Arbeidsledig og diskriminert?

Leser stadig om at innvandrere, asylsøkere, funksjonshemmede osv blir diskriminert i arbeidsmarkedet - det er ikke bare dem! Jeg er en helt alminnelig 37 åring, som var så dum og ikke ta utdannelse rett etter grunnskolen, og selvfølgelig gifte meg og få barn etter hvert - det skulle jeg tydeligvis aldri ha gjort! Som veldig mange andre ble jeg en del av statistikken, skilt alenemor - og det var da “problemene” begynte. Plutselig var min kompetanse uønsket i arbeidsmarkedet, en sa det rett ut til meg, de andre har ikke sagt noe, men, jeg kan ikke se noen annen årsak til at det siden høsten 2004 har vært omtrent komplett umulig å få seg jobb….

Jeg starta i jobb som 10-åring, riktignok “bare” en stalljobb, men like fullt en jobb - hver dag hele året, i tillegg til skole og fritidsaktiviteter, og siden har jeg tatt det jeg fikk av jobber. Ufaglærte kan ikke velge og vrake i faste stillinger - i hvert fall ikke der jeg kommer fra, så cv’n har blitt lang og innholdsrik, fordi jeg har tatt vikariater, engasjementer og ekstrajobber, jeg har fått masse god erfaring og mye kunnskap. Jeg har lært litt om veldig mye, og jeg har lært mye om litt! Likevel er visst også dette negativt i arbeidsmarkedet - nå blir jeg oppfattet som ustabil, siden jeg ikke har lengre arbeidsforhold…. Og, fravær har jeg hatt - som de fleste andre - men, om jeg eller unga har vært uheldige noen perioder, så vil jo ikke det si at fremtiden vil bli lik? Igjen - taper på arbeidsmarkedet! Om man har jobbet i 20 år og aldri vært syk, er ikke dette noen garanti for fremtiden - akkurat som at de som ikke har hatt det så greit, og har en del fravær ikke nødvendigvis får det i fremtiden! Jeg synes det er positivt at jeg faktisk har jobbet i stedet for bare å legge meg til på sofaen og motta trygd, selv om arbeidsforholdene ikke har vært faste eller lange….

Jeg har i 5 år nå, prøvd å komme inn på videregående skole - men, voksne personer stiller bakerst i køen, og når ungdommene med skolerett har fått tildelt sine plasser, så er det ingen igjen til oss voksne - som faktisk også har rett til utdannelse….

Mitt inntrykk av mange arbeidsgivere (og jeg har de siste årene søkt over 1000 jobber, så jeg vil tro at min erfaring til dels stemmer) er at de ser i papirene sine og ikke på personen bak! De tar ikke rede på HVORFOR man f.eks har mange jobber på cv’n eller HVA som er årsaken til fraværet. I mitt tilfelle har det meste av fraværet bakgrunn i feil valg av partner/livsstil tidligere i livet - når man for eksempel blir slått helseløs er det ikke like moro å møte på jobb dagen etter, da får man plutselig mye “omgangssyke” eller “syke barn”, eller når man blir nektet å forlate hjemmet er det ikke like lett å fortelle det til en arbeidsgiver….. Dessverre får jo ikke nye potensielle arbeidsgivere denne informasjonen, for man kommer jo ikke til intervju en gang dersom de sjekker referanser først,og man øser ikke ut av seg om slike erfaringer, så etter intervjuet faller man også igjennom når referansene blir sjekket….. Men, fortida er ikke den samme som fremtida - når livssituasjonen har endret seg, er forutsetningene helt andre, men dette kommer jo ikke frem av en cv. Det er ikke alle ting som egner seg å fortelle om i en søknad heller?! Jeg er ærlig, men hvor åpen skal man være liksom?

Er det virkelig relevant hvor lite eller mye fravær man har hatt tidligere? Er det ikke mer relevant å se fremover, gå på med friskt mot, få en sjanse til å bevise at man duger? Jeg tør påstå at mange arbeidsgivere har gått glipp av en førsteklasses arbeidstaker, fordi de ikke engang har vurdert meg! De fleste har vel opplevd perioder i livet hvor man har vært syk, og andre perioder hvor man ikke er syk i det hele tatt….. Burde ikke fokuset være på hva man faktisk har av erfaring, og hva man kan tilby et arbeidsmiljø, framfor hvor mange steder man har jobbet eller hvor mange ganger man har vært forkjølet? Jeg mener også bestemt at dersom man har en jobb man trives i, og kollegaer man trives sammen med, så er lista høyere for hva man tolererer av sykdommer og “vondter” før man holder seg hjemme! Det samme gjelder tryggheten i en fast jobb, framfor og ikke vite fra uke til uke om man har inntekt.

Jeg vil ha en jobb fordi jeg er den jeg er, og har den kompetansen jeg har. Jeg er unik, jeg er den jeg er, fordi bare jeg kan være meg. Og den jeg er i dag, er et resultat av den fortida jeg har, på godt og vondt - hvorfor ikke få mulighet til å bruke det på en positiv måte i fremtida? Selvfølgelig, i lys av den kunnskapen jeg sitter med i dag, skulle jeg valgt annerledes tidligere i livet - men den muligheten har jeg ikke…. Jeg har flyttet, fått meg ny samboer, jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det privat - men, det stikker i hjertet at jeg ikke blir vurdert i arbeidsmarkedet for den jeg er, men som den jeg har vært…..

Hjemme lærte jeg noe viktig, og som jeg har levd etter bestandig: Alle er like mye verd, enten de har en annen hudfarge, et annet språk, en funksjonshemming eller at de har levd litt annerledes. Alle fortjener en sjanse, for de færreste har levd et liv uten å ta feil beslutninger eller å “drite seg ut”!

Det er ikke så lett å stå opp om morra’n, når man ikke har noe “meningsfylt” å stå opp til, jo da, mann og barn er meningsfylt - men man får ikke betalt huslån eller kjøpt mat for dem….. Og, sånn går nu dagan! Nye søknader blir sendt, nye håp blir tent, men dessverre (?) så blir man ikke engang skuffet lenger når man får avslag - eller i mange tilfeller ikke får en tilbakemelding en gang…. Fryktelig synd at man i et land som Norge, i 2009, ikke har en sjanse i arbeidsmarkedet, fordi man har en fortid!

I alle andre sammenhenger skal man “gå videre” og ikke dvele ved fortiden, i arbeidsmarkedet er det tydeligvis motsatt - der betyr fortiden mer enn fremtiden…

Hver morgen står jeg opp, ser meg i speilet og sier til meg selv: Du er like mye verd som alle andre, du kan masse, du kan få til alt du vil, du er unik, du er en positiv og hyggelig person som det er andres tap at de ikke vil bli kjent med!
Hver kveld står jeg foran det samme speilet, og ser en person som ikke var nok verd i dag heller, som ikke fikk til så mye, som bare forsvant i mengden av anonyme tapere, og som ikke fikk noen nye “venner” i dag heller….. Men, trassig som jeg er, så gir jeg ikke opp, en eller annen dag så vil veggen gi etter og jeg kan entre et nytt rom, med nye muligheter og utfordringer =)

Jeg tør å stå for de valgene jeg har tatt - tør du å gi noen en ny sjanse?