Sorry mine venner, men skrivelysten har vært til dels veldig fraværende i det siste - all energi går med til å komme seg ut av senga om morra'n og gjøre de daglige tingene...
Venter fortsatt på at Nav skal få ut finger'n, sendte jo inn søknad om sosialhjelp og bostøtte, fikk avslag på bostøtte fordi Folkeregisteret ikke hadde registrert flyttingen min enda - så da måtte ny søknad sendes, og når avslaget kommer i posten, må klage sendes - hvorfor må ting gjøres så vannvittig tungvint?
Søkanden om sosialhjelp kom i retur, også den med bl.a begrunnelse av at Folkeregisteret ikke hadde registrert flytting - men i Nav's egne regler, trenger man ikke være folkeregistrert i kommunen man søker hjelp i, det skal søkes i den kommunen man overnatter mest, uavhengig av hvor man er folkeregistrert... Er så fint at de ikke kan sine egne regler! Så trengte de plutselig kopi av siste vedtak fra kommunen jeg flytta fra - det ligger jo inne i det sentrale registeret vil jeg tro, så det hadde holdt at de bare søkte det opp, eller i værste fall hadde sendt en mail til det forrige Nav-kontoret for å få det oversendt... Jo, også skulle de ha kopi av samværsavtalen mellom meg og ungenes far - for det første finnes ingen lovhjemmel som sier at man må ha en slik skriftlig avtale, de man evt lager er ikke juridisk bindende - da må man gjennom rettsapparatet for å få en dom på det, og jeg og barnas far har ingen slik skriftlig avtale. Vi lagde en da vi var til mekling i forbindelse med separasjonen i 2003, men den har blitt revidert et utall ganger etter det, og da muntlig... Det virker som de gjør sånt bare for å trenere sakene, for da tar det jo fort et par uker ekstra før de lager et vedtak :-( Jeg sendte av gårde en konvolutt tung som en murstein i går, med alt jeg kunne finne, både kontoutskrifter, selvangivelse for i fjor (selvom den både var feil og hadde masse mangler), ligningen for i fjor +++ så om de klarer å dikte opp noen manglende dokumentasjon nå, så skal jeg møte opp på kontoret der og fortelle dem om hvilke regler de skal forholde seg til! Helvetes duste-etat, altså.
Så måtte ene pusen vår avlives på mandag, han har jo vært syk nesten i ett siden august, og på søndag kveld så jeg at han ikke klarte å tisse igjen, han var veldig pjusk, bare krøp bortover gulvet, halen bare hang og han knurret til og med når jeg klappet han i ansiktet :-( Jeg skjønte at det nok ikke var håp denne gangen, og bestemte meg for å ringe dyrlegen etter jeg hadde kjørt vesla på skolen mandag. Men, når jeg sto opp satt han i kassa og fikk ikke ut en dråpe, så kastet han opp - og det hadde han gjort på natta også, bare grønn-svart galle... da han sto ved vannskåla på kjøkkenet så jeg at det dryppet blod fra tissen hans, og da ringte jeg dyrlegen med en gang... Han ble helt apatisk, så vesla la han i senga si, og der lå han bare helt fjern, det var nesten så jeg trodde han kom til å dø der og da :-/ Dyrlegen ville vi skulle komme med en gang, og jeg skjønte at nå er det slutt, så jeg fikk tak i eldstemann også - han og pusen har jo hatt et helt spesielt forhold <3 Henta han på skolen når skolebussen kom dit, og så reiste vi til klinikken, begge de to store ungene, jeg og pus...
Dyrlegen konstanterte at blæra var helt full, på grensa til å sprenges, og han anbefalte at vi skulle la pus få slippe nå, og at han antagelig hadde fryktelige smerter :'( Vi kunne oprerert han en gang til, sydd inn dren, men det ville mest sannsynlig endt med avliving uansett sa dyrlegen, så da var også ungene enige i at vi ikke ville utsette pus for de ekstra påkjenningene. Pus fikk en beroligende sprøyte, vi fikk tildelt et "stillerom" og når pus sov dypt satt dyrlegen den siste sprøyta - pus lå på fanget til eldstemann, og der trakk han sitt siste åndedrag - trygg og varm, mens vesla og jeg holdt rundt dem begge. Tårene rant, det var akkurat så vondt som det har vært i tilsvarende situasjoner tidligere, men det var det rette! Vi fikk sitte der i nesten en time og mimre, vi snakket, gråt og lo, og til slutt kom dyrlegen inn for å lytte og forsikre seg om at hjertet var stoppet :-( En gang, like før han sluttet å puste, kastet pus hodet bakover, da knakk eldstemann sammen, det syntes han var en fryktelig opplevelse... Ungene ville ikke at han skulle kremeres, og dyrlegen støttet dem i at en begravelse hjemme var bedre, så pus ble med hjem og vi laget i stand en eske til han. Vi la oppi to putevar, vesla la oppi en bamse og en liten pung, eldstemann la oppi et norsk flagg og minsten la oppi noen skår fra yndlingskoppen sin. Pus ble gravlagt i hagen til ungenes far, sammen med de andre dyrene vi har mistet, både kaniner, marsvin, hamster og fisk... Ville ikke begrave han her, siden vi bare leier, og ikke hos min far heller...
I dag skal vi reise og se på en ny kattunge, den har nesten like tegninger i ansiktet som pus, men har mye mer hvitt på kroppen <3 Han er 4 mnd gammel, og hun som eier han har flyttet inn i en omsorgsbolig og fikk ikke ha med både hunden og katten. Siden hunden var 8 år gammel, valgte hun å beholde den, så vi skal hilse på katten og se om kjemien stemmer i dag. Pusen som er igjen her, trives ikke som alene-pus, og han som døde har vært dårlig selskap for henne i det siste, så derfor håper jeg at hun vil trives bedre med en frisk kompis :-) Han har vært innekatt der han er nå, og trives med det, så håper at bikkjene ikke lager for mye styr om han kommer med oss hjem...
Husker ikke om jeg har fortalt om den nye hunden heller? Ihvertfall har vi fått ei rottweiler-tispe på fôr, nå er prøvetida over, og hun blir her - vakreste og snilleste hunden altså <3
Ellers er det ikke så mye spennende å fortelle - han som hadde en plass i hjertet mitt er nå så godt som utflyttet derfra, det har skjedd for mye negativt til at jeg har klart å opprettholde følelsene - og det er kanskje like greit?! Jeg skal ikke godta å bli såret gang på gang, jeg er verd mer enn det, jeg fortjener å bli satt pris på og bli behandlet pent! Jeg skal begynne å leve nå, ikke bare overleve - og hjertet mitt skal være åpent for den som fortjener en plass der inne :-) Og, selvom det sikkert høres blærete ut, så er det flere som gjerne vil ha den plassen, men jeg har ikke klart å verken engasjere meg eller gi dem en sjanse, det skal det bli forandring på nå! Om de ikke kaprer en plass der, så kan det jo hende jeg får en venn eller to, og det er heller ikke dumt ;-) Så, jeg har sagt ja til en kaffe-date, ingen dato satt enda, men det blir forhåpentligvis ikke så lenge til... Det er vondt å la noen "gå", men når de ikke vil si noe om hvor jeg står, og bare lar meg sitte igjen med motstridende oppfatninger av situasjonen, så blir det i overkant slitsomt, jeg vil ikke bare gå på gress, nå har jeg ventet på et skikkelig svar i mange mnd, har satt hele livet mitt på vent hele den tiden i håp om at det skulle bli noe - men, som sagt, nå er det nok!
Venter fortsatt på at huseier skal komme med ny vedovn, det begynner å bli kaldt nå, og merker det selvom jeg har på varmepumpa, så hadde vært godt å kunne supplere med vedfyring - enn så lenge tyr vi til pledd. Greit nok det også, men litt mer varme hadde ikke blitt feil det heller :-)
Ja, da kom det da en oppdatering ihvertfall, og så håper jeg at ting snur nå, og at jeg kan melde om litt mer hyggelige ting framover mot jul...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar