Kjærestetur til Stockholm ja, joda, det var bra det, kaldt var det dog, så anbefaler nok å reise dit på en litt varmere tid enn januar ;-) Skal ikke se bort i fra at vi reiser tilbake igjen, men da på sommeren, sånn at man orker å gå litt mer ute, se mer, ta flere bilder... Vi fikk da sett litt, men kulda tok liksom litt overhånd... Fikk drukket litt god vin, spist god mat, drukket en jævlig vond vin, sovet... Men boblebad ble det ikke, for boblebadet på hotellet var i ustand, og å reise noe annet sted i byen for å ta boblebad ble uaktuelt, siden det kosta både skjorta og buksa for å komme inn...
Ellers er tankene mer enn til stede fortsatt, slitsomme og negative tanker - det er så vanskelig å snu dem, de jobber jo helt på egenhånd... Og når man også avslører løgn, så får de mer næring, for å si det pent :-( Sikkert bare en filleting for de fleste andre, for meg er det veldig vanskelig å forholde meg til uærlighet, det gnager og spiser meg opp innvendig, og når man oppdager en - hvor mange er det man ikke har oppdaget? Så leter man etter tegn, analyserer hvert eneste ord, hvert eneste tonefall...blir fryktelig sliten av sånt, altså... Inni mitt hode er det bare kaos, jeg vil tro på det jeg hører, men jeg sliter veldig med å få det til... Jeg vil le og ha det moro, men det blir liksom litt overfladisk... Jeg vil glemme og gå videre, men tankene binder meg fast, de sitter som en klo rundt hjernen og holder tankene der inne, og de sitter som en diger klump i magen min... Om noe virker for godt til å være sant, så er det som regel det...
Jeg feiler, hele tiden, med alt... Jeg får ikke til noen ting, jeg er totalt mislykket, evneløs, kjedelig... Jeg kan ingenting, jeg betyr ingenting, alle vil ha en bit, men det blir uansett feil - enten for mye eller for lite, eller feil bit :-s Innerst inne VET jeg jo at det ikke er sant, men når det føles sånn, så blir det sannheten... Tenk positivt, fokus - yeah right! Når det føles som livet går i oppløsning, når man føler at man bryr seg for mye eller for lite, når man føler at man burde være en annen enn man er - da mister man seg sjøl...og jeg vil ikke miste meg igjen, det har jeg gjort så mange ganger, så nå klamrer jeg meg fast i den bittelille gresstusten som er igjen, og jeg vil ikke miste grepet... Jeg vil ikke!!! Og, jeg skal ikke heller, vet ikke hvordan, men jeg skal klare å karre meg opp, jeg skal trå på gresset, ikke ligge under...
Tenk å være så utakknemlig :-( Jeg har verdens beste kjæreste, jeg har tre herlige unger, jeg har en pappa som bryr seg om meg, famile som stiller opp om jeg spør, jeg har noen få utvalgte venner som betyr mye for meg - enda så er jeg så utakknemlig at jeg tenker negativt, har det vondt og ikke er takknemlig for det dagene gir meg :-/ Det er mange i verden som har det mye værre enn meg - men det er en fattig trøst, for jeg lever i meg, og jeg har det som jeg har det - min hverdag, mine smerter og mine tanker blir ikke borte om andre har det aldri så jævlig... Jeg lever i min sannhet og det er den jeg må forholde meg til...jeg vil ikke, det er mye lettere å forholde seg til andres sannhet, det er mye enklere å forholde seg til andres problemer og hjelpe til med dem...det er så mye enklere å drømme seg bort i engasjement for andre - men så kommer den veggen da, og den blir høyere og tykkere for hver gang, og man er nødt til å møte seg sjøl i døra...det er tøft! Og det blir ikke enklere heller, synes ikke jeg ihvertfall...
Man kan skrive så mange lister man vil, over alt som er positivt, men det er bare lister... Jeg kunne garantert skrevet flere sider med alt det positive jeg har i livet mitt...jaja, veldig små sider sikkert dah...kanskje en side ihvertfall - eller i det minste et par linjer...det kommer jo an på hva man skal ta med på lista ;-)
Jeg vil sove, glemme, drømme, elske, nyte...ikke krangle, diskutere, bli løyet for, bli tråkka på og slengt dritt til... det er ikke så lett å bare gå vekk, det er ikke bare å forsvinne ut av sin egen kropp for å komme unna... jeg vil jeg vil, men jeg får det ikke til :-p Løsninger er ikke løsninger lenger, men du verden som det frister innimellom...skummelt, deilig, fristende - men helt forbudt!!!
Så, hva gjør man da? Jo, man tar på maska, den blide du vet, den ubekymrede, tullete, sympatiske maska...den som "alle" kjenner... øvelse gjør mester, og når øynene ikke henger med, så trener man på det, unngår øyekontakt, unngår å snakke med noen - sms og mail er glimrende, da slipper man å se folk, slipper de stikkende, mistenksomme blikkene, man slipper alle spørsmålene og ikke minst slipper man å svare - eller å forholde seg til noe man ikke vil... Alltid blid og positiv, sier aldri et vondt ord om noen, sier aldri nei, stiller opp og hjelper alle, ingen utfordring er for stor - hahahahahahahaha, illusjoner er en bra ting! Masken er fin, så kan man gi inntrykk av at man har det bra, selvom alt er bare frynser inni... Min kropp, min hjerne, mitt hjerte, mitt liv, mitt valg, mine utfordringer, mine gleder, mine nederlag og mine seire - mitt liv... Jeg forventer ikke at dere forstår dette kaoset, jeg skjønner ærlig talt ikke en dritt sjøl heller... Det finnes ikke piller mot møkkete vann - men kanskje finnes det piller som fjerner dustete tanker? Livet er herlig, kjærligheten lenge leve <3 Og sånn går nu dagan...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar