Tankene tar visst ikke vinterferie, selvom jeg skulle ønske det... Flørter med tanker jeg ikke burde ha, deilig å tenke på hva som kunne vært, men bare TENKE! Tenke på alt man kunne slippe, ikke minst alle tankene man slapp å ha, men det er nå engang sånn at tankene er en del av meg, og det må jeg bare akseptere... Jeg vil ikke, orker ikke, ønsker ikke - men vet ikke hvordan jeg skal stoppe dem eller akseptere dem :-/
Jeg har det bra! Joda, jeg har jo egentlig det - jeg har tre flotte barn (joda, selvom det er vanskelig å se det alltid, så er de flotte) og en herlig kjæreste <3 Men, hjernen min tror at jeg er i krig med meg selv, hele forbanna tiden... Blir så sliten av det, sliten av meg selv... redd for at den overaktive hjernen min skal ødelegge mer for meg, ikke bare mitt liv, men de rundt meg også... Prøver å holde for meg sjøl, men noen ganger glipper ting ut, ikke minst fordi jeg ikke klarer å lyve - så derfor, om du ikke ønsker et usensurert og ærlig svar, ikke spør! Kanskje blir ikke svaret det du ønsket eller trodde, og da blir kanskje ting enda mer kompliserte enn de behøver...for noen ganger klarer jeg ikke filtrere ut det jeg ikke bør fortelle, så blir noen såret, lei seg eller kanskje til og med redde :-( Det er over hodet ikke meninga, og nettopp derfor prøver jeg i størst mulig grad å holde ting for meg sjøl, de irrelevante tankene, de ødeleggende og skremmende tankene som ikke er en del av virkeligheten - eller ihvertfall ikke en del av den virkeligheten de fleste lever i, og som jeg også ønsker å ta del i...og derfor skriver jeg kanskje litt mer i "koder" her også, for ikke å skremme vannet av dere som leser...
Jeg skriver noe her, jeg prøver å skrive mest mulig usensurert og alltid fullstendig ærlig, men jeg modererer likevel, fordi jeg vet dere bryr dere, fordi jeg ikke vil skremme dere, fordi jeg vet at min hjernes overaktivitet ikke ser virkeligheten sånn som den er alltid :-/ Jeg VET så godt hva som er hva, men likevel så TROR hjernen min at det er helt annerledes - forvirrende? Absolutt...!
Denne uka er det vinterferie, jeg har barnefri og skulle bruke den til å lade opp, for å møte de utfordringene som jeg vet kommer - fra møte med barnevernet ang mine barns utskeielser til Nav, og den evinnelige dårlige økonomien. Smertene som er der hele tiden...drømmene og håpet for fremtiden...joda, det er nok å ta av, både av utfordringer og muligheter! Men, hittil i vinterferien har jeg sovet ca 4 timer, ikke all verden å skryte av på tre døgn, hjernen jobber på spreng i alle våkne timer og den lever sitt eget liv... Jeg prøver å tenke gode, positive tanker, jeg prøver å dagdrømme meg inn i fremtiden, og en stakket stund får jeg det til, før dritten skyver det unna og igjen tar all plass :-s Så kommer de forbudte tankene, de befriende, gode, skumle tankene, tankene på den absolutte frihet, i de øyeblikkene føles alt bra og der kunne jeg fint vært i all evighet - men så sitter fornuften og visker meg i øret at dette er bare fantasi, dette kommer aldri til å skje, og jeg vet det så godt, men du verden hvor godt det er i noen minutter å bare kunne drømme om det! Og det er da jeg sovner, kommer i modus og bare forsvinner vekk, langt vekk, en drøm om for alltid - en time eller to, før det igjen er slutt... Ligger halvvåken og lytter, hører ting jeg ikke vil høre, fantasien spiller meg puss i mørket, og jeg kan liksom ikke vente på lyset...
Det er noe med mørket, det skjuler seg så mye der... Har aldri likt mørket og gjør det fortsatt ikke... alt virker så mye svartere i mørket, ikke bare bokstavlig, men emosjonelt også... Det går opp og ned, det ene øyeblikket ser jeg framover, det neste bakover...
Leser de gamle diktene mine, ser at jeg har hatt de samme tankene "alltid", akkurat som noen har satt hjernen på repeat, klok av skade? Eller, ikke klok i det hele tatt - kanskje jeg er klin gæærn? Jaja, sånn er det bare!
Jeg takker igjen for at jeg får lov å dele med dere, takker for at dere leser og jeg takker for at dere bryr dere <3 Jeg har det bra! Det er bare tankene mine som er litt syke, sånn litt influensasyke eller noe, bare at det tydeligvis er blitt kronisk...og det er min utfordring å leve med dem, jeg klarer det stort sett - og jeg beklager veldig om noen blir skremt eller lei seg, eller sinte og irriterte for at jeg deler det jeg gjør... Vil ikke at noen skal føle seg forpliktet til å lese det jeg skriver...
Takk for at nettopp du er du - du er unik, du er verd så uendelig mye - jeg er glad i deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar