...i magen, i hodet, i brystet... tankene tar jo aldri fri, de lever sitt eget liv - og jeg kan ikke annet enn å prøve og følge med... Jeg vil helst bare hoppe av karusellen, skrike stopp - nå er det nok! Tanker som er så forvirrende at i det øyeblikket jeg har tenkt dem, så husker jeg dem ikke lenger... jeg drømmer når jeg får noen minutter søvn, vonde drømmer, så nå tør jeg snart ikke sove heller - er jo mer sliten etter to timer søvn enn uten søvn...
Vil ikke plage noen, vil ikke si noe, jeg har det jo egentlig bra som jeg har det! Jeg har ikke stort å klage på, i forhold til mange andre, men i meg selv har jeg det ikke godt...smertene er der hele tiden nå, i nakken, armene, ryggen - ja, den har jaggu begynt å krangle den og :-/ Når jeg ligger på ryggen, klarer jeg bare å løfte det ene benet før det hugger til i korsryggen/bekkenet... knærne verker litt av og på, fingrene er livløse og svake - jeg er ofte svimmel og jeg har press i brystet stadig... Kan det ikke bare gi seg snart? Jeg er hårsår, sliten og nærtagen, jeg blir lei meg for den minste ting, jeg blir frustrert over min egen frustrasjon... Er det mulig?!
Drittkjerring, det er det jeg er - skikkelig møkkakjerring :-( Jeg gjør så godt jeg kan, jeg ser jo sjøl at det er langtfra bra nok, men jeg orker ikke...klarer ikke...kanskje jeg ikke vil en gang? Kanskje jeg har nådd et punkt hvor likegyldigheten begynner å ta overhånd? Jeg gleder meg til ting som kjæresten og jeg skal gjøre framover - sammen <3 Jeg gleder meg til å kunne tenke på konkrete ting, ikke sånne vage bekymringer om alt og ingenting... Jeg håper inderlig at økonomien bedrer seg snart, nå er det så kjørt at jeg blir kvalm bare ved tanken... Men, takket være pappa, så har vi da mat i kjøleskapet, så vidt! Jeg er bare så sliten av alt, jeg har ikke engang orket å tenke fullt og helt på hva som har skjedd i det siste, vet ikke om jeg er i stand til å ta det skikkelig innover meg :-/ Tror det rett og slett har blitt for mye det siste året - ja, det har vært mye i mange, mange år, men det siste har virkelig vært hardt! Mye hardere enn jeg har våget innrømme for meg selv, og enda mindre overfor andre... Jeg vet at noen bryr seg, og jeg beklager så mye at jeg er så dårlig på å dele, men jeg vil ikke klage, det er jo det værste jeg vet sjøl, at folk klager... Jeg prøver å stille opp og være en venn så godt jeg kan, men de siste mnd har jeg vært en helt elendig venn også...
Heldigvis er det ikke så lenge til jeg skal til legen min, spent på hva hun kan hjelpe meg med - om hun kan hjelpe med noe...
Det frister å gå, bare gå, vekk, ut, bort, forsvinne...jeg har så lyst å gå tur igjen, men enten er det for glatt eller for kaldt, og smertene som er der hele tiden... jeg prøver å smile, jeg prøver å være "vanlig", men det er tøft, når jeg kjenner at jeg har mest lyst å skrike, grine, grave meg ned, hyle smertene vekk - men, kjærester og mammaer gjør ikke sånt, de smiler, gjør husarbeid, lager mat, vasker klær - og smiler - de skal oppmuntre, trøste og smile, så jeg prøver alt jeg kan...noen ganger går det bra, andre ganger mindre bra, og jeg beklager så veldig at jeg ikke klarer å være positiv og blid hele tiden! Jeg vil så gjerne det, de som er rundt meg fortjener det... Jeg har så mye som vil ut, men jeg får det ikke til for tiden :-/
Møkkakjerring, mamma'n fra Helvete - skulle fått sopelimen i lufta og bare reist pokker-i-vold, eller i det minste til Blokksberg - men neeeeeida, jeg klarer ikke det heller... Skulle hatt en dusj også, men har ikke engang orket det - tragisk... kjæresten la seg i stad, noe var galt, men han nekter, og jeg orker rett og slett ikke verken å mase eller å analysere mer, jeg er ikke tankeleser, selvom jeg ser at noe er galt, så klarer jeg ikke å avgjøre hva det er når jeg ikke får svar... Kanskje har han vondt noe sted, eller kanskje er han lei av meg? Kanskje, kanskje, kanskje, kanskje...huff... Jeg blir så lett påvirket om dagen, det skal ingenting til av andres nedstemthet, før jeg gir opp med forsøkene på å få opp humøret, jeg synker ned til det samme nivået - og sikkert et par hakk under også...så får jeg dårlig samvittighet for det også, jeg må jo være ei skikkelig hurpe?!
Og sånn går nu dagan, eller timer og minutter... Jeg er så ufattelig glad i latter, og vi ler hver dag, det er ikke det det står på, men under latteren lurer tårene, de brenner under øyelokkene hele tiden - og jeg vet ikke engang hvorfor :-o Sliten?
Jeg overlever nok, føler vel ikke så veldig at jeg lever, men overlever gjør jeg - ukrutt forgår ikke så lett, vettu ;-) Jeg skal opp igjen, jeg MÅ opp igjen, jeg vil opp igjen - helst i går...
Klemmer til alle og enhver der ute, både irl og blogglandia - glad i dere hver og en <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar