristen til å klage på ufør, da jeg fortsatt ikke har fått dokumentene mine fra Nav...det er jo bare tre mnd siden jeg sendte dem krav om å få dem utlevert, så kan jo ikke regne med noe annet! Det burde ikke ta dem mer enn en dag eller to å få skrevet ut journalen min...
Som dere skjønner, så er det fortsatt utfordringer i hverdagen - og om jeg var sliten sist jeg skrev, så var det ingenting i forhold til nå :-( Skriver mer om det lenger ned her, men kan jo skrive litt fra bryllupsreisen først, sånn at dere som ikke orker å lese det negative og (muligens) destruktive, så kan dere lese noe hyggelig før dere gir dere :-)
Bryllupsreisen gikk til Kos i Hellas. Vi kom til Gardermoen sent på kvelden, flyet skulle gå kl 2355, og svigerfar kjørte oss - han skulle ha med seg valpen på camping <3 Det viste seg fort at Gardermoen på natta ikke er direkte spennende...vi sjekket inn både oss og bagasjen, gikk gjennom sikkerhetskontrollen og innom tax-free'n. Ikke så mye vi skulle ha der, så vi tusla videre innover for å finne en matbit og kanskje noen kryssordblader til mannen - men, der var alt STENGT!!! Det var skikkelig nedtur :-( Var en bar åpen, de hadde noen tørre baguetter og en haug med drita ungdommer... jaja, tida gikk og til slutt var det boarding.
Vi hadde reservert oss seter på første rad, og håpet ungdomsgjengene havna laaaaangt bak i flyet - gjett om da, de havna på raden bak oss og videre... De var så slitne at vi håpa de sovna etter take-off, men dengang ei, de holdt det gående hele veien... Landa på Kos og der var det både varmt og fuktig, fikk bagasjen ganske raskt og fant bussen som skulle ta oss til Kefalos. Etter noen minutter var vi på vei, vi kjørte langt, og lenger enn langt - føltes det som - før vi kom til noe som begynte å ligne på en by. Så tok vi av, kjørte noen "bakgater" og plutselig var vi framme - det var bekmørkt på alle kanter, og vi følte plutselig at vi var i ødemarka. Heldigvis så vi lys litt lenger unna, fant resepsjonen og venta til innehaveren kom. Vi var tredje sist i køen, klokka var ca 0600, vi var trøtte og slitne - og varme, og ville bare ha et rom. Men, da viste det seg at de bare hadde to rom ledig, og spurte om noen meldte seg frivillig til å bli med et annet sted, å få rommet senere samme dag. Vi sa vi ikke var interessert i det, og heldigvis fikk vi rom!
Rommet var greit nok, lite, uten kjøleskap, og med vindu ut mot bassenget. Vi pakket ut litt, før vi la oss for å slappe av litt...i 8-tida begynte det å bli liv utafor, men vi slumra hele dagen ;-) Vi hadde ikke betalt for air-condition, så dørene til balkongen sto på vid gap. Skulle ta en dusj, men der var det bare kaldt vann, så den utgikk med høye kneløft! Tok oss en tur ut for å finne "byen", og det var i grunn fort gjort... Uten å dvele mer, eller beskrive mer av Kefalos, så kan jeg si at dagen etter satte vi oss på en buss til Kos by, etter en dag der skjønte vi virkelig at vi var langt uti huttiheita... Da vi kom tilbake til Kefalos, bestemte vi oss for å leie oss inn et sted i Kos by for noen dager - endte opp med å bli der 6 dager!!! Vi koste oss storveis - vandret rundt i byen og så på alle de rare menneskene, gikk på slottsruinen (hvor jeg klarte å vrikke beinet og det er fortsatt hovent og vondt etter over 5 uker), var på båttur til tre av øyene utafor Kos, spiste masse god mat og fant oss et stamsted som jeg var tipset om før vi dro. Så dro vi tilbake til Kefalos, fordi svigers skulle komme, de skulle jo bo på samme hotell som oss ;-)
Vi la oss ikke den kvelden - det var hardt, og jeg var ihvertfall segneferdig flere ganger, men til slutt nærmet det seg tiden de skulle komme, så vi gikk ut og lurte i busken til vi så bussen komme. Så stilte vi oss opp i trappa utafor resepsjonen når de hadde gått inn der. Da de kom ut, avslørte vi oss og gav dem hver sin velkomst-pakke, bestående av ei t-skjorte vi hadde laget med bilde foran og tekst bak, et lite shotglass, svigermor fikk en liten baileys og svigerfar en liten cognac - pakket inn i hvert sitt kjøkkenhåndkle med oppskrifter på gresk mat :-) Gjett om det ble tatt godt i mot?! Vi hadde laget like t-skjorter til oss også, som vi hadde på da vi møtte dem, og de syntes de var kjempekule, og sa at sånne skulle de ønske de hadde også - og det fikk de jo <3
Vi ble med dem på rommet deres, som var en del større enn vårt, men lå helt i bakgården med utsikt til klesvasken til hotellet :-o Vi satt der og tok oss litt kaffe med litt attåt mens det lysnet, og i løpet av relativt kort tid, var de overbevist om dette ikke var et blivende sted! Vi avgjorde at vi skulle reise til Kos by for å vise dem litt rundt, og ta dem med inn til stamstedet vårt - Plaza Beach. I løpet av dagen ble det klinkende klart at heller ikke svigers var klare for å bo i Kefalos, og en plan ble lagt. Så, vi spurte innehaveren på Plaza om de kunne sjekke om det var mulig å få leiligheter der mannen og jeg hadde bodd - det var det, så vi gikk bortom der og hentet nøkkel :-) Så tok vi bussen tilbake til Kefalos, sjekket ut av hotellet og satte oss på bussen tilbake til Kos - igjen... Fikk tak i en taxi og kjørte til leilighetene og fikk innstallert oss der.
Den neste uka ble helt super, masse god mat (vi falt fullstendig for Gyros, Stifado og et par andre retter, moussaka var relativt smakløst og kjedelig), svigers hadde bryllupsdag så vi fikk da feiret dem litt, vi var på dagstur til Bodrum i Tyrkia - den angret vi på etterpå, for det var så varmt at man bare lette etter skygge, og alle selgere var så masete at det ble nesten et mareritt...og båten som i følge havna skulle bruke 40 minutter, brukte 1 time og 20 minutter! Jaja, men alt i alt var det en super uke til i Kos - et par dager på stranda, litt yatzy og til og med en tatovering ble det på meg :-D Jeg skulle ta en cover-up over den ene jeg hadde fra før, ble ikke bra i det hele tatt, men det får vi ordne opp i senere. Kan virkelig anbefale Kos by - men, er flau over å være norsk, for fy flate, disse norske ungdommene eier verken skam eller folkeskikk :-( Vi fikk slappet skikkelig av ihvertfall, og det var ikke mange dagene vi hadde på vekkerklokke. Kom hjem full av overskudd og krefter - det var helt herlig, og en absolutt vellykket bryllupsreise. Noen nedturer men stort sett bare positivt og moro, vi har ledd mye :-)
Flyreisen hjem gikk fint, de fleste sov og det var helt stille på flyet - deilig. Kofferten min sprakk i flyet på tur til Kos, fikk ordna opp i det da vi kom tilbake til Gardermoen, og så kom pappa og henta oss. Det var litt godt å komme hjem, og vi gleda oss stort - men var litt spente på hvordan huset så ut, siden eldstemann skulle passe kattene mens vi var borte...første uka fikk han ikke kommet innom, fordi vesla hadde reist på camping med husnøkkelen...
Da vi kom inn døra sto soveromsdøra vår på vid gap, døra til gutta sto på vid gap, det var katter i begge de rommene - de var låst og tapet igjen da vi dro! Modemet til internett hadde vært i bruk og kontakta ikke trukket ut når det var uvær, så den hadde gått fløyten, og jeg kjente at overskuddet brått ble betydelig redusert...og etter det var det nedtur på nedtur igjen... da posten kom, lå avslaget på ufør der, vi reiste for å spise på Big Horn, fikk så elendig mat at jeg er i tvil om det kvalifiserer til å bli omtalt i det hele tatt - og så kom regnet, noe så voldsomt... Vi reiste hjem og skulle kose oss her, men de hadde hatt sopp i peppersausen på Big Horn, så magen min var helt ødelagt og vond, så endte med at vi fant senga, søndagen oppdaget vi at mopsen hadde noe galt med øyet...og plutselig var mandagen der, og mannen begynte på jobb :-s Så ble det en tur til dyrlegen for å sjekke øyet, og det ble en langvarig og ikke minst DYR affære. En av kattene har klort henne i øyet, så det var medisiner 16 ganger om dagen helt fram til forrige uke, og ingen av dem kunne gis samtidig - klokka ble fort både 3 og 4 før jeg hadde fått gitt riktig antall... nå er såret grodd, men det er noe rart med pupillen, så vi vet ikke hva som skjer enda... En uke etter vi kom hjem, kom unga hjem og da ble det full rulle, og alt var i den vante tralten - jeg har ikke sovet en hel natt siden vi kom hjem og overskuddet er fullstendig borte...
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg leker med to tanker i hodet mitt, bare for å prøve og komme gjennom hverdagen - slapp av, jeg kommer ikke til å sette noen av dem ut i live, men som jeg har sagt før, drømmene er så deilige.... Tenk å bare kunne forsvinne, vekk, ikke noe ansvar, ikke noen skuffelser, ikke skuffe andre, ingen bekymringer...eller bare dytte i seg ett eller annet så hverdagen forsvinner i en tåke av andre ting...
Jeg har begynt på skole da, dvs har vært på infomøte, VG2 Helseservicefag, voksenopplæring - får bøker til uka :-) Ikke vet jeg åssen vi skal få til puslespillet med bare en bil og gubben i jobb men... nå blir han vel sykmeldt neste uke, og uka etter er han på Røde Kors kurs, så da kommer jeg meg ihvertfall dit... Gleder meg ikke til han skal bort, vi har jo bare vært borte fra hverandre fire netter eller noe siden vi møttes - men samtidig skal det bli litt godt, for ta kan jeg være bare meg, uten å måtte være mamma (første helgen er barnefri), uten å være kone, bare være meg...så får vi se om det slår positivt eller negativt ut etterpå... Da kan jeg hyle og grine uten at noen lurer på hva som skjer ihvertfall. Jeg trenger ikke ta noen hensyn, jeg trenger ikke passe på noen, ikke være den som tar ansvar...både litt sånn "hjelp" og "hurra" om hverandre - men jeg håper ihvertfall at jeg skal få sove litt...det hjelper ikke på psyken å ikke få søvn heller :(
Så, jeg er trøtt, sliten, utafor, lei... ja, sikkert deprimert også, og jeg føler meg så hjelpeløs...jeg skulle ønske jeg hadde en som brydde seg, som tok hånda mi og sa, jeg ser at du er sliten, men dette går bra...noen som kunne holde rundt meg når jeg gråter, som kan være positiv når jeg er lei meg...men den personen er jo meg, det er jeg som stiller opp, trøster, sparker i rumpa, rydder, støvsuger, lufter bikkja, gjør rent kattekasser...jeg som maser, som får de andre opp om morra'n, som sørger for at de får i seg medisiner, at de kommer dit de skal - når de skal... jeg skulle ønske jeg kunne ta meg fri fra den rollen, overlate den til noen andre - bare for en periode, sånn at jeg kunne få hodet på rett plass, få litt "meg"-tid, komme litt ovenpå igjen, føle meg litt verdsatt og ikke bare tatt som en selvfølge... nå høres jeg sikkert veldig utakknemlig ut, men helt ærlig, jeg er livredd for at noen skal skje med meg, for da er jeg redd at både mann og barn kommer til å gå rett på dunken... Ingen av dem våkner av vekkerklokke, ingen av dem går ut med søppel eller gjør rent for kattene, ingen av dem faller inn å ta fram støvsugeren i ny og ne, eller vaske badet og do...vesla vasker en maskin tøy i blant - mannen har vel kanskje gjort det en gang eller to på de snart to årene han har vært her... oppvasken og oppvaskmaskin blir tatt hvis jeg "klager" litt, eller hvis vesla skal smiske til seg noe... jeg burde sikkert vært flinkere til å be om hjelp, men i stedet for sure miner, så gjør jeg det heller sjøl - når jeg orker, og det er langtfra så ofte som jeg burde jeg heller...og så får jeg dårlig samvittighet for det også, selvom jeg faktisk er hjemme fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat - som unga mine ser ut til å tro...
Sånn, det var dagens oppgulp og hjertesukk, en forklaring til dere som gidder å lese alt jeg vrenger ut av meg, til at jeg ikke svarer i telefon, ikke er spesielt aktiv på facebook, ikke sender særlig med meldinger - i det hele tatt er ganske stille for tiden - jeg er nede i et svart hull og leter febrilsk etter en vei ut... jeg ser stadig noen lys i enden, men det er bare ekspresstog som kommer og slår meg enda lenger ned... Jeg innrømmer glatt at det ikke er noe som klarer å glede meg skikkelig om dagen, og jeg aner ikke hva det skulle være som kunne få meg til å smile med hjertet igjen, akkurat nå føles det som det er umulig... Men, dersom noen når inn til meg, så vil gleden bli desto større, selvom jeg er redd jeg bare sier nei hvis noen spør om noe...huff...en ting er å innrømme her på bloggen at jeg faktisk har det jævlig inni hodet mitt, men å snakke om det, eller si det til noen face-to-face...vel, det er jeg mer usikker på om funker...
Et eller annet sted på veien skal jeg få presset inn lokale til hjelpekorpset og et landsmøte i Røde Kors - det er jo (forhåpentligvis) positive ting da :-) Og jeg har jo verdens beste mann og tre flotte ungdommer, jeg har en pappa og svigerforeldre som bryr seg om meg - jeg VET jeg har masse å være takknemlig for, jeg har tak over hodet, mat på bordet nesten hver dag, jeg har dyr som jeg er glad i,og som gir meg kjærlighet - men, noen ganger er ikke det nok, når hodet og hjertet har gått i svart... Har hatt perioder før også, men ikke så lange og ikke så mørke som nå... Men, om en uke skal jeg ha bare "meg"-tid, jeg håper jeg klarer å bruke den fornuftig...
So long friends - glad i dere alle <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar