Sitter her med litt blanda følelser, etter at DPS sa nei til å ta meg inn som bruker (klient, kunde, pasient, eller hva nå de velger å kalle det) fikk jeg beskjed om å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen. Legen min henviste meg jo, pga mistanke om ADHD, men hun kunne fortelle meg sist jeg var der, at samtlige voksne som var henvist DPS for dette, ble avvist. De hadde hatt dette oppe som tema på legesenteret, men ikke fått noe godt svar på hvorfor. Har nå vært på to samtaler med en psykisk helsearbeider, og har vært i kontakt med sykehuset som "behandlet" meg da jeg var 10 år gammel. Blir litt skremt over den epikrisen jeg fikk tilsendt, den er både mangelfull og direkte feil på flere punkt - og metodene som den gang ble brukt, er mildt sagt spesielle... Noe som får meg til å tenke på hvorfor jeg har klart meg så bra som jeg har, når det har vært fullstendig kaos i hodet mitt... Hvorfor er det sånn at noen bukker fullstendig under, mens andre klarer å komme seg gjennom livet på et vis?
Den gangen ble jeg henvist til BUP, dette var i 1982, og i journalen fra inntaksmøtet står følgende å lese:
""Taran", 11 år (! spesielt, siden jeg da så vidt var fylt 10 år), siste tre uker hatt vansker med å gå på skolen. Redd. Vondt i magen. Vært hos legen. Fikk 40 ml Vallergan kl 1930. Sovner ikke om kvelden.
Panikk med oppkast. Tåler ikke å se andre kaste opp. Hjemme fra skolen er hun "vanlig". Vanskelig å be om å gjøre noe. Blir mye mas og kjefting. Ikke problemer på skolen.
Kan komme ut i stuen. Hjertet banker kraftig. Lager bråk av at hun ikke får det som hun vil.
Panikk for å kjøre buss. Skal drepe seg. Kvitt henne. Mye bedre. Stjele hele butikken. Tenne på alle hus. Skal flytte. Vil ikke bo hjemme. Tenne på alle mennesker. Vil ikke gå på skolen. Far idiotisk. Får ikke hull i ørene en gang. Slutter ikke opp før hun får hull i ørene. Vil ha det i dag. Sier: Mine unger skal ikke gå på skolen. Skiter i mor. Drar, så kan foreldrene sitte å grine seg ihjel. Far blir sint. Truer med å gi ris. De sier på tv/radio og aviser at det ikke er lov - truer med politi. Flytte til tante i Bergen. Jenta er lovet hull i ørene om hun går på skolen, men hun går ikke før hun har fått hull i ørene. Blir ertet for at hun ikke har fått det har hun sagt. Setter seg tydeligvis stadig i den situasjonen. Later som hun hadde vondt i magen. Bruker alle midler for å oppnå ting - fordeler. Hull i ørene ønsket seg i ett år. Barbiedukke ønsket seg i tre år. Maktkamp mellom datter og foreldre."
Når jeg leser dette, så kjenner jeg ikke igjen så altfor mye, noe så klart, men langt fra alt! Jo, jeg ville ikke gå på skolen, rett og slett fordi jeg ikke hadde det bra på skolen. Det var mange som var stygge mot meg, som mobbet, det meste gikk på andre ting enn meg sjøl, ting jeg ikke kunne gjøre noe med (som at jeg var adoptert, at jeg hadde gått i barnehage og at mamma jobbet i stedet for å være hjemme), men jeg tok aldri igjen, jeg viste ikke at jeg tok meg nær av det, jeg bare gikk unna. Jeg snakket ikke med noen om det, verken venninner eller voksne - dvs jeg prøvde innimellom, men ble ikke trodd, og da syntes jeg ikke det var noen vits...
Panikken for å kjøre buss, var vel mer en motvilje mot det, fordi jeg ble bilsyk, at jeg skulle drepe meg - vel, jeg var hellig overbevist om at jeg bare var i veien for alle, at jeg ikke var bra nok... At jeg syntes far var idiotisk - vel, det har jo sine naturlige grunner i blant annet at han ga meg ris...og at mor bare så på uten å gripe inn... Og ja, jeg prøvde å anmelde til politiet, men ble ikke trodd :-( Jeg latet slett ikke som jeg hadde vondt i magen - jeg hadde vondt i magen, og det hadde jeg til jeg var nærmere 30 år gammel og endelig klarte å takle panikk og angst på egenhånd!!! Stjele har jeg aldri gjort, jeg sa nok disse tingene fordi jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor, men ville ha oppmerksomhet. Samtidig husker jeg at vedkommende spurte om og om igjen om hva jeg het, hva mamma og pappa het, adressen vår, hva de jobbet med, og det var om igjen og om igjen, noe jeg følte var veldig unødvendig og lite viktig. Og så syntes jeg det var vanskelig å fortelle hvordan jeg hadde det, når mamma og pappa var til stede - de var jo en stor del av grunnen til at jeg følte det som jeg gjorde... Som mor selv nå, så er det absolutt ting i disse uttallelsene og beskrivelsene som ville ringt noen bjeller hos meg - både som voksenperson, som mamma og som medmenneske. En ti-åring oppfører seg ikke på den måten om alt er greit...tanken på at det kanskje har vært ADHD i bildet også, men det var vel ikke "oppfunnet" enda, på den tiden? At jeg var redd for å kaste opp, starta vel egentlig med at jeg ble stengt inne på do siste gangen jeg gjorde det, og fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme ut igjen før jeg var ferdig, for det skulle ikke søles i resten av huset... Siden den gangen har jeg ikke kasta opp, og det er over 31 år siden!!! Og panikken for det, er ikke blitt mindre med årene - det eneste er at jeg ikke engang husker hvordan det var og hva jeg egentlig er redd for :-/ Broren min visste også å bruke dette, da han ikke hadde noen problemer med å kaste opp i det hele tatt - innimellom gjorde han det med vilje, bare for at jeg skulle få angstanfall...type, åpne døra mi om natta, bråke så jeg våkna, for så å gå på do og kaste opp så høyt han kunne med døra på vid gap...og så lo han og ertet meg etterpå....
Ny samtale:
"Til stede Mor, Far og "Taran"
"Taran" ville ikke inn. Gjorde motstand. Far bar og dro henne inn på kontoret. Begynte og hyle og skrike som sist, men roet seg fort ned.
Hun hadde nå fått hull i ørene. Sist møte ble vi enige om at de skulle sette seg ned og gå gjennom hva "Taran" hadde skrytt til venninner at hun skulle få. Dette hadde tydeligvis vært et stort press på jenta. Hun har fortsatt ikke gått på skolen som hun lovte om hun fikk hull i ørene.
Vi snakket endel om måter å snakke med hverandre på. For å demme opp om foreldrenes massive krav om å fortsette å gå på skolen.
- Fortsette å være flink jente
- Fortsette å ikke skuffe dem
- Fortsette å gi dem grunn til å være stolte
- Fortsette å forsake seg selv og dermed slutte med dette tullet - så tok jeg direkte opp med dem at jeg opplevde "Tarans" livssituasjon for så alvorlig og at hun klart ikke var i stand til å gå på skolen så det måtte hun ikke gjøre om hun aldri så gjerne ville.
Skolearbeidet hjemme måtte fortsette. Ikke ute og leke som vanlig.
Videre skulle jeg snakke med skolen om at hun fortsatt en tid fremover ikke kommer på skolen."
Kan jo begynne med at grunnen til at jeg var redd denne gangen, var at vi havnet midt oppi en ulykke på motorveien på vei til møtet, og at jeg hadde fullstendig panikk for dette. Og at jeg hadde skrytt til andre om at jeg skulle få hull i ørene, var jo nettopp for å vise at jeg passet inn, at jeg var som dem... Dette møtet var kun to dager etter inntaksmøtet, og det er vel begrenset hvor mye som skjer på to dager?!
Jeg ser nå at her synes jeg de har feil fokus! I stedet for å finne ut av HVORFOR jeg faktisk ikke ville på skolen, så kom de med en rekke krav - at jeg skulle være flink, ikke skuffe dem, gi dem grunn til å være stolte og at jeg skulle forsake meg sjøl fordi min skolenekt var bare tull...! I dag blir jeg helt skremt av at de kunne behandle et barn på den måten, jeg husket ikke noe særlig av dette før jeg begynte å lese, men mye av det demrer nå... Følelsen av å ikke bli tatt på alvor, følelsen av at jeg var totalt mislykket...
Samtale nr. 3 ble (på grunn av min frykt for motorveien) hjemmebesøk:
"Tilstede var "Taran, bror, mor og far.
Bror gikk ut og "Taran" løp inn på badet da jeg kom. Mor og far truer, trygler og ber henne om å komme ut. Jenta nekter. Jeg sier til foreldrene at hun for min del kan være der inntil videre. Kort etter roper "Taran" at hun skal hoppe ut av vinduet. Da sier far at gjør hun det skal han bryte opp døren. Begge sitter sammen med meg for at hun skal gjøre som hun sier. Hun gjør noen forsøk så far må ut på utsiden av huset for å se hva hun driver med. Bror som skulle inn og ordne noe og tilbake til kameraten i nabolaget, blir stående og rapportere hva hun gjør fra utsiden. Til sist blir far så sint at jenta skjønner at nå må hun gi seg. Hun skal gå på rommet om far går vekk. Igjen betingelser for at hun skal gjøre noe. I alle situasjoner jeg har sett og hørt familien i går dette igjen. "Om du gjør det - så skal du få osv" Kjøp og salg - bytte av tjenester.
Jeg får mor, som er mest hjemme med barna, til å fortelle litt om hva hun gjør med barna.
- Lesing for barna. Ubegrenset. Langt utover hva hun orker og selv synes er rimelig.
- Legging: Ikke faste tider. Ca. tid. Barna tøyer dette glatt en time.
- Godterier: Konsekvente. 5 kr hver lørdag.
- Grensesetting: Uklare beskjeder. Uklart om det er forstått. Mye mas. Diskuterer påbud med barna. Foreldrene ofte ikke helt enige.
Vi går igjennom disse 4 punktene og ser på hva som kan gjøres annerledes og hvorfor utifra målsetting.
Ad lesing: Mor setter grenser for hva hun orker: Ikke lese alle gangene barna vil.
Ad legging: Ca kl 21.
Godterier: Konsekvente i å begrense dette til kr. 5 på lørdager.
Grensesetting: Klare beskjeder. Sjekke at beskjedene er forstått.
Videre har mor sterkt behov for å "få litt avlastning". Reise bort noen dager. Foreldrene en kveld for seg selv. (teater, kino, gå ut). Vedr. avtaler med barna må foreldrene bli enige om hva de skal bestemme vis-a-vis barna. Ikke la seg manipulere.
Mor fortvilet. Tror hun er skyld i at alt ikke er som det skal. Tenker kun riktig eller galt. Er nå livredd for å bli stemplet som dårlig mor. Har investert så mye - tatt seg ut i alle år (klart forstrekket seg) i barna. Da jeg gikk var alle fire samlet i stuen. "Taran" sa at hun er "møkka lei av å være flink pike"
Skremmende lesning!!! Her blir det jo rett og slett fremstilt som at det er vi barna som er skyld i alt, at det er vi som styrer showet - men, ærlig talt, det er de voksne som er voksne, det er de som har ansvaret, det er de som skal veilede, styre og sette grenser. Man kan ikke legge "skylda" for at man ikke får til dette, på barna!
Jeg gjemte meg fordi jeg var redd, og det var ikke på badet, for der gikk det ikke an å låse døra - derimot på toalettet stengte jeg meg inne - og jeg rømte til bestemor, men ble henta hjem igjen! Jeg var redd denne skjeggete fremmede mannen, som ga uttrykk for at jeg var en liten ubetydelig drittunge, og at foreldrene mine var ofre for den reneste ondskap - 90% av det jeg fikk skylda for, var ikke meg en gang. Prøvde jeg å si i fra, ble jeg kalt løgner. Sa jeg ikke noe, ble jeg kalt feig - og resultatet ble gjerne ris og ørefik (eller juling, som noen vil kalle det). Jeg visste jo hva som ville skje så fort den fremmede hadde dratt, så hvorfor spille skuespill? Jeg ville snakke med noen som trodde på meg, og jeg ville snakke med dem alene! Og, lista på fire ting - det var ikke ubegrenset med lesing, ofte var det jeg som leste for bror fordi mamma ikke orket. Ang legging, det er strengt tatt foreldrenes ansvar å lage rutiner på det, og tro meg, jeg har prøvd både meg selv og mine egne barn på dette i alle år - med mer eller mindre hell - men ikke i verden om jeg kan skylde på unga for at de ikke hadde rutiner - det var mitt, som voksen, sitt valg! Jeg var på rommet mitt, i senga mi, jeg leste, tegnet eller hørte musikk, og jeg sovna når jeg ble trøtt - sånn er det fortsatt ;-) Ukelønna var konsekvent, og at vi forhandlet om ting, vel, det er også noe de voksne har lagt til rette for - i dag kan jeg jo se at det er en fordel, man må gi og ta, man må være ydmyk og høre på andre, selvom man ikke er enig :-)
At mamma tok på seg skylda er ikke så rart, hun var avhengig av "nervetabletter" som hun kalte dem, og hver gang hun var bekymret for noe, så ble det til at det var min feil - og da orket hun ikke mer, så hun skulle ta livet sitt. Det skulle hun sørge for at jeg fikk skylda for, blant annet ved å skrive brev til en advokat om hvor håpløs jeg var, og at hun derfor ikke så noen annen utvei enn å ta selvmord... En gang har jeg faktisk slått min egen mor, da kom jeg og ei venninne hjem fra diskotek og pappa sto ute på trappa. Han nekta å gå inn, fordi det hadde "klikka" for mamma. Da jeg kom inn i gangen, sto hun med hånda full av Valium som hun fortet seg å kaste inn i munnen når jeg kom inn. Da klappet jeg til henne av all kraft, så piller sprutet rundt i hele gangen. Så gikk jeg ut og sa til pappa at han fikk ta ansvar som voksen, før jeg pakket ALT av medisiner i en plastpose og tok med meg, før jeg ble med venninna mi, fordi jeg ikke turte å være hjemme lenger... *digresjon*
Besøk nr. 4:
"Hjemmebesøk. "Taran" begynte å bråke da jeg kom. Jeg ba mor slutte med å mase om at hun skulle være flink pike å komme ut fra rommet sitt. Jeg diskuterte emneområdene fra siste møte med mor. Ga en del eksempler for alternative reaksjonsmåter. Begynt så smått med innsiktsarbeidet i forbindelse med hvordan barn tenker og reagerer"
Her snakket han altså ikke med meg i det hele tatt...
Telefonsamtale med skolen:
"Telefon med rektor på skolen. Begynne i dag. Ikke bestemme noe før etter påske. Grunn til sen beskjed. Problemer med grensesetting. Behandles normalt som andre etter sykdom."
Denne rektoren skulle bli min sterkeste medspiller og den eneste som virkelig viste at han brydde seg etter hvert!
Besøk nr. 5:
"Hjemmebesøk. Begynte å bli sent på kvelden. Klaget over at bror maste med henne om skolen. Sovnet til vanlig tid. Om morgenen da hun ble vekket, dro hun dynen over hodet, svarte ikke, sto ikke opp. Mor skjønte at jenta ikke kom til å gå på skolen. Mor sov ikke hele natten. Kledde på seg under press. Da hun kom til døren begynte hun å gråte, gikk ut - stoppet ved sykkelen. Sto der en stund og gråt. Mor sa at hun fikk bare reise - nå er vi blitt enige om dette. Mor gikk inn og "Taran" kom etter. Mor ristet jenta og sa at det var dårlig gjort. Sa hun skulle gå på skolen. Mor tilbød å kjøre opp for å rekke skolen. De gjorde dette. På skolen gikk hun ikke ut av bilen. Mor tok henne til pappa på jobben. Da ville hun heller gå på skolen. Men de dro dit, og far ble med hjem og ga beskjed om at hun skulle møte til neste time. Far sa hun ikke skulle vise seg før etter skoletid. Hun kastet seg på sykkelen og sa hun ikke kom igjen. Dro til bestemor. Lovte å gå på skolen neste dag. Ikke gjort dette. Oppfører seg "tåelig bra", spiser og prater og forstår alt, men makter ikke gjennomføre å gå på skolen. Da hun skulle dra på skolen dro hun hjem til mor i stedet. Sa hun ikke ville til bestemor. "hun er er så sint og skal ringe til pappa om jeg ikke går på skolen". Mor sa hun kanskje kom til å reise bort en stund - til en søster i Bergen. Bestemor har tilbudt seg å ha "Taran" hos seg.
Vedr. skolen:
Jeg møter opp om morgenen. Følger "Taran" til skolen. Gitt klar beskjed om hva jeg kommer til å gjøre. Da jeg møter opp kl 8 var "Taran" gått før jeg kom. Neste dag sjekket hun om morgenen om de trodde jeg ville komme. Da de trodde det dro hun. Jeg fulgte opp i to uker.
Etter dette har "Taran" fulgt opp skolen som hun skal. Mor reiste til sin søster i Bergen slik at hun var borte den siste uken jeg skulle møte. Jeg var redd for at mor skulle gi "Taran" en åpning til å bli hjemme slik at jeg anbefalte mor å reise. I tillegg må sies at mor var virkelig sliten - så sliten og kaotisk at hun for alles del i tillegg til sin egen virkelig trengte å komme bort og få tingene på avstand. Da mor kom hjem igjen virket hun mye roligere og avbalansert. Mor og far føler de begynner å få tak på situasjonen og vil gjerne prøve selv. Familien kontakter meg til høsten."
Igjen, fremsatt sånn at det er de voksne som skal tas hensyn til, barna skal føye seg. Det blir ikke gjort noe for å finne ut hvorfor situasjonen oppsto, ingenting for å bearbeide det som har skjedd. Ingen innsats på "tilbakeføring" til skolen - for hver dag som gikk, ble det enda vanskeligere å ta skrittet å gå på skolen. Jeg visste det ville komme masse spørsmål, jeg visste at "folk" snakket, og at jeg da i tillegg fikk skylda for at mamma var dårlig, det ble for mye for en tiåring. Alle disse samtalene er gjort i løpet av under to mnd.
Når psykologen (har googlet han nå, og da er han registrert som barnevernspedagog) sier at han har gitt klar beskjed om hva han kommer til å gjøre: Vel, han sa at han skulle følge meg på skolen og parkere bilen utenfor gjerdet. Dersom jeg kom ut, skulle han gi meg brekkmiddel, sånn at jeg kom til å kaste opp, og det skulle han gjøre hver dag til jeg gikk på skolen. Om jeg kom ut av klasserommet i timen (han skulle sitte på gangen og passe på) skulle han bære meg inn igjen i klasserommet og låse døra, sånn at jeg ikke kom meg ut, verken i friminuttene eller i timene, og jeg skulle heller ikke få gå på do. Så skulle han fortelle alle de andre barna om hvor dum jeg var, sånn at de kom til å le av meg...
Klart jeg ikke turte annet enn å gå på skolen da, men det var et helvete, 24 timer i døgnet... Redningen ble rektor, jeg fikk snike meg inn på hans kontor uten at psykologen så det, rektor trodde på meg, trøstet meg, hørte på meg, snakket med meg, vi spilte rollespill og kom fram til løsninger på situasjoner. Vi knyttet et spesielt bånd, og det hadde vi resten av barneskolen, men det var "hemmelig", det måtte ikke "komme ut", for da var han redd mobbingen ville eskalere enda mer... Så, det var i grunn tre ting som redda meg gjennom både barneskolen og ungdomsskolen: Det var rektor, det var jobben i stallen og vennene der, og det var idretten!
Avslutningsnotat - høsten:
"Taran" ble meldt til inntak pga skolevegring med angstanfall, hjertebank, søvnløshet og vondt i magen og periodevis redd for å kjøre buss og bil.
Etter tre samtaler her ved barnevernklinikken med "Taran", mor og far ble vi enige om at vi skulle fortsette møtene hjemme hos dem.
Vurdering: Usikre, fortvilte foreldre som tross voldsom investering og engasjement i barna, ikke klarte å sette adekvate grenser og gi dem den tryggheten de hadde behov for.
Målsetting: Gi foreldrene innsikt på betydningen av grensesetting. Klare avtaler. Oppgang av hva er voksnes ansvar i forhold til barns.
Resultat: Familien mestrer situasjonen godt. "Taran" begynte på skolen igjen. Hjemmebesøk på dagen med mor. Hjemmebesøk på kvelden med mor og far. Familien kontakter meg etter behov. PPT og skole er gitt beskjed om dette."
Tja, etter som det står i journalen, så var det kun to møter ved barnevernklinikken, før vi begynte med hjemmebesøk...
Jeg kjenner at det er tøft å lese dette, og ikke minst synes jeg det er skremmende hvordan jeg som barn blir behandlet av alle de voksne i denne situasjonen. Det virker ikke som om fokuset i det hele tatt har vært på årsak og sammenheng, men på å gjøre hverdagen bedre for de voksne. Etter å ha lest en god del både om psykologi generelt, barnepsykologi og ikke minst en masse om barneoppdragelse, det å se barna sine, hvordan barn tenker i forhold til alder osv, så klarer jeg ikke å se at mye har blitt gjort for barnets beste her. I min verden er ikke trusler og vold, veien å gå for å få trygge barn... Nå er jeg kanskje inhabil i denne saken, nettopp fordi den handler om meg - men jeg vet hva denne episoden gjorde med meg. Jeg vet at eneste grunnen til at jeg begynte å gå på skolen igjen, var for å slippe og kaste opp og bli nedverdiget med å bli låst inn i klasserommet. Angsten min var der like fullt, magen var like vond, tankene var akkurat de samme - eller kanskje ble dette værre av dette også... Jeg har lært meg å leve med angsten og panikken, det er sjelden jeg kjenner på den lenger, men når det kommer, så vet jeg også at det går over. Har jo skrevet litt om panikk og angst tidligere i bloggen, og jeg vet at det kom rett før jeg ble henvist til BUP, og jeg tror det har en sammenheng med at vi fikk klasserom nede i en kjeller, samtidig med at jeg ble stengt inne på do for å kaste opp... broren min og jeg ble også låst inne både på rommene våre og i kjelleren når vi var mindre - noe som helt sikkert heller ikke har hjulpet spesielt mye. I tillegg har jeg en over middels frykt for brann, etter at jeg mistet et veldig nært menneske i brann da jeg var 6 år, kanskje var det etter dette jeg slutta å sove om natta? Det kan jeg ikke huske...
Jeg håper virkelig at psykiatrien er bedre i dag enn den var den gangen, og etter å ha lest hvordan ting ble gjort i min sak, så ser jeg også at det kanskje er en grunn til at mange på min alder faktisk sliter veldig med psykiske problemer. Om de har blitt tatt like lite på alvor, og blitt stilt til ansvar for andres ve og vel når de var små, vel, så skjønner jeg at de sliter med å finne sin plass som voksen! Jeg er glad for at jeg hadde det bittelille nettverket rundt meg som jeg hadde, som jeg kunne være meg sjøl og hvor jeg var helt likeverdig. Hvor ingen så rart på meg for at jeg var adoptert, og som aksepterte at ikke alle var like - dere som er, og har vært der, vet hvem dere er, uten dere ville alt vært annerledes <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar