onsdag 17. september 2014

Hverdagen

Den som folk tror er så avslappende og behagelig. Jeg, som slipper å stresse på jobb, komme hjem sliten, bare kan slappe av og kose meg hele dagen... For en som er frisk og har fri, er det kanskje hverdagen, men for en som er syk er det ikke helt sånn!

Jeg skulle mye heller vært på jobb, hatt kollegaer, tjent penger, hatt et sosialt liv både på jobb og i fritiden, kunne tatt med ungene eller mannen på kino, ut å spise, kjøpe nye truser og bytta ut de gamle lefsene fra før ungene ble født, kjøpt en ny genser som det ikke er slitt hull i, eller ei bukse som passer, gått på kafè og tatt en latte og kanskje et kakestykke...det som er hverdagen for de fleste, og som de tar for gitt, er bare en drøm for den som er syk...

Tenk å kunne kjøpe fine julegaver og bursdagsgaver til ungene sine, tenk å kunne ha noe å snakke om med andre, tenk å kunne føle seg nyttig, kunne kjenne på følelsen av å ha gjort en innsats, bety noe, kunne kjøpe middag uten å tenke på om pengene rekker til neste uke, kunne kjøpe den boka man ønsker seg...legge seg på kvelden å vite at man har vært til nytte for noen, sliten fordi man har jobbet, våkne av vekkerklokka fordi man vet man har noe å gå til, noe som er viktig...Bekymre seg om HVA man skal gi minstemann i bursdagsgave, ikke OM man har mulighet til å kjøpe noe i det hele tatt...

Min hverdag består av smerter og bekymringer, av nederlag, mistenkeliggjøring, skam, frykt, en følelse av verdiløshet...en følelse av å ikke strekke til, dårlig samvittighet...ensomhet...

Jeg har så mye jeg skulle gjort, steder jeg skulle vært, mennesker jeg skulle truffet, men jeg har ikke verken overskudd eller penger til det!

Hvis jeg er heldig, så får jeg et par timer søvn, før klokka ringer og jeg må få gubben på jobb. En time etterpå ringer klokka igjen, da er det vesla som skal på skolen...så burde jeg så klart stått opp og vært en god husmor - jeg går jo tross alt hjemme hele dagen... Jeg burde rydde, vaske, tørke støv, vaske klær, tatt hagearbeidet - ja, du vet, jeg har jo ikke noe annet å ta meg til, så det burde jo vært det minste - og så klart burde middagen stå på bordet når mann og barn kommer fra jobb og skole. Huset burde være plettfritt til enhver tid, jeg har jo ikke annet å gjøre, ikke sant? Så burde jo baksten stå i ovnen så det ble noe attåt kaffen til kvelds, og det bør helst fly venner og familie ut og inn som om dette var deres andre hjem, og alltid skulle det være plass til en til ved middagsbordet eller til kaffen... det skulle alltid lukte rent, kaffe og boller eller kanskje sjokoladekake... alle skulle kunne komme inn i hvite sokker og gå hjem igjen med dem - like hvite. Det skulle ikke være hunde eller kattehår i møblene eller andre steder...jeg har jo all verdens av tid til å sørge for det? Gardiner skulle hengt så fint foran nyvaskede vinduer, og på badet skulle skittentøyskurven være tom. Kjøleskapet skulle se ut som om Grethe Roede har innredet det, og det skulle være fersk frukt i fat på bordet. Fryseren skulle vært full av hjemmebakte brød, boller og kaker, sånn at uansett når det måtte komme besøk, så hadde man sjøllaga å servere, jeg har jo all verden av tid, ikke sant?

Det er jo det man stadig får høre, at man er lat, at man bare kan gå ut å få seg en jobb, at vi har det så godt her i landet - får jo alt opp i henda, ingen legger seg sultne her til lands - vi har jo Nav! Og alle får den hjelpen de trenger på Nav, det er bare de som er kravstore og utakknemlige som ikke får alt de vil, som klager på Nav, ikke sant? Det er jo så lett å snylte til seg av fellesskapets penger, av dine skattepenger, som ingen andre enn deg har rett på, men som alle andre grafser til seg med både sugerør og suppeøse, ja, noen med begge henda til og med...Men, du er jo så klart for fellesskapet, bare ikke noen andre får tak i noen av dine skattepenger - ja, med unntak av fattige barn i Afrika da, for de kan godt få sin skjerv av dine skattepenger, dem er det jo synd på, de har jo ikke Nav... Du, som reiser til jobben du hater, som du klager på ved alle anledninger du får, hvor sliten du blir, hvor lite ferie du får, og den hersens sjefen som ikke forstår deg... du som har penger på bok, som kan kjøpe deg bil uten å tenke på at du kanskje ikke har mat neste uke...du som kan møte venninna di til en kveld i teateret, en helaften på byen eller til en kopp latte - uten å måtte forsake middagen de neste to ukene. Ja, og så har du så klart et skap fullt av "ingenting å ha på deg", barn med det siste innen både klær og duppeditter....du deler gjerne med de som trenger det - bare ikke de jævla taperne som går på Nav, for de er bare snyltere, late og vil bare ha fatt i pengene DU har jobba og slitt for! Jeg føler meg litt ond, men jeg fryder meg litt over alle de som har vært sånn, og så plutselig en dag våkner og trenger Nav ;-) Nav er jo ingen utfordring for deg som får en influensa en gang i 10-året og trenger en ukes sykemelding, eller deg som får fødselspermisjon, eller barnetrygd...det er ikke DER utfordringen med Nav ligger - men det forstår jo ikke du, for det er jo bare å finne seg en jobb, og har man ikke en utdannelse, vel, så er det jo bare å ta en, ikke sant? Hvis man ikke får til dette, så er man lat...

I over 25 år så hadde jeg jobb å gå til, jeg klaget sikkert litt over mangel på fritid, og jeg hadde vel i grunn alltid dårlig råd også...hadde aldri råd til å kjøpe særlig med klær og ihvertfall ikke til ferier eller bil som var verd stort mer enn vrakpanten...men nå hadde jeg gladelig bytta ut min hverdag, med en elendig betalt jobb, en grusom sjef, lite ferie og fritid - om jeg bare hadde blitt kvitt de forbannede smertene!

Men, sånn er det ikke... Min hverdag består av en kamp, en kamp for alt, for å komme meg ut av senga, for å i det hele tatt få sove, for å tørke meg i ræva når jeg har vært på do, for å klare å vaske håret mitt i dusjen...det er en kamp å komme seg i butikken, lage middag, rydde ut av oppvaskmaskinen, henge opp og legge sammen tøy...det er en kamp å være såpass oppegående at man orker å være sammen med familien, ha et bittelite overskudd til å sende dem et smil...til å takle alle tankene...og den sikkerheten man liksom har, nemlig Nav, er den værste fienden som finnes. Der blir man mistrodd, mistenkeliggjort, tråkka på og behandlet som om man var verdiløs...Det er ikke noe sikkerhetsnett, men en tvangstrøye, en gapestokk, du blir behandla som dritt!

Jeg sitter her i dag, uten mer enn en barnetrygd å klare meg på i mnd - hvem pokker klarer seg på 970 kroner i mnd i Norge i dag? Det skal dekke husleie, strøm, forsikringer, mat, klær, lege, medisiner, transport - ikke for en person, men for tre!!! Når Nav finner ut at nå er du ferdig utredet, du er frisk nok til å jobbe, for vi har ikke annet å tilby deg. Skole? Nei, det kan du ikke få, du er for syk og vi kaster ikke bort penger på utdanning til en som ikke kommer til å komme seg ut i jobb... Arbeidsledighetstrygd, nei, det kan du ikke få, du har jo fått Arbeidsavklaringspenger så lenge at du ikke har noen rettigheter til det, dessuten så finnes det ingen jobber som passer til en som ikke kan jobbe... Ufør, nei, det er du for frisk til, og du er ikke utredet nok, så det kan du ikke få, gitt! Du får søke sosialhjelp og bostøtte - men det får du ikke, for du er jo gift *du kan formelig høre den onde latteren gjennom alle avslagene* Du må ikke komme her og tro du har rett til et verdig liv! Og, du kan jo klage på avslagene dine - men vi bruker månedsvis på å behandle dem, bare for å gi deg et nytt avslag, men da beholder du jo håpet en stund til, dummen...og så klart er det de samme som laget det første avslaget, som også behandler klagen - og de har selvfølgelig ikke forandret mening i mellomtida :-( De opplyser deg om hva de må ha av dokumentasjon, men når de får den, så er det ikke nok...å sende inn søknader til Nav kan være en heldags jobb, og blir du nødt til å klage, så er det en heldagsjobb det også...du må sjøl finne ut hva du trenger av dokumentasjon, du må sjøl finne ut hva du har rett på og hvilke lover som gjelder- for Nav trenger ikke forholde seg til lover de ikke har lyst å følge...

Du må være mer enn frisk for å være syk i Norge - dette verdens beste land å bo i, dette landet hvor ingen legger seg sulten om kvelden fordi de ikke har mat, dette landet hvor ingen trenger å fryse fordi alle har jo råd til både hus og klær... Dette landet hvor du stadig får høre at om du ikke har det du trenger, så får du bare ta deg en jobb som "alle andre" og dra sugerøret ditt ut av statskassa...

Hverdagen ja, den er det mange av...den består for veldig mange av husets fire vegger og kanskje en tur i butikken...så kan man jo se litt på tv eller facebook, lese om alle de som klager over dårlig råd, dårlig tid, lite fritid og mye jobb, og som ikke forstår at det ligger mange av oss hjemme og er kjempemisunnelige på dem, på tidsklemma, på både gode og dårlige sjefer og kollegaer, på dårlig vær i ferien på hytta eller til syden...misunnelig på de som bare får en influensa eller magesjau en gang i året, og som holder på å dø av det - skulle gjerne ha bytta jeg!!!

Nå har jeg vært heldig mange ganger, jeg har fått ferieturer og opplevelser av mennesker rundt meg, jeg har fått mat levert på døra og jeg har fått være med på ting når jeg har orket <3 Og selvom jeg ikke skriver om det, så har det vært slitsomt også, når man får flere timer i døgnet man "må" være sammen med flere, så "må" man også fungere...det nytter ikke å reise til syden for å ligge pal i senga, det "forplikter" når man reiser på ferie. Det er faktisk kjempeslitsomt også, å være på ferie, selvom man får et slags overskudd av å se noe annet enn husets fire vegger, puste inn annen luft, spise annen mat, se andre mennesker enn den samme butikkansatte i kassa på butikken...det går bra en uke eller to, men så punkterer man av smerte når man endelig kommer hjem og kan tillate seg det...men, det er verd det - så absolutt :-D

Det er mange slags hverdager, og det er ingen konkurranse om å ha det best eller værst - men jeg synes at mange burde innse at det ikke er en dans på roser å være syk. Det vil alltid være noen som har det værre, og det vil alltid være noen som har det bedre. Det er ikke alltid man bare skal sette seg ned og være fornøyd med det man har, særlig ikke på det grunnlaget at noen har det værre. Nå er det en gang sånn, at jeg lever mitt liv, jeg har mine hverdager og det er jeg som skal komme meg igjennom dem. Det er en fattig trøst at andre har det værre, for jeg blir faktisk ikke bedre av det. Dårlig samvittighet for å innrømme at man ikke har det bra, skal vel ikke forsterkes fordi noen har det værre? Jeg kan ikke hjelpe hele verden, det sa mamma alltid til meg, men jeg kan jo ikke hjelpe meg sjøl heller - det plager meg mest! Det kan være små grep i hverdagen som skiller mellom å ha en bra eller dårlig dag...det kan være små ting som gjør smertene litt mindre vonde, og det er helt klart en sammenheng mellom det fysiske og det psykiske. Jeg er helt sikker på at usikkerheten i forhold til økonomien, det å bli mistrodd og avvist over hodet ikke hjelper på den fysiske helsen, heller tvert om...

Og følelsen av og ikke kunne bidra, ikke med hverdagslige ting i huset, ikke økonomisk - det er drit-tøft for en som har klart seg sjøl i nesten 30 år! Jeg har sendt inn klage på vedtaket om at aap ble avsluttet - det sendte jeg i juni, og venter fortsatt på svar. Jeg har sendt inn klage på vedtaket om avslag på ufør, og jeg har sendt inn klage på vedtaket om avslag på sosialhjelp. Jeg har mista ekstra barnetrygd og bostøtte når jeg gifta meg, så det er det ingen vits å klage på... Jeg søkte Statens Innkrevingssentral om å slippe motregning i skattepenger fordi jeg har mista inntekta mi, men de klarte jo beregne at jeg fortsatt har Aap og at jeg mottar barnebidrag (det har jeg aldri gjort, aldri søkt om og har hele tiden hatt en privat avtale om 0 i bidrag, av forskjellige årsaker), og dermed mente de at jeg bare lå 900 kroner under norm i september, og dermed var det alt jeg fikk beholde! Å behandle  klage på det, skulle de ha nesten tusen kroner for, men jeg har sendt mail og ringer dem senere, for det kan vel ikke betegnes som en klage, når de har brukt helt feil beregningsgrunnlag - til tross for at de har mottatt all riktig dokumentasjon i forkant?

Jaja, nå er det snart en ny hverdag, hittil i natt har det ikke blitt noen søvn, den ene armen verker som besatt og er nesten følelsesløs, og snart må jeg få gubben på jobb og vesla på skolen. Etterpå burde jeg gjort rent kattekassene, støvsuget, tørket støv, ryddet inn i oppvaskmaskinen, satt på en maskin tøy, tatt oppvasken som ikke går i maskinen, bakt kake og laget middag, før jeg satte på meg "skikkelige klær"og et overveldende smil mens jeg tok i mot vesla når hun er ferdig på skolen, og mannen når han er ferdig på jobb...men det kommer jeg antagelig ikke til å gjøre, jeg kommer til å ligge som et slakt i senga, vri meg, kanskje grine litt, prøve å sove litt og kanskje samle opp nok overskudd til å smile når mine kjære kommer hjem igjen i efta :-)

Og til helga - da har vi barnefri, og da skal jeg jage vekk smerter og tanker på min måte, bare være her og nå, smile og le, glemme at livet er for kjipt og bare ha det bra, sammen med verdens beste mann og våre pelsbarn <3

4 kommentarer:

  1. Hei, flott innlegg! Sterkt å lese.

    Har delt det på bloggsiden min på FB i dag, se: https://www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

    SvarSlett