Hos Namsmannen...

Var hos Namsmannen i dag - litt misvisende tittel, for det var en dame, ei jeg har gått på skole med faktisk, og som har barn på samme trinn som mine :)

Vel, det er jo ingen tvil om at jeg får gjeldsordning, jeg går over kr 100.000 i underskudd hvert år med den inntekta jeg har, i forhold til deres satser om minstekrav til livsopphold, og det er FØR utgifter til bolig, strøm osv! Og dette mener Nav er fullt forsvarlig å leve på :( En ting er at sosialsatsene ikke skal være noen sovepute, men når arbeidsavklaringspenger blir lavere enn sosialsatsene, da er noe galt - arbeidsavklaringspengene overtok jo for attføring, og siden det fortsatt ikke er avklart om jeg noengang kommer ut i jobb igjen, så er det den inntekta jeg må leve av... Trist at man skal straffes for å ha en skade eller sykdom som hindrer en i å jobbe, i et av verdens "beste" land...

Når regjeringen mener at vi har svært få fattige i Norge, så lurer jeg på hvordan alle de andre med aap klarer seg, enten lider de i det stille, eller så har de hatt utrolig god inntekt før de havna på aap og dermed får utbetalt relativt godt likevel?

Hadde det vært en enkel sak, så hadde Namsmannen avgjort saken i dag, men siden eksen fortsatt ikke har tatt over huslånet på papiret, så kunne det forsinke hele prosessen, siden saken måtte sendes til Tingretten...og det kan være at de krever at huset selges eller at gjelden overtas før de kan fullføre gjeldsordningen, men åkke som, så vil det bli ordnings på det :) En bekymring mindre, selvom det ikke har noe utslag på hva jeg har å leve for i hverdagen, siden jeg går såpass mye i underskudd hver mnd i utgangspunktet, så kreditorene vil ikke få ett øre, men jeg mangler jo også mange tusen til livsopphold som jeg ikke får med mindre jeg kan begynne å jobbe igjen - og det krever jo at nakkeprolapsen på mirakuløst vis forsvinner :-s

Venter fortsatt på svar fra boligkontoret om bostøtte, og fra sosialkontoret om støtte til husleie og livsopphold... Dette er takka for å ha begynt å jobbe som 10-åring, betalt skatt i 25 år+ og prøvd å klare seg sjøl så godt det har latt seg gjøre, til tross for store smerter siden 1991... Det er fanken ikke verd å ødelegge helsa for å jobbe altså, når man bare blir et saksnummer og putta i en skuff den dagen kroppen sier nei :(

Det var dagens oppdatering herfra, takk for at du leser <3