...og du finner det ut, da raser verden sammen :-/ Det er så vondt, så unødvendig... men ja, to av mine barn er kriminelle, sånn, da har jeg innrømmet det...
For litt over ett år siden ble ett av barna tatt for butikktyveri - av noe så unødvendig som en post-it-blokk, og det var ikke fordi det manglet penger en gang :( Det fikk ikke noe etterspill, jeg ble aldri kontaktet verken av butikken (jeg var på kurs et annet sted i landet, og ingen foresatt hentet barnet i butikken), senteret, politiet eller barnevernet, fikk kun et brev (adressert til barnet) om utestengelse fra handlesenteret i tre mnd - noe som fikk få konsekvenser, siden vi sjelden var der, og flyttet i løpet av perioden...
Det andre barnet ble tatt på skolen i begynnelsen av januar, for å ha tent på fyrverkeri i skoletiden, på skolens eiendom - reaksjonen ble da utvisning i en dag, jeg ble ikke kontaktet av skolen, og fikk vite det av mitt andre barn... Faren hadde fått beskjed fra skolen om den saken...
For to uker siden, ca, fikk jeg telefon fra skolen, om at det første barnet var tatt på skolen, for å ha drukket alkohol i skoletiden. Alkoholen var i følge barnet stjålet i flere butikker i nærområdet, men av andre, og mitt barn hevder hardnakket å kun ha smakt en slurk...men, det ble funnet en flaske i en jakkelomme, og da hjelper det ikke med all verden av unnskyldninger! Jeg mistet vel så godt som både munn og mæle da telefonen kom, jeg satt på kafe med en latte og et kakestykke da, og kafeen var full av folk - mer enn det husker jeg ikke av den dagen... verden raste litt da. Rektor hadde bestemt at etter forholdene slapp mitt barn utvisning fra skolen, men det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet og til politiet - jeg har ikke hørt noe fra dem enda...
I dag satt kjæresten og jeg på den samme kafeen, hadde akkurat satt oss ned da telefonen ringte... det var en av matbutikkene i sentrum som kunne fortelle at mitt barn (ikke det samme som sist) var tatt for butikktyveri, og jeg måtte komme for å skrive under på papirer for å få barnet hjem :-/ Bare en time før hadde jeg snakket med barnas far, så jeg visste han var på vei hjem fra jobb. Jeg ringte han og ba han komme, dette orket jeg ikke alene denne gangen... Kjæresten og jeg kjørte til den andre butikken og ventet på faren, så gikk vi inn sammen. Barnet satt på kontoret sammen med en venn, de hadde innrømmet tyveriet, tyvegodset var levert tilbake (energidrikker, en deodorant og en essens av noe slag), men de hadde oppgitt falske personalia og sagt at de var søsken... Vi fylte ut papirer og fikk med barnet vårt, politiet får en anmeldelse og barnevernet får vel også automatisk en bekymringsmelding :-/ Vennens foresatte nektet å hente, så denne ble hentet på stedet av politiet... vi fikk vite da at det ikke var første gangen vennen var tatt for dette, men tror det var der de bodde før og at det var første gangen her...
Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor mine barn gjør dette, de vet så inderlig godt at det er galt, de har INGEN grunn til å gjøre sånne ting...men er de virkelig så lette å lede? Unnskyldningene er så vage, egentlig ingen klare svar, eller i dag var unnskyldningen "jeg var tørst, men hadde ikke penger"... er det spenningen? Er det en måte å få "aksept" i "gjengen" på? Er det opprør? Er det tankeløshet? Eller er det rett og slett bare faenskap? Er det jeg som har feilet som mor, som omsorgsperson, som menneske?
Nå kjenner jeg at begeret er faretruende nær toppen, det er like før det renner over... Det gjør fysisk vondt inni meg, uansett om det ikke er snakk om store verdier eller skade på andre eller annenmanns eiendom, så er det like fullt ulovlig, straffbart og kriminelt :-/ Jeg har tenkt, sagt og gjort mye rart opp igjennom jeg også, men jeg har aldri stjålet eller gjort noe sånt... Hvordan skal man kunne stole på barna sine, når de gjør sånne ting? Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne melde meg av som mor, at jeg kunne krype inn i et hjørne og bare være usynlig, slippe å forholde meg til dette i det hele tatt... Men, det kan jeg jo ikke, det er realiteten, det er mine barn, mitt ansvar... Det er jeg som er voksen, men jeg vil ikke... JEG VIL IKKE!!! Jeg orker ikke mer, jeg har fått nok, jeg vil kunne vise meg på gata uten å måtte vite at unga mine er kriminelle...det er for sent nå :-( Jeg er mislykket som forbilde tydeligvis, mislykket som mor, mislykket som omsorgsperson, jeg må jo ha gjort noe graverende feil et sted på veien - men jeg er blind og ser ikke hva jeg skulle gjort annerledes for å forhindre dette...
Det ble ingen søvn i natt, men desto mer tanker... Jeg var usikker på om jeg i det hele tatt skulle si noe her, siden det er mange kjente og familie som leser - men, jeg klarer ikke å holde det inne i meg... Jeg klarer ikke å holde kjeft, det er jo nesten like ille som løgn det også, og selvom ungene er mitt ansvar, så er det ikke jeg som har gjort disse tingene. De er tenåringer, de vet forskjell på rett og galt, de er på full fart inn i voksenverden og MÅ ta ansvar for det de gjør!
Jeg er så glad jeg har kjæresten min, selvom det ikke er mye han kan gjøre heller, men han ER her, for meg, det er godt <3 For en pang-start vi har fått på forholdet, utfordringene har stått i kø, på flere plan - men, når vi har kommet oss igjennom dette, så klarer vi alt! Og nå må det da snart være slutt?
Nytt år, nye muligheter og nye utfordringer - jommen sa jeg smør, men aldri i verden hadde jeg trodd det skulle bli sånne utfordringer... men, man får vel bare bite tennene sammen, ingenting forsvinner om man lukker øynene, selvom det hadde vært godt! Jeg må komme meg igjennom dette også, ikke vet jeg hvordan det skal gå til, men det må jo gå på ett vis, uansett hvor fristende det er, så KAN jeg ikke gi opp, jeg skal ikke la meg knekke - jeg er ingen nøtt... Men, jeg må si at jeg føler meg svak nå, svakere enn på lenge, lenge, lenge...men jeg er voksen, jeg må være sterk, det er mitt ansvar... Jeg har vondt, veldig vondt, mye vondt, jeg sier det ikke, ihvertfall ikke så mye, det er vondt både fysisk og psykisk, alt gjør vondt - å puste, å snakke, å sitte, ligge, gå, stå, men det fysiske skal jeg takle, det er jo bare smerter...men det psykiske, alle tankene, skyldfølelsen, den er ikke enkelt å forholde seg til :-/ Jeg vil jo ikke klage, jeg liker ikke å klage, det er ikke så lett den balansegangen der...hvor går grensa liksom, og hvorfor plage de rundt seg, når det ikke er noe de kan gjøre for å få vekk smertene uansett? Mitt største ønske er jo å være en god mor, et godt forbilde, en god kjæreste og et godt menneske, jeg vil være sterk, jeg vil klare sjøl, jeg vil ikke være til bry, jeg vil ikke innrømme at jeg er svak... Men, det blir jo stadig tydeligere - her om dagen skulle jeg hjelpe til å bære en sofa, men armen min ville ikke, den bare ga etter for vekten, da måtte jeg jo bare innrømme at det ikke gikk :-/ I går begynte knærne å verke også, en sånn intens smerte inni begge to, akkurat som noen sitter inni der og vrir rundt en diger bolt eller noe... Da er det ikke så mye igjen av kroppen som ikke verker, gitt... Nederlag!!! Redd for å bli stemplet som lat, giddesløs, evneløs, talentløs...jeg vil jo så gjerne klare - alt... jeg er visst ikke superwoman, jeg er bare et lite menneske, bitte-lite menneske... Livredd for at hjernen skal gå i totalkræsj, redd for å miste grepet, redd for å bli sint...
Det er hardt å være mennesje, var det noen som sa - og ja, det er det!
Så, der var det enda et negativt innlegg fra meg, og det beklager jeg... men, det er nå engang sånn at bloggen handler om mitt liv, og dette er den usensurerte sannheten...jeg kan nesten ikke vente med å kunne skrive mer positivt, og det kommer, det må komme - det SKAL komme! Atter en gang, takk for oppmerksomheten, jeg er ikke flink nok til å si det, men jeg er glad i dere ælle sommen - klemmer til dere hver i sær - ingen nevnt, ingen glemt - men et ekstra kyss til kjæresten min; takk for at du er du, takk for at du er her, takk <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar