Tida går så fort, altfor fort...
Ukene består stort sett av fredager og mandager føler jeg, men nå som det er ferietid og ingen skal på skolen, så er det nesten vanskelig å skille dagene fra hverandre...
Dette blir en spennede uke, jeg har sendt mailer til mange ang behandlingen Nav har gitt meg, bl.a ordfører, varaordfører og en håndfull stortingsrepresentanter, sjefen for Nav-kontoret og div andre...skal til advokat denne uka også, spent på hva hun sier!
Jeg tenker så mye på alle de som blir behandlet dårlig av Nav, men som ikke er like sterke som jeg må være, som ikke har kunnskap om ting, eller vet hvor de kan finne kunnskapen - hvem skal kjempe for dem?
Alle de med funksjonshemminger, spesielt psykiske, som ikke vet hva de har rett på, alle de med lese og skrivevansker som ikke forstår vedtakene de får eller konsekvensene, alle de som ikke har noen rundt seg som kan hjelpe dem med søknader eller å klage på vedtak, alle de som har angst i forskjellige former, som ikke tør/klarer å ringe for å få svar på det de lurer på, alle de (spesielt eldre) som ikke har pc og internett og ikke vet hvor de kan søke kunnskapen, alle de som ikke forstår språket, alle de som ikke har overskudd i hverdagen - hvem skal være der for alle dem? Er de bare en brikke i Nav sitt spill, en kalkulert innspart utgift? Jeg blir lei meg når jeg tenker på alle dem... Og kanskje jeg en dag kan være en hjelp for dem? Når jeg sjøl er såpass oppe og går at jeg klarer å være en ressurs...
Jeg er så sliten av å kjempe i motvind, så sliten av motgang og fartsdumper, lei av motbakker som aldri tar slutt, og hvor den ene etter den andre bare dukker opp hver gang jeg tror jeg når toppen :(
Men, man skal jo ikke vise det, man skal ikke si høyt at man har mest lyst å legge seg ned på bakken og skrike - hyle ut i smerte og frustrasjon. Nei, da slår "snill pike"-syndromet til, man skal være tålmodig, rolig, høflig, supermamma og forbilde *mumlemumle* Jeg har ikke lyst å være sterk, jeg har ikke lyst å kjempe for hver minste lille ting, jeg har ikke lyst å krangle med unga om uviktige ting - jeg har lyst å være liten, bli tatt vare på, motta litt omsorg, gråte og være svak... Men, man kan ikke bare gjøre det man har lyst til, så da får man bare fortsette å kjempe da!
Jeg vil bare at vi skal ha mat på bordet hver dag - og ikke minst at vi har et sted vi kan sette det bordet...er det virkelig for mye forlangt? Jeg vil ha tryggheten i å vite at vi har et sted å bo, så lenge vi trenger det - er det for mye forlangt? I følge Nav er det visst det...
Og sånn som tida flyr, så er vel plutselig juli over også, uten at jeg skjønner hvor den ble av - og så er det brått skolestart, hvor bor vi da? Får ungene fortsette på skolen eller må de bytte? Jeg har seriøst ikke samvittighet til å ta fra dem den sikkerheten og stabiliteten de har fått, men hvordan i all verden skal jeg kunne unngå det? Jeg kan jo ikke bare trylle fram en bolig til oss heller... Frustrert er vel bare fornavnet... Har ikke sovet på snart en uke, dvs har blitt noen timer på morra'n, men jeg har fortsatt ikke sovet i natt, og jeg har vondt i magen nesten hele tiden - er det et nytt magesår på gang, tro?
Savner noen å prate med, en som kjenner meg, som ser meg, som kan holde rundt meg, som kan trøste meg og oppmuntre meg...jeg oppmuntrer andre hver dag, trøster og holder rundt unga mine hver dag, men det er ingen som holder meg :(
Dette ble ikke så postitivt ser jeg, men alt kan ikke være positivt - hele tiden! Snart er det en ny dag, eller, sola har jo stått opp for lengst, og hvem vet, kanskje det kommer gode nyheter i dag?!
Det er i motbakke det går oppover, men i nedover bakker det går utfor - greit å ha nesa oppover uansett da :-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar