Da tankene kom...

Nå er klokka snart 4 på natta, og enda er det ikke stille på barnerommet :(
Sommerferien starta på verst tenkelige måte, nemlig med at vi fikk avslag på økonomisk stønad og  oppsigelsen på leiligheten, og med to barn som er relativt avhengig av forutsigbarhet, så ble hele sommerferien snudd på hodet i løpet av noen dager...nemlig med vissheten om at ingen vet hvor vi ender opp, eller om vi i det hele tatt får tak i bosted før vi står på bar bakke...og om vi havner langt unna, med de utfordringene dette gir for skole og samvær...

Dette har resultert i adferdsproblemer de-luxe, jeg har vel knapt sovet en natt siden april, men i juni og juli toppet det seg - det har vært krangling, konflikter, kjefting og dritt hver bidige dag! Joda, man skal jo holde seg rolig og behersket, men etter 14 år med utfordringer og liten avlastning, så renner det over en dag... Jeg er ingen superwoman, langt i fra, og den siste mnd har jeg følt meg som verdens værste mamma... Ikke har jeg hatt penger til mat hele veien, ikke har jeg hatt tålmodighet, ikke har jeg sovet og fått noe overskudd, ikke har unga fått reise bort på noe som helst - siden jeg heller ikke har hatt bil :( Dette har vært tidenes værste sommer for min del ihvertfall, og sikkert ikke stort bedre for unga...når det i tillegg har vært mye nedbør og rimelig kjølig, uten bil og vi ikke har noen uteplass, så har vi vært omtrent fanget her inne...Kollektivtrafikken er en vits og på feltet her skjer det ingenting, det finnes en Joker-butikk her - men that's it...og der skjer det ikke mye for barn/ungdom...

Man skal ikke si noe annet enn positive ting om unga sine, det er tabu - og hvis unga er umulig, så er det selvfølgelig foreldrene og oppdragelsen som er feil... Men, av og til så har jeg en gjeng med drittunger, ikke at de ER drittunger, men de OPPFØRER seg som drittunger - viktig forskjell - men, det skal man ikke si, det grenser vel til barnemishandling?!

Når det konstant er egling, krangling, slossing og en grusom språkbruk, man har prøvd alle teknikkene til helsesøster, lærere, Supernanny og SOS barnevakten i mange år uten at det har hjulpet en tøddel - hva i all verden skal man gjøre da? Når overskuddet er totalt fraværende og det ikke eksisterer avlastning - hva skal man gjøre da? Når man har prøvd et utall teknikker for ros, sanksjoner, positiv oppmerksomhet og å overse negativ oppførsel - men ingenting virker - hva skal man gjøre da?

Av og til er det fristende å ringe barnevernet og be dem hente bøtteballetten, men en god mor gjør jo ikke det, en god mor holder seg rolig og behersket, snakker med rolig stemme - og unga sitter som tente lys og bare ønsker å gjøre mamma glad og fornøyd :-s Jepp, og den dagen mine unger gjør nettopp det, da har Helvete frosset til is og det regner oppover!

Jeg har verdens beste barn, de er flinke, søte, gode, veloppdragne, snille...men jaggu kan de være noen spydige troll... Er det lov å være sliten? Er det lov å være drittlei?

Over alt leser man om barn som har to hjem, og hvordan foreldrene proklamerer høyt og tydelig hvor mye de savner barna sine bare timer etter de har reist til den andre foreldren...hva er galt med meg da, som bare gleder meg til egentid? Jeg gleder meg til unga skal til faren sin, jeg gleder meg til 4 uker bare som meg - ikke som mamma, forsørger, oppsynsmann - what ever, jeg skal ha 4 uker bare som meg!!! Og det er det samme annenhver helg året igjennom også, jeg gleder meg til barnefri - jeg må jo feile noe alvorlig galt? I noen små, korte øyeblikk, har jeg kanskje kjent på noe som ligner savn, men det er ikke ofte...jeg vet jo at de har det godt hos faren sin, jeg vet at de klarer seg fint uten mamma'n sin, og jeg har ikke dårlig samvittighet for å si at jeg ikke savner dem heller! De elsker faren sin og bonusmamma'n sin, lillesøsteren og storebroren sin - jeg har ikke enerett på dem jeg heller, og jeg deler gladelig med de som står nære <3

Så kommer tankene, er jeg ikke glad i unga mine? Er jeg ikke glad NOK i unga mine? Jo, selvfølgelig er jeg det, jeg elsker dem over alt annet på jord, og jeg ville gått gjennom ild og vann for dem! Noen ganger er det ikke så lett å huske på akkurat det...noen ganger er man så sliten av alt, at det blir glemt :(

Frustrasjonen er til å ta og føle på her, jeg skulle sovet for lengst, men fordi unga ikke klarer å la være og holde leven, så får jo ikke jeg sove heller - det er bakdelen med å bo i en liten leilighet - og ikke minst, når man har to pubertale hormontroll og et lite troll stuet inn på et knøttlite soverom, så må det jo bli konflikter...de tåler jo ikke trynet på hverandre i utgangspunktet, så det er ikke annet å vente...og så er man kanskje ekstra oppmerksom på det, når man tross alt bor i en annen sitt hjem, og det bor en familie rett over hodene våre...

Hadde alt bare vært sånn som vi trodde det skulle bli, så ville nok hele sommeren blitt annerledes...hadde vi hatt forutsigbarhet, hatt penger til mat, hatt vissheten om at vi har et hjem, så ville ganske sikkert ting vært annerledes! Men, det har vi ikke, og jeg teller ned timene til urokråkene rusler ned i andre enden på feltet, til jeg kan rydde her - og det holder seg ryddig mer enn et kvarter. Til at jeg kan støvsuge og det ikke er fullt av sand og drit etter en time. Til at jeg kan ta oppvasken, og at oppvaskkummen ikke er full av glass og tallerkner etter to timer. Til jeg kan slutte å ha dårlig samvittighet for alt og ingenting...

Jeg skjønner bare ikke hva jeg gjør så alvorlig galt, som "alle" andre foreldre får til? Eller er ikke alle andre unger glansbilder de heller? Er kanskje ikke foreldrene feilfrie, selvom de elsker å fremstille seg på den måten? Er så lei av foreldre som ikke evner å se sine egne barns feil og mangler - for de finnes, når barna deres er mobbere f.eks, og man sier i fra, nei se da, da er det da ikke noe galt med deres barn :-o

Av og til skulle jeg ønske at jeg bare kunne melde meg ut av hele samfunnet, bare eksistere, ikke gjøre noe som helst, ikke tenke, ingen bekymringer, ingen klager, konflikter eller krangel - bare være, i en boble der ingen forstyrret... Jeg skulle ønske jeg klarte å være takknemlig for alt jeg har, i stedet for å bli frustrert over alt som ikke er... Skulle ønske jeg fikk mer enn et par timer søvn i døgnet og at jeg hadde overskudd, at jeg hadde penger til å ta med unga på ting, i stedet for å måtte si nei hver bidige gang de spør om noe...At vi hadde et sted å bo, som vi visste vi kunne bli så lenge vi ville.... At jeg kunne senke skuldrene og vite at alt ordner seg... Det føles helt umulig nå, men om en dag eller to, så føles det ikke sånn lenger - håper jeg!

Det er når livet føles sånn, at man savner en annen voksen, en alliert, en støtte, en sparringpartner som kan hjelpe til å belyse ting på flere måter...det har jeg jo ikke...hvordan ville livet vært da, tro? Å ha noen og støtte seg på når man føler at ting er tunge, å kunne støtte en annen hvis livet føles tungt for den, ha noen som kan gi ros og oppmuntring, trøst, noen å gråte med, bryne seg på... Det er i disse stunder jeg lurer på om det finnes en sånn mann, om jeg noen gang vil finne han, eller om jeg kommer til å bli alene resten av livet? Jeg kommer ikke til å gå inn i noe forhold som jeg har vært i før, jeg orker ikke å være den sterke hele tiden - alltid, alltid alene om kampene, alltid alene om bekymringene, alltid alene om å lete etter løsninger... Riktig nok trives jeg godt som singel også, men jeg tror ikke jeg er ment å være alene til evig tid, eller aldri få oppleve et godt forhold? Jeg håper ikke det ihvertfall! Jeg skal slutte å leve FOR andre, jeg vil leve SAMMEN med andre, jeg vil være meg, ikke den de ønsker jeg skal være, jeg vil bli sett ikke bare se, jeg vil ikke utslette meg selv for at andre skal skinne...det er kanskje for mye å drømme om - men drømmer skader ingen og koster ikke noe, så jeg gjør det likevel :-)

Jepp, dette var et sutreinnlegg, egentlig hadde jeg mest lyst til å hyle, skrike, stange hue i veggen, banke og slå til blodet spruta, grine og si alle banneordene jeg kan - og kanskje finne opp noen nye også ;-) Men, så blottla jeg heller tankene mine her...om det var lurt eller dumt vil jo tiden vise, men det er den nakne sannheten, den usensurerte virkeligheten jeg bor i - om det er sånn ting rent faktisk er, det kan jeg ikke svare på, for det er mine tanker, mine følelser, min sannhet og mine øyne det er sett igjennom akkurat nå i natt - om jeg skulle skrive det samme om en uke eller en mnd, så er det ikke sikkert det ville blitt akkurat sånn :)

Så der, da var det sagt - eller skrevet da - og om noen timer starter en ny dag, den første i resten av mitt liv - eller, den har vel faktisk startet, og nå er klokka plutselig 0430 - den eneste lyden som høres er klapring på tastaturet mitt, så banden har gått til ro :-o

Og stakkars deg som har lest helt hit - du burde få en premie, for det er jaggu beundringsverdig!!! Takk for oppmerksomheten og på gjensyn ;-)

Livet er herlig - Carpe Diem <3