Avgjørelser...

...er noen ganger ikke særlig moro å ta, men nødvendige...

I går ble Jack Russel-gutten min levert tilbake til forrige eier. Han har vært hos oss i nesten ett år nå, men jeg har ikke overskudd til å gi han det han trenger :-( Nakken og armene har blitt bare værre og værre, han drar heftig i båndet på tur og det gjør smertene bare enda værre... Jeg har kjent på det lenge, at jeg ikke orker, men det har blitt utsatt og utsatt i det lengste... Han blir også frustrert av for lite stimulering, og det har blitt mer og mer bjeffing, og flere pøbelstreker gradvis fra i sommer. Jeg har hatt konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke orker turer med han, og nå kom jeg til et punkt hvor nok var nok - både for han og meg :-s

Det er vondt når man ikke klarer å gjøre det man ønsker, og enda vondere når det går utover noen man er glad i, men innimellom må man prioritere, og da blir det kanskje ikke helt den løsningen man trodde eller ville ha!

Sendte en melding til tidligere eier på lørdag kveld og forklarte litt om situasjonen, og de ville gjerne ha han tilbake :-) Nå hadde de fått kjøpt seg nytt bosted etter brannen i vinter, de har stort hus og hage, så i går reiste vi for å levere han tilbake. Gjensynsgleden var stor, og jeg tror og håper han vil få det bra igjen nå <3 De kommenterte hvor tynn han var blitt, for jeg har jo slanket han en del siden jeg fikk han - hos meg får nemlig dyrene dyremat og ikke menneskemat ;-) Han så ut som ei tønne med bein i vinter, nå ser han ut som en Jack Russel, så jeg håper for hans del at de følger opp det da...

Trist at det skulle ende sånn, men jeg velger å tro at det var til det beste for oss alle sammen, jeg liker ikke å være egoist, men helsa er jo viktig den og! Jeg har lovet meg sjøl at jeg skal prøve å prioritere meg sjøl litt mer, og da var vel dette også en del av den saken... Kommer vel til å føle på det en stund, men det går seg til etterhvert :-)

Vurderer fortløpende om jeg har overskudd til den andre hunden også, hun er flink til å gå i bånd, men uansett er det klønete med turer her - særlig nå på vinteren, avhengig av bil for å komme til "sikre" tursteder, og så lenge bilkjøring også er vondt, så blir det altfor lite av den slags også :-( Det er tungt å innrømme at helsa ikke er som jeg hadde håpet, det er et nederlag fordi jeg alltid har "klart sjøl"...men, skal man fungere i hverdagen så må man bare lytte til kroppen innimellom - trur eg..?! Med konstante smerter går det ut over alt rundt også, og sånn som det er nå, så blir det rett og slett for mye med unger, kjæreste, husarbeid og dyr, det koster krefter å stå opp hver morgen (jaja, noen ganger blir det ikke før utpå ettermiddagen heller), kjøre vesla på skolen, gjøre et minimum av husarbeid, lage mat - det er et nederlag å kjenne på at det lille jeg gjør bare blir slit :-( DET SKAL JO IKKE VÆRE SÅNN!!! Jeg er ikke 90 år, jeg skulle kunne gjøre en hel masse, være positiv og glad, ha masse overskudd, jobbe og leve som "alle" andre i sin beste alder...

Jeg vil stå opp om morra'n, reise på jobb, gjøre en innsats, føle at jeg er like mye verd som alle andre - ikke føle at jeg er udugelig, lat og talentløs, sur og utålmodig... Nå er det et nytt år, nye muligheter og nye utfordringer - og ja, jeg skal ta dem etter beste evne :-) Jeg skal prioritere meg sjøl, min helse og min psyke, prioritere ungene og kjæresten, leve hver dag, smile og være positiv - det er akkurat det jeg skal gjøre! Og, jeg har begynt...nå skal det gå en vei - og det er opp, opp, opp!

Jeg er like mye verd som alle andre, jeg er meg sjøl og jeg skal LEVE i 2013, ikke bare overleve :-D Jeg skal ta de grep som er nødvendige for å få det til, uansett hvor trist eller vondt det er, og jeg skal gjøre det for meg sjøl - og for de som står meg nærmest, de fortjener det - og det gjør vel i grunn jeg også ;-) Jeg skal lete etter fordelene med de valg jeg tar, og jeg skal være stolt av meg sjøl for at jeg evner å ta dem! Jepp, akkurat sånn skal det bli - 2013 skal bli det første av mange gode år <3

Livet er ikke bar mas og slit, det skal være godt også - og med verdens beste kjæreste og tre flotte barn, så får man legge fokuset sånn at det blir bra for alle. Jeg sier ikke at det blir enkelt, jeg tror ikke det blir enkelt - men det skal være verd det <3