I mange år har jeg ikke turt å gå alene i skogen, en antageligvis relativt irrasjonell frykt. Redd for skumle dyr vettu, KJEMPESKUMLE liksom *klaske panne* Hoggorm - kjempeskumle! Elg - ihvertfall skumle! Grevling - vet ikke om de bor i skogen en gang, men skumle er de! Og, ja, til og med rådyr er skumle... Hadde man enda vært redd bjørn og ulv for eksempel, men neeeeida, til og med veps er skumlere enn dem...
I dag gikk jeg tur i skogen helt alene. For meg, en STOR ting, en VIKTIG ting - MESTRING! Det gikk jo bra, møtte noen maur, et par humler, fluer, noen turgåere, en jogger som nesten skremte hjerteinfarkt på meg der han kom "snikende", et par syklister og to hester - men ingen skumle dyr. Ikke vrikka jeg føttene, snubla eller ødela meg heller. Nå skal jeg være så ærlig å si, at jeg antagelig hadde relativt store skylapper på meg, og lot ikke blikket vandre så langt fra der jeg skulle plassere føttene heller da ;-) Så, det kan jo ha hengt en haug med hoggorm i trærne, eller stått en elgflokk noen meter inn i bushen - men så lenge jeg ikke så dem, så ble jeg ikke redd dem heller!
Ikke stoppet jeg mye heller, stoppet jo for å ta noen bilder, for å kvittere i tur-boka og ellers ikke noe å snakke om, egentlig... Jeg konsentrerte meg om følge med på hvor jeg plasserte beina, og høre lydboken jeg hadde på telefonen. Noe som også egentlig strider mot min natur - å ikke ha full oversikt lydmessig over det som er rundt meg. Jeg, som ikke klarer å gå med hette, av frykt for ikke å høre alt som skjer. Hørselen er nok den av sansene jeg ville klart meg dårligst uten... Jeg tror faktisk ikke at jeg har gått sånn med lyd i ørene før... i såfall må det være fortrengt, for jeg kan ikke huske det...
Så, i dag har jeg faktisk gjort flere ting jeg er redd for - og det merka jeg godt nå :-( Mange timer etterpå, når jeg skulle lukke øynene og sove - DA kom redselen, noe så dumt!!! Tenk å ligge trygt i senga si og få hjertebank, mageknip og nesten pustebesvær, bare av å tenke på skogens farer *koko* Må jo nesten le litt også da, for det blir helt tragikomisk!
Jeg, som et stykke over halvveis på turen, faktisk turte å stoppe opp og sette meg ned å NYTE et kvarter i skogen. Med ryggen til verden, med lyd på ørene, så enhver ondskapsfull elgku kunne trampet innpå meg, eller en snikete huggorm kunne snodd seg oppover ryggen min uten at jeg hadde merka noe før det var for sent. Jeg, som var så fornøyd med meg sjøl, som nesten forsiktig faktisk gledet meg til neste tur, jeg fikk helt hetta hjemme i min egen seng!
Mye rart man ikke skal forstå, altså... Det var jo nå jeg skulle sole meg i min egen glans, og bare krysse stolt av på lista over "Taran gjør ting hun egentlig ikke tør". Og jeg har krysset av altså, tro meg, men hvorfor i himmelens navn ble jeg redd nå? Hvorfor virker plutselig neste tur enda skumlere? Hvorfor kommer "katastrofetankene" om at det bare var flaks denne første gangen?
Neste gang blir jeg helt sikkert jaget av onde elger, rett inn i et ormebol med masse giftige hoggormunger, og når jeg får snubla meg ut av det, så tryner jeg i et jordvepsbol, har glemt epi-pennen (sprøyte med adrenalin pga allergi) hjemme, mobilen er tom for strøm og jeg dør der alene i skogen! Herrejeremias, det er jo bare sååå latterlig, det høres ut som tidenes dårligste tegneserie - hahahahahahahaha, det er ikke mulig, faktisk! Men, likevel kjenner jeg det knyter seg i brystet, hjertet slår både hardt, fort og vondt... Skal man få hjerteinfarkt også nå, fordi man er livredd for noe man har gjort, og som ikke var farlig i det hele tatt?
Nei, nå er det NOK!!! I morra er det ny skogstur - enten den blir alene med lydbok, eller sammen med flere, og jeg skal kose meg på turen :-) Jeg kommer IKKE til å bli jaget av elg, det er INGEN ormebol eller vepsebol midt på stien eller i veien. Jeg kommer IKKE til å få anafylaktisk sjokk eller hjerteinfarkt - og jeg skal se meg rundt i naturen og nyte det jeg ser! Det er det jeg skal, tenk :-D
Og nå er jeg lys våken, historien har trengt seg på inni hodet, den ble skriblet i halvpanikk på papir mens jeg lå skrekkslagen i senga mi - nå er den renskrevet og lagt inn her på bloggen, fingrene mine er fulle av blått blekk, fordi jeg kverka kulepennen i anfallet, hehe...
Taran gjør ting hun egentlig ikke tør, jommen sa jeg smør! Om det skal bli sånn etter hver gang, så blir det jammen slitsomt...og antagelig ganske festlig også, for når jeg leser hva jeg sjøl har skrevet (og jeg må innrømme at det skriver seg sjøl her, jeg holder pennen, men må lese etterpå for å vite hva det står) så høres det jo helt absurd ut - bikkja ser liksom litt rart på meg, her jeg ler høyt for meg selv :-D Hele greia må vel være et resultat av altfor mye fantasi og dårlig humor?
Tenk å være så redd for INGENTING! Men, trøsten må være at jeg har gjort det, og jeg skal gjøre det igjen - ting jeg egentlig ikke tør, altså :-) Og, i følge all logikk, så skal det bli bedre for hver gang man lykkes - et godt utgangspunkt må være å le av hele denne greia her, og tenke; Det gikk jo bra!
Nå nærmer vel pulsen seg det normale igjen, og den eneste smerten jeg kjenner er i storetåa på venstrebeinet, den jeg ikke har operert enda, fordi jeg er redd for smertene etterpå...fordi smertene etterpå var så grusomme i høyrebeinet etter operasjonen den gangen for 8 år siden, at jeg bare utsetter og utsetter...hahahahaha, flere ting Taran ikke tør, gitt ;-)
Følg med på fortsettelsen, for dette tegner til å bli en reise du ikke vil gå glipp av!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar