Etter å ha fulgt debatten om de to åtte-åringene i Aurskog-Høland som opplevde at ingen kom i bursdagsselskapet deres, sitter jeg igjen med mange vonde minner og enda flere tanker... Kommentarfeltene oversvømmes av sympati for den ene parten og regelrett mobbing av den andre. Det er jo et paradoks, når folk dømmer mobbing nord og ned - men samtidig gjør akkurat det samme sjøl?!
Det ER greit med kjøreregler i forhold til bursdagsfeiringer, men samtidig må dette være veiledende, vi er da ikke alle sammen en saueflokk? Om vi skal lære ungene våre å bli selvstendige, voksne mennesker, så kan vi ikke samtidig presse dem inn i en flokkmentalitet som sier at de må gjøre som alle andre hele tiden? Her er det fine linjer mellom tvang og makt på den ene siden, respekt og folkeskikk på den andre...
Jeg har selv opplevd (flere ganger) å be inn til barneselskap, hvor alt fra alle til ingen har møtt opp. De gangene ingen har møtt opp, er det en eller to som har gitt beskjed om at de ikke kan komme - og opptil 20 stykker som ikke har sagt et pip... Så kan man spørre seg, hvorfor ikke? Er den første tanken at alle foreldrene til de andre ungene sitter og rotter seg sammen mot mitt barn? NEI, den tanken har jeg faktisk aldri tenkt - men i kommentarfeltene og på Facebook etter avisoppslagene fra A-H virker det som om majoriteten automatisk tenker at her bedriver foreldrene kollektiv mobbing på høyt plan...
Selvfølgelig er det både folkeskikk og respekt at man gir beskjed dersom man ikke kan komme i en bursdag man er bedt til. Og, jeg tror nok de fleste også gjør så godt de kan med å overholde dette. Men, så er vi nå engang bare mennesker da, og gjør innimellom feil, tar feil valg... Om man brått blir syk, eller barnet blir syk, er kanskje ikke tanken på en bursdag som må meldes forfall til, det første man tenker på? Kanskje har aldri innbydelsen nådd barnet i det hele tatt? Har innbydelsen blitt lagt i en lomme og deretter glemt, fordi det ikke var bestevennen sin bursdag og dermed ikke like viktig? Kan det være at i en travel hverdag, så er det fort gjort å glemme ting - både viktige og mindre viktige? Kan det være at innbydelsen har kommet i mellom bøker eller andre ting i sekken, og at man ikke oppdager det før etter selskapet har vært? Kan det være at man har prøvd å gi beskjed, som å sende sms, men at beskjeden ikke når fram? Kan det være at barnet har foreldre som ikke bor sammen, og at beskjeden om bursdagen har gått i glemmeboka? Eller at man ønsker å skåne noen pga økonomi eller helse? Så kan man jo spørre seg, hva er oddsen for at alle foreldrene glemmer samtidig - men, teoretisk sett, så er det faktisk mulig! Og, kanskje er det en eller to som tenker som så, at det kommer jo sikkert så mange andre, at det spiller liten rolle om vi sier i fra...
Hvor mye skal vi detaljstyre ungenes hverdag og venner? Tanken bak - at ingen skal måtte holdes utenom, er fin, men det kommer aldri til å fungere 100% så lenge vi er utstyrt med fri vilje! Det er flere sider av alle saker, og ikke alt passer for alle. Ta et eksempel som økonomi. Klasser blir stadig større, kravene om at man må be enten alle guttene, alle jentene - eller rett og slett hele klassen kan bli et hinder, særlig for familier med dårlig råd, eller barn som av forskjellige grunner ikke fungerer optimalt sosialt. Hvem skal man da tilfredsstille? Skal man tilfredsstille det store flertallet, eller skal man tilfredsstille hovedpersonen - nemlig bursdagsbarnet eller sitt eget barn? Kan det sees på som et overgrep å måtte be noen man absolutt ikke vil, eller tvinges til å besøke noen man ikke har ønske om?
I en rosa verden, eller i Kardemommeby, så ville en slik ordning være det perfekte - men, hverdagen er mer sammensatt for de fleste!
Da jeg var liten, ble jeg mobbet, både på skolen og hjemme - både av voksne og barn. Jeg var et utskudd, jeg var adoptert, jeg gikk i barnehage, begge mine foreldre jobbet, jeg var syltynn, hadde flisete hår, hjemmesydde klær og tannregulering - det var mye på pirke på. Mine foreldre brukte denne flokkmentaliteten fordi de trodde det var best for alle, vi må jo være venner... Bursdager, juletrefester osv var et mareritt, alltid!!! De som mobbet måtte jo så klart be meg så lenge "reglene" var som de var, og jeg måtte jo gå, siden alle som blir bedt må gå... Men, det er ikke moro å gå i bursdag når alle ler av gavene du har med, når de ler av klærne dine, når de fryser deg ut av fellesskapet, når de slår, lugger, klyper, hvisker og tisker...og for hver bursdag, ble det litt værre. Og det forplantet seg til skolehverdagen også, i musikktimen husker jeg vi skulle få ha med en kasset hver i løpet av året, da det ble min tur, tok de kassetten fra meg og knuste den... jeg ble truet til stillhet, og jeg visste de ville gjøre alvor av truslene om jeg sa det som det var til læreren - så jeg "glemte" kassetten når det var min tur, og så lo de av meg fordi jeg var så sløv... Jeg ba jo alle i bursdag jeg også, fordi jeg måtte, og alle (eller ihvertfall de fleste) kom, fordi de måtte - men noen tok med seg gaven igjen når de gikk, de frøs meg ut av fellesskapet og sa at de måtte gå, så fort kakene var spist. Jeg følte meg som en fremmed i min egen bursdag... Er det sånn vi vil at det skal være, når vi på død og liv skal tvinge alle til å be alle? Den dagen jeg ikke fikk invitasjoner til bursdagene lenger, var starten på et bedre liv - om jeg ikke var bedt, så kunne jeg ikke tvinges til å gå - HURRA!!! Og når jeg ikke ble bedt til andre, så kunne jeg jo slippe å be dem til meg - og endelig hadde jeg bursdag for MIN del, ikke for å tilfredsstille foreldrene til de andre :-)
Mine barn har ikke hatt veldig mange bursdagsselskaper, både fordi jeg ikke ønsker å bedrive overgrep mot deres vilje (her er det snakk om sosiale utfordringer og mobbing), og fordi jeg ikke har økonomi til å henge meg på den trenden som har kommet sterkere og sterkere... I dag har stadig flere store bursdager, med hele klassen (oppmot 30 stykker), hvor de reiser på lekeland, Peppe's, badeland, bowling osv - men det koster fryktelig mye penger, penger jeg ikke har! Det koster jo mer å ha med en gjeng på bowling, enn jeg sitter igjen med til livsopphold hver mnd... Jeg har hørt både voksne og barn kritisere dem som ikke arrangerer slike fester. De blir karakterisert som gjerrige, late, at de ikke skjønner kodene for hva som gjelder, det er jo bare å spare litt hver mnd - joda, det er fint det, for de som har en tier eller en hundrelapp til overs, for oss som ikke har det, så er det ikke så enkelt... og så får man da også høre etterpå, hvis man har arrangert en "gammeldags" bursdag, hvor teit og kjedelig det har vært... Så blir ungene lei seg, de blir sinte, de stiller spørsmål ved om vi som foreldre er glad i dem fordi vi ikke gjør som "alle" de andre... Klart jeg blir lei meg, jeg vil jo bare det beste for unga mine, men samtidig klarer jeg ikke verken økonomisk eller helsemessig å henge med på den trenden som er i tiden... Vi har bedt etter evne, noen ganger kom alle, noen ganger kom ingen, og når vinninga går opp i spinninga, så har vi valgt å kutte ut barnebursdager. Så slipper man skuffelsene, og "klaginga" fra både voksne og barn på at det ikke er bra nok, stort nok, fint nok, dyrt nok...
Så kommer jo mer eller mindre kompetente folk på banen i media og uttaler seg, "Ikke opptil barna å bestemme" - jo, det er faktisk også opptil barna å bestemme - er det ikke nettopp for barna disse tilstelningene er? Er det barna eller de voksne som skal tilfredsstilles? Hvis et barn ikke ønsker alle gutta i klassen i bursdag, eller ikke ønsker å gå til den ene eller den andre - hvilke behov er det vi skal dekke da? Skal vi tvinge våre egne til å be eller gå, for å tilfredsstille de andre? Og til hvilken pris? Er det noen som har tenkt på at det kanskje blir like kleint for alle - den som ikke vil gå, men må, og den som egentlig ikke ønsker å be alle, men som må. Som regel vet man jo i en klasse hvem man går over ens med og ikke, man vet at man blir bedt fordi reglene er sånn, ikke fordi den som ber vil ha deg der... Jeg velger mine egne omgangsvenner, og det mener jeg mine barn skal få gjøre også. Alle argumentene om at man går når man blir bedt, joda, men ikke for enhver pris! Jeg valgte sjøl om jeg ville gå på julebord eller sosiale tilstelninger i forbindelse med jobb, men jeg valgte ikke mine arbeidskollegaer. For meg blir det det samme med barna, de velger ikke hvem de vil gå i klasse med på skolen, men de velger med hvem, og hvor mye de vil sosialisere på fritiden. Jeg kan oppfordre dem til å gå eller be, men jeg tvinger dem ikke! I mine øyne er det et overgrep å tvinge barn til å være sammen med noen de av forskjellige grunner ikke ønsker å være sammen med. Tenk om man drar det litt videre; hvis man sier til unga at du skal være sammen med alle, og du skal gjøre det samme som de gjør og støtte dem i alt - hva når noen begynner å røyke, begynner å drikke alkohol, begynner med kriminalitet...hvis ungene hele veien har lært at de skal følge de andre og gjøre som dem, hvorfor skal de da plutselig forstå at nå skal de ikke det lenger. Nå skal de ha tryggheten og styrken til å si nei, til å bli stående utenfor, til å stå for sine meninger... Jeg vil oppdra mine unger til å bli selvstendige voksne, i stand til å ta kloke valg, være trygge på seg selv og stolte av den de er og det de står for. Ikke for at de skal dilte etter andre og gjøre som dem, bare fordi det er "riktig" eller fordi "alle andre" gjør det! Mine skal ha sin helt egne identitet, de må gjerne være en i mengden, men da skal det være for at de har valgt det sjøl, ut i fra sine egne følelser og trygghet, ikke for at noen skrevne eller uskrevne regler sier at det skal være sånn.
Jeg er for åpenhet og i mot tabuer, men samtidig må man vurdere litt hvordan man kringkaster ting også da. I artikkelen som er snakkis nå, så går en mor og en far ut, med fullt navn og bilde, men sier samtidig at de ikke vil ha navnet til barnet på trykk - for å beskytte... Når man bor i et så lite samfunn som disse gjør, og får medieoppslag både i inn og utland, vel, da beskytter man ikke barnet, så lenge man har eksponert seg selv. Så kan det vel diskuteres i det vide og det brede hvor lurt det er... Jeg ville vel kanskje ha gjort det litt annerledes, jeg forstår budskapet, men er altså uenig i hvordan de har løst det. Jeg har ingen tro på at om det i denne saken er snakk om kollektiv mobbing, så vil det bli bedre med å "henge" ut alle disse i media. Jeg tror (erfaringsmessig) at dette blir bygdas snakkis, det blir diskutert rundt de mange kjøkkenbord - da gjerne to leire, den ene som støtter de som har gått ut i media, som vil dømme motparten nord og ned. Som vil anta og konkludere uten å vite svaret. Så vil ungene høre hva de voksne sier, og dette tar ungene med seg på skolen, de vil stemple elever uten grunn og konfliktnivået vil øke. Så har du den andre parten, som vil føle seg tråkket på og uthengt som mobbere, som kanskje bare var uheldig og glemte å gi beskjed, som ble syke, som feilkommunikerte med de rundt seg slik at beskjeden ikke kom frem, som misforsto, leste feil (eller kanskje ikke engang kunne lese), som tiden gikk i fra og de tok feil av dagen, som mista innbydelsen...det finnes et utall grunner utenom kollektiv mobbing, men som da gjør at man blir stemplet som mobber og antagelig aldri vil få muligheten eller blir trodd på sin forklaring. Hva slags miljø blir det da for ungene å vokse opp i?
Et tenkt scenario fra et lite samfunn:
En helt vanlig lørdag for de fleste, men for noen, en helt annerledes lørdag... "Oskar" får beskjed om at bestefar er alvorlig syk og har kommet på sykehuset, i all hast blir han kjørt til tante, mens mor og far reiser på sykehuset. "Martin" og "Nils" har fått omgangssyke, familien løper i skytteltrafikk mellom bøtter, doer og klesvask. "Anders" faller ned trappen og får et kutt i panna, far kjører på legevakta mens mor passer lillesøster. "Trond", "Eskild" og "Lukas" er hos far på samvær, far har andre planer og får ikke med seg at mor har sagt de er bedt i bursdag. "Asgeir" har putta innbydelsen i jakkelomma, den falt ut når han lekte i skogen på vei hjem fra skolen for en uke siden, bursdagen var ikke til en han var spesielt god venn med, og i dag skal han på julegrantenning og møte nissen. "Fredrik" har reist på sydentur med bestemor og bestefar og var ikke på skolen når innbydelsene ble delt ut. "Agnar" bor hos mor som sliter med psykiske problemer og dårlig økonomi, han vil ikke at mor skal få dårlig samvittighet for at hun ikke kan kjøpe gave, så han sier ikke noe om innbydelsen hjemme og kaster den i søppelbøtta på skolen. "Bjørn" er bedt til bestekompisen sin fra et annet sted i landet, dette har vært avtalt siden sommerferien, og han leverer ikke innbydelsen hjemme, i frykt for at han skal måtte avlyse treffet med kompisen sin... Her er 11 gutter, som er invitert i den samme bursdagen, men hvor det oppstår situasjoner der mor/far ikke vet om eller blir overveldet av andre situasjoner, og dermed glemmer å gi beskjed om at de ikke kommer i bursdagen. Det var ikke planlagt at de ikke skulle komme, derfor er det ikke gitt beskjed i forveien. Hvis foreldrene i etterkant leser i avisen at de blir betraktet som kollektive mobbere, hvordan føler de seg da?
Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil!
Jeg prøver å leve etter dette, men jeg må jo samtidig tilpasse meg verden rundt meg, og da er det ikke alltid så lett...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar