Hvordan kan noen som er ved sine fulle fem, hevde at det er til barnets beste, når foreldre som Geir Kvarme og hans mann nå plutslig skal risikere at døtrene deres ikke skal være deres likevel? Når et barn har vokst opp med en mor og far, en mor og mamma eller en far og pappa, og så skal plutselig staten inn å rote, dele/splitte/oppløse en familie som hadde det helt supert som de hadde det, fortelle barna at de ikke er "lovlige" og at foreldrene deres er kriminelle - fordi de ønsket seg et barn så høyt, at de brukte alle de midler de fant for å oppnå det. Midler som ikke er ulovlig i de landene de benyttet seg av dem i. Midler som er tilgjengelig... Kan man virkelig forsvare dette, og si det er til barnas beste? Å ta fra dem den største tryggheten de har i hverdagen, nemlig de menneskene som elsker dem høyere enn himmelen - er det til BARNAS BESTE?
Jeg må sannelig være helt tom i toppen, for jeg kan ikke forstå annet enn at dette er til barnas værste...
Argumentet om at surrogatibarn er kjøpt og betalt - hva i all verden er adopterte barn da? Adopsjon er absolutt ikke gratis, i mange tilfeller koster det faktisk mange-mange nuller!
Argumentet om at det bare er stakkarslige damer som blir surrogater under kummerlige forhold, er en overdrivelse av dimensjoner - det er ikke bare i India at damer er surrogater - det er mange andre land som har det, som Storbritania og USA, og det er ikke slummens kvinner som er surrogatmødre der! Og skulle det bli lovlig i Norge, så ville man ihvertfall ikke kunne klage på utnytting av dårlig stilte damer...
Argumentet om biologi faller på sin egen urimelighet, all den tid de fleste surrogatbarn er resultat av mors og fars egg og sæd, og der det ikke er tilfelle - hvorfor er det værre å være biologisk barn av en av foreldrene, enn som adoptert, av ingen?
Argumentet om at det står ditt og datt i bibelen - vel, når en JOMFRU føder et barn, der faren ikke en gang er et kjødelig menneske - hva sier vel det om normalitet? Der er det liksom greit, fordi det står i bibelen? Da er det ikke snakk om at et barn kun skal lages av mor og far - som selvfølgelig er gift først - det er ikke snakk om at barnet lages ved at kjønnsorganer møtes der akkurat... Snakk om dobbeltmoral - men de som refererer til religion, sier ikke noe om alt som kan svekke deres syn, men tro meg, det finnes mer enn nok materiale til å gjøre nettopp det :) Det kommer bare an på hvilke briller man leser med, og hva man ønsker å finne... La nå denne evt Gud få stå for dømmingen om den dagen kommer, men hold deg for god til å ta saken i egne hender - mener det står noe om det i Bibelen også? At det ikke er menneskets oppgave å dømme andre...
Barnas beste må være å vokse opp med omsorgspersoner som gir dem all kjærlighet og omsorg de trenger, det være seg om det er en enslig mor eller far, om det er mor og far, mor og mamma eller far og pappa - det er riv ruskende uinteressant for barnet - helt til noen forteller det at det ikke har det normalt :(
Om folk bare kunne få hue ut av ræva innimellom, og tenke litt mer på sin neste enn seg selv, så hadde det hjulpet betraktelig. Og kunne folk bare se at det som føles rett for dem kanskje slett ikke føles rett for andre...men det er ikke dermed sagt at det er feil likevel...
Jeg har inntrykk av at de fleste som er i mot surrogati enten ikke har barn, ikke har noe ønske om å få barn eller har fått de barna de ville ha - gjerne fort gjort uten noen hinder på veien... Og innerst inne, så klarer jeg ikke å se hvordan de som har opplevd å bli foreldre, kan si at de ikke unner andre det samme?
Kanskje er jeg rar, som adoptert, trebarnsmor, på jakt etter et kjærlighetsbarn med ny mann - vha ivf/icsi også ønsker en verden der barnas beste faktisk blir praktisert på en måte som er til barnas beste? At jeg mener omsorgspersoner og deres egnethet ikke er relatert til kjønn eller legning? At jeg ikke klarer å la være å engasjere meg i en sak som faktisk ikke berører meg sjøl personlig...
Du skal være mot andre, som du vil andre skal være mot deg :)
Det er vi voksne som setter normene over hva som er "normalt" eller "unormalt" - unger godtar det meste de, helt til de får høre at de ikke skal det, og det stammer ALLTID fra en voksen... Da jeg vokste opp var det relativt unormalt å være adoptert, det ble sagt og gjort mye stygt og dumt da, men heldigvis er ikke dette like utbredt etter at adopsjon har blitt "vanlig". Om man tar seg bryet med å forklare unger hvorfor en familiesammensetning er slik eller sånn, så vil de antagelig godta det - men om man fremstiller det som at noen familier er "unormale", så har man sådd et frø, en fordom og et grunnlag for tvil og mobbing...
Det er ikke sååå mange år siden skilsmissebarn ble dømt nord og ned, de ville bli mobbeofre og få et forferdelig liv - i dag er det jo nesten mer normalt å være skilsmissebarn eller "uekte" barn enn å ha to gifte foreldre hele livet :) Ekteskapet skulle bestå, koste hva det koste ville - for barnas beste. Glemt var alle de vonde tingene unga kunne oppleve i en familie der ekteskapet var mer en kamp på liv og død, enn en verden av kjærlighet...det er ikke barnas beste å vokse opp i en famile der foreldrene er gift, men sloss og krangler... Vi skryter av at vi er et inkluderende folk, et tolerant folkeslag - vel, jeg synes nå at mange er ganske så forutinntatte og dømmende, heller enn inkluderende og tolerante...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar