En litt vanskelig dag...

Alle har jo en fortid, og noen ganger dukker den opp - dette er en sånn periode :(

Det som skjedde for mange år siden, ja faktisk over 18 år siden har det blitt, var at jeg var kjæreste med en mann som ikke var særlig snill... Han var psykopat og alkoholiker, i tillegg misbrukte han piller, han drev psykisk terror og var i tillegg voldelig... Jeg prøvde flere ganger å gå i fra han, men med dårlig selvtillit, så trodde jeg jo på han, når han sa jeg ikke kom til å klare meg uten han - og hver gang tok jeg han tilbake :( Så, i slutten av juli, så klikka han fullstendig, en kveld vi skulle hjem fra stam-puben... Han sparket og slo, han lugget og kasta meg rundt - jeg husker ikke alt, for flere ganger mista jeg bevisstheten, men jeg husker jeg prøvde å komme meg inn i et hus, og det neste jeg husker var at han dro meg etter håret bortover en asfaltert vei - jeg hadde skinnboots, tuppene var slitt av, hempene i olabuksa mi hadde røket og jeg hadde ikke følelse i kroppen... Jeg husker jeg prøvde å ligge helt stille når han sparket og slo, i håp om at han skulle tro jeg var bevisstløs og slutte :( Det var aldri i tankene mine å ta igjen...det har jeg aldri gjort egentlig...har alltid vært redd for at det skulle trigge overgriperen enda mer...

Da kom det plutselig et lys, og en politibil kom "tilfeldig" kjørende midt inne på dette byggefeltet - antagelig er det noen som har sett hva som skjedde og som har ringt dem. De stoppet og spurte om alt var bra, jeg prøvde å svare at det ikke var det (blå, blodig og med ødelagte klær, så var det et teit spørsmål, følte jeg), men psykopaten var flink til å snakke for seg, og det endte med at vi begge satte oss inn i politibilen - jeg var såpass skadet at jeg var ikke i stand til å gå hele veien hjem, hvorfor han fikk bli med, vet jeg ikke! Vel, inne i politibilen kom jeg ikke til orde, for han andre bare snakket over når jeg sa noe, og hevdet at jeg ikke var skadet - bare dritings :(

Når vi kom til hybelen min, spurte jeg om jeg kunne få levere inn en anmeldelse, men det kunne jeg ikke - da måtte jeg komme på kammeret mandag fikk jeg beskjed om... Jeg bodde alene, men likevel mente politiet at kjæresten min også bodde der, han hadde aldri bodd der, men hos faren sin et annet sted, dette nektet han for, og politiet mente jeg måtte ta han med inn - stakkaren kunne jo ikke måtte sove ute :-o Jeg var så dårlig og sliten, at jeg tenkte ikke klart, jeg klarte ikke å komme med de rette argumentene, og jeg var livredd for gjerningsmannen, samtidig som jeg var frustrert over politiet... Jeg gikk ut av politibilen, og sa at jeg skulle låse opp døra - noe jeg også gjorde, men jeg fortet meg inn og låste innenfra! Politiet begynte å banke på kjøkkenvinduene mine, jeg svarte med å dra for gardinene. Så begynte de å true med å bryte opp døra, da åpnet jeg vinduet og ba dem kjøre mannen hjem til sin far og be han aldri vise seg hos meg igjen...til slutt dro de!

Jeg turte ikke å være hjemme, så jeg ringte til puben vi hadde vært på, og ba vakta der om å hente meg, de gjemte meg på bakrommet resten av den natta og de holdt vakt i nabolaget til dagen etterpå, så jeg skulle være trygg :)

Men, så var det denne selvtilliten da...når jeg våkna dagen etter, merka jeg at digre dotter av håret mitt var revet ut, jeg hadde sår og blåmerker i hodet, mange flekker på størrelse med 5-kroninger - de gamle var større enn de vi har i dag... Utpå dagen ringte mannen, og i stedet for å be om unnskyldning som de fleste normale ville gjort, så fortsatte han med å psyke meg ut (jeg ser jo det i ettertid, men så det ikke da) og klarte å få meg til å tro at jeg fortjente den behandlingen jeg fikk dagen før... Og neket meg, lot han komme tilbake :-s

Husker ikke om det var samme kveld, eller en dag senere, men ihvertfall så stengte han meg inne på soverommet og voldtok meg - først en gang, så en eller to ganger til, han slo meg, kvelte meg, bandt meg fast, han holdt puta over hodet mitt og hendene rundt halsen min, helt til han i ekstase fikk utløsning flere ganger - han brukte selvfølgelig ikke beskyttelse og jeg brukte ikke noe heller... Dagen etter klarte jeg å bryte med han, han prøvde i flere mnd på å få meg til å ta han tilbake, men jeg fikk hjelp av gode venner, og klarte å holde han unna!

Men, da mensen ikke kom på dagen, så ante jeg ugler i mosen, så jeg reiste på apoteket og leverte en urinprøve - selvfølgelig var graviditetstesten positiv... Jeg fikk beskjeden på apoteket, gikk rett hjem og ringte sykehuset og ba om en time til abort :( Jeg kunne ikke tenke tanken på å beholde dette barnet, jeg kunne ikke bære fram et barn jeg var sikker på at jeg kom til å hate intenst fordi faren var den han var...

Først fikk jeg en time på sykehuset for at de måtte bekrefte graviditeten, så måtte jeg svare på masse rart og garantere at jeg frivillig ville ta abort...så ventet enda noen uker, før jeg hadde time til inngrepet... På denne tiden hadde jeg truffet en kar som virka ål-reit, og han lovet å hjelpe meg gjennom dette. Han lånte en bil, sånn at han kunne kjøre meg til sykehuset, jeg fikk beroligende intravenøst og innrømmer glatt at det var en fantastisk opplevelse! Selvom jeg gråt og gråt, så var det deilig å kunne snakke med noen, og vite at når jeg våknet, så ville alt være over - husker ikke mer fra den dagen, bortsett fra at jeg var innom Seven-Eleven for å kjøpe en is på vei hjem, sånn at jeg kunne ta meg en røyk - for det fikk jeg beskjed om, at jeg måtte spise først, hehe.

Jeg hadde mye vondt, det blødde enormt, og i løpet av et døgn ble jeg veldig slapp, men regnet jo med at det skulle være sånn... Dagene gikk, og lørdagen kom og jeg skulle være med og se på en biljard-turnering en times reise hjemmefra - jeg skulle være passasjer på motorsykkel, det var kaldt og det regnet... Jeg tok smertestillende, allierte meg med en lomme full av bind, og smilte tappert mens smertene og feberen rev i kroppen min, jeg svettet og frøs om hverandre, men ikke pokker om jeg skulle klage! Jeg husker at vi spiste pan-pizza på Peppes, og jeg husker at jeg holdt på å besvime flere ganger på sykkelturen hjem, jeg husker regnet, lydene og lukta, jeg husker de forferdelige smertene, blødningene og frykten for at noe skulle være galt... Dagen etter skulle vi spise middag hos mamma og pappa, det husker jeg ikke noe av i det hele tatt... Men, kompisen var med meg og vi kjørte sykkel denne dagen også... Kameraten ville ikke kjøre meg hjem til meg etter middagen, så han tok meg med hjem til seg, jeg husker jeg lå i fosterstilling i gangen hans, mens han gikk for å få lånt en bil så han kunne kjøre meg på sykehuset... Hvordan jeg kom meg ut i bilen og inn på sykehuset vet jeg ikke, men jeg husker en lege som snakket om høy feber, farlig, rester og innleggelse - jeg fikk panikk og ville hjem - og hjem reiste jeg, etter å ha lovet på tro og ære å komme tilbake dagen etter kl 7... Dvs, hjem blir feil, jeg ble med kompisen hjem til han, igjen husker jeg at jeg lå på gulvet i gangen hans og snakka i telefonen med pappa, fortalte han hele historien, jeg hørte at han ble fortvilet, men vi ble enige om at vi aldri skulle fortelle det til mamma - husker ikke om hun noen gang fikk vite det heller :-s Så husker jeg at blødningene og smertene ble værre og værre, helt til jeg mistet bevisstheten der i gangen, og mer husker jeg ikke før jeg befant meg i en gyn-stol og skulle få ny narkose. Jeg følte meg så naken og avkledd, så liten og alene, der jeg satt med bar underkropp, blodet som bare rant, og en fremmed mann som begynte å gjøre klart til inngrepet mens en dame skulle sette veneflon :-o

Da jeg våknet igjen, fikk jeg beskjed om at jeg hadde to-delt livmor, og de hadde ikke fått ut hele fosteret når de foretok den første utskrapningen, de restene som satt igjen hadde laget en alvorlig infeksjon, og ingen kunne si noe om jeg noen gang skulle kunne bli mor, men jeg fikk klar beskjed om at jeg hadde ligget tynt an dagen før, og at jeg kunne takke kompisen min for at jeg levde... Jeg hadde fått for mye fravær på skolen pga dette, så jeg slutta der og fant meg en jobb, jeg nekta tankene å ta overhånd, men ser jo i ettertid at dette har preget meg mye mer enn jeg nok innrømmer for meg selv den dag i dag :( Jeg har vokst opp med vold og jeg har nok søkt meg ubevisst til sånne typer gutter, for jeg har vært i mange voldelige forhold - først på begynnelsen av 2000-tallet skjønte jeg at jeg var verd like mye som alle andre og ikke fortjente å bli behandlet sånn - og etter det har jeg kvittet meg med to voldelige typer og hatt to forhold med snille menn, et forhold på nesten to år og et jeg er i nå og har vært i flere år <3

Jeg var ung, og jeg trodde jo at alt skulle gå over - men hvert år så kommer denne historien tilbake til meg, jeg har et dikt jeg skrev 1. oktober 1993, det var en fredag - onsdagen etter tok jeg abort... Når jeg ble gift, og ikke ble gravid med en gang, så kom jo tankene da, om jeg aldri kunne få barn mer - heldigvis så ble jeg gravid kort tid etter - jeg slutta med p-piller i januar 1997 og i september samme år var jeg gravid med han som er eldstemann nå <3

Snodig hvordan ting fester seg, jeg ser alle detaljer når jeg tenker på denne episoden, jeg husker lukter, klærne, været, ansikter - jeg tenker på hvordan jeg prøvde å få kroppen til å støte ut barnet på egenhånd, jeg og ei venninne drakk oss fulle hver dag, jeg røyka som en svamp - men det skjedde ikke no... Jeg hadde venner rundt meg som jeg fortalte til, men han som voldtok meg fikk aldri vite noe - mulig noen har sladra i ettertid, jeg har ikke sett han siden 1994...

Så, nå er altså håpet mitt at vi blir gravide neste uke, jeg vil ha innsetting på dagen 18 år etter at jeg tok den første utskrapningen - kanskje vil dette være det som gjør ringen sluttet? Håp for meg da folkens, og kryss fingrene for oss :)