Den forbannede veggen.....

Hadde aldri trodd jeg skulle gå på den nå :O Trodde jeg var forberedt og at livet er godt å leve - det er jo det!!!! Jeg har det jo så bra, at jeg ble totalt tatt på senga :S

Jeg smiler og sier at joda, jeg har det bra - og det er jo egentlig sant, men jeg forteller ikke om den delen av meg som har det helt pyton......orker ikke å få medlidende blikk, samtidig som det hadde vært veldig godt å bare kunne ta i mot trøst og bli holdt rundt....skrike, kjefte, anklage, grine og skrike enda mer...... Men, så gjør man ikke det da, men stenger alt inni seg....og det sprenger så inni granskauen, det gjør så vondt, panikken kommer og kribler i alle nerver i kroppen - og jeg skjønner ikke hvorfor!!!! Eller, det må jo være en reaksjon på alt kroppen har vært igjennom de siste to årene, for jeg klarer ikke å se at noe annet skulle være grunnen..... Gubben og jeg har det bra, unga har det bra, hverdagen er egentlig helt grei og jeg burde gått rundt lykkelig over familien min og kjæresten min <3 I stedet går jeg rundt og LATER som jeg er glad, mens jeg gråter inni meg.....og så vil jeg ikke være sutrekjerring, så da holder jeg kjeft :( Det er jo så utrolig mange som har det mye værre enn meg, og de klager ikke, så hvem er jeg da om jeg plaprer i vei om det?

Åh, så godt å ha denne bloggen, de som leser her gjør det frivillig, og så slipper jeg å føle at jeg trenger meg på noen...... Forstår jo de som sliter med ting og har det vondt, skjønner at de har behov for trøst og forståelse - men, jeg forstår ikke hvorfor JEG gikk på den veggen nå.....det er jo INGEN god grunn til det :(