Lurer på om jeg begynner å bli besatt av tanken på å gi gubben et barn? Jeg, som alltid har sagt at jeg aldri i livet ville adoptert et barn, har nå begynt å lure på om det kanskje kan være en mulighet.....
Og, jeg bør ha nødvendig kompetanse til å ta meg av et adoptivbarn - jeg er jo adoptert sjøl, og kjenner til de fleste følelsene omkring det, selvom jeg ikke har en annen hudfarge, så har jeg alltid vært annerledes og blitt behandlet annerledes.....
Jeg har begynt å lese om adopsjon (har jo lest endel tidligere også) og jeg kjenner at dette faktisk kan være et alternativ :)
Merkelig hvordan ting kan forandre seg over tid - eller er det bare desperasjon fra min side, fordi jeg føler meg mislykket fordi jeg ikke klarer å gi mannen et biologisk barn?
Mange, mange, tanker......
Man endrer seg ofte når man er oppe i en situasjon som er litt spes. Jeg f.eks skulle ALDRI bruke donor hvis det viste seg at sambo ikke kunne få barn."Kan ikke han skal ikke jeg kunne heller" liksom. Dette sa jeg tidlig i prøverkarrieren vår og ante ikke at det faktisk var så galt.
SvarSlettDa det ble et faktum så var det i grunn et ganske enkelt valg og nå så er donor det mest naturlige i verden. hallo! Det er jo bare litt sperm lissom. Føler fortsatt at det blir mitt og sambos barn.
Merkelig hvordan ting snus helt på hodet og sterke meninger plutselig endres :)