Fikk svar fra Boligkontoret/Husbanken, joda, bostøtte skulle jeg få - bare at de hadde satt den inn på en konto jeg ikke har hatt på mange år, dette ga jeg beskjed om på tirsdag - fortsatt er ingen penger kommet på konto :(
Så fikk jeg vedtaket fra sosialkontoret i går, jeg får ingen støtte til livsopphold fra dem, siden de mener at leiligheten jeg bor i, ikke er godkjent, fordi det bare er registrert en boenhet på plan og bygningsetaten...derfor mener de at jeg ikke har utgifter til husleie og derfor har nok til livsopphold med mine arbeidsavklaringspenger... Har ikke fått hørt med utleier om dette ennå, da de fortsatt er i Las Vegas :-s
Fikk et svar fra en politiker som sitter i Sosial og helsekommiteen på Stortinget, om at når Husbanken har godkjent boutgiftene, så skal ikke sosialkontoret kunne si nei...får ta en tur ned dit i morra!
Jeg kjenner igjen tegnene, men jeg har ikke overskudd til å ta tak i dem...
Livet føles så meningsløst, så tomt, så vanskelig - når man ikke har noen å dele hverdagen med, når man ikke har penger til noe som helst, jeg har sluttet å smile, jeg har fått tilbakemeldinger på at blikket mitt er tomt - det ER tomt :(
Jeg klarer ikke å se hvordan jeg skal komme meg ovenpå igjen, det virker som problemene og motbakkene aldri tar slutt, hvorfor skal man kjempe? Jo, jeg har tre herlige trollunger, men ikke engang det føles positivt nå - jeg har jo ingenting å tilby dem :-/ Jeg kan ikke kjøre dem til ting, fordi bilen min fortsatt ikke er i orden, ikke har jeg råd til bensin heller... Jeg kan ikke tilby dem noe ekstra i ferien, som nærmer seg med stormskritt...det eneste jeg klarer å tenke på, er at om fem uker kan jeg knekke fullstendig sammen for da er unga borte... jeg har mest lyst å mure meg inne i et mørkt rom, og aldri komme ut igjen...
Har ikke lyst å møte noen, ikke snakke med noen, har bare lyst å være usynlig, slippe å forholde meg til virkeligheten, det er jo bare motgang uansett...men på en annen måte skulle jeg ønske noen så meg - virkelig SÅ meg...
Jeg må være sterk, for meg sjøl, for unga mine, jeg må spille skuespill hver eneste dag, hver våkne time, jeg må late som jeg klarer meg og at ting ordner seg, men jeg hater den maska, jeg hater meg sjøl og situasjonen jeg er i...
Jeg klarer ikke å sette i verk de tiltakene jeg vet kan hjelpe - men, økonomisk er det jo ikke noe håp... Jeg kan ikke jobbe, jeg får ikke mer i aap enn det jeg allerede har, jeg får ikke sosialstønad fordi sosialkontoret mener at leiligheten min ikke er godkjent - de anbefaler meg å flytte, men det finnes jo ikke andre boliger her i området - denne leiligheten er en siste jeg har sett siden jeg fikk den, og jeg har fulgt med hver eneste dag siden i desember og fram til nå...
Jeg har ingenting jeg kan selge, dvs jeg har vel noe stående der jeg flytta fra, men jeg må jo komme meg dit for å få tak i det, og da trenger jeg bil og bensin... det er en ond sirkel, og jeg har ikke engang overskudd til å ønske å komme ut av den lenger...
Alt føles så tungt nå, tidligere har jeg "selvmedisinert" meg, når tankene har blitt for tunge, jeg har drukket meg dritings, drukket meg tanketom, og det har funka - jeg klarer alltid å se ting på andre måter etter en sånn runde - men ikke engang det klarer jeg lenger....jeg klarer ikke å drikke meg fra sans og samling, det stopper av seg sjøl lenge før jeg nærmer meg den tilstanden...
Så, om jeg blir borte herfra litt, så er det ikke for at jeg ikke vil være her, men jeg kjenner at jeg blir sliten bare jeg tar i pc'n for tida...
Takk for at dere er her, takk for at jeg får lov å klage og få ut litt dritt her inne, takk for at dere er som dere er - alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar