Fikk beskjed søndag kveld at jeg hadde bære og kjørehjelp til flyttinga mandag og tirsdag, så da ble det hektisk gitt, pappa og en venn stilte opp, og i går kom de og monterte opp køyesenga til gutta og pappa hjalp meg med montering av et par taklamper - evig takknemlig for det <3 Nå er det meste i hus, er igjen å kjøre et lass på søppelfyllinga i dag, det får jeg også hjelp til, siden en av tingene som skal kastes er en defekt 50" prosjektor-tv som veier 97 kilo...og så gjenstår kun vasking som jeg må ta på lørdag...urk, gleder meg ikke, for nakken og armene har fått mye juling den uka som har gått... :-/
Har fått penger av pappa'n min så nå er bilforsikring i orden, og den skal bli reparert også, så den går ett år til - da er det ny eu-kontroll, og den går nok ikke igjennom den, hehe.
Har altså flytta inn i huset i nabokommunen, den kommunale leiligheten er ikke ferdig enda, og jeg har begynt å vurdere muligeheten for å bli her i nabokommunen - men da er det en del ting som må på plass først... så får man se! Trenger litt (mye) hjelp til å rydde opp i toppetasjen med både det og flere andre ting, håper bare rette vedkommende har tid til en prat snart :-/
Mye frustrert og deppa om dagen, veldig sliten, rekker liksom aldri å hente seg inn mellom slagene, og nå er det høstferie med tre unger oppi alt rotet, jeg er spent på hvordan formen er om halvannen uke... Vært mange tunge tanker, og det har skjedd ting rundt meg som ikke akkurat har vært muntre - og jeg mitt naut klarer jo ikke la være å bry meg og engasjere meg *klaske panne* Ideelt sett skulle jeg vel hatt mer fokus på meg sjøl, prioritert min egen helse, men neeeeeeida, Taran klarer ikke det, Taran MÅ bry seg om de som er rundt - selv de hun ikke engang kjenner personlig.... I går kveld f.eks, så måtte jeg ringe Ahus pga en selvmordsstatus på fb, men var det noen hjelp å få der? Neeeida, ble satt over og satt over, til slutt fikk jeg beskjed om å ringe legevakta - vedkommende har nå vært innlagt for dette 3 eller 4 ganger siden 18. september, men blir bare sendt hjem igjen en dag eller to etter - hva er det for slags helsevesen sier jeg?! Han trygler og ber om å slippe å bli sendt hjem til ensomheten, men de doper han ned og sender han hjem... For to uker siden ringte jeg politiet og fortalte om statusen den dagen, men de kunne heller ikke hjelpe - ring legevakta var omkvedet der også... den gangen var det en annen som ringte ambulansen, og de rakk heldigvis å få reddet vedkommende. I går ble det ringt både til politiet og ambulanse - forrige uke ble også politiet kontaktet og fikk brutt seg inn... I går viste det seg heldigvis at han ikke hadde tatt de pillene han sa, men han ble likevel tatt med i ambulansen - så blir det spennende å se utover dagen da, om han er ute igjen... Han har ingen nær familie, unntatt barn som ikke bor sammen med han og en far som har hatt slag og derfor ikke kan verken belastes med eller ta seg av sønnen sin... Han har fått oppnevnt ei venninne nå, som nærmeste pårørende, men hu bor jo 1,5 time unna, så det er ikke så lett...Hun ringte meg i natt, og vi snakket sammen en god time!
Hvorfor engasjerer så jeg meg i dette, jeg som ikke engang har møtt han? Fordi jeg har vært der sjøl, så mange ganger, og ingen har verken visst noe eller vært der for meg - bare tilfeldigheter har gjort at jeg fortsatt er her i dag... Jeg tolker det som tegn på at han ønsker hjelp, når han roper det ut over fb at han vil ta sitt liv, de som virkelig vil, sier som regel ingenting på forhånd, de gir ikke andre en mulighet til å kunne forhindre noe - ihvertfall gjorde aldri jeg det, selvom ukjente mennesker og bisarre situasjoner gjorde at jeg aldri lykkes...
Nå skal ikke dere som sitter og leser bekymre dere for at jeg vil finne på noe dumt, for det skal jeg ikke - selvom tankene i seg selv er både befriende, innimellom deilige og ikke minst på en måte berusende... Skummelt? Like skummelt som misunnelsen som veltet over meg den dagen jeg fikk vite om selvmordet tidligere i sommer, misunnelsen over at noen klarte det jeg aldri hadde fått til, misunnelsen over å kunne slippe alle tankene, motgangen, nedturene og all dritten :-/ Det var noen harde døgn å kjempe mot de vonde tankene, og de dukker opp igjen av og til fortsatt - men som sagt, jeg er ikke der at jeg kommer til å handle, og nettopp derfor er jeg åpen om det også :-)
Nå kan livet bare gå en vei, og det er oppover, det MÅ jeg tro på, leve etter og satse på <3
Så der, da fikk man ut litt grums en fredag formiddag også, merkelig det der, når man først begynner å skrive, så bare raser ordene ut, hehe.... På kjærlighetsfronten skjer det fortsatt svært lite, jeg har nå mine følelser for han ene, men blir bare forvirra av han, så vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Og med Herbalife står det relativt rolig, men det får jeg ta tak i når jeg kommer i orden her, høstferien er over og sponsoren min kanskje kan hjelpe meg litt...jeg er kjørt fast og kommer ikke videre på egenhånd ihvertfall... Savner turene mine også, har ikke blitt en eneste tur på en uke i morra :-o Jeg føler at jeg bare eser ut og blir kjempefeit - men i går prøvde jeg en av veslas for små bukser, i str 36 - og den er akkurat passe til meg - når jeg er 170 cm høy, så kan jeg umulig være dritfeit når den størrelsen i jeans passer?! Sist jeg veide meg viste vekta 67 kilo, og jeg føler jo så klart at jeg har lagt på meg MINST 10 kilo på de ukene siden da - vrangforestillinger og en hjerne som ikke virker, tilskriver jeg de tankene...
Nå mangler å få på plass parabolen så det er mulig å se litt tv igjen, hadde vært godt på kveldene nå kjenner jeg, slappe av med litt hjernedød underholdning - kanskje får jeg tv i løpet av helgen?
Håper dere alle får en strålende helg, og for de det gjelder - en strålende høstferie :-) Her har jeg tenkt å hive meg over utfordringene i ettermiddag, og plukke de fra hverandre dag for dag - vi høres!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar